Siste dag, og selv om man hadde vært i Oslo siden onsdag, var det litt vemodig at det gikk mot slutten. Kroppen sa «…greit nok, det blir stas på komme hjem og kunne gå på egen do, dusje lenge», men samtidig, men en festival som fungerte såpass bra, hadde det faktisk ikke vært feil med en dag til. 

Og jeg prøver å ha ferie, derfor kan det nok være siste del her virker litt hastverk.

Alle bilder er knipset av Jørgen the man Freim, sjekk flere knips HER.

Bilde: Black Viper

Ballett åpnet med Black Viper for min del, et band som har høstet lovord for sitt nye album, og som har spilt en del uten i den store verden. Dette er et band som ligger i en bølge som skal låte oldschool. En blanding av thrash og Agent Steel, det skal gå fort, det skal være energisk og vokalisten inkluderer disse typiske fistelskrikene. Slikt sett leverte Black Viper bra, om du er der at dette fenger. Og jeg likte det. Vel er jeg en som krever litt mer variasjon, og det ble litt mye av det samme her. Skrikene virket som om de var veldig impulsive i låtene, det virket som om de måtte klemmes inn av og til for å holde stilen. Jeg understreker virket. Stemmen ellers var ok, litt vanskelig å skille ut vokalen godt i veggen av lyd, men utover at det var litt en låt slutter, neste smeller i samme gate, fungerte de bra. 

Jeg ble ikke helt overbevist, men så er jeg også en som setter de gamle banda hakket over. Når Agent Steel i sin tid kom, da var jeg helt på knærne, og disse amerikanske speedmetal-banda. I dag blir det litt i overkant, og det er på samme tid en bølge jeg ikke helt føler treffer meg. Men la ungdommen levere metallen slik, det er en forfriskende affære tross alt. Flinke var de, det krever en hel del å spille slik.

Siden jeg valgte å se hele konserten til Black Viper, betød det at Circus Maximus, eller Maxi-mus som Egil i Debbath poengterte, kun fikk et kvarter av min tid. Og i Skrikteltet ventet det god lyd, der jeg var ihvertfall, en flott trommis som virkelig vet å slå fra seg, og denne progressive rocken som ligger og vaker mellom å være litt søt og ikke. Jeg la merke til flere damer i sin beste alder som var litt mo i knærne, ha-ha, er dere fløtepuser folkens?

Bilde: Obliteration

Og så var det å løpe ned tilbake til Vampyrscenen for litt av det jeg gledet meg mest til, Obliteration. Og makan møkk og lort, de leverte fantastisk! Ikke bare er sisteskiva enormt med sin ekle, mørke vibb, de hadde et liveuttrykk som fanget låtene på en annerledes måte. Det er ikke mulig å gjenskape den stemningen live, men de hadde virkelig dagen her  på Tons Of Rock. Om man fulgte med, og ikke bare stod og digget, var det lag på lag med geniale innspill. Spesielt bassisten, hallo! Det er sjeldent å oppleve at man blir stående og følge en bassist i lange perioder.

En solid frontfigur, kanonbra musikere, Obliteration var en sann glede å overvære, rett inn på topplisten min. Takk! Og siden jeg er liten fan av rock, ble The Dogs overlatt til de i Screamteltet. Og det var visstnok mange der, som det var på Raga og Oslo Ess. Slik rock har sitt publikum, men jeg har andre preferanser, spesielt i regi av å være anmelder for Heavymetal.no.

Etter bare en kort tur sammen med Inglorious, som jeg vet er bra live, bar det opp til Powerwolf. Bandet kan du hate eller elske, men det var null tvil om at de leverte en av de virkelig store jobbene på festivalen. Alt stemte; lyden, kommunikasjonen, stemningen, trøkket. Låtene ligger jo i et litt fengende metallandskap, med energi, ikke ulikt Sabaton med bedre vokal. Konseptet med varulver og blod, og metalmesse, det får de stå for selv, cheesy som juling. Men alt i alt var det en kanonkonsert som vokste seg større og større, og hvor det hele aldri sluttet å jobbe mot klimaks. En gave det der, å få folk med seg i en så stor grad, og bare bygge opp. Og så slippe taket og la folk ønske mer.

Finske Kalmah var alternativet som ble valgt over Dream Theater. Med kvarter fra DT til finnene ble det tid for litt progrock, men dessverre var det et gjesp, svak vokal og ikke noe jeg bruker tid på. Tydeligvis har de enten fans som ikke bryr seg om vokalen, eller at det blir vel mye jazzprog, bra for de som fikk det de kom for, så slikt sett var det jo gull.

Kalmah var ikke noe for meg heller. Deathmetal med melodier, som i og for seg var ok, men ikke veldig spennende. De var flinke musikere. Det var nok den gurglete/raspende dødsmetalvokalen som ikke falt i smak hos meg. Jeg er ikke fan av slikt. Og når musikken egentlig bare er run of the mill, da ble det en relativt kjedelig affære å overvære konserten. De hadde sine fans, noen sang med, andre rocka vilt. Så her er det nok en gang snakk om smak og etc. Bandet har fartstid, og har nok en grei status slikt sett.

Bilde: Testament

Testament og Oslo Ess var neste krasj, og Testament leverte :). Det kule var at låtvalget var så bra, de vet å spikre setlister til festivaler. Og utover i konserten bygget stemningen seg opp, og etter at de avsluttet stod man der og var litt speachless. Hoglan er fortsatt i førersetet på trommiser. Man kan spille så fort og teknisk man vil, men den fyren altså – han er en maskin. Sammen med bassist Steve, en legende i seg selv, bar de låtene helt fram. Billy takler de gamle låtene med sin mørkere variant av vokal bra, dagens Testament er jo hakket hardere enn det de var. Ikke når de kom, men i dag kontra den gang. Og soloene, gitarsoloene, halla balla. Det var en flott konsert, ikke bedre enn toppfavorittene på Tons for min del, men blant kremen. 

Ti minutter etter fyrte svenske In Flames av kruttet. Jeg er ikke storfan av slik de er i dag, men makan, de har mange tilhengere! Et show som ikke så så ulikt det de kjørte sist de spilte i Kvinesdal, og en lyd som var svært bra. De bruker vel en del effekter, man vet aldri hva som er live og ikke, uansett dundret det en bra produksjon ut av anlegget. 

Varmen tok knekken på meg, og jeg måtte høre en låt eller to på ve til camp, på camp og tilbake. Og det som slo meg var at utover konserten fikk jeg litt Volbeat-vibber; det ble litt intetsigende. Litt likt, litt kjedelig. Men de har topper og bunner, det sliter danskene med. Jeg må jo innrømme, etter disse tre dagene som jeg har anmeldt, at lineupen ikke traff voldsomt, noe mange kanskje har skjønt. Men det var oppturer og blinkskudd fordi. In Flames var et kløktig valg fra festivalens side, de er et sikkert kort, men ikke et veldig sprekt valg. 

Gluecifer føyer seg rett inn i skuffen jeg nevnte tidligere, med Raga etc. Aldri vært fan, ikke noe jeg bruker tid på. Men all ære til gjengen for årene de har slitt og jobbet, og de har opparbeidet seg en solid status i den norske rockescenen.

Carcass trenger jeg ikke å skrive så mye om, de var bare totalt i sitt ess! Selv om det kun er to igjen av besetningen jeg elsket, og selv om jeg savner Ken på trommer (som gjorde at bandet fikk en så sterk egenart), posisjonerte de seg rett inn på talerstolen – rett i maktsentrumet. Så enkelt kan man gjøre det. Gammelskole dødsmetal som både lukter eldre årgang og som er oppjustert til å sprenge verden også 30 år etter. Helt utrolig. 

Helt utrolig.

Leppard kan ta seg en bolle. Utvalget av låter var så som så, lyden var bra, flere låter fikk meg i godhjørnet, men det var flere sanger hvor jeg bare ble stående å se i bakken og riste svakt på hodet av fortvilelse. Jeg elsket Leppard fram til og med Pyromiana, og respekter og liker Hysteria. Det var tydelig at en stor del av folket på sletta bare hadde hørt hitlåtene fra Hysteria. Og det er jo ikke feil i og for seg, og jeg hadde aldri i verden trodd at de skulle velge en setliste jeg hadde likt 100%.

Garth Brooks-balladen Two Steps Behind, lurer på om de vet at festivaler trenger alt annet enn dette? En ting er at Love Bites har sin misjon, men denne ble ett av innslagene som punkterte det som kunne ha vært en knallkonsert. De har mange bare låter å velge i.

Soloene kom, som med Kiss, unødvendige på en måte, men kanskje nødvendige for pauser til noen av medlemmene?

Det var stort å se de, de er et stort band, de leverer bra, tidvis matcher de liveopptak jeg har sett fra godårene. Så slikt sett må folk ha fått det de kom for. Men samtidig var det et publikum som var vanskelig å få med seg, Elliot var nok ikke helt happy, og det virket som om at folk enten var slitne, eller at Leppard burde ha vært headliner på fredagen og byttet med Volbeat. Det var jo ikke mulig siden Leppard spilte i Trondheim, men på slutten av en festival er jo folk ganske utladet. 

Musikalsk og vokalmessig leverte de bra, og til forskjell fra mange vokalister som sliter, er Elliot greit på stell med å levere i 2019. 

Når jeg hadde gitt opp å håpe på Pyromanialåter, kom det to som avslutning på konserten; Photograph og Rock Of Ages. Begge knallperler, og begge framført til medalje. Også Bringin’ On The Heartbreak fungerte bra, en kraftballade som slår fra seg.

Nei, det var en blandet opplevelse med Leppard, et band jeg har et greit forhold til, men hvor jeg ikke liker noe av det som kom etter 1987. 

Tusen takk for meg og Heavymetal.no, det var en glede å overvære Tons Of Rock 2019!! Bookingen var variert og litt safe kanskje, men jeg satser på at det neste år blir litt mer spennende utvalg. Det å ha debuten på Ekeberg bak seg vil lette mange i staben vil jeg tro, da vet man en del, kan rette på noe, og konsentrere seg mer og mer om innholdet. Hva som skjer vet man jo ikke før det begynner å dryppe navn, men jeg vil tro at 2020 vil vise Tons Of Rock som en forsterket aktør. 

Toppliste: Obliteration, Carcass, Powerwolf, Testament, Heave Blood And Die, Hex A.D., Kiss og Slayer.

Bilder: To Powerwolf, Leppardtrommis og oversiktsbilde er Carcass.