27. februar mistet vi en av de virkelig store gitaristene i Norge.

Magne hvem? Winge? Aldri hørt om sier du? Det er du ikke alene om, men de som traff på karen og fikk høre og oppleve talentet, tonen og musikaliteten, de vet hva jeg snakker om.

Minneside for Magne, legg gjerne inn en hilsen

Begravelsen skjer i Høvåg Kirke onsdag 25. mars klokken 10:30. Og ALLE er velkomne, fyll kirken med rockere, vis en siste respekt for Magne og de som sitter igjen med tapet.

Jeg flyttet til Kristiansand i 1988, og møtte Magne ganske kjapt i en eller annen setting, en konsert, et møte på den lokale instrumentbutikken, og i alle de årene siden har Magne vært med meg i tankene. For det var lange perioder jeg ikke møtte ham, eller snakket med ham, som var naturlig da vi ikke vanket i samme miljø. Men vi hadde musikken og debatt rundt tro felles, og de som kjenner ham vet at det å snakke rundt slike temaer fort kunne ta tid :). I senere år var det mye politikk han surret rundt i, han var belest, fulgte godt med og tok både ledelse i diskusjoner og forsvarte argumenter godt.

Magne spilte i et band som het Antikrist den gang, et band som på en måte burde være problematisk for meg med mitt kristne livssyn, men det var et stort og fint miljø den gang, og alle hadde respekt for hverandre. Hans, trommeslager i Antikrist, forteller at det aldri var et ondt band, de dyrket alltid det gode. «Vi hadde bare problemer med å se hvem som var hvem, om kanskje Gud og djevelen hadde byttet plass? Det var vel det vi slet mest med oppi det hele.»

Magne var også troende, og en av de mest hjerteskjærende møtene jeg hadde med ham var en gang han snublet. For Magne levde et tøft liv, han var i et belastet miljø og hadde sine demoner. Magne og jeg satt i byen, i Kristiansand, og han hadde etter en tid som nykter falt hardt utpå. Han tok rundt meg og sa at «…Yngve, du må ikke tro at jeg faller fra, jeg har mitt syn og tro, og selv om jeg snubler og faller, reiser jeg meg igjen. Hver gang! Tro meg på det Yngve, gjør du det?» Magne var gjentagende, sår og litt trist, men vi fant roen sammen og skiltes som vi gjorde med et nikk og et smil, du vet, dette litt lure smilet Magne alltid hadde, med ansiktet oppover og blikket nedover. «Javel…er det du ja» var hans typiske hilsen. Og«…vi snakkes Yngve« når han gikk.

Det altfor få vet er hvor stort talent han var, jeg vil våge meg på å etablere Magne som en av de beste i Norge, og av internasjonal klasse. Gitartalentet hans var dessverre et ubeskrevet blad for de fleste, men som jeg nevnte innledningsvis; de som visste, de visste. Mer kjent er hans bror, Charlie, som gjorde stort inntrykk på folk med sine kunster på munnspillet, og hans versjon av Flåklypasangen. Charlie er i verdensklasse, og Magne var det på gitaren.

Og Black Sabbath dominerte, Magne var en av de som virkelig klarte å finne tonen til Iommi, i det å spille Sabbathlåter perfekt. Det var helt utrolig å høre på, og se på, når han spilte. Om det var i øvingslokalet i tidlige år, på konserter, eller bare når han hadde en gitar tilgjengelig. Hans utdyper litt og røper at det var Ritchie Blackmore (Rainbow/Deep Purple) som var Magnes helt fra starten av, og at bassist Stig og Hans penset Magne inn på Sabbath etter hvert. «Han takket meg gang på gang for å ha introdusert ham til Black Sabbath« forteller trommeslageren, «…selv om Sabbathperioden Magne var størst favoritt av var den med Dio. Vi digget innspillingen Heaven And Hell slapp i 2007″ (Black Sabbath gikk under det navnet den gang grunnet rettigheter – Yj). «Vi pratet ofte om at det var vel noe av det beste som er gitt ut av liveopptak.»

For å komme i mål med denne Sabbathfeelen var Magne utstyrt med et flott band, der bassist Stig og trommeslager Hans var grunnlaget, og hvor Magne briljerte på fjøla. Og vokalist? Det var den gode og dypt savnende Harald Messel, som vi mistet for en tid tilbake, en som var nesten like tett opp til Ozzy som Magne var på Iommi.

Hans sitter igjen med et stort tap etter å ha mistet en god venn og spillmaker over flere tiår. «Dette var utrolig trist» sier Hans. Han hadde snakket med Magne dagen før. «Han ringte meg i 7-tiden på torsdag morgen, så pratet vi sammen et par timer. Vi skulle treffes til uka.» Da ville han på Agder Lyd, en instrumentbutikk i Vennesla, og høre hvordan det stod til med en Gibson Les Paul han hadde til reparasjon. Broren Charlie, eller Alf Trygve som han egetlig heter, jobber på Agder Lyd.

Dagen etter gikk Magne ut av tiden.

Forsterkeren ble slått av for siste gang, strengene og halsen på gitaren skal aldri mer oppleve fingerspillet og akkordene til Magne.

«Magne var bare en utrolig fin mann, og jeg kommer til å savne han noe veldig. Og FOR en musiker han var. Triste greier» sier Hans. Hans er lei seg for at det ikke ble spilt inn mer materiale med Magne, og planen var å spille inn mer, helt opp til den dagen Magne døde,«…men det kom alltid noe i veien, om det var livet, eller nå, døden.»

Her spilles coverversjon av ‘Black Night’ med Deep Purple, dette klippet er fra 1989. Bare hør på soloen!

Magnes søster Aina poengterer også at de fleste ikke vet hvor god Magne var på gitar.«Jeg vil påstå han var en av landets beste». Og Aina har ord som forklarer sin bror: «Dyp, inkluderende, en god lytter, en som var full av kjærlighet til de fleste, og han hadde stor takhøyde.»

Det jeg personlig står igjen med av følelser er hvordan noen mennesker dessverre får byrder i livet som gjør at de ikke kan leve ut sitt potensial. Og hvordan det er vanskelig å holde følge med og være der for mennesker som Magne, når man lever så forskjellige liv. Magne rakk akkurat å feire sin 62. bursdag, og jeg tror alle som var i omgangskretsen til Magne på alle måter i disse årene vil la historiene leve videre, snakke opp Magne, være ærlig på hva han slet med, men fokusere på at han var en fantastisk mann, et søkende menneske, en som var glad i familien sin, og var ett med gitaren sin.

Jeg spurte en gang Magne om hva som definerer en god gitarist. Vi satt på Hånes Senter, i en bydel utenfor Kristiansand der jeg bor, det må ha vært i 1991 ca., der Magne lånte øvingslokalet til et band jeg holdt på med den gang. «Yngve, til og med DU kan lære deg å spille fort og sweepe på gitaren, om jeg stenger deg inne i et kott og sier at du skal øve, og du bare gjør det, kan du klare det. Men, MEN, det å ha teften, finne det riktige riffet, melodien, følelsen, det å klare å fange øyeblikket, det er veldig få forunt som gitarist. Det er det jeg jobber med.»

Og for å ta en siste anekdote, fra en gang Magne gikk på Ansgar Bibelskole, og skulle opptre i aulaen der, en aula som hadde en flott parkett. Hva var vel mer naturlig enn å ha pyro? Med full gitarkjør og pyro? Og hvor det var synlige merker i parketten etterpå? Dette er kun noe jeg har blitt fortalt, men slike anekdoter lever videre sammen med minnet om Winge.

***

Etter publiseringen fikk jeg en melding fra Bjørn Harstad, som mange kjenner fra Green Carnation, og som var aktiv blant annet i Conspiracy den gang. Og In the Woods…. Bjørn forteller at det at man belyser Magnes utrolige talent for de som ikke vet hvilken virtuos han var, er veldig bra.

«Den beste innspillingen av Magne som jeg vet om er at han spiller den utrolige soloen på låta Gode Menn fra Natt & Tåke’s album Sementparadis fra 1995″ sier Bjørn. Natt og Tåke var et lokalt band, hardrock, med norske tekster og feit gitarlyd. Magne spilte altså solo på en av låtene. Og Bjørn var der.

«Jeg var med Hans (trommeslageren som nevnes i artikkelen her – Y) på produksjon og mix av den skiva i kjelleren på BUL-huset, og satt ringside da Magne kom og hadde med seg en Ibanez (!) Steve Vai-signaturgitar (den med rosemaling og håndtak i kroppen), som var spesielt siden han alltid spilte på Gibson Les Paul. Han fortalte at Ibanez’en var gøy …for den er så utrolig lettspilt, og så er det jo så fett med den vibbarmen!

Anyway, vi fikk stilt inn lyden og gjort klart til opptak. Han spiller med på kompet noen takter før soloen begynner for å komme inn i det, og så bærer det i vei med en utrolig og helt improvisert solo, og det som endte opp på plata er første take!!!»

Bjørn avslører at Magne ikke var helt fornøyd med taket, og ville gjøre det på nytt, men «…med de gamle spolebånd kunne man ikke ta opp noe nytt uten å slette det gamle, så jeg satte foten ned og sa aldri i livet Magne! Nerven i det opptaket er helt insane og SKAL på plata!

Magne var jo aldri vanskelig og svarte Ja,ja, hvis alle synes det er fett så er det greit for meg. Jeg kikket bort på Erik (gitarist i Natt og Tåke, nå i Tatt Av Dage – Y) som var like himmelfallen som meg over soloen som nettopp hadde blitt spilt. Det ble slik.

Å sitte 1 meter unna og se hvordan hvordan han spilte var en unik opplevelse, for når man så på ham spille, gav det en ekstra dimensjon i forhold til det som kom ut av høyttalerne, for på Magne kunne man se at han virkelig MENTE hver eneste tone han spilte. For en middelmådig gitarist som meg selv (til sammenligning med Magne Winge) får jeg enda frysninger av å tenke tilbake på denne sessionen for over 30 år siden!

Det er fryktelig synd at han har gått bort. Den feteste gitarlyden jeg kan tenke meg, har stilnet.»

Heavymetal.no lyser fred over Magne Winges minne, og ønsker styrke til familie og venner i den kommende tiden.