Karmøygeddon 23 B

Dorothea (Kristiansand 01.04.16)

av yngve

 Dsc1946Uavhengig av om du liker Doro eller Warlock, denne fredagskvelden på Onkel Aksel ble en sprek og underholdende kveld. Dorothea er et prima tributeband, og det er i enkelte øyeblikk svært vanskelig å høre at det ikke er originalen som kyler ut metalhymnene - og med Victoria som en nær kopi av Doro, er det visuelle definitivt på plass.

Alle bilder er lånt av Jan Ove Løgevik, som knipset for Festivalguiden denne kvelden. Tusen takk!

Jeg vokste opp med Warlock, og er fortsatt stor fan av de gamle skivene. Doro som soloartist har jeg også sansen for, men der har jeg nok mistet litt fotfeste. Det kule denne kvelden i Kristiansand var at Dorothea faktisk klarte å vri på plass blant annet You're My Family, en låt jeg ikke helt ser gullet i til vanlig. 

Etter å ha snakket litt med bandet, og fastslått at de absolutt ikke er et coverband som bare er ute etter å underholde og tjene gryn, at de er nær ved å være et genuint band som bare har valgt å hylle heltinnen sin, bar det til soundcheck. Der ventet en særs kapabel lydmann, men bart, Endre Kirkesola, som trakk i de rette trådene. Ikke lenge etter blåste bandet i gang, og man fikk umiddelbart en følelse av at de respekterte materialet de grep fatt i, at de er et tributeband og ikke et band som ønsker å ilegge noe eget. Når det gjelder coverlåter er jeg personlig mest glad i de som makter å endre og skape nettopp noe eget, men i tilfellet Dorothea, som skal hylle, er det avgjørende at man går inn i rollen og kopierer. Og det var det jammen meg ikke noe å utsette på.

Dorothea@Facebook

 Dsc1904Låter som I Rule The Ruins og Burning The Witches, samt Eartshaker Rock, gjorde svært godt i en gammel skrott. Hey hey, blir det fetere nå skifter jeg yrke til dikter :). I tillegg kjørte de på med Fight For Rock, og All We Are. Alle disse er jo blant de mer kjente sangene, og jeg for min del håper jo de trekker inn litt ukjente også, og om ikke blant de mest obskure, min favoritt fra tredjeskiva, True As Steel :).

En låt som jeg egentlig ikke helt svelger unna på i studioformat var Love Me In Black, men denne kvelden, med Victoria i sitt ess, ble jeg litt overbevist om at sangen har noe for seg. 

Ellers er det jo en del trauste sanger fra tyskerinnen, for eksempel Raise Your Fist In The Air, som nærmest skriker anti-innovasjon. Dorothea fikset denne veldig bra. Men det er ikke innovasjon Doro har siktet innstilt på. Madamen har, foruten et par år i utforskingsmodus, falt tilbake på det hun gjør best; spre metal med melkekjertler. Og det er et stort marked for dette, kanskje enda mer i dag enn noen gang - og Doro er jo der oppe på tronen. De fleste andre som den gang kjempet om å fronte damemetallen skiftet jo enten stil eller sluttet - Doro er faktisk den ene som står igjen, og det er ikke så altfor merkelig at folk, og Dorothea, er fascinert av henne. 

Konserten bar preg av et band som hadde øvd inn både låter og respekt for utgangspunktet, og jeg vet at Doro har et øye til bandet, og at de nok vil nå målet sitt, som er å framføre materialet på større og større scener.

Victoria er det ingenting å utsette på, hun har hele greia på plass. Det er jo i bunn og grunn henne som gjelder når det er snakk om imaget her. Bandet ellers har nok ikke tatt for seg sine respektive rollemodeller, men det er helt klart at det spriker litt på gitarist Stigs gjennomførte rockestjerne groove, og bassist Reidar for den saks skyld, og de to andre. Hvorvidt det er avgjørende med Victoria i front er en sak man kan debattere, men det er absolutt noe å hente i å ha et samlet trøkk på dette, at alle i bandet tar likt grep i å slite scenekanten og være helt på edge med scenetekke og uttrykk visuelt. Jeg er jo en av de som gjerne ser forbi en vakker dame for å se hva trommisen gjør der bak, og følge med på hva bassist og rytme gjør når soloene durer, og da så man gjerne denne nyanseforskjellen. Men cudos til hele bandet, for det øste vilt når det var helt på topp.

At de kjører cover av cover, altså versjoner av de coverlåtene Doro pleier å gjøre, er vel ikke voldsomt feil, men jeg hadde faktisk heller dratt inn litt flere Warlocklåter :). Men, det er rart med det, når folk er ute og partaier og får litt innabords, og Victoria tar en tur eller tre i salen, og på bardisken, samtidig som Breaking The Law oser - da funker det uansett. White Wedding også, folk kan dette, og folk storkoste seg. Det var ypperlig med liv på Onkel Aksel, godt med folk og jeg vil tro Dorothea reiste hjem slitne og godt fornøyde med aftenen. 

Takk til Onkel Aksel for at jeg fikk komme, og til bandet som fikk meg til å innse at det faktisk var sprøtt fett å være på konsert selv om man snur døgnet etter nattskift. 

 Dsc1697 Dsc0944

 Dsc1468 Dsc1486
 Dsc1448 Dsc0978

 Dsc0971 Dsc0904

 Dsc0935 Dsc0892

 Dsc0845