Rockman Hm 2024 500x80 Tonsofrock-2024-heavymetalno-500x80

Dwaal "Never Enough"

av yngve

Dwaal 23Selskap: Dark Essence

Release: 29.09.23

Oslobandet forløste mye med dette albumet, tunge greier. 

Dwaal@Facebook

Misery loves company

My precious misery

Det jeg klarer å plukke av lyrikk drar meg mer ned enn opp, og man føler nesten at man står der i regnet, nede i hullet i bakken, med spaden, og spar og spar. Jorda hives opp, våt og tung, menneskene synker lengre og lengre ned. Men det er et håp. Bandet har brukt denne skiva til å forløse mye dritt, og forhåpentligvis ser vi konturene av en stige som kan hjelpe tunge sinn til overflaten. I intervjuet i forbindelse med dette albumet forteller de til Heavymetal.no at de har vært gjennom mye i perioden siden siste skive kom, som var i 2020. Les anmeldelsen av forrige slipp HER .

"Vi har vært igjennom en hel haug av personlig møkk siden Gospel Of The Vile kom ut. Katarsis på alle måter. Øvingslokalet fungerte like mye som en terapigruppe, som øvingslokale. Vi hadde flere sesjoner der øvingen endte med gråt og sinne. Så mye betyr dette for oss."

Så den blytunge musikken, som legger seg parallelt til band som Neurosis og enda slowere band, den er tuftet på ordentlig tungsinn og situasjoner mennesker nok er glade for å se forsvinne inn i fortiden.

De fem sporene er samlet rett under tre kvarter, dosen er flott. Samtidig er det ikke låter i den forstand man er vant til, det dreier seg om tunge kaskader av heavy shit, følelser, fortvilelse, og man kan like lett bare kjøre skiva på repeat og oppnå det samme som om spilletiden hadde vært det dobbelte. Det er ikke slik at jeg sitter og nynner, eller direkte husker alt etter en runde. Og når jeg spiller den om igjen er det ikke slik at jeg nødvendigvis sitter og tenker at dette, det hørte jeg for tre kvarter siden. Det er mer enn en skive, det er faktisk korrekt en katarsis, man hører at det er mye som skal ut, som kommer ut, og som trenger å komme ut. Etter turen med kvintetten spor er jeg i flere tilfeller litt tom selv. Det krever litt å høre fokusert på slikt, og spesielt siden det jo er et personlig musikalsk skrik som vrenges på Never Enough. Da er det viktig å ikke la seg trekke for mye inn i de mørke hjørnene. Bandet formidler godt, og er du litt på tynn is med livet er det kanskje lurt å ikke legge seg ned med denne på hodetelefoner før man har vært ute en tur i sola, og kanskje spist en is :).

Slik musikk er vanskelig å karakterfeste, for det er mer enn musikk. Jeg har magefølelse på en sterk syver, og da er det litt fordi det rent musikalsk er litt monotont over tid. Men hvert spor isolert, spesielt Leichenhalle, har mye gull ved seg. I å speile, fordrive og behandle det mentale og fysiske tunggodset, er det derimot øverste sjikt. 

Feit produksjon og sterk vokal.

7/10

Tracklist:

  1. All Masters, All Servants
  2. Pseudanthium Aionios
  3. Leichenhalle
  4. Repentance of a Bastard
  5. You Will Never Be Enough