Bismarck "Vourukasha"

av yngve

Bismarck 24Selskap : Dark Essence

Release: 03.05.24

Bismarck@Facebook

Første gang jeg intervjuet bandet, tilbake i 2018, i forbindelse med debutalbumet, svarte de slik på mitt spørsmål rundt at låtene gikk i hverandre, at det dreide seg mer om et sound og ikke det typiske:

"Vi opererer jo i en nisjesjanger hvor monotoni er et ideal heller enn en uting. Kanskje alt koker ned til ren frustrasjon over det riffet som er så fett, så sinnsykt heavy, og som du skulle ønske aldri tok slutt, men som bare varer i fire takter; da tar du et sånt riff og spiller det om og om igjen, lenge, og høyt, til du bare glir i ett med det på en måte."

De er der ennå, men på sitt tredje album har de endret noe på oppskriften. En låt som Kigal tar opp noe av dette østeninspirerte de har hatt drypp av på de to første skivene, men låten under ett er et veldig kløktig pust i bakken mellom de svært veggene av riff og rytmikk. Her er også vokalen på en sedat og melodisk løsning som bygger opp under noe etnisk snert, litt world music kanskje? Denne hviskende stemmen, den kvinnelige, veldig kult!

Det er også gjort plass til noe svart, en kaskade av svart, i noe på Vourukasha, og doom-elementet er her. Men de er i min verden ikke et doomband pr. 2024, de har inkorporert mye i musikken og er vanskelig å sjangerfeste. Som er en bra ting :). Det er stoner her, doom, svart, postrock/-metal, en mørk suppe med mye av det mange kokker gjemmer unna i nederste skuff. Den ferdige retten gjør deg tung og mett, og jeg føler at dette er den musikalske ekvivalensen til en dødsdømt siste måltid. Selv om maten smaker, er omgivelsene og følelsen rundt dunkel og lett surrealistisk. 

På selskapets nettsider forklares skiva slik: "...an amp melting form of stoner doom, combined with atmospheric post-rock, and with a hint of Middle Eastern folk music and the Norwegian black metal the band grew up listening to."

Check.

For fans av Neurosis, Sleep, Earth, Slomatics, Electric Wizard m.fl., det var del av promoteringen på skiva, og jeg vil kanskje påstå at Bismarck vil appellere til mange flere, gjerne yngre, og ikke bare til de som er sjangerrotter på doom og stoner. Men det krever noe å sitte gjennom slikt, det gjør noe med lytteren, og det er ikke musikk for massene. Heldigvis. Både fordi man ser hvordan en stor del av samfunnet er, med influensere, hvor mediene tumler rundt og tilbyr verdiløs info på altfor mye, og mange sofaeksperter tror de har skjønt det. Hadde man tilført Bismarck i denne delen av samfunnet, hadde alt blitt mørkt veldig fort, men hva som er best av det og hjernedøde innspill overalt, det vet jeg ikke. Det er kanskje like greit at bergensbandet ikke blir for allment kjent :). Men også det at dette er litt vår musikk, det er så godt å ha noen band som ikke er der oppe, som alle liker, metal og ikke, det er så deilig å ha slike musikalske hemmeligheter

Ocean Dweller må være noe av det tyngste! Fra å bli lullet inn i en vakker start, havner man rett ned i avgrunnen, ned i det svarte hullet, og jeg er ihvertfall glad jeg har verktøy til å komme meg opp igjen. Der var det heavy! Også det lange partiet på tittelkuttet er enormt fett! Det krever sine menn å spille så treigt, jeg har prøvd. Og feilet.

Og Echoes, der åpenbarer det seg små hint av Tiamat i de rolige bitene, et band jeg var kort innom på A Depper Kind Of Slumber, det er noe av det her, dette udefinerbare. Der man blander metal og goth, tyngde og melodi, og ikke har rammer.

Lyden er enorm, en stor og monumental festning omringet av en bunnløs vollgrav. For en kledelig produksjon! Samlet er skiva bortimot det jeg hadde håpet på, men det var noe uventet også, i det at bandet har bredt de sorte vingene sine litt mer.

8/10

Tracklist:

  1. Sky Father
  2. Echoes
  3. Kigal
  4. The Tree of All Seeds
  5. Vourukasha
  6. Ocean Dweller