Karmøygeddon 23 B

Svartelder "Askebundet EP"

av rune stordahl

A2616925762 16Selskap: Selvfinansiert

Release: 10.07.2015

Åpningspartiet på låta 'Askebundet' sender meg rett inn i Shining-land.

Det svenske altså, og jeg venter egentlig bare på at den rustne røsten til Kvarforth skal dukke opp. Det gjør den ikke, i stedet er det raspestemmen til Doedsadmiral som står for de verbale utgytelsene, og karaktertrekkene ved fresingen hans er temmelig typisk for TNBM, uten at musikken kan plasseres i samme bås. Til det er det materialet rett og slett for melodiøst og snilt, og produksjonen for varm og fyldig.

Men tilbake til låta Askebundet. Orgelet de har inkludert her er fantastisk og er lett noe av det beste ved hele EP-en. Jeg hører glatt flere partier som hadde tålt en dæsj orgel, enten i hovedrollen eller i en sofistikert bi-rolle. Uansett: få det inkludert i større grad, koste hva det koste vil. Ellers har dette sporet en del av de tingene som kjennetegner låtskrivingen til Svartelder: progressiv riffing, kontrapunkt (ikke helt som i klassisk musikk, men bruken av selvstendige gitarpartier som beriker hverandre minner om denne teknikken), teksturert lydbilde, rund og fyldig bass som gjør egne løp under gitarriffene og relativt streite rocketakter på trommene.

Svartelder@Facebook

Nå er det bare tre låter her, men ett av de momentene jeg liker best ved EP-en er at hver låt har en veldig tydelig intro, samtidig som de glir sømløst inn med resten av musikken. Nå er det kanskje ikke like utfordrende å holde styr på tre låter versus åtte-ni, som er mer vanlig på en fullengder, men i mine ører later bandet til å ha en bevissthet rundt det å gi låtene egenidentitet, så dette er nok en av styrkene deres som de kommer til å beholde på en fremtidig langspiller.

Ellers vil jeg også berømme kreativteten deres når det kommer til riffkomponering og da særlig måten de lar gitarene gjøre hver sine greier på samme parti. Da skal man ha et godt øre for at det ikke bare skal bli rotete og kaotisk. Andre ting de skal ha skryt for er jobben med å teksturere lydbildet på den måten de har gjort; at det ligger ting lenger ned i produksjonen og bare venter på å bli «oppdaget». Det gjør at gjenhørs-faktoren går opp noen hakk, for nye detaljer er alltid kult å legge merke til. Alle disse tingene tyder i mine ører på at dette er rutinerte musikere som vet hva og hvor de vil med materialet sitt, og de har definitivt det jeg vil kalle for gjennomtenkte komposisjoner.

Det som teller i negativ favør for min del er at det blir for lite variasjon, tempomessig sett. Noe som kanskje er grunnen til at jeg også finner trommingen relativt kjedelig. Streit rocketakt med fire flate er ikke så voldsomt spennende, og det fremstår som en litt lettvint løsning i mine ører. Nå skjer det riktignok flere ting på trommene i løpet av de tre låtene, så det er det generelle inntrykket jeg gir uttrykk for her. Dette med tempo blir særlig tydelig de gangene EP-en har blitt spilt flere ganger etter hverandre. Vokalen kunne også vært noe mer variert, for det hadde helt klart passet dere forholdsvis rolige og melodiøse form for Black Metal. Jeg har berømmet bandet for riffene deres, men et lite stikk her også: powerchord-riffene i half-time feel kan jeg styre min begeistring for.

Hjertet mitt ligger nok nærmere mer rasende og aggressiv Black Metal enn det Svartelder presenterer, men håndverket deres er solid og gjennomført, så dette blir nok en gang det berømte smak-og-behag-argumentet mer enn noen annet. Noe som blir ekstra synlig siden bandet – i den perioden jeg har hørt på Askebundet EP – har hanket inn en platekontrakt på bakgrunn av selvsamme EP.

6/10

Tracklist:

  1. Askebundet
  2. Bleeding Wounds
  3. Ingen vet jeg var