Deception Add 050324 Karmøygeddon 24

Crimson Moonlight "Divine Darkness"

av rune stordahl

A0046519165 16Selskap: Endtime Productions

Release: 26.02.2016

Liturgical Black Metal of true Trinitarian Orthodoxy.

Og det funker. Joda, kristent band osv.., men tekstene på Divine Darkness er av konseptuell art og dreier seg om den mystiske teologien i den (østlige) ortodokse kirke. Og tekstmateriale som omhandler religionshistorie er interessant. Ulempen er jo at man står i fare for å lære noe som man ikke visste fra før, f.eks hva Chalcedon i det forrykende hissige åpningssporet, The Dogma of Chalcedon, er. Jeg tar høyde for at det kan være allmennkunnskap, men jeg blottstiller gjerne min egen uvitenhet i så henseende. Og jeg ble sittende å lese (dog overfladisk) om hendelser i år 451 som hadde betydning for videreutviklingen av kristen mystikk (hvis jeg har tunga rett i munnen og har oppfattet ting rett). Det må jeg gi tommel opp for, lik det eller ei.

Livssyn til side; bandet går rett i strupen på deg fra første sekund, og den brutale intensiteten de oppviser i allerede nevne The Dogma of Chalcedon står ikke tilbake for ulydene andre langt mer blasfemiske utøvere disker opp med. Og aggresjonsnivået holder seg egentlig temmelig bra gjennom de drøye 41 minuttene skiva varer i. Det er også imponerende med tanke på at bandet har holdt det gående i tyve år. Å levere et slikt vitalt verk, fylt med brodd og agg så langt inn i karrièren, finner jeg (på stående fot vel og merke) bare unntaksvise eksempler på.

Det er også når Crimson Moonlight raser avgårde i ugudelige tempi (hehe) at jeg liker dem aller best. Det som er en ulempe med låtmaterial som serveres i mitraljøsetempo er at man må ofre en del ting for tydelighet og instrumentartikulasjon, deriblant noe bunnfrekvenser. Og det blir veldig merkbart når de drar i bremsen og kjører på med litt seigere thrashriffing enkelte steder. Da blir det gjerne litt sterilt og tamt, og tomt i bunnen. Så lydmessig sett hadde jeg gjerne hørt mer til bassgitaren og at basstrommene hadde ørlite grann mer basstrommepreg (selv om de ikke er verst i klassen). Og så må jeg være nådeløst ærlig og si at jeg ikke syns de fikser denne type riffing. Da lykkes de bedre med stemningen de maner frem i Voistinu Voskrese, hvor de legger seg på et tonespråk som kan minne om nyere DSO, Gorguts og Ulcerate (åpne strenger som ringer i hverandre med semi-distortion på gitarlyden, og behagelige, men dog skingrende tonesprang).

Crimson Moonlight@Facebook

Bandet selv trekker frem personlige favoritter som Marduk, Mayhem, nevnte DSO, Dark Funeral, Emperor, Nile og Origin i et intervju jeg dumpet over, og musikalsk sett gir i grunn det en god pekepinn på hvor Crimson Moonlight er anno 2016, uten at de egentlig ligner noen av dem.

Karaktermessig har jeg vinglet litt, og det kan godt være at jeg har endret mening når disse ord er å finne online, men akkurat nå er jeg en kjip jævel som trekker en del for døll riffing og produksjon/mastering som ikke er helt der i mine ører. Divine Darkness har dog vist seg levedyktig og med voksepotensial, så jeg kommer ikke bort fra en anbefaling om å sjekke det ut. Få iallfall med deg den eksplosive åpningslåta, om ikke annet!

Et lite personlig gruk helt til slutt: Jeg skulle gjerne likt å høre slutten på The Suffering i full blast-modus. Tror det hadde vært tøft som effen.

6,5/10

Tracklist:

  1.  The Dogma Of Chalcedon
  2.  The Suffering
  3.  Divine Darkness
  4.  I Am Tribulation
  5.  Voistinu Voskrese
  6.  Kingdom Of The Wolf
  7.  Dusk
  8.  In Silence, In Chains