Rockforums B 80x500 210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

Terra Odium "Ne Plus Ultra"

av yngve

Terra Odium 21Selskap: Frontiers

Release: 11.06.21

Progmetalkongene i Norge? Vi har lov å si det selv om et par av medlemmene, deltagerne, ikke er herfra :).

Terra Odium@www

Innledningen betyr ikke at jeg synes Terra Odium nødvendigvis er best, men folka bak det progressive byggverket Ne Plus Ultra er, har heltestatus i stor grad.

The perfect or most extreme example of its kind; the ultimate.

Tittelen er modig, om de sikter til eget verk. For min del har både trommeslager Asgeir, vokalist Øyvind og gitarist Bollie levert sprekere, men det er absolutt ikke ment til å skyggelegge dette debutalbumet. Mye av dette kan faktisk påminne sterkt om Manitou, bandet som hadde sin storhetstid på 90-tallet. Der Øyvind og Bollie var med. Asgeir (og Øyvind) har fortid i Spiral Architect, og der er jeg mer tvilsom egentlig, for Terra Odium er mer tilgjengelig, ikke så sprøtt. Og lydbildet er mer behagelig å være med. Steve på bass er en sånn band****, han har vært med i så mye fett at det totalt bortkastet å mene noe, og man har allerede skjønt at den karen er så flink at man kan ta lunch tidlig.

Jeg er usikker på om jeg hadde ønsket en skive uten for mye tangenter, om det hadde vært tøffere med et renskåret gitarbasert orkester? Bitene der det er plassert orkestrering er ikke nødvendigvis noe som velter min verden, men samtidig er storparten av albumet ikke dominert av dette. Men nok til at jeg føler et savn etter litt mer råskap. 

Dette albumet har de flikket på i så mange på at jeg ikke tror det er et fnugg av spontanitet igjen. Hvor mye som er som det var i starten er jeg usikker på, og hvor mye som er fikset på i ettertid etc. Man har forskjellige preferanser her, jeg liker for eksempel å høre at det er et band, at det er litt skeivheter, liv. Her er det så kvalitetssikret at det nesten vipper over i å bli for perfekt. Overgår de skivetittelen? Men seriøst, det er slik det er i dag, og jeg er av den formening at skal man få en balansert inntrykk, må man se noe live. Og det gleder jeg meg til - om det blir noe. 

Albumets låter er på det jevne like bra. Visst er det enkeltøyeblikk som popper opp og bryter den progressive flyten, men jeg satt ikke igjen med en favorittlåt, mer partier. Om jeg skal finne en sang som innehadde i overvekt av slike spennende øyeblikk, trekker jeg fram Winter. Litt av gitargreiene der, de sprø, minner om superhelten Jarzombek. Og bassen her? Haha. Viser til tidligere omtale av Steve. Winter har også en styrke i å bevege seg mellom ytterpunkter, hvor de varierer mellom en progressiv psyk greie og melodisk ypperlighet.

The Shadow Lounge tror jeg er min favorittsang når det gjelder vokal. Her leker Øyvind seg med høyere toner, og sprer vingene i større grad enn på andre deler av albumet. Dette er også en låt jeg lett hadde forestilt meg kunne vært en Manitoulåt, og det er et stort kompliment!

Asgeir har en spillestil som er litt aldri helt fire flate, derfor hadde det vært mer overraskende om han hadde brutt ut i å levere streite takter :). Han har en rytmikk som hele tiden dytter bandet framover, så selv om progmetallen her er midtempo, er det ikke bakpå. Og jeg elsker de små tammeløpene som krydrer (helt på tampen av Shadow for ex!), og hvordan han aldri klarer å spille en beat lenge før det kommer et eller annet slag, en liten vri. Sjekk ut starten på The Thorn, der er vel skivas kanskje streiteste takt, men det er alltid små ticks som besøker, og jeg personlig er drithappy med slikt. Jeg hadde gjerne sett skiva spilt som en playthrough med Asgeir, oppfordring er herved overlevert.

Den odde ut er It Was Not Death, en semiballade som minner om noe Bruce Dickinson kunne ha inkludert på en av de senere soloskivene. Her låter Øyvind også mistenkelig likt gamle Bruce. Arrangeringen på denne sangen er enorm! Hvordan den er bygd. Bare hør og tenk litt på det underveis. 

Summert synes jeg kanskje skiva låter litt som at den er bearbeidet over så mange år som er tilfelle, og at jeg gjerne hadde hørt den litt mindre polert i produksjonen. Men det er som det er, og vi var innom de personlige preferansene litt tidligere i anmeldelsen. De som liker slikt, progressiv metal, og da band som er tilknyttet medlemmene, vil nok si seg svært fornøyd med denne. Det er i tillegg et bra hint til klassiske progressive band, som for eksempel Fates Warning

Pluss for, og noe de med fordel kunne hatt mer av, er de tunge bitene på The Clouded Morning. Her lekker det ut at de har hørt litt på Candlemass

Uavhengig av hva jeg måtte mene om at det låter litt for bra, he-he, om det er en negativ ting, er Ne Plus Ultra et helstøpt debutalbum. Hvorvidt det tar syv år til før andreskiva kommer vet man jo ikke, men jeg følger mer enn gjerne med videre. Og hvor gøy er det ikke å se Bollie entre metalscenen igjen???? For en gitarist. 

Anmeldelsen er nok mer nerdete enn hva mange andre driver med, jeg har i tillegg 30 år pluss som fan av Manitou og andre band disse har drevet på med. Karakteren synes jeg bør ligge der den er, det er som sagt et bra album.

8/10

Tracklist:

  1. Crawling
  2. The Road Not Taken
  3. Winter
  4. The Shadow Lung
  5. The Thorn
  6. It Was Not Death
  7. The Clouded Morning