Fra før har vi gått gjennom:

• The Legacy (1987)
• The New Order (1988)

Det blir et gjenhør og et forsøk på å lytte objektivt på bandets album. Med meg har jeg en, som meg, eksiltrønder på Sørlandet, Svein Reinton. Svein har mange års fartstid som thrasher og metalhue, og får nok ikke beskjed fra fastlegen om lavt jerninnhold i blodet. Så, ingen tablettkur på oss, kun pur metal, og denne gangen fra Usa og Bay Area.

Konsept: Fra Kiss og Judas Priest og pågående artikkelserie om Metallica, var det Testament som fikk æren av å få en gjennomgang her. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg prøver å høre gjennom og se hva skivene gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av årene jeg har fulgt gjengen.

***

Testament endret litt kurs med sitt tredje album.

Practice What You Preach (1989)

Svein:

Testament kjører videre i et vanvittig tempo for å ikke miste momentet. Etter ekstensiv turnering med band som Megadeth og Anthrax, er det rett i vei for å hooke opp med Perials igjen. Denne gangen med nytt fokus i studio. De skal spille sammen, for å få en mer livefølelse.

Om dette fungerte eller ble gjennomført vet jeg ikke. Personlig liker jeg soundet på The New Order bedre, men det er fryktelig subjektivt. At låtene jevnt over er mer groovebasert kan også være en forklaring, de ville kanskje blitt en tad tannløse med mer old-school-thrasha-uttrykk?

Innholdet

Det er tittelsporet som åpner. En låt jeg alltid har vært svak for. Jeg syns riff, melodilinjer og swing er helt der oppe, og en glitrende solo som glir sømløst over i vers. Tenk hvis Black-album hadde hatt en låt som var halvparten så bra som denne? 

Jeg får den aldri helt til å sitte i livesammenheng da, litt som Maidens Stranger in a Strange Land. Et mesterverk, men den vil aldri helt gynge på scenen.

Perilous Nation derimot. Dette er første gangen jeg føler på idétørke fra Berkeleykvintetten. Smågenerisk riff som går over i obligatorisk ompa, med mildt sagt lite overbevisning. Den tar seg opp litt utover og reddes kanskje?

Stort sett har jeg det samme inntrykket av Envy Life, med et fryktelig oooaah-tema i tillegg. Ikke allverden. Denne virker også dessverre  rimelig halvhjerta.

Litt oppsving i Time Is Coming, ikke allverdens låtskriving, men leveransen virker dog litt mer overbevisende. Grei nok.

Det fortsetter i samme tralten. Ikke et The Legacy-riff så langt øret kan høre. De kjører videre på det jevne. Men hvor er inspirasjonen din Eric?! Greenhouse Effect med sin bekymring for verdens ignoranse for klimautfordringene er fascinerende i retrospekt, da vi snart 40 år senere er mindre bevisst på dette nå, enn da.

Endelig er det tid for Sins of Omission, her er x-faktoren tilbake. Ikke den sinteste eller kjappeste de har gjort, men alle temaene er sterke og vel-regisserte. Det er lett å merke at alle løfter seg litt her. Ikke minst Chuck vil mer her. Bra låt!

Så er tiden for å cashe inn på MTV her. Balladen. Ikke mindre enn The Ballad. Den har alle komponenter som er påkrevd og full klisje. Men jeg syns den er nydelig og en av de beste gjort av thrashband noensinne (beste må vel være Watch The Children Pray med Metal Church?? Y) Det obligatoriske sinnapartiet er kanskje ikke kruttsterkt og kunne kanskje vært kuttet, sånn som de turte på den senere The Legacy (Souls Of Black).

Trivelige Nightmare følger, før de avslutter turen med den rare instrumentalen, Confusion Fusion. Ikke noen ny Orion akkurat, men ok.

Det voldsomme fokuset på leadguruen fortsetter her. Ofte virker det som halvhjerta tema er bygd rundt Alex sitt større og større behov for å høres. Dette kan på mange måter etterprøves hvis man leser hans biografi Geek to guitar hero, der han beskriver hvor sterkt han ser ned på de andre i bandet og omtaler dem som potheads og useriøse, mens han øver og øver (10.0000 timer) og skal bli best. Sikkert mye sant i det? Men tiden skulle vise at låtskriving ble mye viktigere enn å  være guitarhero. Lite har det å si nå, vi er fremdeles i de herlige 80s.

På tross av det litt surmagedet inntrykket dette etterlater, er det ingen krise. De la bare lista så høyt med de to første.

Tekster

Trenden med samfunnskritiske tekster fortsetter her. Menneskets egoisme, kontra miljø, medmenneskelighet og samvittighet. The Ballad skiller seg ut, med et mer personlig og sårbart utgangspunkt. De er fremdeles ikke bandets sterkeste side, til det blir de litt for stereotypiske og ikke spesielt poetiske. Litt for mye på det jevne og lite minneverdig.

Coveret

Meget bra. Det skiller seg ut fra de tidstypiske sjargongene med sine statuer i en forbrent ørken. Inntørkede skjebner i en brent verden, preget av verdens selvmotsigelser og fornektelse.

***

Yngve

Her begynte jeg å ane uråd.

Skiva kom, de jeg gikk med likte den bra, og de ble mer tilgjengelig, større, og var litt på vei til å bli et stort band. Det ble de aldri, for Testament har aldri slått helt gjennom. Men de prøvde å tilpasse seg litt på denne og de neste skivene. Men det er allikevel en del kompromissløs thrash her, der det er et par låter med hitpotensial og en del fyllmaterial. Ikke fyllmaterial som i negativ forstand, for meg er ofte fyllmaterialet det beste :). Men det er et album som balanserer bra mellom Order og Souls Of Black. Det er tegn til begge skivene her.

I ettertid har jeg ikke så god oversikt egentlig. Jeg har alltid, helt siden den gang jeg hørte skiva, hatt Sins Of Omission som favoritt. Turen her skal sette det og mer på prøve.

Tittelkuttet er helt ok, det minner meg om Souls Of Black-låten av en eller annen grunn. Det som slår meg her er hvor kjedelige vokallinjer Billy ofte har. Han har litt lite fantasi i å lage syngemelodier. Styrken er som ofte riffene.

Perilious Nation var og er ok, selv om den er tidvis litt baktung. Variasjonen i rytmikk gjør den spennende. Den evinnelige tikkelyden i basstrommene (som også jeg begynte med etter å ha hørt Justice, og som var populær fram noen år i thrash og death) gjør at Testament mangler litt dybde. I denne hører man også at bandet begynner å leke seg med andre ting enn bare thrash.

Peterson-låten Envy Life begynner tungt, og her tror jeg vi finner punktet Billy begynte å leke seg med growl, for helt i starten er det en liten en. Versene her finner jeg ytterst kjedelig vokalmessig, det som redder litt er det tunge riffet under. Produksjonen er ganske tynn her, og på deler av Envy Life føler jeg at det skjemmer litt. Rytmegitarene er litt gjemt, og ikke heavy nok.

Trommeslager Clemente har fjernet seg ganske bra fra thrashattakkene sine, og det gjør Testament ganske mye mer strømlinjeformet. Dette gjelder stort sett på hele dette albumet.

Time Is Coming har litt futt i seg. Ikke en kjapp låt, men uptempo og på. Denne har vært litt vag for meg i ettertid, jeg husker ikke helt hvordan den egentlig var nå når jeg skulle høre litt fokusert på skiva. Her er det et ok refreng, uventet, blandingen av den mørkere og Billys solosang flyter bra. Et par innslag av litt progressive takter finner vi også, som frisker opp. Og et par små drypp av hakkabakka-thrashtrommer. Denne var mye bedre enn jeg husker, og i tillegg fant jeg ut at denne var skrevet av Billy alene, som vel ikke er vanlig.

Blessed In Contempt, en sang jeg hadde greie minner til. Du skjønner nok at jeg ikke har spilt i hjel dette slippet, jeg har muligens hørte den en håndfull av ganger siden 1989. Men Blessed In Contempt har noe, der vokalen har innspill fra en bredere palett enn det Chuck vanligvis bruker. Det er også en låt som har små drypp av drive og framoverlenthet, den variasjonen setter jeg pris på. At det ikke bare er midtempo.

Greenhouse Effeect, det var en singel, men var det den første som kom? Jeg husker denne videoen, The Ballad og vel tittelkuttet. Miljøet er viktig å verne om, og det var også et tema for mange av thrashbanda den gang. Selve låten er dog helt overskuddsvare for min del. Den har ingenting foruten det litt tunge og lett progressive temaet som faller i smak. Ellers en streit og kjedelig Testamentsang.

Høydepunkt?

Så til det som var min favoritt fra skiva kom til nå. Sins Of Omission. Starten og fram til vokalen er annerledes, det er friskere, og grooven/gynget under versene synes jeg fortsatt skiller seg ut som noe bedre. Og refrenget er ok, der rytmikken brekkes litt annerledes. Denne sangen tar for seg selvmord, en utrolig trist tematikk, men viktig. Musikk er power, tekster også, mange band har klart å skjøre gjennom til fans som sliter, der applauderer jeg bandet.

Helt klart ett av høydepunktene på Practice fortsatt, Sins Of Omission holder seg. Fet solo også.

Vet dere? The Ballad, hm. Første halvdel er jo begredelig, som den var den gang den ble vist på Mtv i forkant av skiveslippet. Åpningssekvensen minner mest om Mr. Big, selv om Testament var et par år før. Midtveis og ut, der dynamikken bygges og hardheten kommer på, vel, jo, noe bedre enn jeg husker, men en kjærlighetslåt i thrashdrakt, ikke helt min greie.

Nightmare (Coming Back To You) høres ut som nye Metallica, litt mangel på evnen til å tenke sang mer enn riff. Ikke at Testament er her i arrangering, låten er strukturert, men det er så lite substans. Det starter, går rett gjennom spilletiden, og så slutt. Denne ga meg lite. Fyllmateriale.

Så er det kun en igjen, en låt som låter som mye annet på Practice-albumet. Og instrumentalen er for meg helt overflødig. Altså, en hel sang uten soloer, bare ett typisk Testament-riff som går og går… Her lukter det må lage noe fort for å fylle opp spilletiden! Men om vi hører isolert på det første minuttet-ish, er det egentlig veldig kurant. Det er litt i gata til de andre thrashband jeg var opptatt med, som Mekong Delta. Det er bare at fraværet av solo og litt mer kjøtt i lapskausen gjør snutten tung å høre på i sin helhet.

Coveret

Ganske mye bedre enn de to forgjengerne. Her er det et som tåler tidens tann litt bedre. Tørke, mennesker i statueform som har korsskygger. Forener de tematikken i et bilde? Selvmord, religionskritikk, miljø?

Produksjonen

Dette er siste gang Alex Perialas styrer skuta, om vi ser bort fra en live-ep noen år etter. Lydbildet er bra, og til de som likte lydbildet på de to første, spesielt The New Order, er det jo ikke veldig stor forskjell. Litt forfinet, litt mer produsert kanskje.