Selskap: Invictus Productions

Release: 23.09.2016

Fester ikke grep på samme måte som demoen 'MMIV'.

Demoen fra amerikanske Predatory Light anmeldte jeg i fjor , og omtalte den i såpass lovende vendinger at da debutfullengderen deres dukket opp i den digitale postkassa, ble det umiddelbart ryddet plass til en lytt. Og første gjennomhøring var så bedrøvelig og skuffende at jeg knapt hadde lyst til å spille skiva igjen. Etter et par runder til måtte jeg finne frem den tospors-saken fra fjoråret for å høre om smaken hadde endret seg betraktelig eller om det var keiserens nye klær jeg hadde vært blendet av. Heldigvis for min del var demoen like knugende og barsk som jeg husket, men dessverre tyder det på at Predatory Light tryner relativt grundig på sin selvtitulerte debut.

Det de lefler med på fullengderen er kanskje ikke så veldig fjernt fra demoen, ei heller noe voldsomt eller ulogisk utviklingssprang, sjangermessig sett, men generelt lugger musikken deres meg i øret og det er ingen behagelig opplevelse. Og egentlig er det ikke så mye de hadde trengt å rette opp i heller, for soundet er rått og upolert, men samtidig massivt og hult (ja, faktisk), growlevokalen er tøff og lyden på alle instrumentene er bra og de er godt mikset. Riffene funker i hovedsak, men det er der det butter mest, selv om ompa-trommingen og den jævla enerverende tremologitaren – som ligger og gnukker på de lyseste tonene omtrent kontinuerlig gjennom hele skiva – ikke er fri for synd dem heller.

Ta femtesporet Sacrum for eksempel: de to første minuttene er skitten og atmosfærisk Death Metal Doom av høy klasse. Etter det fortsetter de i omtrent samme stil, men klarer ikke å holde kvaliteten på samme nivå. Frem til omtrent fem minutter uti låta hvor alt bryter sammen og de kjører i gang med noen hinsides kjipe og uforståelige greier som ikke hører hjemme noe sted. Særlig ikke på ei skive i denne sjangeren. Altså misforstå meg rett: jeg kan godt ha kontraster og syns det kan være effektfullt som effen. Men når de visuelle bildene de maner frem går fra dystre undergangsscenarioer til en irsk dverg som tramper takten i tresko og vifter med armene i beste fugledansen-stil, da syns ikke jeg det er noe gøy lenger. Og det hjelper ikke at de redder seg inn igjen de siste førti sekundene.

Når det er sagt, skal det også i rettferdighetens navn sies at samtlige låter har mye bra ved seg, men de har også såpass mye lort av den typen jeg beskriver over her at jeg ikke har lyst til å høre skiva igjen. «Midt-på-treet» kan bety så mangt, men i dette tilfellet betyr det at de dårlige 50 prosentene ødelegger for de gode 50 prosentene.

5/10

Tracklist:

1. Laughing Wound
2. Lurid Hand
3. Path of Unbeing
4. Divine Membrane 
5. SACRUM (Feral Devotion)
6. Born Of The Wrong Blood