Selskap: Rekviem

Release: 05.12.25

Dystert, malende og monotont.

Miserate@Facebook

Det er ikke et band som drar så langt unna grunnmuren. Miserate sitter rundt bålet, holder liv i flammene, drikker svart kaffe fra en innkokt kjele, mens de fleste andre drar rundt i bygda og leter opp nye måter å gjøre ting på.

Coveret er veldig kult, det er tegnet med kullstift av Jan Gunnar Nygård, og på mange måter reflekteres musikken og soundet til bandet i denne tegningen. Den er svart og grå-nyansert, mørk materie, og en introvert, kvelende desperasjon som ikke er direkte behagelig å se på for lenge. Slikt sett har de klart å matche musikk og cover bra.

Filene jeg fikk var i en annen rekkefølge, samt at to av de het det samme, så noe logistikk måtte hjernen min drive med. Men jeg kom i mål til slutt, og det som befinner seg i den gule mappen på pc-en, det er ikke langt unna forrige innspilling, som kom for halvannet år siden. Les anmeldelsen av den HER.

Dette er fortsatt blytung doom med den karakteristiske brutale og dype growlen til Kenneth. Den ligger der og maler store og brede svarte strøk over det hele, slik den gjorde i Among Gods. Miserate er samme skole, liker du det ene liker du det andre, men Miserate har noe annet, de er kanskje litt jevnere og mer melodiske? Det fungerer ypperlig i det å la den spinne på anlegget (ja, jeg brenner fortsatt ut på cd :)), mens man drikker kaffe og bare lukker øynene og lytter. Musikken var også svært funksjonell når jeg tok et par kvelder med det siste Zeldaspillet, (jeg gamer alltid uten lyd og med musikk), og med underverdenen som var der i spillet, og monstrene som hele tiden prøvde å fjerne meg fra verdens overflate, hamret den monotone og sjelfulle doomen til Miserate på plass et flott soundtrack.

Tittelsporet er enormt fett! Spesielt siden de kjører disse typiske Among Gods-temposkiftene og riffene, sjekk 01:44. Også kontrastene med de rolige partiene i denne gjør paletten svært variert. Noen vil kanskje si at variasjon ikke er Miserates sterke side, men jeg føler ofte at lytter man nok, og kjenner sjangeren, vil man oppdage slike nyanser. Og over minuttet med den vakre og sedate avslutningen smører ihvertfall min hjerterot.

Og sjekker du ut Beyond A Veil Of Death, og spiller deg mot 02:30ish-punktet, får du en utrolig behagelig nedgang og flytende parti som kanskje ikke er så typisk slik doom. Også soloen som tar oss inn i inngangen til når det hardner igjen er enormt fet! Klarer man å følge låten og ikke bli forstyrret av hverdagen, er det mye sjelero å hente her.

The Endless Night/Hindenburg er kanskje den som ligger tettest opp mot My Dying Bride, et band Miserate på mange måter kan minne om. Med oppstart av vokalen rundt 02:30-merket tar de seg god tid. Denne låten ble litt langdryg for min del, og er nok den som havner på fjerdeplass, uten at det betyr at sangen er dårlig. Bare ikke så bra som de tre andre.

Grip Of Winter innehadde en god porsjon av denne variasjonen jeg likte, med tyngde, litt uptempo, flotte soloer, konstraster.

Sist tilbød bandet fire låter, det gjør de også denne gangen. Når de første slipper en skive som dette, miniskive, hadde jeg jo håpet på at de kunne slått sammen de 8 låtene. Men sånn ble det, og man ser kanskje mot en fullengder neste gang, som jeg gleder meg til.

Jeg slapp en syver i potten på forrige, denne nye er litt opp.

7,5/10

Tracklist:

1. Grip of Winter
2. Weaver of Witchery
3. Behind a Veil of Death
4. The Endless Night/Hindenburg