Obliteration "Cenotaph Obscure"

av steinar selstø

Obliteration 18Selskap: Indie Recordings

Release: 23.11.18

Obliteration har tilsynelatende alltid fått skryt og positive tilbakemeldinger, helt fra barnsben av. (Noe som for øvrig begynner å bli ganske lenge siden.) Fortjent? Ja, visst pokker! 

Sett tilbake på den spede begynnelsen, så anser jeg den mer som lovende enn forbannet bra nå mange år i etterkant. Når gutta nå har kommet til album nummer fire, er det derimot ingen tvil om at den stygge blomsten er i full blomstring og sprer død og glede til alle som måtte være i nærheten. Finnes det bedre death metal-band i verden anno 2018? Nei, det tror jeg faktisk ikke.

Obliteration@Facebook

Cenotaph Obscure er en naturlig sak som er gjenkjennelig for fansen. Man har videreforedlet det gode fra tidligere og gjort det enda et lite hakk bedre. Tatt i betraktning at Black Death Horizon var en perle er akkurat det litt av en prestasjon. Sett fra utsiden kan det virke som om gutta gjør lurt i å ta seg god tid mellom utgivelsene for riktig å få kvernet fram de beste ideene og pleie dem til best mulig låter. Og her serveres man virkelig låter med stor L! 

Kort oppsummert, man bys på syv låter der det ikke finnes dødpunkter i det hele tatt. Orb er et virkningsfullt mellomspill mens de øvrige låtene klokker inn på 5-8 minutter. Blant all denne moroa føles ikke et sekund kjedelig, altså. Arrangementene er strålende og alle overgangene sitter som et skudd, blant annet eksemplifisert til perfeksjon halvveis i Eldritch Summoning. Her snakker vi om et vow-øyeblikk! Små detaljer dukker opp og sørger for at man stadig lar seg bergta av noe nytt. Samtidig er materialet enkelt å komme inn i og skiva satt godt i øret allerede etter en runde. Det er godt med fete riff her. Den særegne vokalen kjenner man igjen. Og, produksjonen er enormt imponerende. 

Nevnte Orb er en enkel sak, men fungerer strålende takket være den fantastiske klangen gitaren er beriket med. Videre må det påpekes, mens man er inne på lyd, at skiva er beæret med en gjennomført og suveren produksjon, på alle mulige tenkelige måter. Røft nok og distinkt nok, med enormt fet gitar- og trommelyd. Det finnes flere små detaljer som løftes mange hakk, ikke bare i nevnte Orb, takket være produksjonen. 

Den feteste avslutninga i manns minne, fritt etter hukommelsen, sørger for å sende Obliteration opp på death metalens trone. Måtte de bli der lenge. 

10/10

Tracklist:

  1. Cenotaph Obscure 
  2. Tumulus of Ancient Bones 
  3. Orb 
  4. Eldritch Summoning 
  5. Detestation Rite 
  6. Onto Damnation 
  7. Charnel Plains