Selskap: Temple of Torturous

Release: 19.10. 15

Svenske Moloken maler dystre, nydelige og malende musikalske bilder.

Det var faktisk rett før jeg ikke anmeldte denne, det fordi filer og digitale promoer rett og slett kommer i så stort antall at noe av og til glipper. Bandet var på meg og ville gjerne vite om jeg var på saken, og jeg måtte beklage. Men, det som fikk meg til å snu var hvordan de tok avslaget, tonen i samtalen var så fin at jeg rett og slett fyrte ned filene, begynte lyttingen og endte opp med å straffe meg selv for å nesten glippe dette bandet. 

Dette er atmosfærisk, dronete, smertefullt, det er en blanding av noe tungt, knusende, svart. Soundtracket til et håpløst og mørkt verdensbilde, ikke ulik følelsen jeg får når jeg gang på gang prøver å se ferdig filmen The Road.

Lydbildet er tungt, med et bakteppe av noe lett progressivt. Musikken er også en tanke progressiv, men ikke i stil, mest i ordets faktiske betydning. 

Vokalen er en miks av en moderne edge type drepende core og black-metal, tror jeg. Det er, uansett hvilke knagger man henger stemmebruken på, svært kledelig og veldig effektfullt. Hvem som synger hva vet jeg ikke, og tre av medlemmene er notert som vokalister. En veldig bra greie var det som kom på slutten av Seventh Circle, men for å få med deg effekten, trenger man, som jeg har sagt, å høre hele låten, hele skiva.

Og når du nesten mister taket på livet, når alt henger i en svart tråd, når den svarte oljen fyller øynene, da kommer den utrolig vakre avslutningen i form av The Beginning Of The End. Du MÅ høre hele skiva, flere ganger, mange ganger, og oppleve turen. Kanskje er det ikke for deg, eller kanskje du er en som fnyser av dette og mener det ikke er nisje nok, men Moloken har uavhengig av den enkeltes smak levert en audioopplevelse som fungerer som terapi. De av dere som kjenner meg vet at jeg elsker det. Jeg er en av de som ekstraherer det positive ut av det dystre, men hadde jeg dyrket dette hadde jeg nok hentet spaden.

Det som fascinerte meg mest var at skiva ikke hadde et klimaks, eller en følelse av å nå et mål. Man kunne spille låtene om igjen og om igjen, det er altså mer en tilstand enn sanger.

Karakteren er nok litt svak, men jeg følte for å strekke meg opp på åtteren. Det er nok mange der ute som vet mer om denne sjangeren enn meg, og som kjenner band som er bedre enn Moloken, men slik jeg lyttet, opplevde og konkluderte etter et par uker med skiva på jevn gang, var åtteren akkurat innen rekkevidde.

8/10

Tracklist:

1. Subliminal Hymns
2. All Is Left To See
3. I Can’t Hear You
4. Burst
5. Seventh Circle
6. Wreckage
7. I Dig Deeper
8. The Beginnig of The End