210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

Nightwish (Oslo, 14.11.21)

av heavymetal.no

Nightwish Oslo 141121 Boris Danielsen

Bilde: Nightwish, fotograf Boris Danielsen

Se flere bilder HER .

At det var søndag stoppet ikke Nightwish fansen fra å fylle opp Oslo Spektrum med en heftig finsk lineup bestående av Sonata Arctica og Turmion Kätilöt. For mange var dette den første store konserten siden pandemien traff verden i mars i fjor, og det kjentes på stemningen.

Nightwish startet showet veldig brått med å slippe en frontdrop dekorert med et timeglass og tannhjul som skjulte scenen helt til de første notene av Music fylte alle ørene i salen. Music fadet rett over i Noise, og vi ble servert det som skulle sette standard for resten av showet. Backdroppen var tre skjermer med utallige visuelle effekter som hjalp med å fortelle historien musikken hadde å fortelle.

Bandet fulgte opp med klassiker Planet Hell, hvor man ikke kan si annet enn at Marco er savnet, men Floor Jansen kjører hele greia selv og lykkes sterkt med det. Det føltes ikke som om det skulle være en mannlig vokal her med mindre man viste det fra før. Sangen Tribal fra nyeste skiva følger, og her bruker bandet de visuelle effektene godt, kanskje litt for godt da i alle fall jeg ble stående å se på skjermene mer enn selve bandet.

Storytime er derimot sangen jeg føler at publikum våkner opp til, og med She’s My Sin som følger, er det ikke rart at salen både synger med, hoier og klapper. Troy Donockley synger Harvest med litt hjelp fra Jansen, og setter en helt annen stemning i Spektrum enn hva som har blitt levert.

Men så kommer 7 Days to the Wolves, som er et nydelig stykke musikk. Stemningen i spektrum er anspent, folke er med på slagene og refrenget får hele salen i full sang. Fra her er det god trøkk hele veien til slutten. Last Ride of the Day virker først å være avsluttende sang, men bandet er ikke gått av scenen før de er på igjen med Ghost Love Score, og avslutter det hele med The Greatest Show on Earth. Jeg kan ikke snakke for andre, men de visuelle effektene til denne siste sangen sendte frysninger nedover ryggen min. Historien og musikken var så godt satt sammen at det var vanskelig å ikke la seg rive med.

Lydmessig var dette et av de bedre showene jeg har vært på, det var noe skarp lyd inn imellom, men det var god balanse mellom instrumentene og vokalene. Det var ingen store kulisser rundt keyboardet til Toumas Holopainen, og det jeg savnet de kule pyroeffektene bandet bruker å ha, men utenom disse to små tingene er det lite å klage på. Nightwish leverte et godt show fra start til slutt, med både gamle og nye låter, men unnlot å ta med noen av de mest klassiske. Nightwish er definitivt et band jeg kan anbefale, uansett om man liker sjangeren eller ikke så er det et band som lever et show og sine 100% uansett.

Tekst: Christoffer Dreyer