To like og forskjellige band på en og samme kveld. Vaktbua fikk besøk fra øst, hvor de to svenske banda med altfor lange navn ankom Kristiansand en småkjølig og glatt kveld. Veien min fra parkeringshuset i sentrum ble en underkjølt en, men man kom seg opp til det lille huset ved inngangen til flotte Odderøya.

Takk til Svein Frydnes for lån av bilder!!!

Suffocate var hele syv mann, der fire stod nedenfor eller bortenfor scenen, hehe, og med denne løsningen kan ingen si at det er dårlig plass som grunn for å ikke spille der. Så, med fire av syv medlemmer ute i salen, hvor synthisten/effektmakeren stod rett foran meg, med instrumentet på bardisken (!), fikk alle en intim opplevelse med medlemmene. Det må ha vært rart for bandet å spille denne konserten, men tilbakemeldingene underveis og etterpå var garantert verdt det.

Det verste med Vaktbua er at det blir så inni gamperæva varmt, og jeg tenker mest på banda på scenen, for de må ha det helt psycho!

Lyden hele kvelden var veldig bra, det var bedre lydvolum på Suffocate, som var naturlig siden jeg valgte å posisjonerte meg med sidedøra når Älskade dro på. Og hvorfor det ikke var plass der i første runde? Jo, det skal jeg fortelle deg; det var fordi det stod to gitarister der :). Og lyssettingen på Suffocate var ikke veldig optimal, men jeg tror kanskje det var selvvalgt, at de ville ha det litt mørkt.

Suffocate er i min gate, jeg elsker slike monotone, dystre og vakre band, som bruker tyngde og følelser til å formidle sitt indre. For det er mer enn musikk, bandet må ha noe uro blandet med melankoli inne i seg, som kommer ut som musikk. Og ofte er dette en behagelig oppskrift for lytteren, når noen snakker om problemene sine, forteller hvordan de har det. Å formidle dette musikalsk er en gave.

Hovedvokalisten slet med stemmen, han fortalte at den var sprukket, men vi merket ikke noe til det. Flott leveranse! Og innslagene med den sarte og vakre stemmen til fyren over her, som spilte gitar, tangenter og altså sang, var magiske! En virkelig gullkantet kontrast.

En annen ting som virkelig var bra, var denne filmmonoloen som gikk før og etter låtene, det virker som det er et trademark hos bandet. Jeg elsket det, og svensk er et så utrolig melodisk og vakkert språk. Sjekk denne låten for å høre et eksempel på monologen:

Bandet låter dog veldig mye mer heavy live enn på skive.

Svenskene har holdt på en tid, og det er fotnoter på referanser som Godspeed You Black Emperor! og Cult Of Luna der ute. Jeg er ikke uenig, men kanskje er de litt mørkere. Simplistisk men med mange lag med lyder, stemninger, hvor alt de syv leverte sydde sammen en kraftfull opplevelse. Og grunnen til at de spilte først, for jeg trodde rekkefølgen var motsatt, var vel at det var lettere å ha lydsjekk og sette opp alt til syv mann først, heller enn å begynne å jobbe på gulvet etc etterpå. Logistikk er min gjetting.

Screamo, en underart av emo, punk, hardcore, stilen begynner å få noen tiår på ræva og har garantert like mange variasjoner som alle andre sjangre. Vi Som Alskade Varandra Så Mycket leverte varene bra.

Det synges om kjærlighet, mangel og for mye kjærlighet kanskje, følelser, desperasjon, uten at jeg har lest tekstene. Nerven i vokalen var bra, da tenker jeg på den mer rene vokalen, virkelig flott! Screamovokalen gir meg ikke så mye, men det er imponerende at noen kan drive på slik. Det er litt likt blackmetal noen ganger, måten stemmen brukes, selv om fraseringene er forskjellige. Siden dette bandet er tuftet på noe core og punk, men bruker store og effektfulle stemninger, slo det meg at det er en hybrid av danske Afsky og Rage Against The Machine, hehe. Kanskje ikke helt, men den tanken slo meg underveis.

Og det er ikke frenetisk hardcore dette, det er mye tyngde, lite speed og lite krakilske greier, så musikalsk er svenskene spiselige for meg. Det eneste som slo meg var at flere av låtene var veldig like, like i den forstand hvordan musikken stoppet og den rene/ropende vokalen gikk alene. Men det var absolutt ikke et aber.

Dosen de ga oss var akkurat passe, jeg var sliten og det var grensen for meg i hvor mye jeg kunne fordøye av screamo.

De var tydelig slitne og varme mot slutten, og satte trolig pris på å komme ut i den kjølige luften etterpå.

Takk til Vaktbua for at jeg fikk komme, og jeg kjenner det er mye med tre konserter på en uke, men det er sjeldent det passer så bra også, så jeg er en happy mann!