En grå og mørk hovedstad ble åsted for to norske og en svensk førjulsgave.

Foto: Katrine Bjerre. Helt på tampen fikk jeg behov for fotograf, og Katrine stilte opp og tok det hele på sparket! Tusen takk!

Alle tre banda leverte bra, alle tre på hver sin måte. Slikt sett var pakken Live Wire hadde satt sammen prima! Alle banda var også tuftet på doom og Sabbath, på hver sin måte.

Under eika …

Thrashbandet, eller doom-/thrash-/klassiskbandet, Under The Oak, åpnet kvelden med bra lyd og livevennlige låter. Flere av sangene de spiller er litt hyllestpreget, til fans eller sjanger. Jeg husker jeg så de live den gang de var et tributeband, og de våget seg på å kjøre en egen låt som bonus på slutten. Nå har de blitt et genuint band som spiller coverlåter som bonus på skivene :).

Metal Heart

Først, for de som ikke vet hvor stort metalhjerte vokalist Jostein har; han ble ratta inn på sykehuset forrige uke med mistanke om infarkt, og samme uke som konserten fant sted var det nytt sykehusbesøk og ct-scan. «Ingen optimal oppvarming til konserten» forteller Jostein, og man kan jo jammen være enig i det! Og når jeg så bandet på scenen visste jeg ikke dette, og jeg må si meg meget imponert over hvordan dette ble løst. Om han burde stilt? Mja. Men man vet hvor store fans gjengen her er av svenskene. Altså, bandnavnet er jo en låt med Candlemass, da skjønner man at man må ha en spesiell dedikasjon og et metalhjerte for å komme seg i mål. Neve i lufta til deg mann!

Bandet koste seg glugg på scenen, og for de av oss som har fulgt bandet siden starten, dro de på med flere låter vi kjenner godt. Solid innsats og bra lyd, med en spilleglede og takknemlighet man ikke ser så ofte.

Jeg er ikke megafan av låten de har laget til hyllest til avdøde Steve Grimmet, men det merkes i hjerterota når de dra på med Grim Reaper. Mange vet ikke om bandet, eller hvor fett det var, så her snakker vi smale greier og en genuin hyllest.

En bra rytmeseksjon backer Jostein og gitarist Thomas, som virkelig er en undervurdert gitarist!

Stjernetåka legger seg …

Kal-El har virkelige vokst som liveband, og med alle de konsertene utenlands, der de er mye større enn her hjemme, har Stavangerbandet bygd stein på stein. Ståle var litt syk denne kvelden, men proff som han var ble det aldri annonsert, som de fleste ville gjort. Den Ozzy-lignende vokalen hans var nok litt lavere enn hva jeg hadde ønsket, men om det var grunnet problemer rundt stemme/hals eller om han var mikset litt lavt vet jeg ikke. Men, det som er så kult med slik Kal-El er nå, er at bandet ikke har et så typisk livesound. De har lagd en vegg av musikk, tyngde, stoner, stemninger, og der smelter alt sammen. Så om noe av vokalen ikke kom helt fram på noe, var det allikevel den totale og store helheten som kvernet. Jeg stod litt bak, ved miksebordet, og fikk bra lyd, men hadde jeg gått lengre fram hadde jeg garantert hørt skarptrommen bedre. Hvorfor jeg ikke gjorde det? Det var fullt, hehe. Som jo er knall! Salen var bra full helt fra starten, noe flere bemerket seg, og som var veldig positivt.

Den lange og feite tittellåten fra sisteskiva funka skikkelig bra. Nesten ti minutter med virkelig god, flytende stoner. Nå husker jeg ikke alle låtene de spilte, men den de spilte etter denne, en tung og mer markant sak, den var svinefet!

Kal-El spiller stoner som egentlig er en ganske typisk form for stoner, men de har samtidig skapt noe eget, et uttrykk som gjør seg live. Siden sist jeg så de har man byttet ut mange medlemmer, og kvintetten som utgjør Kal-El i 2025 skjønner man slår an. En mykere form for stoner, men samtidig ganske så hardt. Om det gir mening. Det flyter, det er en monoton arrangering på noe, som gjør musikken til noe man fanger følelsen av mer enn å ville hoppe opp og ned.

Og imponerende å se trommeslageren miste og hente en trommestikke så sømløst! :).

Og jeg har sagt det før; det er så mye bedre å se band på en mindre scene! Alt er bedre, og man ser bandet, man trenger ikke å myse eller krangle seg til front for å få med seg godsakene.

Lysmesse

Når Candlemass kjørte i gang, var meg og konsertfølget mitt Tor Eivind i merchboden, og da endte vi plutselig oppe ved scenen, ganske så nært. Og der var det høyt volum, men veldig bra lyd!

Svenskene har jo nylig gjennomført en gig i Hellas med bandets andre vokalist, Messiah. Jeg liker godt de skivene, men jeg har faktisk større sansen for at at band holder seg til det de gjør heller enn falle for fristelsen til å bytte ut og kjøre reunions etc. Og denne kvelden på Vulkan viste at man ikke trenger munkekappe for å levere doomklassikere.

Etter en låt-ish var de innkjørte, og så kom perlene rasende mot oss. Med tungt tempo. Et par steder ble det litt kluss, men det tok vi med et smil.

Jeg glemte at jeg hadde litt smågreier etter en skade, som gjorde det litt kjipt å stå så lenge, og jeg synes konserten var såpass bra at dette ikke gjorde seg gjeldende før helt på slutten av kvelden. Når man glemmer slikt vitner det om en bra gig.

Ny trommis, bandet fortalte at dette var Stefan (?) trommeteknikeren, som steppet inn grunnet en skade på Jan, noe med en operasjon i armen. Stefan var litt frampå på noe, men stort sett en glitrende leveranse.

Tunge pakker ble delt ut konstant, og jeg vil tro at alle var storfornøyd med lyd, låter og hvordan de formildet disse. Vi fikk blant annet Demon’s Gate, The Well Of Souls, Under The Oak, Crystal Ball, Bewitched, og den lett kommersielle og tilgjengelige nyere Sweet Evil Sun. Refrenget var vel det nærmeste vi kom noe kommersielt denne kvelden, men det fungerte ypperlig. Denne lukter jo litt mer Avatarium kanskje? (som jeg ikke har fått med meg har sluppet nytt album i år :)).

Fartstid

Medlemmene har dratt på årene, og det er tydelig å se at det å kjøre en slik gig ikke er helt optimalt, men vi snakker 40 år med (for noen av de) med doom, mot trender, bølger og med utskiftninger i lineupen. Det er helt insane imponerende!

Mappe fylte år rett etter at konserten var over, og bandet fikk salen til å synge Ja, må han leva. Og Mappe tangerte med «…Jag är 61 år gammal, men är fortfarande yngst i bandet…» Glimrende :). Og Leif Edling parerte i kjølevannet med «…han brukade vara ung och vacker, nu är han bara och.» Meget bra!

Avslutningsvis måtte de dra Solitude, som har blitt deres Final Countdown. Jeg ville MYE heller hørt andre låter, de har et dypt hav av låter å velge i, hvorfor ikke Samarithan?? Men, man klager ikke på Solitude.

Imponerende vokal fra gamlefar Johan, og Leif Edling som den legenden han er. Det er ettertrykkelig imponerende hva Edling har betydd og skapt! For meg er Epicus det første doomalbumet, alt før var hardrock som inspirerte de, men den typen doom som vi har sett i årene etter mener jeg har et nullpunkt i 1986.

Og Oslo, det er jammen meg godt å komme tilbake til lille Kristiansand etter storbytur, jeg blir liksom ikke helt komfortable med hovedstaden. Men død så heldige dere som bor der er med tanke på konserttilbud, for det koster en del for de av oss som reiser inn. Og det er 64 mil å reise tur/retur for meg. Dog, hadde jeg bodd der hadde jeg nok ikke hatt mange hjemmekvelder, kanskje like greit å være bosatt på Sørlandet :).

Takk til Jon og Live Wire for at vi fikk komme!