Jernverket 2021 Hm 500x80

År totusenogtjue, i metallens tegn

av yngve

Tons Of Rock 19 Foto Jørgen Freim

Fra fjorårets utgave av Tons Of Rock, fotograf: Jørgen Freim.

Vet dere hva? 2020 suger, og det suger ikke. For noen suger det veldig, veldig mye, for noen har det vært stort det samme. Mye avhenger naturligvis av om du er rammet av innstramminger og restriksjoner, men for meg har arbeidsmengden som metalideolog vært ganske lik. Også i privaten har det vært likt, jeg jobber i helse og har ikke vært utsatt for permitteringer etc., som jeg virkelig ikke unner noen. Det å miste jobben, eller bli permittert og få privatøkonomi påvirket, er noe jeg virkelig ikke unner noen.

Gjeldende band, selskaper, flyt i mailer, post, skiver, så har det vært like stressende som før. For meg har det i hovedsak kun vært manko på konserter, og en omlegging av hva jeg bruker tiden på. Men samtidig tenker jo også band og bransje slik, og det har ikke manglet på streamingkonserter, spontane studioprosjekter og lignende. Det har blitt vanskelig å holde følge, for det skjer noe stort sett hele tiden, bare at man ikke trenger å forlate huset. For meg er dette ikke en optimal situasjon, litt fordi jeg trenger fokuset jeg har på konserter, å kunne se og kose meg. Hjemme er fellene for mange, man har for mye multitaskende problemer.

I år har det også kommet inn støttekroner, som jeg både takker for og er svært ydmyk ovenfor. Jeg har flere ganger spurt om folk vil ha tilbake midlene, men får som svar at de skal inn og på konto. Der står det nå litt, fordi utgiftene til reising og kost/losji ikke har vært spesielt stor, men samtidig har jo heller ingen annonser fra festivalene kommet inn. Jeg jobber også svært mye med å promotere, og vurderer hele tiden om jeg skal slutte eller fortsette. Da er det litt kult at folk støtter opp ala det man gjør når man kjøper blader som koster litt. 

Uten konserter har fotografene blitt litt fraværende i kommunikasjon, de sliter med sitt og sitter vel stort sett og avventer å kunne kaste seg ut i pitten igjen vil jeg tro. Så 2020 har sett trioen Steinar, Arni og Yngve holde fortet, og det er også denne trioen som stort sett har vært kjernen i mange, for mange?, år. Tusen takk til dere to, jeg digger dere!! Og alle dere andre som tar del i å sende inn, behandle og hjelpe med forskjellige oppgaver. 

Og min hovedgeskjeft er og blir nettsiden, Facebookgruppa er bare et nødvendig onde. Jeg har fått et par kommentarer på at når folk gir kroner, at det virker litt rart, men da vet ikke alle at det eksisterer en nettside som er pulserende og sprer linker og artikler overalt hver dag. Jeg er ikke glad i sosiale mediers dominans. De lager ingenting, bare trekker inn og deler det vi lager, vi som driver nisjesteder, aviser, portaler. Mange glemmer hvordan ting egentlig fungerer. Jeg krysser fingrene for at bands hjemmesider blir bedre besøkt, at sider som Heavymetal.no igjen blir noe folk går til først, ikke noe man besøker fordi jeg krangler på plass linker og lokker folk inn.

Vær snille med hverandre, vei ordene FØR du skriver på nett, ikke del dritt, og tenk deg to ganger om før du poster noe på sosiale medier. Og viktigst av alt, ikke ta det jeg skriver eller mener som noe annet enn en manns mening. Og den meningen er ikke viktigere eller bedre enn NOEN andres, den eneste forskjellen er at jeg har valgt å bruke min stemme slik. Jeg har ingen interesse av å bygge egen figur, status, jeg jobber BARE for banda, så ikke ilegg meg noe annet.

***

2021 på få avsnitt. Det er mange band, internasjonale og norske, som ikke er her, jeg fokuserer stort sett på det jeg har jobbet med redaksjonelt. Og det er mange som ikke er nevnt av de også, men jeg har ikke verdens beste hukommelse, og jeg kan jo ikke gjenta alt jeg har gjort i løpet av året, det hadde blitt mye :).

Feathers and doom, hva skjedde der? Fikk mine vitser om at doomband tar ting i sakte tempo validitet? 

I februar kjørte vi ut et intervju med Shepherds Crook , som er signert Ole Martin Hellesø, en utrendy og egenartet fyr fra Trøndelag. Kult å se at det også er på toppdelen av intervjulisten på forsiden nå på tampen, med prosjektet Vandrer

En av de siste store konsertene som fant sted i Norge i år var vel Tripple Thrash Treat i Oslo, med blant annet Death Angel på plakaten. Og vi fikk jo også vite hvor syke mange på denne turneen hadde blitt fra nettopp smitten som var i samfunnet, uten at vi visste mye, og hvor ille det nesten gikk med de. Men en spektakulær kveld i Oslo, det var det, les mer HER .

Death Angel Oslo 080220 Fotograf Andrea Chirulescu

Death Angel i Oslo 8. februar 2020, fotograf; Andrea Chirulescu

Uka etter var jeg innom Håndverkeren i Kristiansand og fikk med meg det lokale bandet PowerRide, som både er et coverband og som leverer egen musikk. Skiveanmeldelse leser du HER . Konserten ble naturligvis anmeldt, du sjekker ut hva jeg mente HER .

Hex A.D. kom med et glimrende album mot slutten av februar, og nå går vi faktisk og venter på nytt material fra gjengen. Sjekk hva jeg mente om albumet Astro Tongue HER . Jeg kan jo avsløre at den absolutt holder nivået fra tidligere utgivelser: "Slik jeg hører det er vel Astro Tongue bandets mest varierte skive. Den satt litt lengre innen enn forgjengeren, det tok mer tid å komme til bunns, men etter (for) mange runder, he-he, tror jeg den ligger på samme kvalitetsmerke som forrige, og den før."

Det som er litt rart å lese over i ettertid, er intervjuet med Johnny og Karmøygeddon , der de bare får dager før samfunnet stoppet opp var sedvanlig groove, før det tre uker etter var avlyst . En prat i ettertid får en til å tenke litt på tingenes tilstand.

Jeg hadde i overkant mange videopremierer i år, og blant aktørene som var aktive var danske Mighty Music. HER med et bidrag fra 70-tallsinspirerte Freddy And The Phantoms

Reism kom med skive på tampen av 2019, intervjuet med gjengen kom online innenfor rammene til dette året, og HER leser du hva de hadde å si.

De fleste skivene jeg jobbet med i 2020 var midt på treet dessverre. Mye fyllstoff. Men noen stakk seg fram, blant annet norske Loxodrom .

Arendalsbandet Vorbid var på plakatene til to av få konserter jeg var på i år. I Kristiansand på Vaktbua, sammen med Damnation, som hadde sin siste konsert denne kvelden, leser du om HER . Også mot slutten av juni var Vorbid, og flere, på plass, denne gangen i Arendal, og på knallkoselige Munkehaugen

Quasarborn gikk litt tilbake for meg med årets slipp, jeg skrev blant annet i anmeldelsen at "...serberne i Quasarborn har endret seg en del siden forrige skive. Nå bruker de en mye bredere pensel, og lerretet spenner fra thrash til ganske melodiøs rock, hardrock."

James (også i In the Woods...) og Ewigkeit brukte året til å slippe sitt album Land Of Fog på nytt, med litt justeringer. Og jeg var imponert over at den hadde holdt seg såpass godt. Og mot slutten av året kom det ep, som jeg ikke falt så kraftig for. 

Nå ville jeg ikke ha gitt det nye Testamentalbumet en syver i dag, til det har den holdt seg for dårlig, og jeg ville ikke trukket det ut av hylla om jeg hadde hatt lyst til å høre på bandet. Og jeg har heller ikke kjøpt fysisk kopi, som hos meg ofte er et tegn på levetid og at jeg liker en utgivelse. 

Jeg jobbet en del med Christer og Imperial Child i 2020, og skiva er bra den. Nå har det vært relativt stille fra den leiren etter skiveslipp , men det kan jo skyldes mangel på mulighet til å spille konserter. Vil du sjekke ut litt rundt bandet, anbefaler jeg DETTE  intervjuet.

Connect The Circle: Et litt sprikende album, men jeg holder en tanke på at østlendingene bør sjekkes ut. Jeg lyttet en del på denne, og flere låter utmerket seg. Anmeldelse  HER .

Et par låter fra duoen Véir, hvor første låtslipp var best. En hardrocker med mye 70-tallsinspirajsoner. Hør HER . Og hva skjer med bandet Frode?

Jeg tar fortsatt på meg de tunge skoene bergenserne i Bismarck leverte, for et album ! Sjekk intervju HER .

Ok, jeg var innom Testament over. De er svære. Blastered fra Norge er ikke det, men jeg vil tro skiva de slapp vil falle i smak hos fans av amerikanerne, for det er hard og brutal thrash det Blastered driver med. Intervju HER .

Veislakt er et aktivt band, og det dukker  som oftest opp noe fra de. Og jeg hadde blant annet følgende å i om skiva Dræbe : "I det øyeblikket pickupen bestemmer seg for å ta sjansen, å kjøre på og komme unna, men politiet i hælene, er det øyeblikket Dræbe begynner. Dette er et soundtrack til galskap. Hardcoren og punken til Veislakt har denne gangen blitt vippet litt mer over til metallen, og i min bok er det bare bra."

Progmetallerne i Course Of Fate benyttet nedetiden i samfunnet til å lage album. Og jeg har ikke spilt denne siden jeg anmeldte, dette er både og en sjanger jeg følger, men jeg var godt fornøyd under avlyttingen ser jeg . Intervju HER .

Azusa, med blant annet trommeslager David fra Extol på plass, fyrte av en flott skive i år . En opptur fra forgjengeren for meg, og en av kandidatene til topplisten for 2020 for mange. 

Green Carnation gjorde en del ut av seg i år, og har utnyttet situasjonen bra synes jeg. Både slippet av Leaves Of Yesteryear og nå nylig låten The World Without A View . Nå var det ikke meg som anmeldte Leaves-skiva, men jeg kjørte intervju med bandet, og der finner du også link til anmeldelsen av streamingkonserten jeg overvar. 

Og som en motpol til de fleste, føler jeg, var jeg ikke helt på stell med siste Conception. Bra, men ikke helt der jeg er. Les HER .

Blant de ok skivene som kom finner vi Chronus, som har blitt spilt noen ganger også etter anmeldelseprosessen . Også King Witch var ok , og jeg har bitt meg i at Listenable Records har hatt en god greie på en del av banda sine i det siste. 

Et flott intervju med Tommy Jackson , trommeslager deluxe. Bilde under er av Tommy.

Tommy Jacksonville Big Ass Kick

Vi fikk et nytt tributeband i år, til Sepultura. Les mer HER.  Og så fort folk skjønner at man må passe på og få ned smitten, vil slike band få vist seg fram.

Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å like siste Bonfire så bra som jeg gjorde. En fin representant for melodiøs hardrock med en god del krutt.

Metalhuene i Ghost Avenue fulgte opp Impact med Even Angels Fails , og jeg er fortsatt der at jeg spiller Impact oftere. Men et bra band, og som ikke låter så typisk metaltrend. 

Cloth leverte svart hardrock, svart metal, og imponerte meg stort med sin Axis Mundi . Dette er muligens pallplass for meg i 2020.

Og gøtta i Strange New Dawn, med sin særegne stil, leverte et album jeg ble veldig glad i. Ikke alle spor var like bra, men det som var det, holdt til en bra karakter og har fortsatt plass på listen over musikk jeg spiller på sykkel- og løpeturer. 

Og enda et norsk band som leverte med stil, thrasherne i Under The Oak. Et virkelig bra album , hvor flere av låtene skinner! 

Og Wail, som jeg faktisk har en konkurransen gående på. Prima metal med både klassisk- og Us-metal i ryggmargen. Anmeldelse HER .

Comeback fra Trail Of Tears ble også en del av året, og med ny musikk i komminga blir det spennende å se om det fortsatt er plass til de i jungelen som er metalscenen. 

Jeg var vel en av få som ikke var heeelt fornøyd med siste Wobbler ? Mulig forventningene og historikken var drøyt høy?

Årets fullpotter gikk til Vitam Aeternam, bandet som spiller på teatralske, kinematiske og mørke effekter i musikken. Det må oppleves, og enten elsker du det, eller så er det bare feil. Intervju HER .

Og vi må IKKE glemme Dag Olavs føljetong med Enslaved , det kommer fortsatt nye episoder, og dette er interessant og bra uavhengig av om man liker bandet eller ikke. 

Tor Otto fra Pyro og Stjernepose meldte jo inn nytt program, som kommer tidlig neste år, sjekk litt om det HER .