Selskap: PowerRide Records

Release: 02.09.22

Kristiansandsbandet hyller solen.

PowerRide@Facebook

Bandet, som fungerer parallelt med sitt virke som coverlåt-institusjon, drar i gang sitt andre album. Som debuten, anmeldelse HER

, foreligger det en høy faktor av variasjon på stilarter i låtmaterialet. Det kan ligge helt nede på sart rock med nesten poptendenser, til de største hardrockriffene som gjør det vanskelig å sitte stille. Denne diversiteten kan være en hemsko for noen, men samtidig er dette et band som gjør det de elsker, deler broderlig på låtsnekkeriet, og jeg tror ikke de bryr seg så mye om slikt. 

Jeg har nok falt ned på at det er låter som er såpass bra at de setter et par i skyggen, og hvor et par nok lager litt uro i helheten for meg. 

Jeg vil trekke fram de jeg virkelig digger, Daydreamer er enormt fet! Klisjeer og energi, driv og feite soloer, bra vokal. Daydreamer er nok favoritten. Et par steder synes jeg vokalen mister litt kraft, men det er pirk.

I motsatt ende av skalaen i stil, men fortsatt en veldig bra låt, der vokalist Erik viser sin følsomme side, Drowning. Denne kan fungere sammen med de rå låtene, for en kontrast i form av en ballade vil alltid være et pluss.

End Of The Line ligger for langt til siden for min del, den er en blanding av det søte fra for eksempel Journey og annen Aor, og noe av det virkelig søte fra Tnt. 

Om man vil høre hvor stor inspirasjon Rhoads/Lee fra Ozzy har vært på PowerRide, sjekk ut åpningsriffet til Hunting In The Dark. En sang over snittet, litt i samme landskap som forgjengeren over her, men mye tyngre i approach. Om man tenker forskjellen på det mest kommersielle på Ultimate Sin opp mot det überkule på Bark At The Moon. På denne ligger Eriks vokal veldig bra også, som på Drowning og DayDreamer. Soloene til Anders er alltid bra, så litt unødvendig å påpeke hvor fet denne er.

Rock’n roll-drivet på Light Up The Sky er litt for rocka/funka for meg, men det svinger! Vokalen er kanskje litt presset opp mot grensen her, men Erik takler denne fint. Refrenget er litt repeterende, og når de i tillegg drar det ned og halverer det hele, mister det litt piffen. Ikke at det gjør noe, men vanligvis er jo refrenget noe som skal løfte låten fra versene, her er det litt motsatt.

Me I See legger jeg nede i fotnoten over låter som jeg ikke helt følte passet inn. For mye piano og feelgood for meg. 

Midnight er en kommersiell hardrocklåt som utfordrer mitt musikkhjerte, for når man modulerer vrir det seg godt, haha. Men her er det en så bra solo at alt er tilgitt. Selve essensen i låta er bra, refrenget er helstøpt kommersielt og kledelig.

Og når Power kommer, som åpner med en anelse Wasted Years spilt av Yngwie Malmsteen, da er det bare å gape opp og ta i mot. Drivet her er tett opp mot det Malmsteen fikset på Marching Out, synes jeg. Lyden også. Refrenget, som på Light Up The Sky, legges ned, mens alt annet er uptempo. Her fungerer det dog mye bedre. Denne låten er der oppe blant mine favoritter. 

Tittelkuttet følger opp Power, med en Malmsteenaktig intro, litt østeninspirerte toner. Når låten drar på etter startbiten, får jeg umiddelbart foten. Versene bygges bra, vokalen løfter seg, og refrenget flyter egentlig litt i versene, det er ikke de store endringene. Jeg likte soloen her, og rytmikken, der har de valgt å kun kjøre bass og trommer, veldig kult! Det er en mørk tone i låten, det hører du spesielt etter solopartiet.

Blinded By The Night er jeg litt usikker på. Selve låten er bra, men den er nok et spor som drar godt utenfor løypa jeg er i. Den er for snill, den er nesten utenfor å kalles hardrock også. Kudos til Erik på refrenget. Versene satt ikke helt her, men refrenget synes jeg var bra.

Come With Me er for meg siste spor, basert på rekkefølgen jeg fikk filene servert i (rekkefølgen fra Spotify ser du under her). Dette er en ny ballade, som lurer seg litt inn i et rocka landskap her og der, men litt rotete i arrangeringen kanskje? Jeg er totalt glad i låter som er arrangert rart, men PowerRide har jo en mer strømlinjeformet mal på det de gjør, og da følte jeg at denne kanskje trenger å ryddes litt i. 

Samlet er denne bedre enn debuten, som vel er et kompliment. Men karakteren synes jeg skal ligge på det samme. De låtene som er sterke her på Soldronninga er bedre, men det er samtidig en ujevnhet i hva jeg liker og ikke, derfor er syveren representativ. Produksjonen er bra, men det er, som låtene, litt variasjon. Om det spiller noen rolle eller ikke må man nesten sjekke ut selv. 

7/10

Tracklist:

1. Light up the Sky
2. Power
3. Hunting in the Dark
4. Drowning
5. Daydreamer
6. Queen of the Sun
7. Blinded in the Night
8. Midnight
9. Me I See
10. End of the Line
11. Come with Me