Selskap: Nuclear War Now!

Release: 22.02.2016

Klarer ikke å måle krefter med debuten.

Irkallian Oracle fortsetter i grunn med det som må sies å være en naturlig oppfølger til den monumentale og monstrøse Grave Ekstasis fra 2013. Du vil garantert kjenne igjen en del musikalske virkemidler hvis du har snurret bandets debut noen ganger; de ekstremt nedstemte strengeinstrumentene; den særegne og drønnende riffingen; det rituelle preget på trommene, og de mørke og rumlende stemningene som dette er med på å mane frem. Tempomessig har de blitt enda seigere, og tidvis virker det som om de er tynget ned av selve jordskorpa på måten låtmaterialet formelig sleper seg frem.

Debuten gestaltet en, til å begynne med, ugjennomtrengelig og uhyrlig avgrunnsfølelse (det gjør den forresten fortsatt), men det var noe magnetisk og trollbindende ved den som ikke er til stede i like stor grad her. Og jeg har pådratt meg gnagsår på hjernen i forsøket på å teoretisere meg frem til et svar på hvorfor. For produksjonen er dunklere her, og kler låtmaterialet; vokalen er omtrent like demonisk og surklende som på debuten; riffene har, som nevnt over, opprettholdt den eiendommelige signaturen og instrumentene virker til å være stemt like dypt som på Grave Ekstasis, om ikke dypere. Så hvorfor makter ikke Apollyon å fortrenge virkeligheten på samme måte? Aner ikke, jeg kjenner bare Grave Ekstasis resonnerer i meg på en måte som Apollyon ikke gjør.

Det er riktignok et par ting som trekker helhetsinntrykket av Apollyon ned, deriblant de knappe to minuttene i Elemental Crucifixion – de inntreffer etter at låta har vart i cirka seks minutter – som består av diverse messende stemmer med et særdeles kaotisk preg. Jeg er inneforstått med at det sannsynligvis tjener en hensikt, enten spirituelt eller tekstmessig sett, men det klinger ikke bedre i ørene av den grunn. Og den andre tingen, som virkelig var en stor skuffelse, var at det jeg trodde skulle være et monolittisk avslutningsspor på godt over tyve minutter, var cirka ti minutter med musikk og ti minutter med ambient bassduring. Men er det disse to tingene som er skyld i min måteholdne entusiasme? Nja, i så fall bare delvis.

Nå høres det kanskje ut som jeg syns det nye verket til Irkallian Oracle suger balle, men det stemmer altså ikke. Det er fortsatt flust med partier som ryster de musikalske grunnvollene her i heimen. Jeg må likevel vedgå at det ikke har blitt så overveldende og tillintetgjørende som jeg håpet på.

Som et lite PS kan det kanskje være verdt å nevne at Grave Ekstasis er noe av det beste som har skjedd på Death Metal-fronten de siste femten årene, så forventningene foran årets skiveslipp har vært på grensen til det psykotiske. Da blir det smått vanskelig å innfri.

Irkallian Oracle @Facebook

Irkallian Oracle @Bandcamp

6,5/10

Tracklist:

1.  Reflections
2.  Conjuring the Expulsed
3.  Sol
4.  Elemental Crucifixion
5.  Apollyonic Enstasis
6.  At the Graveyard of Gods