Rockforums B 80x500 210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

Minor Discomfort 2014 (Kristiansand 11.10.14)

av yngve

Timewaves Minor 111014 Carina P (4)Avleggeren til Southern Discomfort hadde sin ilddåp i helgen, lørdagen var fylt med bra band i en fet sal - Bingen er en herlig greie som ble bygget i kulturhuset Samsen for en del år tilbake. Målgruppen (de under 18) sviktet, selv om det var noen som hadde funnet veien til, cudos til dere! I forkant av neste år bør nok promotering skje i samsvar med personer som har et bein innenfor det yngre miljøet, for å gå glipp av så bra band vet jeg mange nok gremmes over når de i ettertid hører hvor fett det var.

Bilde: Timewaves (alle foto i denne artikkelen: Carina Pedersen - Tusen takk for lånet!!!)

Det som for meg var kulest var at man kom seg hjem litt tidligere enn vanlig, og de som ville på byen etterpå hadde godt med tid til å pleie leverskaden. Aberet var at det begynte tidlig, halv fem åpnet dørene, første band gikk på kvart over, men skal fem band kjøre på og folk skulle kunne komme seg hjem, er det nødvendig. 

Minor Discomfort@Facebook

Jeg fikk med meg alt av alle, det mye takket være innpisker Richard :). Siden oppmøtet var litt labert, var det faktisk nødvendig å hanke inn de som var der. 

Mandalittene i Mental Despair leverte ikke så fett som de gjorde under Southern Discomfort for kort tid siden, det litt fordi scenen var mer intim den gang og fordi bandet virket litt bortkomne på den større scenen på Samsen. Men de thrasha på, med growl. Trommis var innleid for anledningen, og det var ingenting å si på innsatsen der gitt. Jeg vil absolutt si at det hørtes bedre ut sist, men med tanke på at fyren hadde øvd inn hele settet og leverte feilfritt (som jeg kunne høre) er jammen meg ikke verst! Og en liten solo i løpet av spilletiden viste at dette var en kraftig habil kar. 

Det som var styrken til Mental denne kvelden, og som jeg er utrolig svak for, er disse thrashriffene som enten åpner låtene eller kommer inn i arrangeringen, ofte med et stopp i låten. Gitarist Jonas er styrken bak disse, og han er jammen meg en liten helt for meg, for som gammel thrasher er det utrolig deilig å høre tight og fett håndarbeid.

Utover det var konserten jevnt over grei, jeg koste meg og fastslo at bandet nok vil være ett jeg kommer til å følge med på. 

Neste ut var Timewaves, også det et band som ikke klarte å overgår jobben på SDC. På Samsen var det dog absolutt ingen svak konsert, men jeg likte veldig godt det intime vi opplevde på Benny's under Southern Discomfort (ikke tenk koffert). Det instrumentale satt som støpt, trommis Simen er fortsatt et navn man BØR merke seg, vokalist Espen er bandets styrke utad, bassist Joachim er overalt og trekker i de tykke strengene mens gitaristene er noe anonyme, men leverer svinebra. 

De har en scenetekke som begynner å bli veldig bra, der bør andre band ta til seg litt lærdom. Skal man lykkes med slik musikk, slå hardt og samtidig vise seg fram som sikre i sitt fag på scenen, er det bare en ting som gjelder: øving. Øve seg i å spille og bevege seg, øve seg på å frike litt mens man spiller - det er ikke lett.

Kveldens herlige nestenulykke var når Espen tok en mikrofonsleng, hvor bassist Joachim var nær ved å få en real kilevink. Men med et par millimeter å gå på ble det med sjokket for oss som fikk det med oss :).Utgivelse er snart ferdig, Simen mener jeg snakket om en november-release på en ep.

Teardrown kom helt fra Kvinesdal for denne jobben, og foruten et par elementer jeg ikke helt fant foten for, framstod de som et habilt liveband. Jeg fikk med meg at noen i bandet var litt under the weather denne kvelden, litt syke, og man så at for eksempel bassist Frank (jeg mener jeg har sett Frank før i et eller annet band?) hadde litt å gå på. Men slik er det, spiller man i band er det av og til man spiller med både feber og smerte. Respekt uansett, det er ikke lett å hamre løs på det ene eller andre om kroppen holder på å bekjempe et angrep. 

Teardrown Minor 111014 Carina P (3)Bilder høyre/venstre: Teardrown

Teardrown Minor 111014 Carina P (1)

Jeg likte best når de var harde, når de virkelig samlet fokuset på groove og aggressivitet. Denne typen metal, som blander hardt og melodiøst, er relativt stort, så de gjør noe riktig. 

Jeg synes at liveutgaven av Teardrown var hakket kulere, for det jeg har hørt av smakebiter på nett låt litt mykere. Det er den rene vokalen til de to gitaristene som sikrer bandets melodiøse uttrykk, og når det stemte var det kledelig og godt plassert. Men det var et par ganger det låt surt, da trekker det ned. 

Trommeslager Anders har en vanvittig slagferdighet, han er overalt og vet at det ikke holder å bare fyre av lureskudd. Men samtidig var det et par som etter konserten kommenterte at det kanskje ble litt for mye, at Anders overskygget deler av låtene som burde ha blitt belyst og framhevet. Men det er ikke lett, for jeg er selv en slik fyr, en trommeslager som ikke klarer å la tomme rom være umøblerte :). 

Teardrown har et vanvittig sterkt kort i vokalist Sebastian, han står for den rå vokalen. Både stemmen og bevegelsen/føringen på scenen er med på å framheve bandet.

Harm Minor Discomfort 111014 Camilla (7)Harm Minor Discomfort 111014 Camilla (3)

Harm sier du? Ha, her snakker vi et band som har kuttet ned på medlemmer og økt intensiteten og kvaliteten. Mange yngre band som spiller thrash eller inkorporerer thrash i musikken sin, mangler denne genuine gnisten Harm har. Jeg har ikke sett bandet live på lenge, ikke siden Vågane-brødrene (nå i Guardians Of Time) var med. Den gang var Nicolay andregitarist, nå styrer strengebenderen avdelingen helt alene. Og jeg synes han gjør en fin figur. Soloene er hissige, riffene knallbra og attityden helt i mål. Det som skiller bra og mindre bra band, er hvordan man er på scenen.

Bilde høyre/venstre: Harm

Steffan på bass, og som alle vet, sjefen i Harm, kjører på med sin hissige og detaljerte bassing. I seg selv er Steffan en rytmemaskin, han har seks strenger å spille på, og teknikken han benytter gjør at han egentlig fyller inn veldig bra når Nicolay skal inn i solomodus. 

Men, Steffan har en frekk hemmelighet, han heter Kevin og sitter bak trommene. De andre trommeslagerne får ha meg unnskyldt, men det var ingen som hamlet opp med Kevin denne kvelden. Denne utrolig presise, og ikke minst organiske, spillingen, fikk meg nesten til å miste balansen. I tillegg til Harm er han trommeslager i Horizon Ablaze, verdt å sjekke ut. 

Et lite teknisk uhell gjorde at Steffan ikke hadde basslyd i en kort periode, men konserten dro ubønnhørlig på uten stopp, og vi som var der fikk ikke slappe av før det hele var over. Takk! Et kommende album vil bli behørig dekket her på Heavymetal.no, vær du sikker!

Purified In Blood , bandet mange (meg selv inkludert) kanskje synes har beveget seg litt stilmessig i forhold til de tidligere utgivelsene. Om det er med positivt eller negativt fortegn får være opp til den enkelte, jeg personlig har bare ikke fulgt helt med på bandets bevegelser i de siste årene, av en eller annen grunn. Men, jeg ELSKER Under Den Svarte Himmel, setter de to første skivene svært høyt og ble veldig imponert over det som kom fra sisteskiva på Samsen-scenen. Versjonen av Under.... var forsåvidt helt enorm! Mye bedre enn sist gang jeg så låten live.

Det Purified hadde denne kvelden, som ingen andre var i nærheten av, var den feteste sceneholdningen og trøkket ever! Sånn var det bare, de var naturlig headlinere, blåste bort all tvil og imponerte fram til den siste låten. De vant over flere, og jeg ble mektig satt ut av samspillet og selvsikkerheten de pøser på med - og evnen til å ikke bli trøtte (om de ble det viste de det ikke). Kanskje er gitarist Sander litt tøysete av og til, men han veier det opp med å være en fet sologitarist. 

Trommeslager Anders har en avslappet måte å spille på, han bærer bandet svært bra sammen med bassist Stig, og om man hører etter er disse to utrolig viktige for hvordan bandet framstår. Gitaristene er kjempeflinke, men uten denne trygge grunnmuren hadde man ikke kommet langt. 

Jeg digger stilen og spillingen til rytmegitarist Tommy, og vokalist Hallgeir er et skoleeksempel på å lede an, gå i strupen på publikum, uansett om det er en svær festival eller som dette; en liten greie i en liten by, men få folk. Det er dette som skiller gøtta fra mennene; man skal gi alt og ta alt like seriøst uansett om det er et slapt oppmøte, slappe folk i salen eller full knus med hauger av mennesker. Det viste Purified denne kvelden. Denne gigen var kjempebra! Den er en for the books! Lyden, som Frog Leap-Arvid (også vokalist i Zerozonic/Sublime Eyes) stod for, rulet gata maks! Og det var kjempekoselig å slå av en prat med deg Arvid ;).

Debuten til Minor Discomfort ble kjempebra! Oppmøte til side, som det altså må jobbes mer målrette mot (om det er interesse fra de mindreårige selvsagt, motbevis meg folkens!!!), var det et flott arrangement. Dere som driver på med dette, Lena, Tanja, Calle og alle dere andre: takk for en fin lørdagskveld!