Rockforums B 80x500 210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

Iron Maiden "Senjutsu"

av yngve
Iron Maiden 21

Selskap: PLG/WARNER

Release. 03.09.21

Skiva har sine drøye låter på spilletid, og veldig få av disse vil vel bli vurdert for radio- og tv-spilling. DET applauderer jeg de for, at de lett driter i slikt. Korteste er jo Days Of Future Past, med sine 4 minutter, men den hører jeg ikke for meg blir en hit.

Der, der var turen i gang. Selv om bandet pr. i dag ikke er veldig spennende kontra det de var, og at det florerer av mange mer spennende band, er det noe spesielt når dinosaurene legger igjen en dose ny musikk.

Senjutsu åpner det nye Maidenalbumet, og fungerer egentlig helt greit som døråpner. Ingen av låtene har spesielt med fart og spenning over seg, da kan like godt denne være det som møter folket. De to låtene som allerede er sluppet synes jeg lite om, de er, etter altfor mange gjennomhøringer, de to jeg ville ha plukket bort for å trimme fettet litt. Også Death of The Celts synes jeg var litt for traust. Den minner om Empire Of The Clouds eller The Clansman, i å være for episk, for lang, og litt for enkel."

OK: Senjutsu er litt mørk, den har et tungt tempo, bra driv og Bruce legger seg ganske greit ned der jeg liker ham best. Jeg er ikke fan av når det presses oppover med vokalen. Det høres bare krampaktig ut i dag.

Nope: Stratego er en sånn galopplåt, fra starten skjønner man hvor det går, dette låter ganske typisk nyere Maiden. Refrenget er skikkelig oppbrukt dessverre, en tafatt sak. Soloen er bare sånn litt meh, det ER flere soloer på skiva som virkelig er bra, denne er samlebånd, og låten faller rett i grøfta for meg. 

Nope: The Writing On The Wall, der forsøker de å være litt spreke, litt mystiske, tonene har en liten folkish feel, men når låten begynner med takt, snubler jeg godt gitt. Det høres nesten ut som et grendehusband. Og man kan ikke laste Nicko for fryktelig kjedelig rytmikk, han har ikke mye å jobbe med her, det er vel ikke stort med alternativer. Her er refrenget som Stratego, i samme gate. Disse typiske og oppbrukte melodiene. Soloen fungerer ok, men underlaget er kjedelig. Den melodilinja gitarene kjører er noe som ødelegger mye. De hadde tjent mye på å gå rett i solo etter refrenget, og ikke hatt det mellomspillet mellom soloene. Siste solodel er bedre enn første.

Meh, men bra: Så er det den tapte verdenen. Ni og et halvt minutt med Lost In A Lost World. Selv om det akustiske gitarspillet er veldig simpelt, fungerer det siden Bruce gjør en grei jobb, og de små koringene krydrer bra. Det koret var faktisk kult, litt uvant at Maiden kjører slikt, selv om det var kun i korte intervaller. Når det røffe begynner er det typisk Maiden, men ikke i den gata jeg misliker. Veldig kult når vokalen kommer inn og de ikke forenkler riffet. Men den vrien til refrenget ødelegger alt for meg. Det er en ting å legge inn et nytt gir, skifte, men det innstikket der fungerte ikke for meg. Ikke den enkle gitarmelodien etter heller. Det er i hovedtrekk en av grunnene til at jeg ikke orker så mye nyere Maiden, de simplistiske gitarlinjene. 

Bedre: Days Of Future Past glimter til med litt fart, men refrenget faller litt ned i den grøfta synes jeg. Versriffet er dog bra på driv. Bruce synger også bra her. Kult parti mellom solo og refreng. Låten er dessverre veldig typisk, ikke en som velter stort her. Men en liten opptur.

Delvis bra:  Oppstarten på Time Machine var annerledes, der overrasket de litt. Her synes jeg Bruce’ stemme ligger veldig fint. Overgangen fra det rolige klaffer, selv om det partiet mellom versene punkterte litt. Så er det denne eventyrmetallen igjen, disse enkle linjene på gitaren, før Bruce løfter vokalen til nytt vers. Arrangeringen av låtene er ikke nødvendigvis veldig typisk, og det er ikke lett å vite hva de man skal kalle de forskjellige delene. Breaket til det progga som legger seg som grunnmur til soloen er dritfett, også soloen glimter til i å være delvis sprek. Spesielt den lille starten. Så er det i trallalla-land igjen. Blir de aldri lei dette? :). Nedbyggingen av låten er ok, nesten ett minutt med nedskalering før det ender. Ikke uventet, men det legger seg i kurven for bra krydder.

Best: Darkest Hour er egentlig en ganske standard låt, med en smak av Bruce’ solotid. Men han synger svært bra her, og låten har en veldig fin flyt. Refrenget er nok såpass tett opp mot noe jeg har hørt før fra Bruce, men på en klisjefylt måte gjøres det friskt. Og stemningen i vokalen og låten er veldig nede, veldig vakker, og sårt. Soloen her er fenomenal! Jeg får stikk til Cinderella Long Cold Winter-skiva.

Usikker:  Death Of The Celts inneholder så mye av denne Braveheartrocken at jeg nesten blir litt irritert. Men det er elementer i denne lange låten som fungerer. Jeg henger meg på de kjenner jeg, men som helhet er det for mye, som de har feilet på før. Er de ikke i stand til å ha noen nei-folk i omgangskretsen? Noen som kan høre og tipse? Når Bruce synger det rolige, og presser stemmen, hører man at han har eldes. Men jeg fant det litt raspete å være kledelig faktisk. 

Bra:  The Parchement. Om den keltiske dødssvisken var lang, stiller de her med et nesten tretten minutter langt pergament. Flere av de lange låtene har biter som funker, men det virker som om mye bare settes sammen og ikke vurderes. Ofte er det litt upassende tempovrier, men det The Parchment har er en flyt. En flyt av noe episk. Den har også denne enkle gitarbiten, men der leker de seg med endring av tonene som kler sangen. Soloen kommer inn og bare glir fett gjennom en ganske lang passasje. Det jeg likte var at kompet ikke endret seg, at soloen og låtene generelt gikk i samme flyt. Rett før ti-minutter-merket klarte de dog ikke å holde seg, og kjørte inn det typiske uptempoet. Egentlig synes jeg greit om det i denne låtene. Det er også lagt solo her, som jeg mistenker er Dave, eller Gers. Å slutte av med over to minutter med slikt er helt greit, jeg liker Maiden når de veksler mellom sologitaristene, at man får disse kontrastene. 

Meh:  Hell On Earth, det var da voldsomt, om de ikke sikter til Trøndelag :). Den begynner likt med mange Maidenlåter gitt, en rolig bassgang med en nedstrippet klunking på gitaren. Her snakker vi over elleve minutter med, jepp, rolig start, rett på galopp og standard Maidenkjør. Og disse fryktelig kjedelige gitarmelodiene, igjen! Jeg fikk litt Nightwishfølelse. Tar det aldri slutt? Bruce synger bra her, jeg likte slik han kom inn i låten, ikke typisk løsning fra ham. Men der han presser stemmen, der liker jeg meg ikke. Rett før refrenget der. Det er bare feil. Steve burde mulig innse og tilpasse Bruces’ alder. Han synger bra, men det skjer jo noe med stemmen. Inngangen til soloen er rar, det som skjer i låten under der. Tøft, men rart. Kanskje den låten jeg følte var mest uvanlig for Maiden her. Koringen i refrenget, soloen, grunnkompet, noe var jo standard som nevnt, men… Avslutningen er ikke veldig nyskapende, som flere avsluttes den med å bygge ned i kjent stil.

***

Det var skiva det. Jeg har hørt så mange timer på den at jeg tror jeg er i mål med slik jeg føler landet ligger for meg. Akkurat NÅ, når dette skrives, ble jeg lei, og orket ikke å høre mer. Dosen var definitivt nådd, men det var nok i overkant mye Senjutsu på en gang. Sist gang, på Book Of Souls, var det en kjedeligere gjennomgang, og den sank litt som en stein etterpå. Hvordan denne nye vil holde seg er jo umulig å si ennå, men basert på intensiv lytting, er konklusjonen at den nok er bedre enn Book, men med tydelige mangler i form av å ikke klare å komprimere noen av sangene. Mye er tatt fra Maidenboka, noe er ganske interessant, så slikt sett vil jeg gjette på at de fleste fansene finner noe. Du har de som gaper opp og svelger, og gulper opp terninger med seks prikker på alle sider, de orker jeg ikke å tenke på en gang. Men for en som har fulgt bandet siden Killers (meg) og hatt et edruelig forhold til skivene, føler jeg at de leverer bra til å være så gamle, og til å ha gitt ut så mange skiver at idebanken strengt tatt burde tørket ut for lenge siden. Men altså, albumet har øyeblikk som er friske.

I sin tid var det ikke meg som kranglet til at vi måtte ha poengsummer her når vi anmelder skiver, jeg liker best å lese og tolke, diskutere. Men så er det dessverre slik at mange leser tallet og legger for mye i det. Helhet, levetid, fordøye, alt dette tar tid, og for meg er det i hvert fall fem-seks måneder før jeg vil komme med en sunnere forståelse av skiva enn her med et par uker med nilytting.  Levetid er veldig viktig for meg, for hva hjelper det om noe fungerer der og da om det aldri frister å ta det ut av hylla noen måneder senere? Jeg vil ikke mene at Book Of Souls er en syver i dag for eksempel, som jeg ga den når den kom ut. Derfor vil jeg være edruelig og gi Senjutsu litt under, og håper det går seg til.

Denne kommer til å selge uansett, uhørt, om folk hater de to første låtene, Maiden selger. Sånn er det bare. Men, hadde de klattet litt på produksjonssiden, og det har de råd og mulighet til, og trimmet det førnevnte fettet i enkelte av låtene, hadde de kunne fått litt mer velvilje fra de som sitter på gjerdet, og solgt enda mer vil jeg gjette på.

Kanskje har de en strategi? Det er et par som kan vokse seg bedre, et par jeg lett hører kan bli livefavortitter. 

6,5/10

Tracklist:

  1. Senjutsu 8:20
  2. Stratego 4:59
  3. The Writing On The Wall 6:13
  4. Lost In A Lost World 9:31
  5. Days Of Future Past 4:03
  6. The Time Machine 7:09
  7. Darkest Hour 7:20
  8. Death Of The Celts 10:20
  9. The Parchment ) 12:39
  10. Hell On Earth 11:19