But just as I’m about to take my coat and get my fly s
he says «Oh please», she’s on her knees 
And one more time before I leave I get some.»

Jeg fikk en litt oi, er platespilleren på 45 når jeg snurret i gang denne, den er i overkant energisk. Men med tanke på at de har en del baktungt i tempoavdelingen som det er, gjør det lite. Choruset er ok, men den er altfor rockete og spreller altfor mye for meg.

Two Timer, den og flere andre her skjønner jeg har gått i glemmeboka. Choruset er grelt, versene bedre. Måten Gene synger Twoooo på synes jeg ikke noe om. Soloen er ikke direkte overveldende heller, ikke satt opp mot mye av det andre Ace driver på med i denne perioden.

Nok en rockete og Genebasert låt i Ladies On Waiting. Denne er ikke veldig spesiell, den minner om flere andre av de eldre klassiske låtene. En overskuddslåt spørru meg. Men det gjorde du kanskje ikke. Peter synger på Getaway, som er en Acelåt. Ikke noe spesielt her heller, men en rocker som jeg finner mer interessant enn de to foregående.

Den akustiske åpning på Rock Bottom må være en av de mest malplasserte låtbitene ever. At den ikke er titulert noe og skilt ut er rart. Fint og fjongt, men koblet opp mot selve låten snubler overlappen kraftigere enn meg når jeg skal skifte kanal fort nok om sporten kommer på tv. Rock Bottom, en litt masete rockelåt, ikke noe spesielt, men måten Paul synger i choruset er litt kult.

Love Me All I Can, her er også Peter all over kubjella, i en låt som bare er sånn halvveis. Refrenget låter mer som et vers synes jeg, den mangler den stjerna et refreng kunne ha vært her. En litt anonym låt, og en som også overlever litt på en kul solo. Ikke en dårlig låt, men midt på treet.

Rock’ Roll All Night har jeg ALDRI likt. Selv om det har blitt et ikon av en sang, suger den balle i min bok. Det er flere av disse hitlåtene, stadionvinnerne, som mange liker, og som kreves live, men fyttikatta så mye annet de kunne ha spilt.

Fungerende låter, og bra låter: C’mon And Love Me?
Det er jo en av låtene de vel har spilt noe live i ettertid? Ikke vet jeg hvorvidt denne har frekventert spillelistene i nyere tid, men den er en av de som stikker seg ut som litt minnerik. Den er catchy, selv om det ikke treffer meg helt. Solobitene til
Ace
her er gull, de som ligger under refrenget. Og
Gene
har en fet stemme på versene.

Anything For My Baby er en låt jeg egentlig ikke har hørt så mye, men det er en bra sang. Intenst, kule trommebreaks fra Peter i refrenget, og en liten kommersiell gnist.

Perlen her er She, makan til mørk og herlig affære. Den er verdt skiva alene! Here snakker vi tidlig doommetal ;). Gene skinner her, og de små solotonene før første vers er bare totalt fett! Og første linje i verset, haha!!! Moooooonlight
! Til og med Peters avhengighet av denne kubjella passer godt her. Den er dog mikset greit ned i lydbildet.

Cover: Jeg liker det! Ikke baksiden der fotografiet er gjort til et negativ, det hadde vært mye kulere med et alternativt et fra samme session, eller fire individuelle bilder av de i dress. Og hvorfor Gene har valgt å skille seg ut med en Pee Wee Herman-bukse, altså litt for kort, og tresko? Hm.

Konklusjon:

De kan nok være at trykket på å være effektive, og å slippe to skiver på ett år, sliter på å lage bra nok låter. Sett og hørt i ettertid hadde det sikkert vært lurt å luke litt i hagen og heller skippet en skive eller to. Kissfansen vil seff halshugge en slik ide, og det er jo en gang slik at alle skivene er viktige for fansen. Men med objektive ører i dag, og med et avslappet forhold i å bli halshugget, trår jeg mer enn gjerne inn og trekker i denne spaken. Kiss har mange sanger som ikke har mye å by på, annet enn sin plass i Kisstory.

Produksjonen tar seg litt opp på denne tredjeskiva, det er de samme herlige akustiske og ærlige trommene, det liker jeg. Det kler tidlige Kiss, men låter datert i dag, naturligvis. Jeg synes kanskje miksen er bedre her enn på de to før. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er.

Skiva generelt er ikke en jeg har et tett forhold til, og jeg tror heller ikke det er en jeg noen gang kommer til å savne om noen stjeler den eller den blir ødelagt. For samlegenets skyld står den her.

***

Destroyer (1976)

Fra de tre foregående tok bandet som kjent et stoooort steg opp på produksjonssiden, dette er jo viden kjent. Bob Ezrin kom om bord, bandet tok sjanser og endret den kursen kraftig mot kommersielle høyder når en låt som Beth tok av. Balladen, som jeg ikke orker å høre, tiltrakk seg et stort vell av kvinnelige lyttere, fans, og mange som ikke var rendyrkede rockere. Mulig vi kan kalle dette Kiss’ Black Album? De mistet kanskje noen fra den tidlige tiden, men vokste og ble svære etter dette. Selvsagt var toppsalget av Alive rett før med på å hjelpe til, men Beth og Detroit Rock City må ha vært mye spilt på amerikanske, og andre, radiostasjoner i denne perioden.

Låter som ikke gir meg stort, del 1: Med tonene av
Rock’n Roll All Night
følger de naturlig opp
Dressed To Kill
, og
Detroit Rock City
kjører på. Men som med
Rock’n Roll All Night
har den aldri gitt meg mer enn å gå lei.

Perler og andre herligheter: Andre spor dog, der snakker vi!
King Of The Night Time World
er ikke så langt unna det de gjorde på et senere album, Unmasked, en litt glatt og kommersiell perle.

Og som alle andre tøffe karer falt jeg bokstavelig rett i bakken når God Of Thunder ble avlyttet første gang. Dette var litt av den følelsen jeg hadde med Parasite; «…nå spiller bandet slik de ser ut!» :). Denne låten er en legende, og kunne med letthet sklidd inn på Creatures Of The Night. Legende!

Om jeg ikke liker Beth, argh!, så er Great Expectations litt det motsatte, en rolig låt på Destroyer jeg liker greit nok. Egentlig litt rart, for disse to låtene har likheter. Men refrenget synes jeg er kanon, der Peter vrir sjela og det bare bygger seg så fett opp. Jeg er rar slik, som oftest har jeg aldri likt de låtene som har blitt populære, som Beth, og ofte har jeg hørt skiver og låter før de ble kjent hva den gemene hop likte. Denne kom nok litt tidlig for min del, det skulle ta tre år til før jeg skjønte hvem Kiss var, men i Amerika var de supersvære, og turnerte med et publikum som bestod av en snitt av befolkningen. Det var vel også her de virkelig vokste på seg det å være et produkt like mye som et band.

Flaming Youth er litt corny, mye i måten Paul synger verset på, teksten er litt enkel, men refrenget er superfett i forhold! Der kommer den litt fantasy-ishe måten å lage tekster på. Verset er litt Hooligan
, haha. En litt meh-solo synes jeg, men kult når det bygger seg opp etterpå, der de skreller ned og bygger opp igjen. Best er når Gene og Paul synger refrengene sammen.

Låter som ikke gir meg stort, del 2: En låt som drypper av
Genes
tilstedeværelse, er
Sweet Pain
. Den er for
oppstykket
 for meg, den har for mange biter jeg ikke synes flyter så bra sammen.

Shout It Out Loud er litt i kategorien Detroit Rock City. Disse store rockerne som har blitt anthems. Men jeg liker denne ok, selv om det er noe som lugger litt. Jeg liker at de deler opp vokalen, Gene og Paul. Den driver bra, men minus for pianoet der, det kunne de gjerne ha fjernet. En utrolig kort låt, to og et halvt minutt, som også Beth er, det har jeg aldri tenkt på. Nå har ikke Kiss vært kjent for superlange låter, men tenker man på at Detroit Rock City er over dobbelt så lang…

Beth forbigås i stillhet.

Do You Love Me? er en ok låt. Ikke en oversett låt, men samtidig ikke en så mange trekker fram når man diskuterer Destroyer. Teksten derimot, ha-ha. Hva betyr penger om man ikke elsker?

Cover: Et fantastisk cover, som solgte skiver alene vil jeg tro. Tenk å se dette når det var nytt, i hyllene i butikkene?? Det må vel være det første virkelig ikoniske coveret fra bandet?

***

Rock And Roll Over (1976)

Etter bare 8 (!) måneder fra forrige skive kom denne i handel, og man bare lar seg imponere over utgivelsesraten til mange av banda fra den gang. Altså, Destroyer på vårparten, og så nytt album i form av Rock And Roll Over i november. Ikke rart det begynte å bli litt tynne nerver innad i bandet av stresset og det å holde bandet og merkevaren konstant på tå hev. Vi snakker jo bare året etter at de slo gjennom med Alive, og hvor turneen til Alive skar inn i 1976, og hvor Destroyerturneen gikk i 76, og denne vi her har i fokus tok de fra 76 og inn i 77. FOR et utrolig tempo. 

Rock And Roll var også en av de utgivelsene jeg kom inn i litt senere, men det var ikke så altfor lenge etter min oppstart at det vanket en kopi av denne. Jeg husker vi hadde et par haier på skolen vår, eldre karer, som utnyttet oss yngre og solgte dyre kassetter og buttons, og vi bare åpnet blodåren og pumpet stoffet inn og lot penge flyte. Og dessverre husker jeg også at jeg rappa litt kroner for å kunne kjøpe noe, det er hvor mye Kiss betød, og hvor viktig det var å sikre seg tingene. Men Rock And Roll Over var ikke en av de jeg brukte penger på, litt fordi jeg aldri har falt for coveret, som jo var ganske viktig den gang.

Coveret: Ett av de jeg liker minst av alle de klassiske. Jeg ville ikke ha blitt sett offentlig med et ryggmerke eller skjorte med dette, hehe. Alt er feil for meg her. Karikaturene, de fire logoene og fargespillet. Sånn, deal with it. På reunionkonserten i 96 kjøpte jeg faktisk en grell batikkskjorte med dette motivet, av en eller annen grunn, kostet 350 spenn, som var dyrt den gang, og jeg mener jeg heiv den ut for ikke så mange år siden. Deal with it 2.

Musikken? Jeg vet ikke, det er en ok produksjon, litt typisk 70-talls, litt lite bunn, ikke så ulik Destroyer, men lettere om du skjønner. Jeg vet at mange fans av det tidlige materialet til Kiss setter denne høyt. Jeg har ikke det store forholdet til denne, men har jo hørt og liker mye av innholdet.

Favoritter: I Want You er jo en prima åpningslåt, typisk Stanley, og denne er også min favoritt. Ferdig allerede liksom, ha-ha. Går det nedover hele veien etter denne? Litt bumpy ride kanskje. Og overraskende nok setter jeg Baby Driver høyt her. Den raspete stemmen til Peter er råere enn vanlig her, og denne driver dritbra. Det hadde vært kult å hørt denne i en alternativ versjon(er) med Gene eller Paul på vokal. Og den smellvakre Hard Luck Woman, Peter synger en Paullåt, og her ville jeg ikke ha valgt noen annen vokalist. Denne Rod Stewart/Smokie-raspen til Peter passer glimrende her. Mulig det er det lille kommersielle kammeret i musikkhjertet mitt som pumper litt ekstra, men jeg holder en knapp på at dette er blant de bedre sporene på dette albumet. Makin Love, yes! Råfet hardrocker, endelig litt fart og spenning. Paul skinner her, og åpningsriffet drar tankene litt i retning Parasite, uten at det egentlig nærmer seg. Refrenget er enkelt. En av de hardere låtene fra Kiss i denne perioden, og selv med et litt enkelt refreng synes jeg denne lukter smellbra! Soloen, og Pauls vokal mot slutten der, yeah! En perfekt avslutning, men denne burde kanskje vært plassert litt mer mot starten av skiva?

Ikke helt der: Ladies Room, selv om den i likhet med Dr. Love har elementer jeg liker. En altfor kort solo, den evinnelige kubjella til Peter, men bedre refreng enn Dr. Love. Her synes jeg dog det blir for mye rock’n roll, mulig det at jeg ikke liker artistene Kiss lot seg inspirerer av så bra? Beatles? Det er innstikk av McCartney og co i enkelte låter synes jeg. Take Me er meh, ok, Dr. Love synes jeg har noe. Jeg liker ikke alt, men setter pris på soloen her, og kunne tenkt meg denne med Gene alene uten den plagsomme koringen på refrenget. Den dominerer for mye. Love’em And Leave’em kunne ha vært bedre, jeg liker ikke oppstarten eller verset spesielt bra, men refrenget redder en del her. Disse enkle basstonene til Gene gjør jobben. Jeg synes kanskje vers to funker bedre, mulig hadde denne tjent på en poparrangering med refrenget først?

Mr. Speed, en av de ukjente Kisslåtene for mange. Stanley drar en låt som låter som en Peterlåt. Jeg er ikke venner eller uvenner med denne. See You In Your Dreams er ditto, noe skurrer. Vers og refreng låter, vel, litt rotete, uferdig. Låten føles litt haltende, mulig rytmikken kunne vært løst med et jevnere driv?

Konklusjon: Fortsatt en skive jeg ikke setter så høyt. Men ikke så langt unna Destroyer totalt, om jeg legger godsiden til. Destroyer har flere sterke, denne har ditto bra. Når man tenker på at denne kom etter Destroyer, og før Love Gun, er den for meg en litt innklemt nødvendighet. Om de beste låtene fra Rock And Roll Over hadde blitt trukket ut og erstattet de svake på albumene på hver side, da hadde vi virkelig snakket seieresrekke.

***

Love Gun (1977)

Love Gun? En av de første skivene jeg hørte, sammen med Dynasty og Unmasked, som var de nye når jeg hoppet på Kisstoget. Denne fikk jeg på opptakskassett husker jeg, og jeg så ikke coveret før en tid senere. Det var en herlig tid, med litt mystikk, ikke stort med tilgjengelig materiale, ja, jeg savner den tiden. I ung voksen alder har jeg lært meg å ikke like noe bare fordi, og det var ikke så altfor mange dun på overleppa til undertegnede før jeg skjønte hvor ræva et par av tekstene var, for eksempel. Eller denne tongue in cheek-lyrikken. Vi hadde jo løst gåten med flere bands låttitler, Sink The Pink med Ac/Dc, Slide It In med Whitesnake etc. Love Gun glir (!) greit inn i denne kategorien.

Rett på: Her gjør de lite feil, åpningen med I Stole Your Love er perfekt. Faktisk tar den over stafettpinnen til skiva før, Rock’n Roll Over, med sistesporet Makin Love. Soloen her er legendarisk. Legendarisk. Ace skinner på flere av låtene på Love Gun, men også en kløktig arrangering og en flott kommersiell snert på tre, fire av låtenes refrenger, gjør dette til en vinner.

Favoritter: I Stole Your Love selvsagt. Og Tomorrow And Tonight. Egentlig er dette for rocka for meg, men jeg har en forkjærlighet for det svakt kommersielle sløret som er der, med refrenget. Den litt soulaktige koringen. Tittelkuttet, de som ikke liker det liker ikke Kiss. Nå, der har du et t-skjorte-sitat. Det er flere grunner til at denne låten er en vinner: det fantastiske refrenget, hvordan skarptrommen bygger opp til dette, og den kanonfete bassingen til Gene. Her er bassen plassert så fett i lydbildet! Paul skinner, det freser av ham nesten konstant. Samspillet mellom Peter og Gene er fett på versene, fin flyt, ikke så mye brekk, bare en fin og jevn flyt med små detaljer. Og grooven på refrenget, når det kommer, det er pinadø helt utrolig. Koringen er også et pluss her, sel vom jeg ikke alltid der så glad i disse lyse løsningene. Inngangen til soloen, ha-ha, soloen er altfor kort selvsagt, men heldigvis strekke Ace seg litt inn i refrenget etterpå. Og ja, fading av låter er like ille som sport på tv. 

En annen låt som faller i smak, og som er en kontrast til tittelkuttet, er Almost Human. Denne Genelåten har bra vers, men refrengene suger balle. Da sikter jeg til de vake koringene. Men tyngden, den litt annerledes approachen vi får, en spennende låt, som skiller seg ut. Måten starten bare sløyer seg framover er ok. Coverlåten Then She Kissed Me funker bra, en bra versjon blant mange. En måte å trekke inn inspirasjonskildene kanskje? Dette kunne vært en Kisslåt da, så altfor langt ute på jordet var de ikke når de plukket denne.

Ikke helt der: Christine Sixsteen, come on. Litt baktung, denne enfingerhamringen på pianoet, et vers som minner om Dr. Love kanskje? Jeg liker ikke refrenget her, eller versene, eller Genes patetiske fortellerstemme. Teksten her altså, litt off. Got Love For Sale er overskuddsvare for meg, rett og slett en låt jeg ikke hadde vært veldig lei meg om hadde forduftet. Refrenget er ikke svært bra, litt av denne litt typiske Kissløsningen vi hører på flere låter. Shock Me, vel, jeg er ikke større fan av stemmen til Ace. Det virker som om hans vokal får låtene til å henge litt bakpå, uten en bedre forklaring. Det er lyspunkter her, men på det jevne er den ikke en sang jeg noen gang har favorisert. Soloen, inngangen der, den er fet. Ikke en voldsom egenartet solo kanskje, men levert med denne Ace-snerten. Plaster Caster er bare en låt jeg spiller gjennom, uten at den gjør stor skade eller legger igjen godfølelsen.

Hooligan senkes av teksten alene. Ikke er låten voldsomt bra, men denne slår meg som noe The Kids kunne ha laget, på norsk.

Coveret: Et av de mer klassiske coverne de har levert. Ken Kelly-kreasjonen husker jeg var omtalt av de som var mot Kiss på denne tiden. I perspektiv er det vel litt cheesy, men som et ikonisk bilde funker det bra. Her var de vel også på toppen av det kommersielle peaket, med salg av all verdens produkter. I Usa var vel dette, om jeg husker rett, så store de ble. Det punkterte jo litt året etter, og om de er større nå etter reuniontiden vet jeg ikke. Jeg tror ikke det.

***

Er vi klare for soloskivene? Skivene som kunne vært et Ludospill om Paul bare hadde valgt gul? Jeg vil tro Gene lett hadde publisert dette side om side med Monopolspillet. Terningen trilles, gamle tanker og meninger spas fram fra glemselen, låter og skiver høres på med dagens ører, og jeg er egentlig ikke så sjokkert over utfallet. Eller, kanskje, de to favorittene har faktisk byttet plass.

Denne gangen legger jeg ut bare ett album, jeg har rett og slett ikke hatt tid til så mye, og prøver å fordele litt. Dobbelstjernen Ace med sin alkoholiserte og trøblete tilværelse, sine karakteristiske soloer, i mine ører litt slakke vokal. 

Ace Frehley (1978)

Denne har stort sett vært det av soloalbumene som har fått best medfart. Og det er ikke overraskende, for selv om jeg personlig ikke er så stor fan av Ace’ vokal, som du kanskje skjønte, er det et par låter her han gir jernet og avslører at han er mer enn en bakpå sånn passe-vokalist. Rip It Out for eksempel, syng med den stemmen du har, men trøkk til, da funker det. Låten også, fett riff, fete trommebreaks, og kul solo.

Sånn, da var vi i gang med soloskivene, som jeg egentlig ikke hadde påtenkt denne artikkelen. Men de bærer Kisslogoen, og var for meg som offisielle Kisskiver å regne, så vi kjører på. 

Gullet: 
Når det gjelder Ace er det vel lettere å ta tak i de låtene som ikke funker, for det meste er knallsterke låter, også etter så mange år. Speedin’ Back To My Baby er som Rip It Out bra, men Speedin’ vinner kampen så langt, den har et flott refreng, og også de koringene og de rocka rytmene svinger øksa godt. Snowblind er rå! Dyster, tung, og som She med moderbandet har den noe annerledes over seg. Her har Ace en fin liten melodisk snert på mye, og det hjelper. Refrenget er også like bra som jeg alltid har ment.

New York Groove, pfft, hvem har noe skeivt å si om den? Den er som Staying Alive, alle får en eller annen bevegelse i kroppen. Jeg har ingenting negativt å si om denne. Og Ace løftet mye i denne fra originalen 
ikke refrenget nødvendigvis, men flere deler har Ace forfinet og rocka opp.

Sølvet: Fractured Mirror, den likte jeg. Jeg husker når jeg fikk denne kassetten av en i klassen, den var uten cover husker jeg, og jeg så det rett etter. Jeg visste jo ikke stort om instrumentaler den gang, men stilte ikke spørsmålstegn ved at den var uten vokal. Idag framstår den som kjedelig, en jevn og monoton greie som ikke går noen vei, fra starten til slutten er den relativt meh. Fint og fjongt i en kort stund, så burde det jo ha vært en arrangering som varierte litt.

Bronsen: Ozone er for meg første lille skjær i sjøen, den er så treig, haha. Altså i tempo. De ligger egentlig bra der, og det er vanskelig å svinge der nede, men utover oppstarten fanger de for så vidt interessen min. Den minimale vokalen, vel, den krydrer, men summert er ikke dette der jeg liker meg best på skiva. Whats On Your Mind, den er litt ventepølse den også, den har litt lite særpreg, den minner om andre låter på skiva, men har et refreng som lett kunne vært en Kisslåt. På Unmasked kanskje? Jeg synes ikke låta er sterk nok, selv om den har bra partier. 

I’m In Need Of Love er den tredje som faller litt i grøfta her, sammen med Ozone og What’s On Your Mind. Litt fordi den er baktung, men fordi den ikke har så spennende vers, den får liksom ikke utløsningen den trenger. Wiped Out også, men der er ikke tempoet problemet, denne hiver seg på framtakt og dyttes greit. Halveringen av takt og tyngden mellom vers og refreng er tøft, og refrenget redder denne låta. Det lille der ass, det burde vært dobbelt så langt, spist litt av versene :). 

Konklusjon: Jeg vet ennå ikke om jeg liker denne best, jeg var stor fan av Pauls skive også, kanskje fordi den minnet mest om Kiss slik jeg lærte å like de på Unmasked og Dynasty? Men det er ikke tvil om at Ace’ skive har fortjent den omtalen og listeplasseringen den har fått, og det var jo spesielt gøy med tanke på at man kanskje ikke hadde forventet at denne skulle bli tatt best i mot og selge flest kopier .).

Coveret: Alle soloskivene er legender, det finnes ikke
en

eneste
ting å utsette på de, uansett hvor mye jeg prøver å se de med dagens briller kontra barndommens Kissfanatisme. Rett og slett noe av det beste som er fra denne gjengen.

***

Gene Simmons (1978)

Fra rakettforsker og spacemann til demonisk flaggermus, og jeg må jo si at det er et bedre selskap der oppe enn langt der nede. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har hørt mye på denne i årenes løp, ei heller når jeg var ung. Jeg likte denne dårlig, og sett i lys av alle årene jeg har vært Kissfan, har nok denne bare stått der og stort vært en del av samlingen.

Under den sykt fete sminken hr. $immons kjører her, skjuler det seg en relativ snill musikalsk grunnmur. Selvsagt var man litt skuffet med tanke på forskjellen mellom innhold og forventning, i dag vet vi mer, og det er Genes inspirasjoner og/eller eldre låter fra fortidsskuffen som fått spillerom her.

Greier som absolutt har livets rett: Radioactive, åpningslåten, er ok, den synes jeg også funker bra i dag. En kledelig intro, litt skrekkfilmfeel, og stryk, som vel ingen hadde ventet, selv om man jo fikk det allerede på Destroyer. Til 78 å være er kanskje dette greit hardt, rytmen er drivende, og til og med pianoet syns jeg er en kurant faktor her. Både versene og refrenget står seg. 

See You Tonight er isolert en bra sang, den minner meg faktisk mer om noe Peter Criss kunne sluppet. Vokalen her minner mye om Criss også. En typisk melodisk og harmonisk 60-/70-talls popsviske. 

See You In Your Dreams, det er en ok låt. Disse koringene er her, som i mange andre låter på skiva, men her har de i hvert fall fått litt tempo. Selve låten er egentlig ikke stort å skrive hjem om, det er typisk Gene, og i 78 var vel dette å regne som litt fresht. I hvert fall på denne skiva.

Av alle sporene her, synes jeg faktisk avslutningen er noe av det bedre. When You Wish Upon A Star. Her vrir Gene stemmen opp der han ikke er så ofte, og jeg liker det. En fin versjon. Hvorfor han valgte denne vet jeg ikke, når han hadde mulighet til å gi ut et soloalbum og kunne bygge opp imaget, bandet, etter å ha gått litt ned i suksess og med en del interne konflikter. Men som sagt, en av de bedre låtene her.

Noe man helt klart hadde klart seg uten om vi holder oss til det musikalske, ikke eventuelle historiske aspekter mange fans liker: Burning Up With Fever. Allerede på andre låt faller jeg altså litt av. Åpningsriffet er kult, litt svingete, groovy, men det er noe som lugger. Egentlig er refrenget helt ok, men låten er litt rar. En musikalsk sprek sak, det skal han ha, for det er mye som skjer under vokalen i versene.

Låten som garantert handler om en tunnel på Vestlandet, Tunnel Of Love, er ikke så mye å skrive hjem om. Det er ikke mye her som jeg synes holder nå. Det begynner litt ræv, bygger seg litt opp, og havner ned igjen i kvalitet når de halverer takten på refrenget. Koringene der er bare trist. 

True Confession er også bare trist. Å åpne en låt baktungt, og prøve å løfte den i bridgen, og falle i pianofelle på et damekorrefreng. Mann. Og rett ned i et daft andrevers. Denne har heller aldri gitt meg noe, den gang eller nå. Selv med nye briller i 2021.

Living In Sin. Fyttirakkeren. Jeg må ha et avsnitt med det vi helt klart garantert uten tvil kunne klart oss uten. Disse koringene går igjen, og selv om de egentlig fungerer noen ganger, er de rammet inn av en låt som har for mye ræl. Hva med å gi trommisen litt frie tøyler? Og finne ut at man kan fyre av en kinaputt i hvert fall? 

Always Near You/Nowhere To Hide, der vet jeg ikke hva jeg skal si. Han skal ha for forsøket? Var det noe spesielt han ville oppnå her? En ambisjon om å lage noe med følelser? Nei, fyttikatta, kjedeligere låt skal du lete en tid etter. Et pluss for de vokalvariasjonene mot slutten skal deles ut, om han gjør alt selv da.

Samme stramme lukt finner vi igjen på neste låt, Man Of 1,000 Faces. Basert på tittelen venter man en kul låt, men den punkterer med en gang, og det er som å se bassenget bare dø på sommerdagen når katten har vært og drukket, og holdt seg fast med klørne. Største blemma her er jo at det ALDRI skjer noe, det bygger seg ikke opp til noe fett! Som låten før, hva i alle dager, arrangerer man slik fortjener man å få kjeft.

Og var han omringet av bare ja-folk? Ingen filterfolk, kritiske røster?

Mr. Make Believe er litt som See You Tonight, den føles mer som en Peter-låt, og er jevnt kjedelig. Men her synes jeg vokallinjene og fundamentet under er bedre enn de to jeg frika på nettopp. Det lukter for mye Beatles dog, og jeg vet han er fan av de. Jeg er ikke.

Konklusjon: Så demonen, flaggermusen, kom egentlig like dårlig ut av det som før. Ikke overraskende. Noen Kissfans vil nok være uenige, noen liker alt uansett, mens andre alltid har mislikt denne siden av Gene, og hvordan denne og Peters skred for langt unna det Kiss stod for. Jeg har bare et lunkent, kjølig, forhold til denne, men vet jo at i Kiss er Gene i stand til å både lage fete låter og synge svært bra. Da får det heller stå til at gjengen hadde et behov for å trekke seg litt ut av helheten og slippe disse solostuntene. Gene er absolutt underdanig Ace, selv om Ace har et par, tre svake, har Gene helt motsatt, et par tre som fungerer.

***

Paul Stanley (1978)

Paul, Paul. Hvordan i alle dager kan folk mislike denne skiva? Vel er dette albumet tett opp til Kiss, spesielt det som kom i årene etter, til og med The Elder, men det betyr vel bare at det var Paul som hadde teften på hvor Kiss var på vei, og befant seg. De fleste låtene her kunne jeg lett sett for meg vært på et eller annet Kissalbum mellom 77 og 81. 

Altså, det er låter her som er så sterke at jeg får fnatt, sterke refrenger, sterk vokal og bra arrangering. Kommersielt og velduftende, og singalong så det holder. Åpningen med Tonight (You Belong To Me) må jo ha vært en perle å høre om man var så heldig å kjøpe denne på slippdatoen? Denne er jo mykere, softere, enn slik Kiss var, litt annerledes, men ganske greit plassert slik Kiss som band utviklet seg på de to neste skivene.

Der Gene hadde type to fete og en ok, hvor Ace hadde tre bob-bob og resten bra eller knall, stiller Paul med en mye rikere bukett.

Det som er sprekere enn hvor fort jeg forlater vaskerommet om de sure løpesokkene ligger der: Tonight (You Belong To Me), opplagt favoritt. Wouldn’t You Like To Know Me er som Tonight; gull fra start til slutt. For en rocker! Kommersiell, sommerlig, fengende, drivende, Paul!

Det som legger seg like bak i flukten fra vaskerommet: 

Move On
har litt av den snerten med koringer som
Gene
var så glad i, men her gjort mye bedre.
Paul
har også skjønt noe med tempo, det skal være en følelse av at man dyttes fram av låten, ikke at man må se seg tilbake og hele tiden dra den inn. Fet solo.

Ain’t Quite Right, en litt odd sang. Delvis ballade, delvis sløy rocker, og litt soul. Og på denne er det faktisk ikke et behov for variasjon, det går stort sett ganske på det jevne, men det er en type avslappet og selvsikker groove, litt Dire Straits-jobbing på gitarene. Og soloen folkens, den er bare awesome!!

Take Me Away (Together As One) kommer fram som en powerballade, med enkle grep i arrangeringen som fungerer. Vakre rolige partier, solid og kløktig dynamikk. 

Love In Chains er en av de jeg ikke har et så sterkt forhold til, uten at jeg vet hvorfor. Det er en kanonlåt. Versene er bedre enn refrenget, men refrenget har en sjarm det også. Her er Pauls stemme i sitt ess, der han brekker opp til de lyse partiene. Og tempoet folkens, på refrenget er det vanskelig å ikke nikke litt med hodet.

Det som er på nederste hylle, men allikevel bra: It’s Allright
. En litt for typisk rocker. Og en låt som kunne forsvart en plass på en av Kisskivene i tidsrommet 76-80.

Hold Me, Touch Me (Think Of Me When We’re Apart) En vakker sak, og egentlig er det lite å utsette på denne. Litt kjedelig kanskje. Det som skjer er superfint og knall, men det kunne med fordel ha vært en liten snert på noe. Her viser dog Paul at han ligger svært bra i dette landskapet med stemmen. Sart.

Den vi kunne klart oss uten, uten at den nødvendigvis blir lagt sammen med sokkene: Goodbye
. En anonym låt, litt klisje, litt meh. Faktisk den eneste svake låten. Refrenget lider jeg meg gjennom, versene er levelige, men all over er den bare litt forglemmelig.
 

Konklusjon: Det er vel åpenbart? Paul sitter som et skudd i dag, og stjerna (!) har en utgivelse som jeg synes holder kjempebra i 2021. Ace er mye nostalgi og en som ofte/alltid har tronet på topp, hvor det er forståelig at den favoriseres, Gene, hm, og Paul: alle låtene foruten en frambringer smil, groove og ukontrollert kroppslig bevegelse her i hvert fall. Selv om noe kan skyldes alderen min :).

***

Peter Criss (1978)

Siden vi tidvis har oppholdt oss på vaskerommet mitt under prosessen med disse soloskivene, passer det godt at jeg har en kattedass og matskåler til pelstrynet her hjemme. Kattepusen, Cat Man, Peter Criss, mann, er denne skiva så full av pelskladder og innvollsorm som mange har ytret i årenes løp? Var det bare fordi den var svakest av de fire? Var det fordi den var den som var lengst unna Kiss’ musikk? Vel, på et plan orker jeg ikke å knytte et tettere bånd til denne i voksen alder, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk og snurrer skiva noen ganger.

Vi kjører på, og det som svinger og har livets rett i følge mitt musikalske system anno 2021: «Egentlig er dette en skive med isolert mye bra, det er bare så feil at det står Kiss på omslaget. Denne swinggrooven og gospel/rhythm and blues-dreisen som er på flere av låtene, er jo herlige. You Matter To Me, det høres ut som en kjenningsmelodi til en funky tv-serie fra 70-tallet.

Det vi klorer oss fint uten: Tossin’ And Turnin’, hm. Den høres ut som en klassert Kisslåt, men samtidig ikke. Som nevnt under kategorien over, det svinger. Men dette er bare feil. Høres ut som Billy Joel som jammer med Rod Stewart og et funky orkester.

Rock You Baby har også Billy-stempelet, og jeg liker IKKE Joel. Eller rock’n roll i denne formen, og med piano. Jeg vet det svinger, men det er så lite inspirerende å høre en låt som høres ut som etter boka. 

Og jammen er ikke Hooked On Rock’n Roll samme ulla. Ha-ha. Det er jo tydelig at Peter henter fram en del av sin musikalske fortid, det han liker å høre på, likte, og som soloskiva gjenspeiler. Og det er jo ikke feil, det er jo Peters
skive, men storparten av innholdet på skiva her føler jeg burde vært gitt ut under hans navn, uten Kisslogo. De måtte gjøre dette i stormen av kaos de hadde, og gå hver til sitt og gjøre det de ville, men …

I’m Gonna Love You, åpne med en låt som for min del senker stemningen ganske mye. Ikke at tempoet er feil, men den er ikke spesielt spennende, og den er blant det mer traurige på skiva. Og med det sagt, That’s The Kind Of Sugar Papa Likes må også inn her.

Det som er purr evil: Ikke direkte ondskap, men Don’t You Let Me Down, som er en fin ballade, er type låt som ikke har noe å gjøre i Kissuniverset. Og Easy Thing. En ballade som er fin på sin måte, men som ikke hører hjemme hos noen andre enn fanskaren til Rod Stewart og Smokie. Og ræva, Kiss The Girl Goodbye. Sukkersøt ballade som får meg til å skjønne og huske hvorfor jeg ikke orket å spille denne mer enn noen få ganger back then.

Og jammen slutter ikke skiva med I Can’t Stop The Rain. Enda en ballade, fjerde på albumet. Og samme Rod Stewart-greia. Ikke bare stemmen som er lik her, låten kunne lett ha vært framført av Rod. Isolert ok, men også trist typisk.

Konklusjon: Jeg er usikker på om Peter eller Gene leverte svakest, men jeg holder faktisk en knapp på Gene, og da er ståa ganske lik som den har vært før. Jeg bruker ikke mye tid på de to soloalbumene, og holder meg til Paul og Ace. Og jeg understreker at mye av det som er på Peters og Genes bidrag er ok, men det er bare så feil med den logoen og ikke minst de fete coverene. Jeg var i hvert fall superskuffa i sin tid, man forventer jo noe når man har likt Kiss og ser de feteste forsidene ever, og så….piff. Og viktig, det er jo mulig å høre å disse skivene i dag som et historisk blaff, noe som forteller hvem de var og hva de ville presentere, jeg har stort sett bare holdt meg til hvordan låtene beveger meg.

Lakmustesten min etter disse fire var å spille Ace direkte etter Peters for eksempel, og da hører man det tydelig, hvor bra Ace og Pauls er.

Vinneren? Paul. Så Ace. SÅ vet jeg ikke. Kanskje Gene, og så Peter.

Og nå må jeg vaske treningstøyet, og sette på Creatures Of The Night.

***

Dynasty (1979)

Så, da er vi der jeg var når jeg begynte å like bandet. Dette var den nye skiva ca. rundt tiden jeg ble kissifisert. Denne og oppfølgeren, ‘Unmasked’, var ferskvare i min oppstart, og det er fryktelig mye følelser og nostalgi knyttet til disse to. 

Dette er også en era av bandet som flyttet fans. Garantert. De som fulgte bandet i rock’n rolltiden spiste ikke dette, og de nye som møtte dette ble blodfan av den kommersielle og snertne hardrocken de tilbød. 

Rent subjektivt kan jeg høre denne hver dag uten å gå lei, og jeg hører den mye. Det er i min bok ikke en svak låt, og det synes jeg også kan forsvares om vi ser det objektivt. Variasjonen er stor. 
Fra dansegulvsviske til tunge tak i
Charisma
, med
svingen
Peter
fronter på
Dirty Livin’
, og så videre. Variasjonen kommer både i form av mange låter plassert i forskjellige stiler, men også fordi alle i bandet synger.

Produksjonen er knallbra! Jeg elsker det store, åpne og kledelige lydbildet. Nivåer er prima, det er basically ingenting å utsette på hvordan det låter.

Låter som ikke er helt der oppe: Hard Times kanskje? Den er fortsatt bra, men om jeg skal prøve å klassifisere litt. X-Ray Eyes, der er refrenget kanon, men versene er ikke helt der jeg vil ha de. Save Your Love er også litt der, jeg er ikke sååå glad i versene, men refrenget er jo gull! Magic Touch er i grenselandet i å havne her, den er bedre enn de andre i denne skuffen, men ikke så bra som de beste. Paul drar virkelig på her, og leverer supervokal. Mulig denne skulle vært ført opp under de sløye :).

Det som bare er helt toppers: Charisma, for en låt! Feite, tunge grooves og knall vokal fra sjefen sjøl. 2000 Man faktisk, med Ace på vokal, det hadde du ikke trodd, he-he. Men her synger han bra, og jeg er ikke i tvil om at denne knuser Stones original. Samme mener jeg om Paint It Black med Wasp, så hardrockversjonener av Jagger og Co kan jeg like. Og Dirty Livin’! Kanonsang!

Like bra, men sløye 🙂: I Was Made og Sure Know Something. Siste der er jo så søt at jeg nesten får litt popvibber. I Shandi-land dette. Men samtidig er utrolig bra arrangert og snekret låt. Jeg liker godt når de røffer det til på refrenget, selv om det ikke er voldsomt mye muskler der.

Denne skiva føler jeg egentlig ikke er svak med eller uten de nostalgiske brillene. Visst kan man mene at stilskiftet var sugent, at det rocker for lite, men det er utvilsomt et veldig sterkt album. Og i motsetning til alle skivene hittil, er dette den jeg føler har størst andel av kremlåter. Det er lite svake- og fyllåter. Om noen. Det som skiller de beste og de jeg la litt ned, er bare marginale. Come on! Om jeg synes versene på et par låter er litt så der, er jo det bare plukkfisk. 

Coveret: Hva i alle dager skal man si om dette? Det er ett av de mest ikoniske, beste og gjennomførte synes jeg. Selv om det jo er, host, litt aktivitet på gjestemusikere. Gene spiller vel bass på kun to eller tre låter? Peter på en? Den klassiske besetningen begynte virkelig å slå sprekker, og dette er vel den siste der alle fire var med på fram til Psycho Circus, om jeg husker rett. 

Favoritter, om det er mulig: Charisma og Dirty Livin’. I Was Made er jo noe for seg selv, men den er litt som Staying Alive, den har denne dansefoten som tvinger seg fram. Men den er fyttikatta bra den også. 

Summert : Jeg tror nok dette er det albumet fram til nå som jeg jevnest i kvalitet. Tidligere har det vært låter jeg ikke har likt, som er svake, som ikke helt gjør det for meg. Ytterpunkter og mellomsjikt har vært vanlig, men Dynasty er knakende bra gjennomført. Veldig synd at Poncia, som jo produserte skiva, måtte sette bort Criss. Dette er jo låter Criss lett hadde spilt like bra om han hadde skrudd på korken og andre remedier. Dynasty vil nok befinne seg på min topp 5-liste over Kisskiver alltid. Og ja, jeg har vurdert greit objektivt med dagens ører, med så mye distanse til fortiden som mulig.

***

Unmasked (1980)

Med denne teksten viser jeg til punkt a) helt i toppen.

Dette var den første nye skiva jeg opplevde, Dynasty var jo allerede ute når jeg oppdaget den. Unmasked er etter min mening tvillingen til nettopp Dynasty, med låter, stil og sound som matcher greit. Det er absolutt forskjeller, Unmasked hadde blant annet ikke en singel som I Was Made å henge seg på. Allikevel var den, selv om den gjorde det betraktelig dårligere i deler av verden, nummer 1 i lille Norge. Med Norgesbesøk, en god del artikler i dagspresse og ukeblader, var det svært mange som så bandet for første gang. Om jeg kjøpte denne husker jeg ikke, men jeg fikk i hvert fall tak i et opptak, og selve kassetten rett etterpå. Dette var vel også den jeg husker kom i hus på lp ganske tidlig, og coveret der var jammen meg merkelig, og det var nok ikke bare meg som opererte med en del tanker og ideer. Merkelig. 

I ettertid er denne like lett å spille gjennom som Dynasty for meg, og ikke bare fordi nostalgien er der, låtene er svært ofte så bra laget at de bare smører øregangene. Om det var metal eller til og med hardrock var ikke noe vi tenkte på. Men som voksen har jeg ved et par anledninger fnyst litt med barten når Shandi kommer. Om man klarer å høre forbi at det er Kiss, og glemme alt rundt, er det pinadø en låt som er så soft at jeg nesten får makk. Men den er også svært vellaget.

La oss se. Hva er det som bare er sånn passe? Shandi? Den er, selv om den altså noteres som en bra poplåt, et stykke under det som virkelig er bra på Unmasked. Jeg hadde lett klart meg uten, men når den først er der tåler jeg det også. Two Sides Of The Coin lider litt av litt svake vers, men hopper rett inn i smultringen når refrenget kommer. Makan. Ace ass. Og Torpedo Girl. Den er bare for funky, for feil for meg. Den kunne kanskje havnet i en kategori under denne, men jeg velger å samle den her. Her, i denne litt lavere skuffen, hører også You’re All That I Want hjemme. Her er refrenget ikke noe jeg liker, versene bare sånn ok. 

Det som er hakket kvassere enn sånn passe: Egentlig ingen låter passer her synes jeg. De resterende fungerer veldig bra. Eller, vi hiver Talk To Me her. Mulig den er litt i samme leia som de over her, men for å ha noe her :). Ace er en fellesnevner her føler jeg, der han egentlig synger greit, men hvor deler av låtene han er med på ikke helt holder meg i spenning. Også Easy As It Seems kan henge her, den er bra, men ikke der de under her er. Refrenget er nesten like søtt som Shandi jo.

Toppetasjen møbleres med: Is That You, What Makes The World Go Around (som så lett hadde passet inn på Pauls soloskive), Tomorrow er fenomenal, Naked City er nesten den beste her etter min smak, She’s So European funker veldig bra, Gene i bra form.

Coveret: Et merkelig cover. I en tid der det var et fragmentert band, hvor man begynte å se sprekker, og hvor de garantert begynte å kjenne på det å skjule seg hele tiden, var jo tittelen og tegneseriestripen god underholdning. Jeg kunne sitte i lang tid og studere, men har vel ennå ikke helt fundert ferdig på hva baktanken og meningen er/var. Kult er det okkesom. Ikonisk.

Mange cover er ikoniske i den forstand at man bare ser de og ikke studerer nøye, de bare er der. Posteren som fulgte med er jo bare herlig, unmasked, men masked. 

Summert: Denne perioden, 79-80, både etablerte et nytt sound for bandet (som kanskje begynte med Pauls soloskive?) og fungerte som en gigantisk inngangsportal for norske gutter. Men samtidig, fra de var monstersvære i 76 til 78-ish, var vel dette å regne som en vanskelig tid? De hadde hit i I Was Made, skivene solgte greit, men det var en periode der jeg føler de famlet litt etter retning. Kiss har jo endret stil noen ganger, og tilpasset seg terrenget. Disse to skivene, denne og Dynasty, ligger litt inneklemt mellom rocken, soloskivene og det som kommer i neste kapittel, konsept, merkeligheter og et mislykket kommersielt stunt.

Unmasked er jo første skive uten Peter også. Som ikke vi visste den gang ;).

***

The Elder (1981)

Den gang denne kom, hørte jeg første singel, A World Without Heroes, på en jukeboks på en lokal kafe/spillehall. Som brant ned senere. Det er usikkert om jeg hadde noe å gjøre med det, ha-ha, for låten brant seg ikke fast i unge Yngve, det var mer «Hæ?». Men jeg dro nå ned til Samvirkelaget, så gjennom kassettene som var plassert i slike rammer man bladde i, ved siden av kronespillet. Det eneste jeg ikke husker var hvor mye jeg betalte for den. Og for ordens skyld, jeg kan lytte og like A World i dag, det var mer sjokket den gang. 

Jeg er en av de som aldri har hatet The Elder, eller elsket, jeg har derimot alltid likt den. Noen låter er rett vest, mens andre er like bra som noe annet av det jeg setter høyest av Kiss. Jeg har alltid elsket tyngden de hadde på enkelte spor, og der Parasite og Charisma trigget meg før, var The Oath ny favoritt i 81.

Det vi lærte senere, som ikke var så lett å vite den gang, var hvem som spilte, og hvem som gjorde hva. Vi levde i en Kissillusjon. Og var unge. Informasjonen i norsk media var også relativt grell, og ofte ikke faktabasert. Dette er jo siste bidrag fra Ace fram til reunionen, og Eric Carrs inntreden skjedde her. Og vi omfavnet Eric. For en trommis! jeg husker ennå når vi kjøpte Okejbladet med Eric på fronten. Det må jo ha vært en merkelig opplevelse å komme inn i Kiss på dette stadiet, når bandet var så utprøvende. Og hvor Eric garantert hadde kjennskap til hvordan de var. Men han løser det glimrende.

Jeg forholder meg til den jeg kjøpte og har i dag, ikke den alternative versjonen. Jeg har aldri brydde meg om å høre denne i rekkefølge og følge konseptet. Jeg hører enkeltlåtene, ikke konseptet. Om skiva begynner med den ene eller andre låten har aldri vært noe jeg har vektlagt.

La oss se på låtene som dreper, som virkelig er gode: The Oath selvsagt, den er herskeren her for meg. Rett på sak, metal, lukter Parasite lang vei, og en flott vokal, flotte vokalmelodier, og trøkk hele veien. Og tunge trommer fra Carr, som minner litt om slik vi fikk på Creatures. Denne hadde lett passet inn der. Under The Rose, herlig! Det majestetiske refrenget alene er jo verdt hele skiva. Flotte saker! Soloen til Ace her har jeg alltid likt, for kort, men bra. Og tenk på den episke låten Spinal Tap kjører i filmen, den er faktisk ikke ulik ;). 

I, den avsluttet kassetten jeg kjøpte, og den liker jeg. Ikke så god som de andre her, men absolutt en jeg alltid har likt. Den fungerer ok i dag, den har mistet litt status hos meg, men er en sang som har litt av Kiss-følelsen. Men også ikke. Det er jo en rar sving på denne, litt musikal, litt gospel, litt, vel… er den egentlig mer naturlig å samle med de under her? Jeg tror kanskje det, men helt i grenselandet.

De som er bra, men ikke der oppe: Just A Boy. Her husker jeg at det ble merkelig, men det er en bra låt. Den lyse vokalen, soloen, versene, jo, dette er en knall sang. Men allikevel en odd greie med den sølvguttvokalen og musikalfølelsen. Only You synes jeg godt om, Gene har en kul vokal der, og den seige flyten faller i smak. Pauls vokal kunne jeg lett latt Gene tatt her. Helt der oppe er den dog ikke, den er litt rotete kanskje. Men som del av en konseptskive kommer den unna med dette. Oddyssey er så som så. For mye musikal, og en av de sporene som både gjør konseptet her, og som skiller seg ut som en for drøy piece.

Det som ikke gir meg stort: Dark Light, nope. Ace igjen? Er det et mønster? Vokalen er ikke helt der jeg liker den, låtene er så som så. Versene er hm, refrenget er litt bedre. A World Without Heroes er i grenselandet i å være i denne avdelingen. Den har vokst på meg, men der sliter jeg med minnene, he-he. Isolert og med et kraftig forsøk på å tenke uten nostalgi, er dette en bra låt på sin måte. Dog, en av de som faller litt gjennom, men mye bedre enn Dark Light. Mr. Blackwell, den er også en av de som virkelig ikke gir skiva et løft. Det opplagte er jo at den, sammen med A World av naturlige grunner, ble spilt på denne spillehallens jukeboks. Og jeg fikk aldri fot for den, og synes den er for hakkete, for baktung. Escape From The Island, der har man en jeg lett hadde hivd ut. Instrumentalen gir meg så lite at jeg bare…. Ikke synes jeg den passer inn musikalsk i konseptet heller. 

Coveret? Like rart som den musikalske varieteen, det går opp og ned. Hva ville de med denne døra? Jeg har selvsagt lest litt om dette, men den gang den kom, skjønte vi lite. Ikke bilder av medlemmene, bare tomme stoler og en dør. I dag har jo Kissfansen blitt voksne, studerer detaljene til minste detalj og vet det meste. Men jeg holder en knapp på at dette er ett av de svakere coverne. Det er helt klart mye grusomt i vente i denne avdelingen, Music From The Elder er midt på treet kan vil vel si?

Summert: Jeg er som sagt ikke en som har mislikt skiva som mange gjorde, og gjør. Ei er jeg en som plutselig snudde og elsker den i voksen alder. De samme låtene synes jeg gjør seg nå som den gang. I har som nevnt svekket seg litt, A World motsatt. Men de bitene som er svake ødelegger et potensielt bra Kissalbum. Som konsept er det jo vanskelig å mene stort, da kan flere av de merkverdighetene forsvares. Men rarest av alle er Mr Blackwell, den føler jeg er virkelig malplassert.

***

Killers (1982) (kun de nye låtene er vurdert).

Jeg vil ikke gå så altfor dypt inn på Killers, kun sette søkelys på de fire nye låtene. Resten var og er klassiske låter, som gjør Killers til en ganske merkelig affære. Den gang denne kom kjøpte vi både lp og kassett, og tenkte faktisk ikke så mye på at det var en blanding. Også en merkelig affære. Litt som når man hørte soloskivene, man skjønte ikke nødvendigvis konseptet den gang, med skiver, samleskiver, soloskiver. Så lenge det var Kiss. 

I’m A Legend Tonight, er, sammen med Nowhere To Run, de to favorittene mine. OM jeg må velge. Legend har en snert som gjør at den lett hadde kunne passet inn på Creatures. En perle!

Down On Your Knees er en mer breial rocker, hardrocker, fett driv, kult bridge før refrenget. Noe av det bedre på låten her. Jeg elsker Carr når han bare er så konsis på ridecymbalen her. Kubjella kunne jeg lett klart meg uten, ha-ha. 

Nowhere To Run er bare så bra! Stanleylåten er en perfekt balanse fra Elder og til Creatures. Synes jeg. De fikk jo beskjed om å skrive litt hardere etter fiaskoen Elder, og disse fire låtene var svaret. Nowhere er ikke så altfor hard, men duger i massevis. Det er jo materiale på Elder som er tøffere i uttrykk enn denne og de andre på Killers da, men disse fire nye er mer vanlige låter, litt av det kommersielle soundet som Unmasked, men fra der og hit var det jo et par hakk opp på røffhetskalaen. Paul Stanley er veldig sterk vokalist her, når han presser stemmen på versene, og fortsetter så høyt på refrenget. Og med trøkk, kraft. 

Partners In Crime er for meg den svakeste av de nye sporene på Killers. Men det betyr jammen ikke at den er dårlig. Jeg er ikke voldsomt fan av inngangen og måten Paul legger seg på den litt cocky stilen på verset. Men oppbyggingen til refrenget er fett, og refrenget er tungt og fett. Men samlet er det den av de fire jeg ikke finner veldig interessant. Jeg synes faktisk denne minner om det de gjorde i perioden 84-86. Jeg hadde ikke reagert om denne hadde dukket opp på Animalize eller Asylum. Mest førstnevnte.

Les mer om Killers på Wikipedia HER
.

***

Creatures Of The Night (1982)

Jeg skal ikke lure meg selv, eller noen, Creatures er og blir min favoritt med Kiss. Det er mange hele skiver som faller i smak, og mange låter på noen skiver, men Creatures er den ubestridte 10/10-skiva for meg. Produksjonen, kvaliteten, tyngden, mann, jeg får jo kviser bare av å spille gjennom denne, for den drar meg rett tilbake til den dagen vi skjønte at Kiss hadde kommet med nytt album. 

Meg og en kompis syklet fra der vi bodde ned til en nabolag noen kilometer unna. Det var kaldt, ikke vinter, høst vil jeg tro. Jeg kom hjem med den, skulle spille den inn på kassett, og jeg husker min far oversatte tittelen. Og selv om mine foreldre var svært kule, støttet oss i alt, var det en tid der hvor den voksne generasjonen var skeptiske til ryktene og alt dette som kom med Kiss. Det var vel stort sett det første bandet mange vanlige folk så med en slik innpakning. 

Det som slo meg den gang, og som slår meg i svime hver gang fortsatt, er hvor bra og oversett tittelkuttet er. Singlene var vel I Love It Loud og denne, og hvor I Love It Loud er I Wanna Rock, er Creatures Stay Hungry-låten. Knalle låter, begge mye sterkere enn de enkle allsanglåtene. Det eneste jeg mener er at Rock’n Roll All Nite som livekutt aldri burde vært trøkka på b-siden av Creatures, uff. Maxien husker jeg hadde War Machine, men jeg hadde, om jeg husker rett, kun 7-tommeren. For et bortkastet stunt når skiva var så sinnsykt sterk og med et så annerledes uttrykk. 

Sånn, nok kjefting. 

Det er en del folk innom denne skiva, foruten medlemmene, Vinnie Vincent er kanskje den som er mest kjent ;). Han har soloer på Saint And Sinner, Keep Me Comin’, Danger, I Love It Loud, Killer og War Machine.

Jeg har låter her som jeg har litt perspektiv på i dag. I alle år har dette bare vært gull, gull, gull. Nå, når jeg prøver dette prosjektet i å ikke ta så mye hensyn til nostalgien og minnene, er det noen låter som er bedre enn andre, de andre er ikke dårlige.

De som er rett under overflaten: Saint And Sinners. Men IKKE choruset, det er medaljekandidat. Verset og starten er litt så der, men jeg synes den tar seg bra opp. Gene synger bra, men ikke best, her. Noen fraser dog, der får jeg godfølelsen og gåsehud. I Love It Loud
er for enkel for meg, litt for allsang, stadion, neandertal. For all del ikke en dårlig låt, men jeg har aldri vært superfan av denne. Jeg husker selvsagt når de viste videoen på tv, og vi slukte jo alt, uansett. Og dette er vel den eneste låten i verden som fades, og fades opp og ut igjen?

De som er på toppen av kremen med glasur: Creatures Of The Night. Soloen til Steve der (ja, jeg har lest meg opp på hvem som gjemmer seg bak det bandet selv ikke leverte :)) er formidabelt. Jeg skjønner hvorfor de ville beholde illusjonen
Kiss, men makan, så kjipt for fyren som glitrer på soloen. Låten har et tempo som bare dreper, ikke for fort, ikke for sent, men akkurat der den MÅ ligge. Vokalen på versene og refrenget er ditto fett, ingen svake elementer i denne i det hele tatt. Det jevne drivet på gitarriffet i versene, mamma! Koringen i refrenget, oioioi. 
Keep Me Comin’ er en helstøpt låt, med typisk Kissfinurlighet i teksten. Men det er en flott låt musikalsk sett. Jeg liker oppstarten, slik Paul drar linjene i verset (ikke doprelatert). Og det riffet som går under. Klimakset til refrenget, makan, der bygger de så bra!

Rock’n Roll Hell, en låt som nesten legger seg opp mot God Of Thunder. Seriøst! Tungt, mørkt, Gene, eneste merkelige her er at Bryan Adams har vært med og skrevet. Haha. Når Gene skriker Scream
 (første) og Destiny (siste) rett før refrenget, det kan være noe av det tøffeste han har gjort med Kiss. Det ultrabrutalt tunge mellomspillet mellom refrenget og nytt vers er også verdt å bemerke. Argh så knall! Jeg er ikke så glad i solopartiet her, det er ikke før godfeelen er tilbake med nedtrappingen til nytt vers jeg får foten i gang igjen. Men død altså, dette er Kiss’ Orgasmatron
. Eneste som er bummer er at den fades, tenk hva de kunne ha oppnådd med noe mer bastant? 

Danger er nesten like bra som tittelkuttet, litt samme drive, og ikke en tung låt, men midtempo. Eller, Eric jobber ganske frampå her. Paul skinner på versene, og opptakten til refrenget. Refrenget er sykt bra det også, denne litt hese greia han leker seg med. Hjertet mitt pumper!!!! Den siste soloen, den lange, er knakende fet. Her er det Vinnie Vincent som gjør seg gjeldende.

Jeg la nesten I Still Love You i samlingen over, den er litt klisjé, og ballader er ikke min store forkjærlighet alltid. Denne er typisk, men samtidig er det en helstøpt låt, den er for meg malen på denne typen ballader. Og come on, Paul Stanley på denne! :).

De to siste er nok noe av det beste som er. Sammen med tittelkuttet er Killer bare så bra, jeg fikk akkurat nå utslett bare av å vente til I Love It Loud skulle gjøre seg ferdig. Gitaråpningen og den giftige vokalen til Gene er perfekt lagt, før bandet kommer inn. Jeg kunne faktisk tenkt meg en tyngre takt på denne, men sånn er det. Halvering på noe av versene kanskje? En kombinasjon? Refrenget med den dystre gitaren gjør låten. Soloen som jobber seg ned til det stoppet er krydder som lukter godt. Egentlig er det noe ved denne som burde dytte den litt ned, i avdelingen over her, men det er også så mye bra at jeg holder den sammen med gullet.

Og i tråd med I Love It Loud og Rock’n Roll Hell, kommer War Machine og fullfører trioen med blytunggodset på skiva. Jeg har ikke ord som kan forklare hvordan kroppen min vrir seg innvendig av glede når disse tre graver seg ned i øregangene og går rett til hjertet. Åpningsriffet dreper og sårer så hardt at jeg vil tro tittelen ikke kunne fått en bedre kompanjong. En krigsmaskin med strenger. Denne er også enkel, litt som I Love It Loud, med det er mer substans her.

Summert: Jeg prøvde å være objektiv, jeg klarte det, og ikke. Det er en grunn til at jeg har hatt denne som favoritt i alle år.

Coveret: Pur magi. Foruten at Ace seff ikke er med på skiva, er dette så bra at det rangeres blant de beste fra bandet. Bare synd de måtte styre med det usminkede opplegget i 85, med ræva til Gene på baksiden. Haha. Og på den er jo Bruce med, og han spiller heller ikke, som Ace på originalen. For en gjeng.

***

Lick It Up (1983):

Vel, da er vi ankommet avmaskeringen, og den gang de av oss som hadde fulgt bandet litt opplevde dette i realtime; det kan ikke beskrives. Man kan mene mye og litt til i ettertid, men å ikke vite ting slik vi vet det i dag, hvor internettet ødelegger ALT av spenning og spekulasjoner, alt kan googles, låter lekker, alt er så å si gratis, det minnes jeg som en flott tid. Det å huske å løpe ned til butikken og hente de to eksemplarene av Okej man hadde fått kjøpmannen til å legge av, og se Kissbilder hvor sminken var av, og man egentlig ikke visste stort om at det skulle skje!! Selvsagt hadde man sett bildene VG dreit seg ut med i forkant, men det var liksom type paparazzi, dette var offisielt, og man fikk postere, bilder, og jeg tror faktisk vi fikk stive brystvorter også, haha.

Jeg husker dette godt, jeg husker at jeg hadde et stjålet Star Wars-skip i eie, og byttet dette mot Lick It Up av en som hadde kjøpt skiva rett før. Haha. Det skal sies at jeg mener å ikke huske flere detaljer :).

Kassetten først, lp rett etterpå. Sånn var det, ofte var det kassetter som kom i hus den gang, men lp-bunken begynte vel også å bli grei rundt denne tiden. Og selv om jeg har hørt folk si mye og litt i mente på coveret, har jeg egentlig aldri reagert på det. Jeg husker jo selvsagt hvor cheesy videoene til Lick It Up og All Hell’s Breakin’ Loose var, og hvor rart det var å se høydeforskjeller, litt merkelige løsninger på tøy, men det var samtidig ikke noe som betød en fjert den gang. Vi slukte alt, fordøyde det, og slukte igjen.

Jeg elsker denne i dag også, jeg er nesten på det samme punktet jeg har vært siden 1983, hvor jeg som er litt mer metal enn rock alltid favoriserte de tyngre låtene. Og de er det mange av på denne skiva.

Salget var også bra, det ble vel gull husker jeg, og etter å ha sjekket en liste med plasseringer, røpes det at Norge og våre naboer faktisk stod for noen av de høyere plasseringene. Tydelig et populært band den gang i vår del av verden.

Ok, skal vi kjøre litt system denne gangen? Vi leker oss med å klassifisere låtene A, B og C.

Exciter, denne er en fantastisk balanse mellom det tunge og drivende, og det melodiske og kommersielle snittet i Pauls syngelinjer. Tydelig bass, fete markeringer av Eric underveis, viktige markeringer, og en låt med dybde. Absolutt i kremklassen. Denne er A.

Not For The Innocent, A!!! For en låt! Mørk og tung, en av de virkelig bra og metalliske sporene her. Om jeg ikke husker feil var vel Vinnie delskribent av hele side A og et par på side B? Denne er det ingen tvil om at han og Gene har snekret sammen, og død, her brukte de ikke småspiker. Vi snakker jernbanesville-nagler. Det er noen få steder som utmerker seg over resten, men jevnt over er låten ganske så perfekt i arrangering, oppbygging og gjennomføring. Refrenget med den pumpende bassen, sykt skumle vokalen…mmm. Kanskje soloen og inngangen til den ikke er like frekk, jeg har egentlig aldri hatt store sansen for den, men den holder seg i klasse A, Not For The Innocent.

Lick It Up er C. Ikke ræva, men jeg har aldri likt det refrenget, det er så arenaflørt at jeg rett og slett fikk og får litt utslett. Et par små detaljer pirrer, men refrenget, og slik gitarer og vokal bruker refrenget også i versene, hm. Overkill for meg, og en singalongsang som alle ikke-metalfolk likte den gang. Det sier en del.

Young And Waysted, den har jeg alltid balansert mellom å like og like litt mindre. Det er litt av den samme følelsen jeg sitter med nå som før, men jeg var nok mer ukritisk i yngre år. På en måte er denne rett i gata mi, med tungt metaldriv, men det er noe med bassingen, den er litt all over the place. Kanskje hadde den kledd å plasseres enda mer i tungskodd terreng? Men jeg liker tempoet, jeg liker mye her, men rytmikken gjør den litt, hm, funky? Haha. Genes vokal i refrenget, de linjene som ligger mellom tittelen, der elsker jeg Gene. Råskapen lenge leve! Det er dog en låt som er på godsiden hos meg, men vi hiver den inn i B.

Gimme More, joda, den er absolutt en av de bra her. Stanleys tilgjengelige hardrock blandet med Vincent, det må vel bare bli bra? Jeg framhever versene, spesielt der Paul løfter vokalen, rett før refrenget. Og refrenget? Nah, vet ikke, det faller ikke helt i god jord nå. Musikken under er bra, men det stresse for mye med vokalen, noe på denne låten er for presset for meg. Utgangen av soloen er fet, disse markerte bitene, og hvordan Paul bygger opp der, det er knask. Det blir en ny B.

All Hell’s Breakin’ Loose, jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på videoen, som vel vant en pris en gang etter plateslippet. Jeg er ikke glad i versene her, de har for mye rap i seg. Haha. Utover det er det en ok låt, bridget og refrenget er bra, litt likt Lick It Up i å være en stadionrocker, hitlåt. Det var vel en grunn til at det var denne og tittelkuttet som ble beæret med video. B.

Jeg er svak for Stanley og disse powerballadene, og A Million To One er som balsam for, vel, alt. Bra start, bra vers, smooth refreng, og en gjennomført solid semiballade. Når man tenker på det er det ganske mye variasjon på denne, som på Creatures. Og her hører man hvor enkelt og bra Eric spilte, det trengs ikke mye takt og detaljer for å føre en slik sang i mål. Pell av alt og bare trommene hadde vært skikkelig kjipt å høre på, men samlet er det gull, og Carr plassere alt akkurat perfekt, det låten trenger. En altfor kort solo selvsagt. Klasse A.

Fits Like A Glove, litt mye groovemetal :). Gene leker seg godt her, men det er flere partier i låten som er råbra. Jeg er ikke personlig helt komfortabel i dette tempoet, det er ikke kjapt eller tungt, men ok, jeg tror ikke låten hadde kledd noe annet da. Det jeg husker best var at vi hadde en kassettspiller i en bag, kjørte rundt med en sparkstøtting i nabolaget, og spilte denne for alle, og spesielt det stoppet og det hylet til Gene. Herlig!! Teksten er jo typisk Kiss, det handler selvsagt om hansker. Gene synger, som på Young And Waysted, veldig rått til tider. Han har denne sykt primale råskapen i stemmen sin noen ganger. Definitivt en A, på tross av at ikke alt er på stell.

Dance All Over Your Face. Denne låten er en av de folk som oftest ikke nevner. Jeg liker den. Genes vokal er brutal, men helt der oppe er ikke hele låten. Noe holder igjen, uten at jeg helt vet hva det er. Elementer i sangen løfter nok mer enn helheten. Jeg er ikke så stor fan av alt av soloarbeid VV gjør på skiva, her virker det som om man ikke helt løsner. Korte, litt uferdige soloer kanskje? B.

And On The 8th Day er en skjult perle. Jeg legger denne i skuffen sammen med Parasite, War Machine… Selv om det er noe i sangen som ikke helt er like tungt og fett, er snittet beinhardt! Hør på den enkle takten, igjen, fra Eric, på verset. Utrolig hvor lite som skal til. Det som er litt irriterende for meg, her og på Dance rett før, er hvordan verset begynner umiddelbart etter refrenget. Det er alltid ok med en liten luftlomme. Denne låten synes jeg kanskje ikke hadde tålt tidens tann like bra som mye annet, men den er en B.

Coveret? Etter å ha hørt podcaster hvor man har ment opp og ned på hvordan de burde ha posert, vet jeg ikke. Jeg liker egentlig ikke å analysere tidløse klassikere slik, og ødelegge illusjoner. Uten for mye svada fra den kanten eller fra min fanatiske Kissbarndom; coveret liker jeg. For å vise seg fram uten sminke, hva skulle de ellers ha gjort? Dette måtte jo bare bli et bandbilde, selv om jeg kanskje hadde synes noe ala Best Of Soloalbums hadde gjort seg, et firedelt cover med kun hodene. Men historien er som den er. Japan ville jo ikke ha dette, og krevde, og fikk, egen versjon.

Summert: Joda, Lick It Up er fortsatt en av de jeg favoriserer, og perioden jeg har forfektet som min i alle år, 79-83, står fortsatt solid plantet. Noe har svekket seg, noe har vokst, men det er ingen tvil om at det er den harde perioden fra 82-83 som virkelig skinner. Jeg er hardrocker, men mer thrasher og metalmann, jeg likte alltid de tyngre låtene på Kisskivene når jeg var ung også. Produksjonen synes jeg står seg bra, den store trommelyden, ikke så stor som forgjengeren, men. Og for å understreke hvor Kissgale vi var: rundt denne tiden så vi en film sammen med mine foreldre, og en mann sølte noe på gulvet og sa høyt til en dame som lå på senga, «…lick it up!»! Og vi bare rett i fosterstilling, spasmer og glede. Haha.

***

Animalize (1984)

Etter oppturen med Lick It Up, for meg, var det en sitrende spenning på hva bandet nå kunne bli, levere, og hva man som blodfan kom til å få ut av høyttalerne. Like viktig var det visuelle selvsagt, og blader var, om ikke fulle, greit representert med artikler i forkant. Og vi gledet oss! Den gang var det ikke slik som i dag, at man var så opptatt av at maskene var av, eller om skivene var bra eller dårlig, det som kom ble kjøpt, spilt og likt.

Og i denne perioden var vi nok større fans av Kiss enn i å være veldig flinke til å analysere kvalitet. Om det kom noe, uansett, åpnet vi opp og svelget. 

Når vi tippet inn på 90-tallet begynte jeg å miste interessen for mye av det som kom etter Lick It Up. Det var ikke like stor stas mer, selv om jeg hang med som fanatiker i hvert fall i et par, tre år til. Rundt denne tiden var det også mye fokus på Gene og filmer, Mark kom inn på gitar, og igjen, vi tenkte ikke over slikt i stor grad. Det som kom av folk og skiver, det tok vi bare til oss. Men en ting er jeg like klar på i dag som den gang, som gjelder mange artister; jeg var aldri mest glad i de låtene som ble folkelige. Og Heaven’s On Fire var aldri noe jeg falt for. Selvsagt spilt man den, så den på tv når det var anledning, men det har alltid vært de andre låtene jeg har likt.

Animalize som skive har jeg et litt vagt forhold til i dag, det er mange år siden jeg har spilt gjennom hele skiva, som også gjelder de kommende slippene, på en måte er dette en mulighet til å sjekke om den holder mål, om jeg har endret mening.

Vi kjører på, med de som like gjerne kunne ligget i skuffen: Heavens On Fire, den største hitlåten fra albumet, den som svirret på Mtv og Sky, og Super, og vel gjorde at Animalize (mener jeg) var den beste salgssuksessen siden I Was Made og Dynasty stod på menyen, den klarer jeg meg meget fint uten. Det er ikke en dårlig låt, den er bare litt, vel, kommersiell, litt slick, litt for mye party. Faktisk hører jeg litt likheter med Lick It Up-låten…enig?

Get All You Can Take er også i kategorien skuff(et), målløs låt, platt og bare argh. Et oppgulp av ideer som minner om litt fra Lick It Up og litt fra Creatures, men låten er bare for svak. Soloen følger også den litt poengløse tilstanden. While The City Sleeps, jeg var usikker på om denne burde ha vært en etasje opp, men den ga meg ikke så mye mer i dag enn når den var ny. Koringen i refrenget kombinert med Genes vokal var grunnen til at jeg var usikker, for den er ellers litt anonym og ikke veldig spennende. En låt jeg ikke var usikker på skulle her, er sistesporet; Murder In High Heels. Hjelpe meg. Den grooven der er langt unna det jeg liker ved mitt Kiss, versene er rett og slett bare flaue. Det hjelper med den bridgen, hadde låten vært slik hele veien hadde den gått til topps. Refrenget, altså, Gene hvisker tittelen en gang, og that’s it, ikke en eneste plass er det et bra refreng. Om det kan kvalifiseres som et refreng.

Her noteres de som er sånn helt ok: Burn Bitch Burn, en Gene-låt som har et fett pådriv, men som egentlig ikke er så veldig spennende. Refrenget er svakere enn pre-choruset (eller hva man skal kalle det). Teksten er typisk sleazy, «…Oh babe, I wanna put my log in your fireplace…»  Soloen er for kort, og som med Mark generelt, er det ikke hverken fugl eller fisk synes jeg. Han var flink (hvil i fred!), men manglet det lille ekstra. Jeg mener at Bruce Kullick hadde solo på en eller kanskje to låter her, det betyr at Mark stort sett står for soloene på Animalize. Jeg var i tvil om denne skulle et hakk ned, men Lonely Is The Hunter er litt bedre en snittet. Genes vokal på verset i startet er litt halvdvask, men jeg synes refrenget bærer nok til at det duger.

Det som fungerte best legger vi inn her: I’ve Had Enough (Into the Fire)
er ok, den fungerer bra som skiveåpner, og refrenget duger. Litt heavy riffing i starten pirrer, og låten har på en måte god driv og energi hele veien. Dette er vel en av de sporene
Desmond Child
er med som co-writer på, uten at jeg hadde gjettet det. Det er en litt hardere låt enn mye på skiva her.
Under The Gun
er som åpningslåten, energisk og litt hardere enn mye annet her. Doble basstrommer og fresh fart. Her bygger de også låten veldig bra opp, og fra vers til refreng går det fort, men kløktig. Og fra refrenget er det ingen bønn, rett på nytt vers, og det går bra.
Pauls
vokal er anstrengt her, ikke med negativt fortegn, men han presser av og til vokalen litt. Og jeg liker ikke alltid det, men her har jeg ikke noe å utsette på den biten.
Thrills In The Night
, en låt som like gjerne kunne ha vært en del av både
Asylum
og
Crazy Night
, faktisk mer der enn her på
Animalize
, har mye bra ved seg. En powerballade, kan vi kalle den det?, med en klassebra kommersiell føring på vokalmelodiene. Refrenget topper det hele og er med det avgjørende i å sette skiva i perspektiv; hvor mange låter her som egentlig ikke har så gode refrenger.

Summert: Skiva har ikke klatret noe, eller falt noe, fra slik jeg husker den. Det er høydepunkter, men når 70% av albumet er mediokert, i forhold til hva de kan om de vil, basert på skiver i forkant, er det et som nok blir stående i hylla også framover. Her var vel som nevnt Gene ute og filmet en del, og prøvde å opp skuespillerkarriere, uten hell (alt han gjorde er korrekt plassert i b-filmsjangeren), om det var Paul som styrte denne perioden inn i en litt svak setting, eller om det var mye turbulens fordi, vet jeg ikke, men han skal ha for å holde skuta gående. Genes filmkarriere var vel kortvarig, med noen filmer mellom Animalizeåret, 1984 og et par år fram. Og her og der etterpå.

Coveret: Uff. For et utrolig ræva cover. Kiss har stort sett hatt vekslende hell med cover, men de som bandet selv ikke har vært avbildet på, hvor mange er det, fire? (Elder, Animalize, Revenge, Hot In The Shade?), er blant de kjipeste i katalogen.

***

Asylum (1985)

Her husker jeg jeg var fan fortsatt, men at jeg begynte å ane ugler i mosen. Mange begynte her, eller på Animalize, eller kanskje i større grad på Crazy Night, da har man faktoren som er nostalgi og hva man hørte først. Nå hadde ikke jeg vært Kissfan mer enn 6 år her, men man hadde levd så tett og voldsomt med bandet og det omliggende at det føltes som en livstid. Skivene kom og gikk, og selv om jeg ikke hadde den innsikten den gang, som er naturlig med tanke på at det var samtid og basert på alder, følte jeg skyggen la seg. Det skulle ta en skive til før unge hr. Jacobsen løftet neven i lufta og sa at «…nå, nå var det nok». Denne historien har jeg fortalt noen før, og den er sann. Alene, fortvilet og bestemt. Jeg hadde vokst opp med tyngre Kiss i et par år, og var komfortabel med det. Metallica hadde kommet inn i livene våre de siste par årene, og andre hardhauser, og man følte seg fram og fant sin plass. Jeg elsker hardrock, melodisk og ikke, også låter og musikk som ligger der Kiss var i 1985, men dette med å ha et favorittband man pustet og åndet, og som man følte beveget seg bort, det var tøft. Intensiteten og det altomfattende er jo noe man har mye mer av som yngre. 

Albumtittel: Asylum. Vi plukket jo relativt fort opp hva det betød, uten at vi helt skjønte hva Kiss ville si med tittelen. Nå vet man jo at det både betyr galehus og det å søke asyl. Jeg kan vel forsiktig si at jeg var på vei til et galehus og at jeg ville søke meg ut av Kissuniverset, haha. Men fullt så ille er ikke denne og forgjengeren. Det er glimt av fett på beinet, men mesteparten er suppe kokt på bein som er på overtid. 

Coveret: Ouch. Om Animalize var ille, er denne bare grusom. Om du sitter og ser videoene til Tears Are Falling etc., og legger hodet i hendene og smiler med stjerner i blikket når draktene og imaget sprer seg ut i rommet, da kan jeg forstå at du er uenig. Om du, som er tilfelle for meg mange ganger, ser deg blind på cover og ikke ser nøye, bare ser det historiske, og ikke stiller kritiske spørsmål, da kan jeg også se poenget med å være uenig. Men om man tar for seg Asylums forside, med et greit objektivt blikk i 2021, da synes jeg denne har plass i skuffen sammen med svært mange andre fra Kiss, skuffen der noen fra artworkavdelingen budde hatt en smekk. 

Låtene? Jeg kan ikke si at det å høre denne i sin helhet på en del år, i hele omganger, veltet min verden, og at jeg revurderte mitt forhold til skiva. Det er kommersielle perler, ballade som unektelig har en misjon, og et totalslipp som lukter mer Paul Stanley enn noe annet. Gene synger jo på under halvparten av låtene, og har vel skrevet noe slikt som, en, eller to? Og jeg mener Jean Beauvoir fra Plasmatics var involvert her? På bass? Dette er en periode hvor Gene rett og slett hadde andre prioriteringer, og jeg vil tro han kom i studio, sang, spilte det han måtte, tok bildene, og ikke hadde hele hjertet i Kiss. 

Hypotese/debattgrunnlag: Jeg gjetter selv på at reunionen vi fikk på midten av 90-tallet hadde skjedd uansett, om disse årene fra 85ish og et tiår fram ikke hadde funnet sted, at Paul kanskje hadde fokusert på solokarriere. Dette er jo en hypotese, og storparten av låtene fra denne dekaden blir jo ikke gitt stort med oppmerksomhet fra bandet uansett. Alt i alt står det stor respekt for det Paul gjorde, det å holde i tauene, levere og ikke bli fristet til å legge bandet til side.

Klype på nesa folkens! Frykten for at Secretly Cruel var så ræva som jeg husker viste seg å stemme, og den skal få æren av å inneha plass helt nede i skittentøyet, der man holder seg for nesen når man skal lete. Altså, Genes låt og vokal, opp mot virkelig skinnende hitlåter fra Paul? Come on! Bruke plass på slikt. jeg er svoren avholdsmann og er ikke glad i fyllstoff :).

Over den, der rompelukten ikke er så irriterende, i en midtseksjon i skittentøydunken, der
havner
Anyway You Slice It
, men det er så vidt. Den vinner litt på å være litt uptempo, og at
Gene
har et par kule linjer. Selve låten er altfor standard, og anonym til at den gjør noe for meg, men den skal få slippe bunnen av dunken.
Trial By Fire
også, som på tross av å ha et ok refreng ikke når heeeelt opp.
I’m Alive
er jeg litt i tvil om, for jeg liker jo når de drar på, men her er versene ikke helt der synes jeg, mens refrenget løfter litt. Også Love’s A Deadly Weapon tjener grovt på det fyrige tempoet, og at Gene drar på. Men versene er for svake, intetsigende, og refrenget er bare akkurat så ok at det funker. Denne er faktisk litt outsider, den har elementer og en feel som jeg synes trekker trådene tilbake til Lick It Up. Jeg mener å ha lest at denne er låten Gene tok med seg fra sitt hvelv? Stemmer det? At den ble skrevet noen år før dette? Uh! All Night legger jeg også her. Når jeg tenker meg om kan Radar Of Love også inn her, noe som betyr at basically hele skiva er midtsjikt. Tre låter som vinner på å være bra og tilgjengelige, med gode refrenger. Eller, vet dere hva, jeg drar Radar For Love ned i bunnsjiktet, det er rett og slett ikke en veldig kul låt. Zeppelinworshipen på denne og Uh! All Night kler de ikke. Uh! slet med å ikke bli dumpet ned den også, et hjernedødt og allsangvennlig refreng redder den akkurat.

Gullet, det som nettopp er kastet i dunken, som man i et svakt øyeblikk, om man trenger løpesokker fort, til nød kan lukte på og bruke en gang til: Det er, som nevnt, flere kommersielt gode låter. Som de fleste nok ikke vil anse som svake uansett hvor tøff man er og hvor mange nagler man har i beltet. Who Wants To Be Lonely, Tears Are Falling, King Of The Mountain, dette er knallbra sanger. Jeg kan høre Tears, men ikke se uten å få kramper. Det gjelder også den andre videolåten, Uh! All Night. Men jeg tenker vi legger fotnoten barn av sin tid på dette aspektet.

Summert er den ikke så bra som Animalize, så en nedadgående trend for meg. Det er en skive jeg ikke har spilt på lenge, kun enkeltlåter her og der. Jeg har ingen spesiell plan om å tørke støvet av denne om noen år, den er nok ikke innenfor rekkevidde i å bli en favoritt på mine gamle år gitt. 

***’

Crazy Night (1987)

Ok. Her har vi veiskillet mitt. Jeg har nevnt mitt forhold til denne når jeg var yngre, men hva venter når jeg nå i, host, ung voksen alder, blåste gjennom skiva noen ganger? Ville tittelkuttet og et par av de mer ukjente låtene være så ille som jeg har sementert i alle år? Eller ville kvelden bli kreiiiizy? 

Jeg valgte bort konserten i Oslo husker jeg. Litt fordi jeg var dønn skuffet over skiva, og fordi jeg flyttet til Sørlandet akkurat den høsten. Jeg mener det var i slutten av august eller i september de var der, og jeg kjente vel ikke stort med folk godt nok til å dra inn. Man brukte jo litt tid på å omarrangere livet sitt.

Partyfaktoren vi så på Crazy Crazy Nights, videoen, den gir meg fortsatt sporadisk utslett. Fysj. Men låten? Hm, jeg skjønner at den fenget mange, det er en allsang, en arenarocker, og de hater jeg som oftest. Og det er fortsatt en låt som rangerer langt nede på dette albumet.

Det positive var jo at de fikk et mer fokusert image, for makan til tull de drev på med på skiva før. Her er det en mellomting fra husmorkarnevalet fra Asylum til de dro på seg litt mer moderat tøy på denne.

Selv om jeg er stor fan av Eric Carr som trommis, er jeg ikke overbevist om at han løfter skiva her. Flere av låtene kunne ha vært tøffere med større plass til Carr. Selvsagt leker han seg bra på No No No, men ellers er det ikke så voldsomt. Litt hint til jobben han gjorde på Creatures, og faktisk også selve musikken, på Thief In The Night, det liker jeg. 

Men hvilke låter sorteres hvor? Er det fortsatt likt? Har noen holdt seg bra, har noen sunket, druknet, gisper etter luft? Vi kjører en marin tilnærming i dagens gjennomgang.

Vi begynner med å leie en ubåt og lete langs bunnen. Blant handlevogner og koraller finner vi nok fortsatt tittelkuttet. Det er for meg en personifisering av hva jeg ikke liker med Kiss anno 1987. Den inngangen til Paul, den er litt Heavens On Fire
, den setter en stemning. Kos dere dere som vil ha en poprocklåt lagd for store arenaer. 

Låter som overlever fordi de bare er bra, og/eller har de gode refrengene: Der har vi absolutt I’ll Fight Hell To Hold You. En låt jeg husker jeg likte bra, og som jeg har hatt et ok forhold til i årenes løp. Her synes jeg soloen til Bruce også er knall, det er ikke alltid jeg er like stor fan av ham. Generelt er vel Kiss med Bruce ikke en favoritt her. 

Om I’ll Fight Hell To Hold You fløt greit i vannskorpa, mulig til og med med redningsvest, glipper taket på neste låt på listen, som får vann i lungene. Bang Bang You, bare navnet er jo et hinsides hint om at dette er en partylåt, og som jo musikalsk ligger i samme spor som Crazy Crazy Nights. I sin skuff er den ikke dårlig, men sammenlignet med det jeg liker, og med låtene på skiva, faller den feil her hos meg. Totalt uinteressant for meg i dag, og den gang. Og litt sånn barnslig forsøk på å synge om damer og sex uten å ordlegge seg slik. De har mye å lære av Whitesnake og Zeppelin, og Wasp. Men samtidig, Kiss har hatt en del kule slike doble betydninger også.

Beveger vi oss litt mot overflaten igjen? Helt klart, men vi må fortsatt holde pusten litt. No No No, som åpner som en Van Halen-kopi, har noe ved seg. Hvor de var når de fant ut at de skulle kalle låten No, No, No vet jeg ikke, trolig under press grunnet idetørke. Abba hadde i hvert fall vettet i behold og tok det så langt at det ble kult med I Do, I Do, I Do, I Do, I Do. Jeg liker Genes vokal på denne, og låten er litt mørk, og går i et høyt tempo til Kiss å være. Her synes jeg også solobruken er kul, og ikke plassert på den typiske stedene. 

Come Hell Or High Water begynner kjedelig, det riffet låter bare dølt. Og vokalen hjelper ikke, men det drar seg faktisk over til den riktige siden av bølgene etter hvert. På slutten av verset og inn i refrenget viser de at de kan om de vil. Dette er en låt jeg liker, og som også hadde passet inn på både Lick It Up, med litt tyngre sound, og de par etter. Gene synger flott når han drar på litt, og har disse snertene med grovhet. Koringene på refrenget funker, og dette er en av de som rett og slett kommer seg opp av vannet og opp på land. Sammen med I’ll Fight Hell er vi nå oppe i to innbyggere på øya. 

Er det plass til flere? Eller er det skipbrudd og drukninger i sikte?

Vi fortsetter turen til siste låt på side A. My Way. My Way er en, etter min mening, semiballade. Litt som B-sidens Reason To Live. Men litt røffere. Dette er en så korrekt og søt låt at den hadde passet til de fleste pop- og rockartister ala Cher og lignende. Jeg mener at Desmond Child har vært med på denne, og da er det jo ikke overraskende, men samtidig har han også gjort greier med Kiss som ikke er så typisk ham. My Way er ok, men veldig typisk, det er en veldig trygg låt. Og det liker jeg stort sett ikke. Vi hiver den uti, men følger opp med en livbøye.

Livbøyen henger trygt på brygga når jeg snur skiva, for When Your Walls Come Down er bare ai ai ai. Ikke så langt unna å være i samme bås som Bang Bang You. I min verden er de samme låt, bare med enkelte forskjeller. Dette er Kiss på samlebånd dessverre. Hiv inn litt greier , trykk på knappen, og ut kommer det en låt.

Reason To Live, jeg kjenner det drypper svette av naboens brystvorter når jeg spiller denne. Den er SÅ søtladen og sexy at man ikke kan mislike den. Vel kan man hate Kiss anno 1987, og ballader, men å fornekte kvaliteten på denne vil jeg påstå er vanskelig. For meg åpner den seg ikke helt før refrenget, og i min verden er det et dårlig tegn. Refrengsterke låter, der refrengene bærer storparten, hvor det bygger opp til allsang og nynnbare linjer, hm. Men altså, låtsnekkeri på høyt plan. 

Good Girl Gone Bad? Skal vi på badet altså? Det er jo rett i gata i forhold til tematikken min. Og låten er helt kurant, ikke fortjener den innvilget opphold på øya, men heller ikke trenger den å sove med fiskene. Derfor, hvorfor ikke lage plass til den på badet? En litt sløy men tung rocker, og elementer jeg liker. Litt annerledes arrangering, denne synes jeg greit om. Men det sitter litt inne i å løsne helt. Kul solo fra Bruce her. Sangen har også en liten kommersiell overtone, men ikke en som går så dypt, kløktig.

Turn On The Night, hva skal vi si om den? En video jeg ikke hadde sett på lenge, type åpenbar miming og i samme setting som Crazy Crazy Night. Jeg vet ikke, rett og slett. Den er litt blanding av tittelkuttet og Reason To Live, men uten de store minneverdige øyeblikkene. Refrenget er så klisje og lite oppfinnsomt at det bare går rett inn, gjennom, ut og plopp i sjøen. Den lærer seg å svømme dog, og slipper å havne i selskap med bånnslammet.

Thief In The Night synes jeg gjør bra figur. Også det en Genelåt som har en litt annerledes feel. Genes bidrag på denne skiva er med på å løfte helheten for min del.

Albumet har faktisk overrasket litt, for det er vel strengt tatt ikke langt unna en midtdeler på hva som er på pluss- og minussiden?

Summert: Jo, det er en skive som fortsatt står i hylla. Jeg spilte denne mye, for selv om jeg var skeptisk som fan, var det jo Kiss, og vi spilte skivene mye uansett den gang. Og jeg ble litt sjokkert over at 50/50-faktoren gjorde seg gjeldende. Et par av låtene hadde jeg nok litt velvilje til her, at jeg skjønner at de er ok selv om de ikke treffer meg helt.

Eh: Crazy Nights, Bang Bang You, My Way, When Your Walls Come Down, Turn On The Night.

Ah: I’ll Fight Hell To Hold You
,
No No No
,
Come Hell Or High Water
,
Reason To Live
,
Good Girl Gone Bad
,
Thief In The Night.

Coveret: Bedre enn de par før, men fortsatt i kriseland for meg. Kanskje den hadde vært bedre uten den speileffekten? Hvem vet. Men som nevnt før, Kiss er ikke mestere på coverfronten, dette er dog midt på treet.

***

Hot In The Shade (89)

Vi tar coveret først, det er ræva. Sånn inn i gamperæva ræva. Det er absolutt mer ræva Kisscover, men … Det hadde faktisk hjulpet om de solbrillene ikke hadde funnet veien der gitt. Men det var vel varmt i skyggen. Haha. 

Åpningslåten er ikke mer enn, vel, det er en låt. Rise To It er bare trist i min bok. Den ligner det trauste og arenarocktendensene de hadde på flere av de skivene før denne. Koringene, Pauls utbrudd og yeah yeah
 bare irriterer. Dette er for dere som liker Crazy Crazy Night-låten. 1/10

Betrayed var jeg svært usikker på. Den prøvde jeg på flere ganger, og i de første gangene merket jeg at det var en låt som rett og slett var ujevn. Og på minussiden. Men etter fem-seks ganger fikk jeg litt åpning på den, og fant den grei nok, som en kontrast til for eksempel Rise To It. Jeg er ikke storfan av refrenger som de koringene der, men Gene bærer mellominnslagene der fett. På refrenget altså. Her er Tommy Thayer med, som låtskriver og med noe gitarspill. 5/10

Hide Your Heart er ok, den er en slik låt som alle egentlig liker og nynner på, som Moonlight Shadow :). Jeg liker Bonnie Tylor, ikke alt, men noe. På en merkelig måte ble et par av skivene hennes inkludert i hardrockscenen tilbake på 80-tallet, og mulig er det derfor Kiss har valgt å dra den inn her? Er vel Desmond Child-cred på denne også, som ikke er sjokkerende med tanke på hvordan den låter. Refrenget er bra, men alt det hey hey, du-du-du og etc., det er bare fjas. Selve låten takler Kiss bra, og den passer de i denne eraen, og kunne også vært inkludert på Crazy Night synes jeg. Men jeg liker Bonnies bedre, Kiss drar denne sangen litt over i Bryan Adams-land, og da faller jeg litt av. 5/10

Prisoner Of Love husker jeg ikke noe av, så der var jeg på en måte jomfru. Simmonslåt med Kullick som partner, og akkurat på denne skiva, så langt i hvert fall, er det Gene som leverer. Paul er på tynn is med disse søtladne greiene. Teksten er noe skikkelig vas, jeg leste faktisk gjennom et par, tre av tekstene på Hot, og de går på tomgang med tynnslitte klisjeer og det som verre er. 4/10

Read My Body, Paul Stanley, come on. Man vet allerede FØR låten begynner at dette blir rafting ned elva i plastbøtte. Panneklask, det forsøkes med litt rap i versene, og refrenget topper det med noe som Poison kunne ha hostet opp. Og det sier en hel del for min del. Æsj! Og når de løfter låten opp et hakk, i typisk Grand Prix-ånd, da faller jeg nesten av stolen. Og med Genekoringen der mot slutten, som ikke passer inn, og kubjella, ender denne opp like lavt som Rise, men denne er om mulig enda verre. 1/10

Love’s a Slap in the Face. Tittelen alene skremte meg. Og teksten fortsetter å underbygge skrekkfølelsen. Love is like a slap in the face, Singin’ na na na na na na na na na na na na na na na na na na. Det er enkelte lyspunkter, som versene, der Gene gjør noe kult. Men generelt er denne lang stunder der jeg liker Kiss. Men ikke blant det svakeste på Hot In The Shade, og det sier en del. 3/10

Forever er litt i samme nabolag som Hide Your Heart, den er stilsikker, kvalitetssikret i sin natur, men fortsatt fryktelig klissete og lite utfordrende. Mange liker denne, jeg husker den var poppis hos jentene, som vel ikke var og er overraskende. Helt ok, men ikke en låt jeg spiller om jeg ikke må. Som nå. 3/10

Silverspoon er en av de bedre Stanleysporene her synes jeg, men heller ikke den er mer enn ok. Jeg liker ikke refrenget, ikke bare fordi de korer så ekkelt, men det er noe med tonen Paul legger opp vokalen der. Ikke bra, men heller ikke dårlig. Pluss for fet solo her. 4/10

Det som slår meg er at skiva er ujevn, ikke bare fordi det så langt er enten dårlige eller greie låter, men stilmessig spriker skiva ganske mye. Mulig mer enn skivene før? Og det slår hardt ned som sannhet etter Silverspoon, når Gene rocker inn oppvekstrocken i Cadillac Dreams. Ikke er det en ræva låt, men passer den inn her? Ikke vet jeg. Men det er isolert en litt ok sang, den driver greit og har attityde. 5/10

King Of Hearts er Paul på et bra sted her. Den er bra. Fin flyt i versene, mørk og fin vokal fra Stanley. Fine vrier på syngetonene, og et bridge som nesten senker skuta, men hvor refrenget løfter låten sterkt tilbake. Veldig kommersielt refreng, men låten under ett er kanskje den beste så langt. 7/10

The Street Giveth and the Street Taketh Away er en sånn ultratypisk Genetittel, er det ikke? Og sangen oser jo også hr. Dollartegn. Det er litt rotete vers, de går litt alle veier, men død så fett refrenget er! Skikkelig kult. Men det burde vært dobbelt så lenge. Når man faller ned til vers to er man liksom litt tilbake til den litt sprikete følelsen. Denne hadde et bra snitt, selv med det jeg omtalte med negativt fortegn. 6/10

You Love Me To Hate You, come on! Hvor finner de disse titlene? Og hva er det Paul prøver på i verset? For en pinglete måte å løse det på. Fryktelig låt, fryktelig bridge, fryktelig refreng. Helt utrolig ræva fryktelig med pelsvorter og betennelse. 0/10

Somewhere Between Heaven and Hell, også det en typisk Genetittel, og også denne med denne mørke approachen. En hamrende bass og en overraskende kul vokal fra Simmons. Jeg vet ikke om jeg like refrenget, det lukter sterkt av Alice Cooper på denne tiden, og der er jeg ikke helt komfortabel. Denne kunne vært framføret av Cooper uten problemer. Etter litt betenkningstid fører jeg opp denne som en ok låt fra Gene, og en som også bidrar til denne merkelige variasjonen på albumet. 5/10

Jeg elsker Carr, men Little Caesar er bare meh. Jeg vet mange liker den, men den er for meg bare fyllstoff. Den har litt av den svingen Criss hadde på noe av sitt soloalbum. De har også en lignende snert i stemmen, Carr og Criss. Men låten her er bare uinteressant. 3/10

Simmons og Kullick sammen er ikke det dummeste, Boomerang er en Van Halen-kopi som avslutter med litt fart – og det har ikke Hot In The Shade mye av. Ikke at det er avgjørende, men det tilfører egentlig bare nok en forvirrende faktor, haha. Den skiller seg ut, og minner meg bare på Van Halen. Bruce får frest litt, og Carr kjørt seg litt. Men som låt er den ikke en jeg vil trekke fram som høydepunkt. 4/10

Summert. Som nevnt, variert, mye fælt, mye ok og noen bra opplevelser. Hvorfor de dro inn 15 låter vet jeg ikke, men det gjorde ikke skiva bedre – bare mer forvirrende. Det er tydelig at de jobber hver for seg og bare lager lappeteppet uten å samarbeide. 

Men hva ble snittet? 56 poeng om jeg teller korrekt, fordelt på 15 låter er det en snittkarakter på 3,74. Det er for dårlig altså. Men et par låter var bra, et par ok, så da var det en grunn for at dette ikke ble noen favoritt, eller har blitt spilt på lenge. Det var ok å besøke denne nå, og oppdage et par greier som holdt mål, men samtidig veltet den ikke min verden og motbeviste min holdning til skiva.

***

Revenge (1992)

Ok.

I årene etter Animalize var mitt forhold til Kiss redusert til å være fan av bandet, ikke det de slapp av nye greier. Og på en måte var de gått litt inn i skyggene, hvor jeg spilte, samlet og hadde mye, men hvor jeg ikke var den blodfanen jeg var i yngre år. Jeg spilte i band, thrash metal, musikksmaken utvidet seg, og der passet ikke Kiss inn lengre. Ikke samtidens
Kiss. Og det er vel der verden er i dag også, at de fleste er opptatt av det klassiske, og at de fleste faktisk var større fan og ble fan etter reuinionen i 96. Jeg har alltid vært ærlig, og må nok påstå at det var gøy, men samtidig hadde jeg/har større respekt for bandet i perioden de var nede. 

Jeg husker ennå, om ikke dato og tid, øyeblikket når Mtv Headbangers Ball blåste ut Unholy. Vi bare, hæ?, og datt av stolen. Jeg er nesten fristet til å påstå at det nesten var bokstavelig. Var DETTE
det vi kunne forvente oss når albumet kom? Var de tilbake der de var på Creatures? Tungt? Metal? Men nei, Unholy var på en måte kanskje den største luremusa jeg hadde opplevd innen musikkverdenen. Låten er finfin, mektig, dyster, hard, bandet gjør en flott figur, men skiva synes jeg ikke har holdt seg. Jeg husker den som bedre i tiden den kom, men i dag synes jeg nok det var unødvendig å lure oss på denne måten.

Unholy er altså gullet, perlen, den i klassen alle ville være med. Rett i strupen med det monsterriffet, og tunge rytmer som har Genes fantastiske vokal som pynt. En egen klasse, det er det denne er.

Men de andre? Jeg husker jo noe, men har egentlig ikke dykket voldsomt ned i denne de siste tjue årene. Derfor er den også perfekt i å gjennomgå denne behandlingen jeg holder på med.
 

Take It Off var vanskelig å like for meg. Den er så rake motsetning til Unholy at det nesten er en parodi. Den har dette typiske refrenget, og en ok solo. Men det er helt klart ikke en ræva låt, den er bra på sin måte. Men ikke noe for meg. Den har også dette flaue partiet etter soloen, ca 03:20 – som punkterer mye. Selv om det eskalerer igjen, sank nok båten her for meg. Paul synes jeg synger veldig bra her, tidvis, han ligger mye i front og gir mye. 

Hvorfor la de seg på denne tøffe klesstilen tror dere? Var det for å følge med i tiden? Tøffe seg? Være en kontrast til grungen? Prøve seg på å være mer metal, som de jo gjorde i 82 også? Imaget til Kiss var ok her, men jeg synes nok ikke alle bærer det like bra. Det framstår som om de har hatt en klesansvarlig som har tatt avgjørelsene, de ser rett og slett litt påtatt ut. Gene er nok den som gjør det mest naturlig, mens Bruce for ex, ser ut som om han har tatt på seg noe han absolutt ikke er komfortable i. Nok om det. Alt er bedre enn bestemorglamouren fra ‘Asylum’.

Tough Love, ikke en favoritt, men isolert en helt grei låt. Faktisk litt mer også. Soloen legger seg fett på plass, selv om jeg hadde klart meg uten de utrolig cheesy utstøtene med vokal der. Versene er Paul i god form, kul drive på bandet. 

Spit har mange trukket fram som en favoritt, jeg er litt betenksom der, men hører jo at det er deler av denne som helt klart finner veien inn. Jeg liker ikke slike oppstarter, sorry. Ei heller det riffet som drar i gang låten etterpå. Snerten i Genes vokal enkelte steder liker jeg, og når Paul kommer inn med litt tempo, hvorfor ikke? I need a whole lot a woman-delen er kul, men om det passer inn vet jeg ikke. En litt rotete låt, litt hakkete, men som variasjon og som en litt annerledeshet klaffer det. Men litt mye funky attityde for meg ass. Starten av soloen er også rotete, så den passer slikt sett inn. Men Bruce leverer greit ellers, og på skiva er det flere steder han skinner bra som gitarist. 

Jeg misliker Bill and Ted-filmene, veldig, men mener jeg ikke har noen fordommer til denne låten, God Gave Rock’n Roll To You II av den grunn. Den er i seg selv for glatt, og kjedelig. Eneste kule er jo at dette var Erics siste opptreden, for selv med bare to-tre måneder igjen å leve, dro han på. Slikt sett er denne videoen en markør i Kisshistorien. Jeg har selv vokst opp med Petras versjon av Argentlåten, og liker den bedre. Kiss glattet den litt for mye ut. Men mange liker denne, som vanlig er når låter havner i filmer eller på listene. 

Domino er irriterende, i hvert fall spillet. Låten? Den var faktisk en jeg likte greit når skiva var ferskvare. En litt cheeky attityde, men samtidig langt fra det jeg liker med Kiss, og musikk generelt. Versene er for kule, for streetsmart, vet ikke. Jeg liker når Gene drar på med stemmen der, rett før refrenget overtar. Og jeg liker refrenget. Det har en smooth greie over seg. Videoen er vel spilt inn samtidig eller i samme runde som Unholy…effektivitet.

Jeg forstod etter en tid med skiva at det ikke var alle de andre som måtte måles opp mot ‘Unholy’, det var ‘Unholy’ som var det svarte fåret. Slikt sett/hørt er jo ‘Revenge’ et helt kurant men ikke så veldig spennende Kissalbum. Om man fjerner ‘Unholy’ altså. 

Heart Of Chorme er en av de låtene Vinnie Vincent var med på. Jeg er usikker på hva jeg synes her, mulig hadde jeg bare forventet mye mer med tanke på at det Vincent har gjort for Kiss før. Opptakten til refrenget er så som så, men koringen i refrenget er kult. Paul synes jeg bare er en måke som skriker over og ødelegger. Men er gitarriffet til låten en anelse inspirert av Cat Scratch Fever? Hm. Jeg liker soloen på denne.
Litt av feilen her, og ihvertall på forrige skive, er mengden låter. Det er unødvendig mye å forhold seg til når man snakker om et band som leverer denne formen for musikk. Og spriket på innholdet blir også mer tydelig når de stapper pølsa stram.

Thou Shalt Not er en Simmonslåt, og er en av de som kommer godt ut av det i min gjennomgang her. Denne hadde jeg nesten glemt hvordan var. Men den er bra! Gene har den herlige raspen i refrenget, tyngden i riffingen i versene gjør seg bra. En anelse Guns’n Roses i tonene som åpner låten :).

Everytime I Look At You er kanskje enda verre nå enn det jeg husker. En fryktelig låt for meg, Beth er garantert en inspirasjon, og her er det country/western ala Garth Brooks og lignende som drypper. Og litt Poisonaktige puddelballader. Nei, her må jeg rett og slett hoppe til neste før jeg ikke klarer å komme meg mentalt på plass igjen. 

Paralyzed er som Thou Shalt Not, en av de jeg hadde glemt litt. Gene har vært en faktor for meg på de nyere skivene, ikke alt er gull, mye er ræl, men når det første er noe som fungerer, er det ofte låtene han som stikker av med seieren. Denne er ikke helt der oppe, men bedre enn jeg husker og med en ca. 50/50 på hva som var bra og det som var ok. Den er litt som Spit, litt rotete, litt funky i underlaget, det kan jeg ha litt problemer med. Men mer bra enn ikke her.

I Just Wanna, bare jeg smaker på tittelen vet jeg hva som kommer. Paul og Vinnie, her får Vinnie et slag om baugen fra meg, for dette er bare oppgulp av mye det Kiss har gjort i de senere årene, altså fram til denne. Tragisk tekst, om det ikke er noe jeg går glipp av når det gjelder budskap, men jeg mistenker at det ikke er så veldig mye mer en piss. Party, radio, allsang….de som kjenner meg skjønner godt hvorfor denne sangen ikke treffer :). Pluss for soloen, den trakk opp. Og låten, i sitt hjørne av musikkverdenen, er helt klart ikke svak, men smaken min traff den ikke. Fysj. 

Carr Jam, det var på sin plass å og nettopp litt plass til Eric. Han fikk aldri den oppmerksomheten eller statusen han fortjente føler jeg. Instrumentalen her er så der, men den passer like godt inn her som et par av de andre litt på sidelinje-låtene. Eric viser seg fram her, og vi hører en litt annen stil og litt andre detaljer enn de han pleide å fyre av når han spilte Kisslåter. Ikke mer en en kuriøs sak dette, og i hovdsak tommel opp grunnet at det er en hyllest til trommeslageren. 

Coveret? Fysj igjen. Nesten totalt tomgods, helt uforståelig at et band som dette, med midler (om de ikke var like store den gang), kunne gjort mer ut av seg. Det er verre og det er bedre, Revenge er bare meh, intetsigende, uten voldsomt med sjel, men etter noen år lever jo skivene på minner og nostalgi. Man tenker ofte ikke over om et cover er dårlig eller bra, man bare aksepterer. 

Summert: Nah. Tre spor som gjorde seg greit, alle Genelåter. Et litt ujevnt album, bedre da enn nå, og for de fleste fans av bandet i dag, et litt glemt slipp kanskje? Det er jo litt opplest og vedtatt at Revenge var et bra album, et litt tilbake til formen-album, og det synes jeg det skal ha. Men det sier kanskje mest om de foregående utgivelsene, hehe.

Nå begynner det å nærme se slutten, og neste gang er det den utskjelte ‘Carnival Of Souls’ som skal i ilderen. Vi får se, blir det biting, pels og skriking? Eller er det bare daukjøtt? Jeg har snakket med folk som virkelig liker denne, og jeg har hørt såpass lite i dybden her at det blir som å høre den litt for første gang.

***

Carnival Of Souls (1997)

Denne angriper jeg basically som en uhørt skive. Jeg har hørt den en gang, kanskje to. Og ikke siden den kom. Og den er utskjelt, men også likt av noen få Kissfans. Om de i det hele tatt ble plukket opp av andre enn Kissfans vet jeg ikke, men jeg betviler at mange hoppet på, eller av, Kiss med denne. 

Jeg angriper den på en måte som en skive som ikke er Kiss. De gikk greit utenfor rammene sine og prøvde noe nytt i å se hva som var i understrømmen i musikkscenen den gang. De har jo gjort det før, kastet seg på bølger :). Når diskoen var stor tråkket de inn på den stien, i hvert fall med enkelte låter, og når metallen gjorde sitt inntog tidlig på 80-tallet, gjorde de (og flere) om menyen, og serverte tung kost. Hva som skjedde på midten av 90-tallet, etter Revenge, vet jeg ikke, men at de var påvirket av noe i samtiden er ikke noe jeg lurer på. Det er litt grunge, litt tung grunge, litt Alice In Chains på noe. Så jo, absolutt. Og mulig var de også litt på etterdønningen, for grungebølgen var vel greit utviklet og på vei til å spre seg litt på denne tiden.

Og, låt for låt? Skal vi kjøre det? Jeg hører albumet et par ganger, og skriver så fortløpende ned det som skjer i huet mitt.

Som på Revenge, virker det som om låtene med Gene er de jeg faller for. Hate har sine øyeblikk, og kan godt være den av de på Carnival jeg likte best. Fett riff, kul drive på rytmikken, og vokalen sitter. Versene er ikke direkte superspennende, men det er noe med attityden til Gene som gjør denne bra. Samtidig er den litt anonym etter ferdig avspilling. Det er ikke så mye å nynne på, eller huske. Men den oser Alice In Chains, og mange vil nok like det fordi. 

Rain og Master and Slave vil jeg helst forbigå i stillhet. Spesielt Rain, som har et for tungt komp til den pinglesyngingen til Paul. Det klaffer skikkelig røva for min del. Det er håp når han drar på i refrenget, men all over er dette bare en tung sang som kunne vært mye fetere om Gene hadde påtatt seg å spytte i mikrofonen. På M&S er det litt samme greia, en låt jeg ikke synes Paul takler så bra. Han skal ha for å prøve å velge andre toner enn det vi er vant til, i hvert fall å snirkle seg litt utenfor rammene han pleier å være innenfor. Men ok, hm, jeg vet ikke. Det er ikke denne som gjør at jeg vil spille skiva om igjen om tjue år. Riffet på låten, mainriffet, låter som noe tungt fra Creatures faktisk, så noe har de klart.

Childhoods End, her drar de litt ut på landet, bassingen til Gene i starten der minner meg litt om tidlige Kiss. Men vrien inn til det akustiske er bare trist. Refrenget, aiaiai. Og når koringen kommer inn, da får jeg mer inntrykk av noe som passer inn på en hippiegård, rundt et bål. Rett og slett en veldig lite kledelig låt, til å være Kiss og til og med her på skiva. Men i en setting et eller annet sted har den vel sin plass.

Ok. Man kaller en låt I Will Be There, og da blir man jo litt fortvilet (i hver fall jeg), og man vet at det kommer en ballade. Og ikke nødvendigvis en bra en. Og pinadø hadde jeg trett. En cowboyballade med Paul som rett og slett burde spart dette til en soloskive. Lukter Wanted Dead Or Alive med Bon Jovi også? Var ikke de store rundt denne tiden med noe voksenpoprock? I seg selv, som låten før, sikkert noe som har livets rett et eller annet sted, men her snubla det bare skikkelig. Jeg har gruet meg til denne skiva, og dette hjelper ikke. Bare EN låt som funker bra til nå. 

Og vi skal nå ta en pause fra cowboyenes verden og bevege oss inn imellom lianer og apekatter. Jungle er en låt jeg bare synes var trist. Ja, jeg har brukt det ordet før. Denne kunne ha vært fet om de hadde klart å metallisere den opp litt, fyrt opp litt. Jeg vet denne skiva nok ikke er ferdigskrudd 100% (mener å ha lest det), men fyr nå for all del opp litt føzz på gitaren. Her jobber de, og groover med en sånn U2-feel med den cleangitaren. Og grooven er fet den, litt sånn detektimemusikk, litt Tool-aktig. Når de løfter låten litt på midtpartiet der, før soloen, gjorde de noe rett. Soloen er ok, litt annerledes, litt eksperimenterende. Men det mangler punch, og blandingen av det suggerende groovet og den litt pinglete toppingen gjorde seg ikke. Det har jeg også kommentert før, mye mulig denne hadde kunne løftet seg litt med en bedre, og ferdigstilt, miksejobb. Men de ga den jo ut, og må jo ha vært greit happy med det også, så altfor mye godvilje tillegger jeg de ikke. Pluss for at de lot slutten gå så lenge uten vokal, det hadde vært skikkelig pinlig om Paul hadde kommet inn på slutten der. 

In My Head begynner tungt, litt uferdig kanskje, men tungt. Her er Gene rett i strupen med sin mørke growl. Og riffet, det må være merkelig for Kiss å spille på denne måten, de skal ha for å gå langt utenfor komfortsonen. Låten er litt drøy, litt repeterende, de klarer ikke å holde oppmerksomheten, eller den effekten de nok vil, gjennom hele spilletiden. Ikke for meg.

Så svinger vi mikrofonen over til Hr. Stanley igjen, denne gangen skal han pynte på en tung låt, som ikke er så ulik Rain i å være tung i underlaget. Men denne er totalt i samme skuff som In My Head, det går for likt, for drøyt og blir for kjedelig. Bandet må jo kjede vettet av seg. Og så er den for lang. Når det er mer enn ett minutt igjen, hørers det ut som om de skal slutte, men så treiger de det helt til nesten seksminutter har gått. Pauls tone på slutten er dog fet. 

Samme feil gjør de med Seduction Of The Innocent. De beveger seg for lite, de holder seg i den treige, nedstemte rytmikken og de lette gitarene. Og repeterende greier. Når for mange sanger på rad, og på et album, legger seg slik, blir opplevelsen rett og slett ikke så bra. Det virker som om de har funnet en mal på hvor de vil, og hva de vil, men glemt å vri om tenninga av og til. Men grunge var jo av og til, ofte kanskje, litt bakpå og med alt annet fokus enn det Kiss var kjent for. Det som var positivt på denne, for å gi de litt dytt i røva, var soloen. Den var rett og slett et etterlengtet spark. Men den var for kort, og de falt fort tilbake til den sløve grooven. 

I Confess, som Gene har samarbeidet med Ken Tamplin (Shout) om, er annerledes. Den er litt der soloskiva til Gene var. Starten er litt der i hvert fall, men når de trøkker på er det rett og slett spennende å følge med på. Og det er vel første gangen jeg har opplevd på Carnival. Denne var en oddball, jeg likte den. Litt kinematisk, litt variert.

Da er det to igjen, og jeg føler ikke jeg har fått taket på skiva. En Stanleylåt og en hvor Bruce synger står igjen.

Først er det Pauls som drar i spaken. Og In The Mirror er bare, igjen, trist. Ha-ha. En form for Kings X-greie som ikke har mye til effekt på meg. Jeg er der at jeg ikke orker å mene så mye, det er en låt som bare går og går, og når den er ferdig er det så intetsigende at jeg har glemt den.

Men når Paul egentlig har levert ganske kjedelig på denne skiva? Kan Bruce reise kjerringa? Helt på tampen? Gene har absolutt vært innom et par gode sanger, men Bruce? Dette er jo noe av det siste han var med på før de heiv han ut til fordel for en overkommersiell epoke, som vi fortsatt er inne i. Om Kiss hadde overlevd og eksistert uten 96-comebacket tror jeg ikke, men kjipt for Bruce uansett. Han spiller noen ok soloer på COS. Som på In The Mirror. Høydepunktet i den og Seduction var altså soloene til Bruce, ha-ha.

Så, I Walk Aone, låten Bruce har laget sammen med Gene, da virker det som om det kan være noe. Jeg liker jo som nevnt Genes bidrag her, og soloene til Bruce. Noe stor vokalist er han ikke, faktisk rett under grensen til at det er noe poeng synes jeg. Han minner meg om Blaze Bailey som synger i et pubrockband. Fikk han med denne fordi de mente det var på sin plass? At han var litt på vei ut, og synes litt synd på ham? For meg føles det litt slik. Låten er ikke noe å samle på for meg. 

Coveret? Det er vel litt vanskelig å mene noe her, jeg fler det er type dette fikser vi mens vi spiser lunch og må klage noe mens kaffen ennå har lunk i seg. Men de kler stilen synes jeg, dette imaget er tøffere enn mye av det de har gjort etter Animalize. Kanskje litt enkelt for Kiss, men når de først falt ned i denne grungefella, var det lykke og hurra for at de ikke dro på seg slike lumberjackskjorter :).

Summert? Nei, vet du hva, to låter som er ok, og noen elementer som snurper seg sammen til en halv låt (soloer)? Carnival Of Souls er nok et album mange mener er ræva uten å ha hørt det, eller ikke gitt det en sjanse. Jeg har i hver fall prøvd, og fant jo et par perler, så mine fordommer ble motbevist med tanke på at jeg hadde avskrevet hele skiva. Om det var lurt av bandet å slippe denne offisielt vet jeg ikke, den har jo på en måte forsvunnet litt av seg selv, at folk nesten ikke teller den med, men jeg vil tro de ikke ville sitte å se på at den ble bootlegget og at de ikke tjente kroner.

Men jeg er mest spent på de som kommer etter dette, for jeg har kun et svakt forhold til ‘Psycho’ og har vel egentlig ikke giddet å høre ‘Monster’ eller ‘Sonic’. Eller, ‘Sonic’ har jeg vel hørt et par låter fra. Jeg er skikkelig redd faktisk :).

***

Psycho Circus (1998)

Så var vi kommet til perioden jeg har gruet meg til. Jeg var som nevnt flere ganger stor fan av bandet i yngre år, og jeg har egentlig aldri blitt mindre fan av bandet, men i 1998 var det ikke mer enn at jeg gledet meg til å høre hva de kunne hoste opp når de kom sammen. Den endeløse turen bandet har hatt siden 1996, hvor de har kommet tilbake, sagt morna, og fortsatt, den begynner å bli forvirrende. Men det er opp til bandet hva de vil gjøre, og opp til den enkelte av oss hvor mye man vil dedikere seg. I 1998 var jeg passe lunken på å sjekke ut ‘Psycho Circus’, og var til stede når turneen kom til Oslo. Den husker jeg som ikke voldsomt spennende, men mest av alt det ikke så fungerende 3D-brillestuntet :).

Vi drar denne med oss ut på isen. Jeg er på tynn is, bandet må jeg også si var det, men vi skal finne ut hvordan låtene ender opp; på land, på trygg is eller balanserende på kanten av hullet i isen. Og, faller noen ned i vannet? Huttetu.

Tittelkuttet åpner skiva, med store baller, typisk arena-Kiss. Dette er ikke en del av Kiss jeg liker, men de må vel ha slike kampsanger? Litt Crazy Night? Sangen drar i gang med en selvsikker stjernemann som hyler i kjent Stanleystil. Den treffer isen, hvor man nok er på et litt svak parti, men hvor låten i seg selv er såpass upfront selvsikker at man ikke gidder å sjekke. Den danser rundt der ute, og kommer seg i havn, uten å oppdage hvor nær den var på å lage sprekker i isen. Den er faktisk bedre etter et par runder nå kontra det jeg har følt tidligere. Helt klar tikke en favoritt, men den motbeviste noe av det jeg har sittet med av meninger i de siste årene. Videoen er både ræva og fet på en gang. Slå den. 

Så beveger vi oss til en del av innsjøen som ikke er så dyp, Within takler dette skal du se. Fordelen med å være Within er at om man faller ned, faller man ikke dypt. Men det er en odd sak. Den kan minne om de rare Gene-låtene fra for eksempel Revenge og kanskje også Carnival. Den er bakpå, litt annerledes og en merkelig skrue å velge som andre spor. Etter DET tittelkuttet med raketter og flammesøyler. Her dras man rett ned i Genes mørke univers, med en bassdominans og lette grep på gitaren. Mens Gene korer og synger om en annen. Jeg lar den falle ned i det kalde vannet, men har såpass bred smak at jeg ser verdien av Within. Den får lov å varme seg ved bålet mitt. Inngangen til soloen var kul, der låten vrir seg ca. 02:58. Mulig hadde denne kunne vært en Elder-låt? Med en litt mer tilgjengelighet i enkelte deler hadde jeg lett sett det.

«Hey Gene, jeg vil ha de to første sporene, Psycho og I Pledge går så bra sammen!» Gene: Nei, jeg vil ha med en av mine som nummer to». Og sånn får vi altså to klisjefylte Paullåter med Within skviset mellom. Folkens, velkommen til sirkuset. I Pledge Allegiance to the State of Rock & Roll er bedre enn tittelkuttet, men man kan ikke ha  en slik tittel og slippe unna mitt kritiske blikk, haha. Fysj. Det jeg likte med denne var at Gene lekte seg mye på bassen, jeg hater Pauls
yeah før choruset, mens selve refrenget er helt ok. 

Ace? Joda, som kjent for de fleste er han representert med Into The Void, som vel var den låten de fleste jeg snakket med den gang hadde som favoritt. Hvorfor? Mulig de hadde sympati? Mulig den rett og slett er bra? Jeg er litt avventende, for når de løfter vokalen i refrenget skjærer det noe i meg. Mye bedre om de hadde holdt det nede. Litt tyngre, som versene, uten at jeg vet om det hadde passet, men slik det er nå trekker refrenget ned for meg. Ace‘ vokal her er bra, der han synger alene synes jeg det er en kanonversjon av den stemmen han har. Jeg er en av de som ikke liker Ace‘ stemme så bra, men dette er ihvertfall noe av det bedre, og opp mot noe av det han leverte på soloskiven. Den endeløse bruken av refrenget her er tegn på at låten kanskje kunne gått et par ganger til i kverna før release.

I Pledge og Into The Void ligger fortsatt litt på is, men når våren kommer vil jeg forvente at I Pledge har såpass mye tynnere lag under seg at den plumper ned i vannet en tid før Into The Void. 

Den som var først i å seile ut på isen, og fikk strike rett ned i hullet en isfisker hadde etterlatt seg? We Are One. Jeg har ikke ett eneste bein i meg som takler det refrenget. Låten er en fryktelig oppbrukt kassegitarballade, med trommer og bass, men det er s å mye ræv med denne at jeg må gå til neste. Denne gikk rett på isfjellet og ligger på bunnen til innsjøen tømmes eller tørker ut. 

You Wanted The Best, en allsang, alle synger, en hyllest til seg selv, en klapp på skulderen. Også en av de litt stadionrocker-låtene de hiver ut. Det kule her er jo at alle frie er oppført som vokalister. Refrenget er sånn helt ok, det reddes fordi Gene har disse fete mellomlinjene. Men det er også mye her som bare er så klisje at jeg får makk. Soloen er fet, en typisk Ace-sak, som ikke utmerker seg, men som løfter låten, spesielt etter at den løfter seg litt etter starten. Og selv om den ikke er så lang, er den overraskende lang til en slik låt å være. Trommegroovet til Peter i starten og i slutten er litt tafatt, come on everybody-stilen er vel dog en Peter har vokst opp med. 

Så var det tilbake til Paul, Raise Your Glasses var en grei opplevelse. Tittelen avslører ikke nødvendigvis hvor det går, men det kunne gått verre. Egentlig er dette en av de bedre her, den har litt mer substans enn for eksempel tittelkuttet, der de bare flyter rundt på en boble. Refrenget på Raise fungerer også, selv om det er i klassen for veldig typiske løsninger. Paul på versene er også noe jeg likte, det er en vokal som ligger mer der han fungerer, han klemmer seg ikke opp i taket og presser seg så mye. Sammen med Within, som representerer den litt merkelige Gene-greia, er dette en god deltager på vegne av Paul. Han har ofte ikke stort med oppdagertrang, og endre opp med svulstige rockere eller søtladne ballader, her traff de to hverandre greit balansert på midten. Jeg får se om jeg dytter den litt utenfor fare der ute på isen. 

Peter kommer naturligvis på banen for å prøve seg med en Bethkopi i form av I Finally Found My Way Det er Paul som har laget låten, han synger vel også noe her. Hm. Med stryk, piano og levende lys altså? I seg selv en fin sang, og faktisk, hold på hatten, en bedre opplevelse enn de fryktelige allsangene. Men I Finally Found My Way er fortsatt bare en Bethkopi. Den varmer dog bra, det er så søtt og vakkert at den dessverre smeltet seg selv gjennom isen. 

Den tunge riffet og rytmikken som åpner Dreamin‘, der snakker vi faktisk litt bra saker! Paul har snekret denne, og drar den ganske fort ned i en dal. Jeg liker Paul her, litt vriing av sjelen, vokalen holder seg godt på plass, og selv om den presses i refrenget, er det musikken under som hjelper den å ikke bli plagsom. Oppbyggingen til refrenget, og også refrenget, minner meg om en annen låt, av et annet band, men jeg har litt jernteppe nå. Uansett, isolert er Dremain‘ en veldig bra låt. Fra 02.08 og utover et stykke viser Paul gamle takter, den personligheten i stemmen der, før soloen, den minner meg om I Still Love You. Snakker vi låten som få på seg votter, lue og varme sko, og som hjelpes helt til den andre siden av innsjøen? 

Der ute ligger det vel et par låter og spreller på bunnen, ihvertfall en. Noen er i fare for å drukne, noen overlevde greit på grunt vann, en har gått helt over, hva kan Gene stille opp med her på tampen? 

Journey of 1,000 Years er en typisk Genetittel, og er også typisk i å ligge litt bakpå, være litt annerledes. Fyren lager så mye fett, og så mye drit, men dette er rett og slett en flott låt! En følelsesladd rolig hardrocker med en god arrangering, fin flyt og bra vokal. En god avslutning. Om man ikke skal gå ut med et smell er dette en som får deg til å tenke, gå i deg selv. Det er vanskelig å gå til første låt etter dette. Man blir tatt med på en tur og endre opp på en behagelig plass. 

Coveret? Helt klart noe av det bedre. En knakende bra og litt creepy klovn, en bra ide og veldig kule bilder av medlemmene. 

Summert: Med et par bortvisninger hadde denne kunne vært en mye sterkere skive. Det er altså et par-tre gode låter her, to veldig gode, så slikt hørt har jeg nok latt denne stå i hylla for lenge. Jeg ble positivt overrasket, og hele intensjonen med denne Kiss-serien jeg jobber med har tjent til noe bra. Det var DETTE som var meningen, å ta stilling til noe etter lang tid og med opplest /vedtatt-holding, og så se om noe har endret seg med tiden. 

***

Sonic Boom (2009)

Vel, her snakker vi om så søke seg opp for å finne ut når den kom, haha, denne har jeg nok ikke hørt mye på, som var tilfelle med Psycho. Monster har jeg ikke hørt i det hele tatt, men nå er det Sonic som skal i ilden – som nest siste ut i denne altfor lange artikkelen.

Umiddelbart når skiva begynner, Modern Day Deliah, låter det faktisk ganske friskt. Og noe av dette synes jeg har en del eldre Kiss over seg. Uten at jeg helt vet hva. Soloen ryker, Paul jobber fett og det driver generelt ok av denne. En smart åpningslåt, selv om det også favner en del av Kiss jeg personlig ikke favoriserer. Modern Day Deliah er dog en blanding, litt av den stadionrocken jeg ikke orker, og en nerve.

Sånn, da var det bare å gruglede seg. 

Russian Roulette, med den svært basslyden, er Gene med et forsøk på å være chill og tung. Ikke veldig bra, ikke før det uptempoet som er rett før refrenget. Så synes jeg det faller litt, for refrenget i seg selv var ikke verdens beste. Og disse elendige aaaa – aaaaa. Vokalstretcher er så utrolig uff. Om vi kaller det bridge, det som går litt på i tempo? Det var det som var bra med denne. Hadde ikke refrenget falt ned slik det gjør, hadde det funka. Jeg hadde mye heller hørt at de hadde holdt bridget ut som chorus. 

Coveret: Hva sier vi om dette? Det er egentlig ikke så halvgalt. Men samtidig suger det hardt. Layouten er grusom, men jeg liker ideen. Skal vi enes om det? De lilla delene ser ut som om de er på hvert sitt slips, haha. Jeg hadde mye heller sett logoen stort i midten, og tittelen mindre og et annet sted. 

Never Enough åpner med Pauls vokal, på en måte jeg ikke liker. Ellers, selv om denne Thayer/Stanley-låten ikke får meg i knestående, er det forståelse fra min side til de som liker den. Det er en lett rocker med klisjeer og null potens når det gjelder å våge noe nytt. En typisk feelgood Kisslåt.

Når man leser tittelen, Yes I Know (Nobody’s Perfect), vet man umiddelbart at det er Genes verk. Han har mange ganger veldig åpenbare og typiske valg av titler. På ett plan er det en ok låt, teksten er fryktelig overfladisk, litt Geneflaut, og det er mer rock’n roll i sømmene her enn de pleier i nyere tid. Det lukter faktisk, også her, litt eldre Kiss. Da snakker jeg den første tiden med Peter og Ace.

Stand er noe så sjeldent som et Gene/Paul-samarbeid. Ikke at det ikke skjer, men allikevel er det alltid spennende å sjekke ut disse. Sangen er merkelig, en gladrocker med Beatlesflørt, litt hippiegroove, men pakket inn i en hybridproduksjon som favoriserer hardrocken over rock’n roll-en. En snert av Slade her kanskje? I refrenget? Jeg orker ikke slikt, men her skjønner jeg også at Kissfansen, av det nyere stoffet, faller for sangen. 

Hot and Cold er også litt der at de lukter vintage, er det faktisk en greit antall låter på Sonic Boom som tilsier at de har fikset en tur i tidsmaskinen? Det er for all del et stykke opp til de bra gamle, og det er en moderne innpakning her, men noe av vokalen og instrumenteringen er ikke usannsynlig feil å hive oldschoolstempelet på. 

Litt avsporing: Jeg sitter litt med følelsen av at Sonic kanskje er den av de nye utgivelsene som er jevnest på kvalitet? De andre, fra Revenge og opp, har jo mye fyllstoff synes jeg, men det er ikke så bra enkeltlåter her på Sonic Boom. 

All For The Glory, der har du en type låt jeg egentlig ikke liker. Litt sånn storslått og litt hjernedød. Men, det Gene og Paul har gjort riktig her, er å la Singer være the singer. Han har en hes og bra stemme, akkurat som Eric og Peter. Hva er det med Kiss og trommisene som bare låter så likt? Kunne vært en kjiping, men denne låten løftes seg fordi vokalen var såpass kul.

Danger Us, hm. Dette er sånn typisk nye Kiss, litt stort, arena, litt party, totalt bortkastet tekst, hva de vil med tittelen har jeg ikke peil på. Mulig et forsøk på et ordspill :). Kult at de har den tunge rytmikken og tidvis små soloer. Jeg er ikke sjokkert over at det er en Stanleylåt, med hans vokal på plass hamrer han den i mål som en klassisk Paulsviske. 

I’m An Animal, tung og feit rakker. Faktisk er dette en triolåt, med låtskriverier fra begge de klassiske samt Thayer. Jeg digger Gene på denne, og han har i tillegg hivd inn et hyl som er likt det han leverte på Lick It Up. Dette var en overraskelse, og jeg hadde glemt at denne eksisterte, at den var så kul. 

Og så over til en til med litt oldschoolvibb, When Lightning Strikes kan jeg se for meg hadde passet på de senere 80-tallskivene. Men selv om tittelen er flott, lever den ikke opp til noe stort dessverre. Et helt ok refreng, men litt i gata til All For The Glory, denne blandingen av rock’n roll og stadionrock. Og ikke mer å hente enn å hive neven i lufta et par ganger, og så er den glemt. 

Say Yeah. Bare navnet skremmer meg. Denne husket jeg ikke noe av i forkant, men rett før vokalen kom inn, kom alt tilbake. Og det er ikke et så verst vers, Paul synger bra der, men musikken under kunne med fordel vært litt tyngre. Bridge og refreng føyer seg inn i rekken av intetsigende Kisslåter. Men som sagt, versene er bra. 

Summert: Jeg ble som du skjønner litt overrasket over denne. Jeg har hørt låtene før, men ikke på lenge, og selv om denne kun har et par gode låter, er snittet høyere slik jeg oppfatter det. Som Kissfan, av den nyere epoken, om jeg hadde vært det, hadde jeg nok vært mest fornøyd med denne. Monster er neste, kan den toppe Sonic Boom? Eller blir den en Sonic Poop?

***

Monster (2012)

Jeg hadde ikke forventet et album fra bandet i 2012. Jeg kjøpte det heller ikke. Til det var det for mye grums i vannet de siste årene, selv om skiva kom i hus på cd senere. Og når jeg nå bruker en del tid på å høre meg opp, er det stort sett en følelse av å bli kjent med skiva for første gang. Noe har festet seg, men ikke nok til at jeg visste hva jeg gikk til. Det er noe annet over det å angripe et album skikkelig, ikke bare spille og sette i hylla. 

Jeg har blitt overrasket over de siste par skivene før denne, det var noe der som fungerte bedre enn fryktet. Er det tilfelle her også? Jeg vet ikke, men ikke gå rundt og tro at gamle Yngve har fått sansen for nye Kiss :). 

Åpningen med Hell Or Halleluja vil jeg tro de har plassert der med vilje, det for å åpne med en stor stadionrocker. Med et ditto refreng. Men det er intetsigende dette. De gjør strengt tatt ikke feil, men de er nesten redde for å gå ut døra i frykt for å oppdage noe nytt. Da blir det etter boka man heller sitter inne og leser.

Wall Of Sound, Simmons på vokal. Joda, dette er Gene i en grei innpakning, med den litt dype formen. Også et underliggende mørke hjelper på her. Men det sprekker litt med de typiske rock’n roll-sprellene som topper. 

Thayer er ganske involvert her ser jeg, om det er med på å heve eller senke skuta vet jeg helt ærlig, for det er kun en sang han står for alene, også vokalmessig. Vi kommer til den snart.

For først skal Freak frike meg ut. Og ikke med positivt fortegn. Her er det gjort en slett jobb, allsangen fungerer ikke nok til å lappe sammen dette, rett og slett slett. Soloen duger, selv om det er lite annet enn det vi har hørt hundre ganger før. 

Back To The Stone Age er noe så sjeldent som en låt der alle fire er kreditert. Har de jammet og jobbet den fram sammen? Har alle ideer der inne? Ikke vet jeg, men det løfter definitivt ikke låten opp på kvalitetsstigen. Fryktelig begredelig dette. 

Litt bedre er Shout Mercy, som er et samarbeid mellom Paul og Tommy. Den lukter godt av nyere Kiss, men er samtidig litt annerledes. Men ikke bra, den skal den ikke påberope seg. Refrenget er ekkelt. Og samme samarbeidslag har snekret den neste, Long Way Down. Også den totalt uinteressant. I seg selv en ok låt, men det er en sterk følelse av pliktløp heller enn å sette seg ned og tygge litt før man svelger. Det er jo faren i å lage musikk når man har laget så mye fra før, det vil butte på hvor mange ganger man kan hoste opp noe interessant. 

Gene og Eat Your Heart Out, hva i alle dager! Åpningen er jo direkte rar, annerledes, og det hjelper lite når riffet som åpner akkompagneres av en kubjelle. Dette har vi snakket om før :). Her er den litt sleske og selvsikre ballesvingeren Gene på plass, den som åler seg litt foran mikrofonen. Refrenget er så samlebånd at jeg skriker litt inni meg. Hadde kunne vært en låt som hadde overlevd på en av 80-tallsskivene kanskje. 

Så er det The Devil Is Me som skal til pers. Den er ikke så verst. Litt groovy, den vrir seg kult under versene, og har en distinkt basslyd. Jeg liker godt når bassen til Gene kommer nok fram. Bridget senker litt, men refrenget, på tross av å være litt snålt, får låten litt i posisjon igjen. 

Så er Thayer her, med låtskrivercred og plass bak mikrofonen. Helt ok. Låter som en låt Ace kunne lagd og sunget…? Outta This World har et skrekkelig ræva refreng, som gjør at jeg favoriserer versene. Men samlet er det bob-bob. Ikke verre enn det jeg ikke liker her, men ikke bedre heller. Et svært mediokert album så langt. 

All for the Love of Rock & Roll, med Singer som singer. Vel, det føles ut som om de har hatt det sedvanlige møtet, hvor Thayer og Eric får en spot hver på skiva. Og som før har Eric imponert med stemmen sin. Låten her er for typisk rock’n roll for meg, og da av den litt overstadige sorten. Men, det svinger, og fyren har en ok stemme, men her er det dog ikke noe spesielt over det han gjør. 

Take Me Down Below, enten er det sexfiksering eller en skummel låt om å ta heisen ned på dommedag. Begge deler er plausibelt, det første garantert mest sannsynlig. Genes dobbeltmeninger kommer dessverre tydelig fram her. Han er ingen poet, men har hatt en del spreke linjer også. Paul og Gene deler denne på vokalen, som de har gjort lite av. Det er verken fugl eller fisk for meg om de gjør det. Jeg likte den Ac/Dc-lignende åpningen, den thumpingen på rytmikken.

Om vi ser bort fra bonuslåten som er på den japanske utgaven, er The Last Chance den siste Kisslåten publisert? Det er garantert noen nerder som vil sette meg på plass, men offisielt er det det for meg. Og den suger like hardt som de andre låtene som bare ikke gir mening. Det er det samme om og om igjen, ikke noe sjel, ikke substans, bare koble på og spill en svak kopi av det de har vist at de kan så godt før. 

It’s the last chance to get it right. Det klarte de ikke.

Coveret er ok, hadde dette vært ett av de eldre, med den gangs utgaver av medlemmene, tror jeg den hadde fungert. Et helt ok cover.

***

For en tur. Det har tatt tid. Og jeg har blitt mye vedre kjent med enkelte skiver, hørt gamle om igjen med en ny vinkling.

Oppsummering er vel at jeg står på de jeg har hatt som favoritter, i perioden 79-83, men at de skivene jeg har unngått fra tiden etter dette har enkelte spor som låt bedre enn jeg husket. 

Om jeg har tid eller lyst til å angripe et nytt band slik vet jeg ikke, men det har vært smertelig mye arbeid å høre så mye og fokusere så mye i tillegg til alt annet jeg gjør. 

Takk for at du engasjerte deg, og leste dette :).