Bilde: Hammok, foto: Svein Frydnes (tusen takk for lånet!!)

Måkeskrik er over, årets festival ble en ubetinget suksess, hvor første dag badet i sol og herlig vær, mens andre del ble en blanding av perfekt festivalvær og et par doser regn. Som ikke gjorde en verdens ting!

Det som slår meg er hvor deilig det er å etter Tons Of Rock, med tett opp under 40 000 mennesker, detoxe i bukta på Odderøya. Her råder balanse, null stress, tempoet er nede, det er minimalt fokus på noe annet enn å få med seg musikk og holde det hele på chillenivå. Det er alltid en sitteplass. I år var det flere mennesker her enn i fjor, men jeg erindrer at festivalledelsen har satt et tak på solgte billetter uansett, slik at chillfaktoren skal vedlikeholdes i framtiden også, at man ikke skal presse inn så mange at det blir crowdfunding  :). 

Avisene skriver ikke om Måkeskrik i stor grad, og når man ser at det jo som vanlig er forventet klikkfaktor som styrer hva som skal ut, er det helt naturlig at større og gjennomkommersielle arrangementer får all oppmerksomhet. Lokalavisen dekket dag 1, men ikke musikken, stort sett bare stemningsrapport. Og på en måte er det deilig, det å ha noe som ikke er på radaren til folk som ikke trenger å være her :). Greia er at det er bra at festivalen går greit, at det kommer nok folk, at det hele går rundt, at det sikrer drift neste år, men samtidig ønsker ihvertfall ikke jeg at det fylles opp og blir sprengfullt av folk som skal stjele av atmosfæren som pr i dag er så genuin. 

Hammok var det ingen tvil om skulle spille, for de hadde en backdrop som var informativ :), se bilde over. Det begynte litt treigt, litt fordi linjesjekker kødder opp momentet, at man liksom begynner en gig, går av scenen og kommer tilbake. Men når man beveget seg nedover til scenen og får en dobbelt så bra lydopplevelse, og bandet klarer å overbevise gjennom spilletiden, betyr det lite at jeg ikke nødvendigvis liker slik musikk så godt, eller at de ikke tilbyr veldig mye nytt. Stilen de ligger i er hardcore. 

Opplevelsen der og da var bra, og det var helt klart partier som var metal, og spesielt trommisen synes jeg var oppfinnsom. De skapte liv, de var idiotfulle av energi og etterlot seg en feel av et band som kan starte foran folk som ikke kjenner til de, og forlate scenen med å slippe gitaren i gulvet etter å ha bygget opp til et klimaks. 

Bilde, Slomosa

Slomosa bød på stonerrock med tunge drag, og ikke et eneste innovativ grep i sikte. Jeg er ikke en som er ille stor fan av band som bare leverer en pakke som andre har gjort hundrevis av ganger før, som jeg føler ofte er tilfelle med slike stonerband. Men de gjør jobben, og de leverer den pakken som trengs akkurat der og da i Bendiksbukta. For været var med, de hadde litt  buzz, folk hadde hørt om de, og slikt sett fikk de som kom akkurat det de ønsket. 

Jeg digget bassisten, basseberta dro på med litt metalattityde – og headbanga metalalibiet greit på plass. Bandet generelt leverte som sagt, og de hadde en innrøyka og samtidig litt sommerlig følelse, og de spilte et sett med låter som var skreddersydd for en fin dag ute på festival. Helt klart et band som fikk flere fans denne dagen, og som fylte bra opp foran scenen.

Liv ble det også, og selv om fronftmannen klagde sin nød på vaktene, er det på grensen til litt pinlig også, for hvem har ansvaret om det skjer noe? Bandet? For sikkerheten? Come on, greit å være rebel, men oppfordrer man til liv, og samtidig drar på med verbale angrep på de som passer på, viser de at de nok ikke ser hele perspektivet. Vaktene her var jo langt fra annet enn bra folk.

Slomosa framstod som et band som var trygge på scenen, hadde gjort dette mange ganger før, og fortjente den buzzen de hadde med seg. 

Brenn ble feil for meg. Jeg er absolutt ikke fan av denne formen for rock, og etter kort tid valgte jeg å strekke på bena, og hvor jeg og en kompis trasket ned til det som en gang var en scene under Quart, Odden, og hørte resten derfra – og der nede er det sykt koselig! Jeg har dessverre ikke stort å mene om Brenn, for de leverte jo helt konge i stilen og for sitt publikum, men jeg merker at jeg like godt kan overlate det til andre. Beklager :).

Bilde: Spidergawd

Spidergawd gikk på litt på overtid, noe som førte til at jeg misset de siste sangene. Klokka tikket seg til halv ett, og jeg måtte traske nedover til byen for å bli hentet. Men jeg fikk med meg stordelen, og for meg var det en bra opplevelse! 

Jeg har sett de før, og visste litt hva jeg gikk til. Jeg er ikke så stor fan av de på skive, men har forfektet min elsk til de live, og når mørket senket seg over Odderøya, og lysene på scenen lekte med bandet, imponerende bra lyssetting, da stemte alt. Dette er en perfekt headliner, en perfekt festivalartist, en perfekt musikk til publikummet og signaturen til festivalen. Så man gjorde ingen feil i å booke dette. 

Minus for lav trommelyd, spesielt tammene hørte jeg ingenting av basically. Bendiksbukta er jo en amfilignende sak, og helt nede ved scenen er det alltid bra, men der jeg stod, litt oppe i bakken, var det bra lyd generelt, men det meste av tammene til maestro Kapstad ble ikke med, og slik han spiller, og så viktig dette er for bandets uttrykk, var det litt synd. Går det ikke an å helle noe av anlegget oppover i en slik setting? 

Og jammen så jeg Brynjar på gitar, han husker vi fra monsterbandet Godsize!!!!

Musikken er litt all over the place, men samtidig samlet. De har en hardrockånd over seg, og de er litt storband, med litt arenavibber som kakedryss – musikken er for å kose seg til, å bare nyte, et soundtrack til måkene, skrikene, lufta, og alt på for Kristiansanderne, historisk musikalsk grunn. Her kjempet Quart mange slag, her har de store spilt, og her håper jeg Måkeskrik klarer å bygge seg enda sterkere uten at de må ty til sjokkeffekter og tabloide oppslag i avisene for å komme seg i havn.

Og vet dere hva som neeesten var det beste? Når vi ventet på Spidergawd, gjett hva lydfolka spilte over anlegget? Ikke? Veldig bra låt, veldig uventet og credpoeng i disse dager der alt av metal har blitt hypet og trendet altfor mye: de spilte Dio og Faces In The Window! Slå den!

Takk for at du har lest helt hit! Her er lørdagen slik jeg opplevde den fra mitt perspektiv.

***

Jeg jobber alltid uten notater, og har den filosofien at det jeg husker når jeg skal skrive anmeldelse, er det som har festet seg og er verdt å ta med. Vel kan jeg overse noe, glemme noe, men det er slik jeg jobber, på godt og vondt. Så lenge hukommelsen er så god som den er, vil jeg stimulere den og ikke bruke notater.

Det var meldt greit med regn, og fra det jeg fikk med meg og basert på folk jeg kjenner, var det en del som ikke tok turen på lørdagen fordi. Men det ble veldig bra! En god mengde folk fant veien, det betyr at a) mange kjøpte festivalpass og/eller b) folk skjønner at man ikke dør av regn. Musikkopplevelsen er jo nesten like bra, for det er ikke til å stikke under en sofa at godvær hjelper på. 

Det var fantastisk vær helt fram til rundt 21-tiden, fram til da var det god temp, overskyet og flott festivalvær. Regnet kom, og gikk. Og vi fikk et par skyll i løpet av kvelden, men når folk vet om dette, og har regntøy og er klare for det, setter man mye større pris på at det ikke ble så ille som ventet. Og altså, regnet gjorde lite fra eller til, og de fire første banda hadde oppholds.

Bilde: Forgetaboutit

Jeg kom til Forgetaboutit, et punka band som for meg ikke gjorde furore. Men, som mange av artistene denne helga var det objektivt veldig bra, de fikk folk med seg, hadde som mange en god trommis (denne karen var veldig oppfinnsom!), og klarte å vinne over publikum. 

De klagde litt på religion og etc., som en del gjør, men det er litt vanskelig å ta det seriøst også. Mulig medlemmene har hatt en oppvekst der dette har vært et issue, men om ikke framstår de litt påtatt i å være sinna. Fra slik jeg observerte de, framstod de som vellykkede unge menn som ikke kunne ha voldsomt mye å klage på, men noe skal man synge om. Og være sinna på. Men der og da fikk jeg ikke helt vibben på at kvartetten kunne ha store problemer. I digress.

Musikken var energisk punka hardcore med solfaktoren på plass. Det betyr at de er et, i min bok, relativt ufarlig band. Jeg så lett for meg dette bandet spille på Palmesus uten at de hadde fått problemer, kanskje det motsatte. Så en Green Day-punka dose låter framført av unge karer, med (som flere artister denne helga) lite innovasjon, men det de gjorde gjorde de bra. De leverte og fortjente hyra de fikk, og folk var happy. De fungerte veldig bra på den spotten de fikk, og overraskende mange fant veien til bukta og ned mot scenen. I seg selv et kompliment.

Og jeg er en av de som ikke anser Green Day for punk, bare så jeg har nevnt det ;).

Bilde: Hayeminol

Hayeminol var neste ut, her snakker vi en mer tilpasset musikk for meg. Vel var det et par, tre låter som falt gjennom, som ikke gjorde noe for meg, men når det stemte var det godt som gull! Her var det litt mer skitt under neglene, mer frenetisk, selvopplevd… men dette er igjen bare mine observasjoner og hypoteser. 

Frontfiguren, som jeg tenkte adhd om før vedkommende selv nevnte det, var kanonbra til å lede. Stemmen var så der, noe surt, mye aggresjon, fortvilelse, og her hørte jeg en mer overbevisende link mellom musikk og bakteppet enn på forrige band. Her var det en gjeng frustrerte ungdommer som ga alt, og som jeg mistenker elsker å spille og gi jernet uansett om man er i lokalet eller på en scene. Vi så jo også at alle i bandet var habile musikanter, de bytte rundt på instrumentene på sistelåten, og hvor trommeslageren endte opp med mikrofonen. DER har man en insane fyr! Sjeldent sett noen skrike og bære seg, og ikke falle om og besvime, haha. Rett ut i publikum, løpe rundt og vræle, mens bandet trakterte instrumenter de ikke spilte til vanlig. Jeg er en av de som ikke er så veldig tabloid, du vet, der ALLE fotografer og andre løper til og  skal filme, og heller enn å følge med på showet med trommevokalisten som drev på, la jeg merke til at vokalisten trakterte trommene veldig bra! 

Informasjonen i forkant fortalte meg at Hayeminol skulle speile «…klare referanser til punkrock fra den tidlige begynnelse, som
The Stooges
,
MC5
og noe nyere som
Dead Kennedys
og Måkeskrikaktuelle
The Hellacopters
. 
Det er punk, garage og rock. Det er oppkjørte stier, men likevel med en helt egen tvist, energi, nerve og plenty av kreativitet – det er
Hayemino
.» Jeg hørte ganske mye mer Nirvana i enkelte låter, og vil nesten heller hive de litt inn der. Vel er alle disse referansene en lapskaus, men for meg var kanskje Nirvana det bandet jeg lettest hørte i noe av materialet. Mye rå garasjerock med mye core. Og også låter der man kokte det hele ned, litt putring. De roligere låtene gjorde det ikke for meg, men når de store kordene og det store bildet ble malt, da løsnet mye.

Bokassa? Vel, fan er jeg ikke, for meg blir det for kjedelig i lengden. Men de groover, det riffes, og de har publikum ganske så bra i sin hule hånd. Faktisk hele veien til mål. Jeg er dog veldig svak for de riffene og rytmene som drar inn i thrashmetallens nabolag. Ellers er det en del som kan sette merkelappen Norges Volbeat på bandet.

Jeg har sett de et par ganger tidligere, på større scener, og det var så mye bedre å sjekke de ut her på en scene der man kunne se folka tydelig og upfront! Bokassa fikk i tillegg veldig bra lyd, tidvis veldig tung gitarlyd, som bygget bra med riffene. Litt lite soloer, det var vel stort sett ikke soloer? Mer av det!

Bandet tøffet seg litt i presentasjonen av låtene, men det er stort sett kjekkaserier som går hjem til publikum. Men det skal vokalisten ha, han er veldig flink til å lede, holde kommunikasjonen på, se den enkelte i publikum, være kjapp og effektiv på sine standup-aktige stunts. Det vitner jo om, og det vet man jo også, at bandet har spilt mye og knadd på plass en proff måte å opptre på. Og samtidig ikke glemme det nære.

Bilde over: Bokassa

Bilde under: Black Debbath

Black Debbath er, som jeg har sagt før, et band jeg har sett nok, men som merkelig nok alltid er fett å se når man først er til stede. 

Så, hørt og sett det før. Og det er på tide å dra inn noe nytt nå folkens, quizen er noe folk ler av, men jeg kjenner det er på tide med et eller annet annet enn quiz og disse shortsene. Altså, mulig mange synes det er underholdende, kanskje er det damer i publikum som kjenner det rykker litt her og der, men for meg blir det bare vulgært. Unødvendig vulgært, som i quizen som skal besvares med samme svar. Men man skal ikke undervurdere et publikum som er greit oppe i alkoholnivå. Folk lo, jeg var mest der for musikken, og der manglet det ganske så mange gamle låter. Setlisten var ikke veldig spennende, et par nye låter, som ikke ga meg stort, de vanlige hitlåtene (Gabler og Runkestien), og jeg står der og håper på King Of Norway. 

Men som jeg sa til en kjenning i forkant, som ikke kjente til bandet, dette er et humorbasert band der musikken gjerne ligger litt lavere i vektskålen enn konseptene, men de leverer på sitt beste helt sinnsykt bra stonermetal! Og, for de som ikke bemerker det, om man ser forbi de tre ablegøyene i front; de har en utrolig flink, hardtslående og flott trommeslager!!! 

Men ja, jeg koste meg gjennom sette, og jeg følte at konserten var ørlite for kort. Bra lyd, og en knallbra versjon av Voggesang Til Trønderen! Fra samme skive spilte de fiskelåten Min Kone Forlot Meg…, og her synes jeg gjerne de kunne valgt inn kongelåten fra debuten eller sangen om Høyre.

Jeg var egentlig ute etter å kutte kvelden av etter Debbath, jeg hadde jobbet svært mye i forkant av festivalen, og nå som klokka var rundt 23, og man begynte å bli fuktig på tøyet, fristet det å dra ned til byen, finne bilen og kjøre hjem til konas pepperonigryte. Men, jeg ville sjekke ut svenskene. Jeg har sett de før, uten å like de, og jeg er ikke stor fan av rene rock’n roll-band

Bilde: The Hellacopters

Etter nesten en times changeover begynte Hellacopters på minuttet. Veldig bra! Det tok en låt før jeg føler det satte seg, men død så bra de var på sitt beste! Kanskje var det settingen, med det totale mørket, lyset fra scenen, ok lyd (litt lav, men veldig bra mikset!), kanskje var det fordi jeg ga litt opp og bare ble stående, at kroppen resignerte litt? Ikke vet jeg, men jeg ble stående og se. Og følge med.

De låtene jeg likte var de store stadionrockerne, de som kunne minne om Kiss (enten første eller andre låt var jo direkte kopi), med kommersielle refrenger, melodisk vokal, gode refrenger. Noen låter ga meg ingenting, de som var litt typiske, litt standard rock’n roll der bandet bare hadde plukket opp boka og kopiert. Men der de blandet dette og refrengene og melodilinjene som gjerne luktet litt Roxette, litt tilgjengelig svensk rock, der de minnet litt om når Motorpsycho er på sitt mest kommersielle og fengende, der løsnet det virkelig. Da skjønte jeg hvorfor de var headlinere, hvorfor mange gledet seg til headlineren. Vokalen til Nicke er todelt, enten standard rock eller med en flott, litt subtil, meloditeft som løftet kvelden fra ok til en vinner.

(Igjen) Et band som ikke finner opp noe selv, bare stjeler, blander, koker og serverer retter man kjenner, men med en egen tvist. Leveransen er ultraproff, det gikk på skinner, kanskje litt en dag på jobben-følelse, men det skinte også gjennom at de koste seg litt ekstra fordi de var akkurat her, i Kristiansand, i Bendiksbukta, på Måkeskrik.

Jeg hadde satt bilen i et parkeringshus ikke så langt unna, som førte til en slunken lommebok, og da satte jeg appen til å avslutte rundt 01:00, det bestemte jeg meg for å følge. Så når jeg tasset ut fra området etter en times tid med svenskene, og hørte en låt på vei ut, var det en naturlig slutt for meg og Måkeskrik anno 2024. Om jeg ikke skal dekke neste år, av en eller annen grunn, hadde jeg lett kjøpt pass selv om musikksjangeren ikke treffer meg personlig. Det er alltid noe å oppdage, man finner band i sjangre man ikke liker så godt å være bra, levere fett. Slik booking ser vi også i regi av Vaktbua, der man gjerne kan gå på en kveld med en musikkstil man ikke liker, men hvor opplevelsen kan bli bra.

Neste år dog, ønsker jeg meg ihvertfall ett metalband pr dag, for det er så mye og så mange man kan please med innpakningen de har nå tror jeg. Metalfolket kom de, men ikke i et voldsomt tall, hadde man spedd ut lineupen med for eks lokale Blood Red Throne, eller et annet norsk band, hadde man kunne oppnå salg til et segment som jeg tror satt hjemme basert på fordommer. 

Nedover fra området i skogen kom minnene fra Quart, der man gikk i stummende mørke, totalt mørke, helt sykt at det ikke har vært ulykker der med alle de fulle folka som skal nedover etter endt arrangement :). Vel nede på kaien, og mot byen, slo det en fryktelig dose og volum med elektrosjokktechno fra et utested, og jeg må si at jeg er glad det er i det organiske og nære jeg finner gleden, at musikken er levende!

Takk for meg Cathrine, Anja, Lise og alle dere andre som gjør det mulig å ta del i dette! Og ildsjel Svein Frydnes for lån av bilder!