(Supportbandet Nonpoint ble ikke anmeldt, men jeg velger å legge inn et par bilder av de i slutten av artikkelen – Yj)

Det gotiske metalbandet Lacuna Coil fra Italia fyller nedre del av Vulkan Arena til randen denne onsdagskvelden tidlig i november.

Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen

En småepisk intro spilles av mens Lacuna Coil går på i matchene sceneklær og starter med Layers of Time. Lyden er noe ubalansert, stemningen er ganske laber, helt frem til vokalist Cristina Scabbia inntar scenen til refrenget og tar publikum med storm med sine høye toner. De følger opp med Reckless og Hosting the Shadow.

Medlemmene er flinke å bevege seg rundt, og da spesielt medvokalist Andrea Ferro (hard vokal), som ser ut til å virkelig elske å stå på scenen. Under Kill The Light prøver vokalistene å dra i gang publikum, men får ganske lite respons. Heldigvis løsner det etter noen sanger. Når bandet kjører i gang med Intoxicated høres det ut som Ferro ikke helt vet hvor han skal legge seg, men så har det vært mye opp og ned med hans vokal fra start.

Etter et lite avbrekk med balladen Downfall blir vi dratt bak i tid med Heaven’s a Lie, og her er salen noe mer med. Nyere In Nomine Patris og litt eldre Blood, Tears, Dust lar Ferro skinne litt mer enn han har fått gjort til nå. Dessverre ligger gitarene alt for lavt i lydbildet, og sangene får ikke helt det trykket de burde ha.

Før hovedsettet ender snakkes det om hvordan musikk er terapi og hvordan folk samles i en verden som er blitt så fryktfull, før publikum blir bedt om å synge med på tekstlinjen We fear Nothing fra låten Nothing Stands in our Way.

Pausen består av videoeffekter og melodier, før Lacuna Coil starter opp igjen med første låt fra Sleepless Empire; The Siege, og endelig er publikum med for fullt.

I Wish You Were Dead holder responsen, og når Swamped kommer, er det som å kjenne et rush av nostalgi treffe et helt folkeslag. Jeg kan ikke helt sette ordet på hva det er, men det er en slags union som skjer. Undertegnedes relasjon til sangen kan heller ikke stikkes under en stol heller, da det utløser nostalgi til tusen. Bandet avslutter med Never Dawn, som også avslutter siste album, og det slår hardt og ender settet med en solid avslutning.

Lacuna Coil er et band som virkelig må oppleves live. De fortjener bedre lyd enn hva de fikk på Vulkan Arena, da den var ubalansert og virket til å kun fokusere på Scabbia. Dette er synd da det ikke lot noen av de andre være mer enn bakgrunnsstøy. Allikevel viser Lacuna Coil at de på tross av dette og laber respons fra publikum spiller bra og viser at de liker å stå på scenen.