Etter litt utsettelser og pandemi er det klart for Green Carnation å legge bort fuzzen og tilby den akustiske siden av bandet. Bandet skal på tur, og med to stopp på Sørlandet, og ett i Oslo, vanker det god dose fra bandet på egne jaktmarker. Jeg tok et godt tak i skjegget til vokalist Kjetil og fikk litt informasjon rundt den kommende akustiske reisen de skal ut på. 

Nytt album fra prosjektet kom for ikke så lenge siden, der skrev jeg blant annet følgende i min anmeldelse: "Vitam Aeternam, fortsatt et superspennende prosjekt, og som utgjør et flott alternativ til alt annet som ramler av samlebåndene rundt omkring. De hører til en liten elite, som dessverre vil gå klar av de store mulighetene til å gjøre dette til et levebrød. Men valget er nok tatt med dette i betraktning."

Og med alle brikkene stablet oppå hverandre, med terningen stramt klemt mellom fingrene, drar bandet seg fram på brettet. Det vanket releaseparty for en tid tilbake, skiva har vært uten en tid, de spilte også på årets Måkeskrikfestival i Kristiansand nylig. Så mye skjer, og det er da naturlig å trekke litt å trådene og se hva som har skjedd og skjer med bandet.

Påminnelse:

Det er snart klart for ny utgave av TotsåsRock, jeg sjekket innom for litt info og håper folk som har mulighet tar turen. Jan Bjørnar Totsås, generalen av TotsåsRock, er i den andre enden av tastaturet.

Patrik valgte å fortsette alene når Tonic Breed falt sammen. Nå har han en ep klar, og gjester fra Soilwork, Endezzma, Kamelot og Megadeth er med på å skape produktet. Jeg tok en prat med Patrik, og med tanke på alle de årene han har vært innom her, er det i seg selv imponerende å se staminaen og pågangsmotet til karen.

Man feirer 30 år pluss 2, det siden de tredve skulle feires i pandemien, i 2020, men det ble som kjent lite aktiviteter når det gjelder konserter. Nå dog, nå slår klubben på stortromma og feirer seg selv en hel dag med livemusikk.  20. august står blant annet Bob Hund, Kvelertak og Honningbarna på scenen. Jeg fikk en prat med klubbledelsen i form av leder Heidi Bekkevold.

Etter noen år med pandemi er festivalene endelig godt i gang igjen i år. Det er ikke bare de store, kjente og kjære festivalene som har startet opp igjen, men også de mindre og mer ukjente festivalene med artister som er milevis unna Iron Maiden og Kiss. En av disse festivalene er AskeRock. Dette begynte som en hagefest hos Andre Hrafn Bendigtsen for venner og bekjente, men har nå begynt å utvikle seg til noe større og enda mer betydningsfullt.

Bandet slapp skive for en tid tilbake, og kom med et par singler i år, når jeg så fikk tilsendt det hele, var det på sin plass å presentere bandet. Withered Branch spiller tungt og groovebasert, og jeg skrev at de to nye singlene var en utvikling jeg likte, da de hadde lagt inn litt ekstra armering i den tunge veggen.

Hele fem år har gått siden det hele startet, fem år preget av både tårer og glede. Men i år var det ikke plass for annet enn den siste. Når dørene åpnet til oppvarmingskvelden på torsdagen, hadde allerede mange funnet veien dit, og stemningen var på topp. De første teltene hadde begynt å fylle campingen. Da bandene gikk på scena og musikken begynte å gi gjenklang over hele området, var det avklart: den fjerde utgaven av Garasjefestivalen var i gang!

Den siste dagen på Tons ble ingen vinner for meg på den musikalske menyen, men folkefesten fortsatte, det var det ingen tvil om. Hvor mange som gled over i å bare chille og være relativt stasjonære vet jeg ikke, men ledige plasser ved bordene var rimelig uvanlig. Det var et par band jeg var spent på, og et par jeg var skeptisk til, ett som overrasket meg såpass at de kanskje ble dagens vinner.