De som var der opplevde jo konserten in real life, slik det skal gjøres. Man kan aldri gjenskape det å være i en sal og se et band med å se klipp og opptak etterpå. Aldri. 

Bilder: Boris Danielsen. Takk for at du stiller opp og knipser for Heavymetal.no!! Se flere bilder HER.

Stemningen man kjente på, og som man nesten kunne ta på på Rockefeller, den får du ikke med uansett hvor mye du prøver. Nå var jo dette et type must-see-event, for det er litt in å flashe klassiske og kultforklarte utgivelser. Banda bruker jo dette i stor grad for tiden i et forsøk på å gjøre seg selv gjeldende igjen, og å kunne finne nye måter å  trekke folk på, for det hadde ikke vært en slik rift om billettene om Cavalara hadde kommet uten dette spektakulære stuntet i å dra i gang disse to flotte skivene.

Og greit, folk har allerede kjørt på med hvilke låter, hva som funka, hva som ikke fungerte, og jeg må si at jeg er enig i store deler av det som til nå har kommet av feedback. Det som fungerte bra var knallbra, det som ikke hang helt sammen falt ned på tallerkenen som litt daff potetmos. Men det meste var bra. 

Jeg er en av de som setter det at band spiller eget materiale høyest, og når bandet drar inn et par Motörheadcovers, en av de kan jo forsvares da Orgasmatron jo var en b-side på en maxi i denne perioden, Dead Embryonic Cells mener jeg å huske, da er det litt blandede følelser. Og Orgasmatron-versjonen ga meg lite i Oslo denne kvelden. Det er nesten umulig å gjøre noe med Motörheads versjon, som er totalt konge! Lik God Of Thunder med Kiss, man kan prøve, men det blir bare feil. Og store deler av feilen  denne kvelden var at de kjørte feil tempo, de må neeeeed og tyyyynge det mer neeeeed. Og mellomseksjonen var også rar. Tullet med Sabbaths War Pigs
også, bare noe fjas, selv om folk slukte det rått, for publikum var så sultne på dette at bandet like godt kunne ha tullet rundt og spilt Barbie Girl og oppnådd applaus :). Den alternative versjonen av Beneath var bra, hissig og kjappere, men jeg liker nok originalen best. Så klart. 

Og Slayerstarten på Troops Of Doom var fin, den lurte nok noen, for det bestanddelene passet veldig bra sammen.

Men som sagt, når det stemte, var det lite å utsette på den thrasha hardcoreinfluerte metallen til brødrene med følge. Spesielt var jeg glad for knallversjonen av Infected Voices og Arise, og faktisk var det låtene fra Arise som jeg synes hadde holdt seg best. Riffene på et par av låtene der er tidløse. Beneath liker jeg bedre, men etter noen gjennomhøringer i det siste opplever jeg at den ikke er helt der som den var. Mass Hypnonis har alltid vært favoritten, den Inner Self og Slaves Of Pain, Og tittelkuttet. Soloen på Mass Hypnosis husker jeg at jeg bemerket meg den gang skiva kom, og den ble ikke helt ivaretatt, for det Kisser gjorde den gang, ha-ha! :).

Om Igorr holdt mål? Helt klart. Han jobba bra, om man skal huske på at han fyller femti år neste år, det krever en del å opprettholde og levere slik som dette. Litt høye basstrommer i starten, men heldigvis mer lydjustering, som ble tatt hånd om, en egotripp. 

Max‘ stemme var tidvis litt kraftløs, også det naturlig nok med tanke på alder og alle de årene han har gått rundt og bjeffet. Men summert var det en kanonkonsert, med enkelte feilskjær, men allikevel noe jeg er superglad for å kunne få med meg. Tusen takk til Rune og Andreas på Rockefeller for at meg og fotograf Boris kunne komme! 

De to andre leverte også bra, selv om gitaristen ikke hadde helt den thrasha vibben disse to skivene trenger, det er som om han har litt mye hardcore og edgy thrash i blodet. Bassisten jobba svært bra, han ble litt anonym utover settet, men hørte man etter var det en flott bånn han la sammen med Iggor.

Og kuriosa, jeg stod sammen med min gode venn, og tidligere bandkompis, Bjørn Espen, på Rockefeller denne kvelden. Det var vi to som sammen så Sepultura på nettopp Rockefeller i mars 1992, nesten tredve års mellomrom, og lite utvikling :). Metal!

Supportbandet var bare fjas. Beklager. Jeg forlot et vitalt vorspiel med noen gale trøndere for å se Healing Magic. Altså, spille tungt og litt stoner er fett det, men det var så langt mellom høydepunktene at det rett og slett var bortkastet. Hjelpe meg så mange bra supportband de kunne dratt med seg og løftet kvelden, men familielinken var vel for sterk til at man kunne si nei. Og Cavalerakonseptet solgte jo, og selger, så bra at det egentlig er ett fett hvem som varmer opp.

Bilder: Cavalera

Bilder: Healing Magic