Sylvaine "Wistful"

av rune stordahl

SylvaineSelskap: Season of Mist

Release: 13.05.2016

Kontemplativ miks av Shoegaze og Post-Rock, med en liten dæsj Blackgaze.

Sylvaine gjør et godt inntrykk, men jeg skal ikke stikke under en stol at bandet er litt på siden av hva jeg geskjeftiger meg med i plateanmelderrollen. Alcest blir nevnt i presseskrivet og selv om jeg bare er måtelig begeistret for de to skivene jeg har hørt av bandet, kan det være en godt referansepunkt. Ellers kommer jeg på stående fot bare på to andre band, Arctic Plateu og Les Discrets, som jeg får assosiasjoner til av Sylvaines gjøren og laden. Så når det gjelder band hvor hovedvekten av det musikalske ligger på Shoegaze-biten kan det godt være at jeg mangler gode referansepunkt til å basere synsingen min på. Bare så det var nevnt.

Hvis jeg skal forsøke å trekke noen lange linjer og se skiva under ett, vil jeg si at hovedvekten av musikken fokuserer på det sarte og vakre, og melankoli. Lydlandskapet bygges opp av gitar, bass, trommer, synth, vokal og effekter, men stemningene formidles i et drømmeaktig og eterisk formspråk. Som gjør at jeg like gjerne tenker Contemplative Ambient som Shoegaze eller Post-Rock. Den silkemyke og litt distanserte vokalen gjør ikke akkurat noe for å endre det inntrykket, og den har absolutt beroligende kvaliteter ved seg. Så med et overordnet blikk fremstår Wistful som et enhetlig og homogent verk, bevisst komponert og strukturert, hvor alt virker godt gjennomtenkt.

Går vi ned på låt- og detaljnivå vil jeg særlig trekke frem låta Saudade. Her tangerer Sylvaine tydelig Post-Rock-genren og jeg hadde ikke reagert om denne låta hadde befunnet seg på et album av Pg.Lost. Et band jeg liker godt, så at de trekkes frem her bør oppfattes som et kompliment. Det er særlig kontrasten mellom den spøkelsesaktige og skingrende lyse gitarmelodien og det mer slepende kompet som faller i smak, men det kan også ha noe å gjøre med at låta fremstår som en destillert utgave av skiva hvor alle styrkene er bevart i sin reneste form. Rett og slett et nydelig og bedøvende stykke musikk. Kanskje inntil det søvndyssende. I andre settinger er kanskje ikke akkurat det et adjektiv med positive konnotasjoner, men her er det definitivt ment som et honnørord.

Konsekvensen av det blir at det selvfølgelig er visse element som ikke vinner like mye gehør her i heimen. Deriblant den mer uptempo gothic rock-aktige Earthbound. Alt koker jo selvfølgelig ned til smak og behag, men denne type riff som danner fundamentet her blir bare kjedelig. Den desperate skrikevokalen fungerer isolert sett, men den angeliske A-koringen som som ligger under på disse partiene burde vært droppet. Låta gjør ikke vondt å høre på, men jo flere ganger skiva ble spilt, dess sterkere ble trangen til å hoppe over den. Sporet utgjør selvfølgelig en kontrast og motvekt til resten av materialet, men med tanke på det episke anslaget og stemningsleiet som settes i Delusions, burde den i det minste ha kommet noe lenger ut i skiva.

Sylvaine@Facebook

Lyttermessig sett har skiva tålt sine runder både via stereoanlegget og via headsett. Jeg kan vel ikke si at det har klødd i fingrene etter å trykke igjen Play ved endt spilletid, men de avslappende kvalitetene ved musikken er noe som har festet seg, og som har gitt Wistful en funksjon utover å bare være «nok ei skive som skal anmeldes». Og det er egentlig ikke så verst. Når skiva går over i den personlige sfæren kommer nok spor 2 og 3 til å bli slettet fra den digitale utgaven, men resten blir vurdert som verdt å ta vare på, og høre på nytt.

6,5/10

Tracklist:

  1. Delusions
  2. Earthbound
  3. A Ghost Trapped in Limbo
  4. Saudade
  5. In the Wake of Moments Passed By
  6. Like a Moth To A Flame
  7. Wistful