• Tekst: Christoffer Dreyer
• Foto: Boris Danielsen – du sjekker ut flere bilder fra konserten HER.

(Eluveitie fikk ikke anmelder skrevet om, men jeg velger å ta med noen bilder mot slutten av artikkelen – Yj).

Svenskene i det melodiske dødsmetalbandet Arch Enemy pakker nok en gang Sentrum Scene til randen. Med seg har de det mer progressive bandet Amorphis fra Finland, som også har et godt rykte i å levere for en fullstappet lokale.

Amorphis

Amorphis starter settet med Bones fra deres nyeste skive, og sangen gir en sterke arbian nights-følelse i metal, på en god måte. Bandet følger opp med litt roligere Silver Bride, og det merkes allerede her at folket er mer kjent med denne. Når Amorphis følger opp med Wrong Direction og nydelige The Moon, er det ikke noe annet å gjøre enn å ta av seg hatten. Det er stemningsfullt og musikalsk vakkert.

Dancing Shadows tar oss med på en litt mer oppløftende følelse når refrenget ljomer igjennom salen, responsen er god.

Amorphis velger så å gå tilbake i tid for å spille Black Winter Night, her får lyden en helt annen fremtoning, og selv vokalen føles mer innbokset enn tidligere. Men når bandet avslutter med House, Sleep og The Bee, er lyden helt perfekt hvor undertegnede står. Amorphis er ikke det mest underholdende bandet å se spille, men man kan ikke nekte for at det er ekstremt dyktige musikere på scenen. For det som leveres, leveres av høy klasse.  

Arch Enemy

Etter litt stemningsmusikk med Bark at the Moon og Set Flame to the Night som intro starter bandet med Deceiver, Deceiver fra forrige skive, og det med en eksplosjon av lyd når musikken virkelig tar av og frontteppet hvor det står Pure fucking metal faller. Det første jeg legger merke til fra min posisjon er hvor mye trommene dominerer lydbildet, men man får derimot hørt hvor ekstremt teknisk godt Daniel Erlandsson slår.

Ravenous følger på med blastbeats, og de får vist litt mer av gitarene enn første sang i mellompartiene. Vokalist Alissa White-Gluz gjør også en bedre jobb bak mikrofonen, bedre enn når de sist besøkte Norge i Spektrum i fjor. Dream Stealer og Blood Dynasty fra nyeste skive når ikke helt opp i forhold til starten, men det klarer bandet å redde inn når hele rommet skriker til War Eternal.

Gitarer! Endelig kommer gitarene frem, under My Apocalypse, og de får virkelig skinne til en flott solo med mobillys som lyser opp scenen.

Bakteppet skifter og White-Gluz kommer ut med Arch Enemy-flagget når de setter i gang med nye Illuminate the Path. Lysshowet er nydelig i denne sangen. Cleansynginga til White-Gluz er dessverre noe sur. Ikke at det er til hinder for å få publikum med seg, men White-Gluz må virkelig lære seg å være noe mer entusiastisk når hun adresserer publikum, for det virker ikke som hun vil være der en gang med tanke på hvor uentusiastisk hun snakker til salen.

Liars & Tieves, The Eagle Flies Alone og First Day in Hell kjører på, og lyden blir bedre sang for sang. Det er moshpits og crowdsurfing om hverandre, stemningen er på topp! Spesielt under sistnevnte, hvor det ser ut som scenen står i flammer og musikken bare slår så hardt at man ikke kan la være å hive seg med.

På Sunset over the Empire leker bandet seg med teatralske vibber og et publikum som synger med på melodien. No Gods, No Masters får salen i ustabilitet, hvor hele mengden av tilskuere hopper i takt før Avalanche spilles og gir en god avslutning for hovedsettet.

Arch Enemy starter encoren med Snow Bound, som dekker hele scenen i et røkteppe slik at Michael Amott og Joey Concepcion ser ut som om de spiller i skyene. Og hva er vel en Arch Enemy-avslutning om det ikke er Nemesis og Fields of Desolation med ballonger som flyr vegg imellom?

Bandet leverer et bra show med for det meste god energi. Dessverre er gitarene noe mer frafallende første del av konserten. og drukner i trommer. Derimot ser publikum ut til å gi blanke i lydbildet, så kanskje det bare er mitt perspektiv. Arch Enemy tar ikke noen råsjangser på produksjonen, men det er en bedre opplevelse enn forrige runde om ikke annet.