Karmøygeddon 23 B

Mantric "Sin"

av yngve

Mantric Sin Cover 300x300Selskap:  Loyal Blood Records

Release: 25.09.15

Mantric@Facebook

Bandet har imponert før, og de imponerer igjen.

Egentlig ligger det litt i kortene at om man likte debuten, man vil like dette. Det går i det samme terrenget, men som absolutt ikke betyr at de gjentar seg selv. Mantric er et band som er såpass organisk at det lever sitt eget liv. Dvelende, tungskodde, vakre og detaljerte mønster utgjør låtmaterien på Sin, og det er tidvis en fryd å høre hvordan de klarer å blande sammen frekt vakre vokallinjer og gitarer med enkle og røffe innslag.

Det er en tydelige bevisst jobb som er lagt ned i miksen her, det låter som om bandet har jobbet mye med å plassere nivåene slik at soundet til Mantric fikser å presentere låtene.

Det er ikke et album som er for alle, men jeg vil tro at om alle hadde hørt det, med et åpent sin, at de  fleste hadde funnet ut at dette er musikk man kan få noe ut av. Det er ikke så utrolig teknisk, men det skjer mye. Det er i hovedsak dette duale som styrer, det vakre som ligger og koser med noe svakt aggressivt. Mantric vipper aldri over i å bli så harde som det mange i denne sjangeren pleier, de holder denne såre nerven i hevd gjennom hele albumet. 

Og sjanger? He-he, tok jeg på meg en vanskeligoppgave der? Mantric er post-et-eller-annet, det er et sound som har opphav i noe indiegreier, koblet med ørlite hardcore, som er tilfelle hos for eksempel Extol også. Men Mantric er mye mer sedat, mye mer ambient, hvordan de flyter bortover samtidig som de groover og leker seg. Og man skal ikke glemme at Extol i sin tid var svært nytenkende i sin post-et-eller annet, og at det i tiden etterpå kom en bølge de allerede var med å definere.

Soundtrack til hva? Når passer et å lytte til et band som dette? Det er ofte noe jeg tenker på, hvor passer musikken inn? Det slår meg ikke som noe som funker veldig bra når man sykler eller skal drive med noe aktivt, ei heller som noe man spiller når man har venner på besøk. Det er for meg et band som nok har et bruksområde litt som musikken; introvert. Når man er alene, sitter med en kopp te en høstkveld, når man bare vil lytte og ligge på en sofa, trekke psyken litt på plass etter en stresset dag. Mantric er herlige her. 

En vanskelig skive å anmelde, for ofte er arrangering og måte bandet lager låter på ganske ukonvensjonell. Det bunner i stemninger og settinger, og jeg personlig har stor sans for slike band. Det farger nok karakteren litt, selv om jeg nok tror jeg burde ha brukt mye mer tid enn jeg hadde på å bli kjent med albumet. 

Jeg har kun filer, og har ingen formening om tekster eller coverart, det sjekker du selv om du velger å låne øret til bandet i fysisk format.

7,5/10

Tracklist:

  1. FaithFaker
  2. On The Horizon
  3. Give Me Eyes
  4. Arrogange vs Anxiety
  5. Die Old
  6. Maranatha
  7. Anhedoniac
  8. In The Shadow Of My Soul
  9. Black Eyes