Tons Of Rock 2022 Rk Rockedame Heavymetal 580x80

The leather rebels, en subjektiv gjennomgang

av yngve

Judas Priest 84 Foto Paul Natkin Getty Images

Bilde, fotograf: Paul Natkin/Getty Images

Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg to überfavoritter, nemlig hardrock-Priest og 'Stained Class', samt metal-Priest med 'Defenders Of The Faith'. 

I tillegg til meg skal selveste Tarjei fra Lost At Last henge med, for å lage en ubalanse, eller være enig, hvem vet :). Han er en del av en podcast som spiller Priest opp mot Maiden, sjekk HER for å finne ut av hva det dreier seg om (Yngve).

Om Tarjei: 

"Eg og Judas Priest går langt tilbake, heavyinteressen starta på ungdomsskulen og då med Priest, Maiden, Sabbath m.m., sånt folk høyrde på på første halvdel av 80-talet. Det endte med eit band som heitte Heavy Duty (namnevalget var ikkje tilfeldig) som var svært Priest-inspirert der eg spelte saman med mellom anna (sjølvaste) Reidar aka Horgh og Tony (som no er bassist i Sahg), og brørne Kyrre og Rolf Knudsen som var dei som introduserte oss andre til katalogen til Priest. Tony og Reidar var med i neste band, Lost at Last, der ikkje Priesterferansene var så tydelege, og ettekvart vart det slutt på originale låtar føre ein del av dei same folka danna Heavy Metal Kings som har spelt heavy-covers dei siste 20+ åra. I det bandet får eg til og med leve ut Rob Halford-fantasien min! Det siste året har eg hatt podkasten Priest VS Maiden med Heavybård frå bandet Magic Touch, så eg har faktisk Priest-discografien ganske bra under huden for tida. Så då min gamle venn Yngve spurde om eg ville bidra inn i denne spalten trengte eg ikkje så lang tid på å svare ja!

(Og for å reklamere litt - heldt i desse dagar på å spele inn debutplata til eit nytt band med gamle kjenningar. Bandet heiter Masheena .)"

***

Reglene for Kissartikkelen vil jeg prøve å etterleve, som er tilpasset og ser slik ut:

a) Jeg har lyttet så objektivt som mulig, hver låt, ikke tatt nostalgien med som verktøy, så godt som det er mulig. Og med det har jeg faktisk fått et par overraskelser.

b) Noen har få skiver, ingen samleobjekter, noen kan ikke tekster og titler på rams, derfor vil jeg ikke høre på eventuell kritikk på at jeg ikke orket å høre på bandet når de var nede, når de spilte for tretten stykker på en eller annen klubb etc. Men, jeg er en ivrig følger av det å like bandet, ikke alle skivene. Jeg har vært fan siden ca. 1980, altså 42 år-ish.

c) Alt som er forfattet i denne artikkelen er skrevet der og da, ikke endret i ettertid. Jeg har basically lyttet et par ganger på hver skive, noen ganger mer, og notert underveis. Resultatet er under her.

d) Dette prosjektet tar tid da jeg har mye annet å holde på med, og tidsrammen kan fort bli måneder. Jeg legger til et par skiver når jeg har tid, så ender vi opp med å se hvor det havner. Jeg personlig er spent på hvordan perioden fra 87 og fram til siste utgivelse blir. Der har jeg et par skiver jeg nesten ikke har hørt, noen jeg misliker, men dette prosjektet skal være litt åpent sinn, så alt kan skje.

c) Jeg oppfordrer folk til å sende inn tanker på skivene, sine kommentarer, men siden vi er i en latskapstid med sosiale medier, og at folk ikke gidder stort, kommer det vel kommentarer på Facebook eller noe. Jeg er alltid åpent for å legge til, er du uenig eller ønsker å blande deg inn, er det bare å sende meg en mail, denne artikkelen vil jo henge med en tid. I forhold til det jeg skriver tar jeg ingen kritikk, overskriften sier subjektiv. Og er det faktiske feil, faktafeil, da vil jeg gjerne bli korrigert. 

***

Rockal Rolla

Rocka Rolla (1974)

En skive jeg som oftest har avfeid, som jeg aldri greide å få taket på i yngre år er debuten. Det er et band som nok er litt for rocka for meg, og siden de jo leverte det sykt episke andrealbumet bare et par år etter, ble denne rett og slett for simpel. De havnet jo litt her på noen skiver senere også, det er en rød tråd til noe her på for eksempel 'British Steel'. Det skal sies at dette første slippet er en blandingsopplevelse, der vi får hint mot 'Sad Wings', så det er absolutt verdt å dykke ned i musikken.

Tittelkuttet er nok litt skyld i at jeg gikk litt lei, det var ofte å finne på samleskiver, den tids spillelister, der vi oppdaget nye band. Den dag i dag er nok låten noe svak for meg. Refrenget kanskje? Eller den smått overlykkelige rocken? Vet ikke, det er i hvert fall en liten nedtur for meg etter den greie åpningen med One For The Road, som smaker litt Stained Class, ikke mye, men nok til at den for meg fungerer som en god start på skiva. Kommersielt sett ville kanskje tittelkuttet gjort seg bedre som kickstarter, det er en enkel låt som folk synger med på. Der har jeg aldri vært ;).

Akkurat på denne utgivelsen, og nok flere skiver i denne omgangen, vil avlyttingen være basert på cd-er. Derfor er det litt så der i å mene noe om lyd og produksjon. Jeg har selvfølgelig alle lp-ene, men jeg hadde ikke, har ikke, mulighet til å bruke så mye tid til å snu og bla, da er cd perfekt. Og noen av disse jeg har er remastrede. Bare til info. Det er jo noen forskjeller på den originale utgivelsen på lp og cd, jeg mener det er noe endring på tittelkuttet. 

Winter er en oddity. Denne kan trekke litt i trådene som går mot neste skive. Denne låten er tung, metal, heavy! For sin tid selvsagt, men dette har aspekter ved seg som er der Sabbath lå i årene før. At den er produsert av vedkommende som jobbet med Sabbath på et par-tre skiver hjelper vel på :). Og gøy at man hører likheter med inngangen her og Metallicas 'Orion' ;). 

Også Deep Freeze er knallbra! Like kort ca. som forgjengeren, denne er vel 20 sekunder over minuttet, Winter er 40ish. To korte greier, som på en måte alltid har virket litt sprøtt. Dette er korte låter, nesten introer, men allikevel ikke. Begge er jo kuldebasert, og når vi forflytter oss over til neste spor, Winter Retreat, henger disse sammen på en måte? Jeg besitter ikke kunnskap på dette akkurat i skrivende stund, men mener det er en kobling. Opplys meg gjerne. Men alle tre er spennende, og jeg har faktisk glemt hvor fett det låter av denne trioen. 

Om med en av de låtene jeg alltid har likt bra fra debuten, Cheater, er det vel strengt tatt bare tittelkuttet som fortsatt irriterer litt. Cheater er en feit drivende rocker, som også har litt Stained Class over seg. Til og med munnspillet får godkjent herfra. 

Never Satisfied er så der, litt baktung, litt mellom Cheated og Rocka Rolla kanskje? Den er absolutt tyngre og mer svingete enn Rocka Rolla, men den gir meg ikke så altfor mye. I enkelte øyeblikk er det naturligvis kult, men den er, for å gjenta meg selv, litt baktung og på det jevne. 

I min verden snur vi nå skiva, og vi beveger oss over til et knippe låter som jeg faktisk ikke husker så altfor godt. Det er over tjue år siden jeg har spilt dette albumet. Blant annet hadde jeg glemt at det var Hinch som spilte trommer på dette, haha, sånn kan det gå. 

Og så til det som er høydepunktet, den episke og storslåtte Run Of The Mill! Hva skal vi med korte hitbaserte låter fra bandet når de kan levere slik? Ikke vet jeg, men de som vil synge med på Breaking The Law får gjøre det, jeg velger å gå mer i dybden og nyte dette. Og legg merke til at det oser Michael Schenker og Ufo av gitarene i starten ;). Og bassen som fører an fra 03:40 ca., hallo! Den tar jo fokuset bort fra gitaren, det er herlig det! Rob har greier her som står seg opp mot mye av det imponerende på neste skive.

Dying To Meet You er en raring. Jeg elsker slik de legger ned låtene, der Rob og en cleangitar jobber i førersetet, og der rytmikken tilpasser seg hele tiden. Veldig bra! Og arrangeringen er fenomenal! Haha, denne er en slik låt som man tror slutter, og at en ny begynner. Men vrien i midten, hvor det fete uptempoløpet begynner, genialt! Her er de også i sitt ess på Rocka Rolla. Denne og Run Of The Mill er hjertebarna mine, med Run som en absolutt ener. De små gitarhalene som hele tiden henger på slutten av riffet kan bli litt irriterende, men jeg skal ikke klage på slikt. 

Caviar And Meths er det egentlig ikke så mye å si om. Det er en del av en låt Al Atkins skrev i tiden før, og dette er kun introen ifølge et intervju jeg leste rundt dette. Så vi har en intro som endte opp som en outro, og hvor en kortere versjon av låten havnet på et album Atkins slapp i 98, som var var under halvparten på lengde kontra den originale fra før Rocka Rolla. Ha-ha, the plot thickens. 

Summert: Run hersker! Dying To Meet You, de tre kuldegradene samt Cheater er alle bra og verdt å nevne. Ellers var jeg glad for at jeg tok tak i dette bandet som nytt prosjekt, jeg oppdaget at min aversjon for dette albumet kanskje var litt utdatert. 

Coveret: Bare trist, helt korka faktisk. Det var jo tiltenkt Rolling Stones husker jeg, og denne estetikken kunne nok vært mer kledelig for den gjengen. Det skal sies at det altfor mye-coveret som prydet reissuen som kom på midten av 80-tallet også var uff. Men bedre, ikke kledelig.

Tekst: Yngve

"Denne plata oppdaga eg etter at eg hadde høyrd ein del på Priest allereie. Tippar inngongen var rundt Killing Machine/Stained Class for min del, men Turbo som første album eg kjøpte då det kom ut.

Og det er stor forskjell på platene til Priest. Rocka Rolla kan høyrest ut som eit heilt anna band enn det som gav ut Killing Machine. Men du har jo Rob Halford si stemme der som er gjenkjennelig frå første låt, One For The Road. Og det svingar unektekelig. Like unektelig let det 70-talet som juling. Etter det første sjokket på stilen hugsar eg at eg likte plata frå første gang. Det var noko spanande med litt nostalgi, hippiear og 70-talet allereie då på starten av 80-talet. Tittellåta svingar og fint avgårde, og her er Priest allereie inne på galopp-takten som mange år seinare vart Maiden sitt varemerke. Dette er og den første låta med det som skulle bli den klassiske Halford/Tipton/Downing-krediteringa.

Winter er startar skikkelig 70-tals, her er det Zeppelin og Sabbath og smått psykeldelisk, og hovudriffet fengar, det svingar, og Ian Hill får litt større plass her enn på seinare plater. Den går umerkelig over i Deep Freeze, der Sabbath-inspirasjonen er nesten overtydeleg i starten, og Winter-riffet kjem igjen. KK Downing tar Hendrix-inspirasjonen heilt ut på Winter Retreat. En kompis av meg pleidde å seie at slutten av soloen høyrdes ut som om nokon sagar i ein liten hund! På den siste delen av den låta er eg sikker på at Rob hadde blomar i det lange blonde håret under innspelinga. Hippie-Zeppelin på sitt beste.

Cheater er litt meir frampeik til korleis Priest ville utvikle seg. Bandet er litt meir kontant, og Rob er litt meir den historieforteljaren vi kjenner i dag. Her er og dei inne i ein lett galopp. Never Satisfied, der er hovudriffet ganske klassisk Priest, og avslutningsskriket er umiskjennelig Rob. Run Of The Mill er ei låt som ikkje har festa seg lite god for min del. Basslinja der er fin, og den svingar litt mellom Califorina og Birmingham stemningsmessig. Og eg høyrer no at det er alt for langt solotema. Men så drar det seg til Høge Rob-skrik på slutten. Dying To Meet You er og ei låt som vert litt anonym i det store Priest-universet for min del, sjølv om eg ikkje mislikar den. Litt tilgjort stemme på Rob Halford her. Det er egentlig to låtar her (eller er det det?), den siste er av og til kreditert som Hero Hero utan at den gjer låta noko bedre av den grunn. Ei heilt grei låt. Plata avsluttar med Caviar And Meths, ein instrumental som i utgangspunktet er over 7 min, men som her er kutta ned til litt over 2. Eg fann forøvrig først ut i dag at dei med Meths her refererer til raudsprit, så eg er ikkje freista til å teste ut akkurat den den komboen.

Såvidt eg hugsar er i Priest sjølv så glad i coveret på plata, men eg likar det. Det er stilrein og fin design, sjølv om det ikkje akkurat skrik her kjem verdas største heavy metal ikoner ut i første runde. Baksida er heilt ok, då eg først høyrde plata var det jo artig å sjå hippe-stilen til Priest, vi har jo mest vant med lær og naglar frå den kanten.

Generelt ei sjarmerande plate som eg alltid har likt. Priest er unge og vil noko, sjølv om det ikkje er heilt klart for lyttaren, eller bandet, heilt kor dei vil. Og dei er her, som på mange av platene, inspirert av tida plata er spelt inn i. Som fan er det utruleg digg å reise til både 70, 80, 90-talet med Judas Priest! Men skal eg vera litt streng her så er det tittelsporet, Cheater og Never Satisfied som står seg best i dag.

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Judas Sad

Sad Wings Of Destiny (1976)

Det var på tide å få ut en oppfølger til debuten, og i ettertid er vel dette regnet som en av de definerende Priestskivene?

Men den gang, når dette var et ukjent og ungt band, vil jeg gjette på at de fleste ikke brydde seg stort. Det er lett å se tilbake nå, og tro at de store banda alltid var store, men her snakker vi om et band som hadde debutert med en flopp, som hadde like ræva budsjett på sitt andre album, og som hadde hatt relativt god gjennomlufting i lineupen.

Året var 1976, og om vi ser tilbake, kom det en del slipp fra større etablerte artister som nok fikk mesteparten av oppmerksomheten. Og det var naturlig, for Priest var jo som sagt et nytt band, i hvert fall om vi tenker som innspillingsartist. I tillegg var dette pre bølgen fra Uk som jo våknet et monster, Nwobhm, der bølgens slagkraft skapte tsunamier i form av thrash metal og andre sjangergrener. Og Judas Priest var ett av banda som lå til grunn for denne bølgen, som inspirasjon, derfor er bandet i min bok en grunnpilar for det vi sitter og omtaler som metal i dag. For meg er den klassiske metallen Priestbasert, ikke Sabbath eller andre 70-tallsband. 

Albumet vi her skal fokusere på er i ettertid korrekt sementert som et definerende album. Flere artister har utropet dette til inspirasjon, og da snakker vi artister som i seg selv var sjangerdefinerende, Slayer, Megadeth m.fl. Jeg har i alle år sammenlignet Rocka Rolla med Saxons debut, der de famlet litt og ikke hadde funnet en stil. Samtidig vil jeg også peke mot Samson, som med sitt 1978-slipp Survivors, som har likheter i denne utviklingen. Begge disse, og Priest, fant formen på sine andre album, som vel er ganske vanlig. Det er haugevis av bedre debutskiver enn Rocka Rolla, men få skiver som nevnes med en slikt omtanke som når Sad Wings dras fram i debatten.

Hva med låtene? Holder de mål i dag? Er det en produksjon som fortsatt yter låtene rettferdighet? Om bare få år feirer dette slippet 50 år, og jeg vil påstå at blant Judas Priests utgivelser, er Sad Wings på en topp 5-liste over gullet. Så for meg er det ingen tvil om at Sad Wings Of Destiny fortjener det ettermælet som er gitt, hvor bortimot alle låtene er klassiske, og hvor de gir meg som lytter like mye hver gang jeg sjekker innom. Dette er et av bidragene i bandets diskografi som spilles jevnlig, derfor er det også et som kanskje er minst spennende for meg å stikke hånda ned i. 

Når man hører åpningsriffet på Victims Of Changes, før vokalen kommer, er det ikke langt unna Rocka Rolla. Er det meg som har lært meg at det er et større skille mellom disse skivene enn hva som er fakta? Det som stort sett er annerledes på denne vi her tar for oss er at det er mer metal, proto-metal, og mindre rock’n roll kanskje? Riffene har mer substans, og de gode øyeblikkene er flere. Og selvsagt, Halford løfter talentet sitt inn i en ny tilværelse. Hvor mange som drar fram dette albumet når man skal hedre Rob, eller peke på hvor metallen begynte å forme seg, det er ikke få. 

For meg er ikke Victims en låt som er 100%, det er først og fremst det skillet der låten endrer seg etter ca 04:40ish. Når de tar det helt ned, og bygger opp, det er det som styrer grunnen til at folk velger å favorisere denne, tror jeg. Jeg liker lange låter, og liker når det snur, vender på seg, kommer nye deler, så slikt sett er det bare å applaudere. 

Ripper er pinadø definisjonen på hva Priest fikset av feite og enkle riff, blandet med konge vokal. Det er en tung dreper, midtempo, og slik de dobler takten, for et herlig virkemiddel. Rob åler seg på versene, en veldig selvsikker og flink frontfigur på denne.

Og om Victims kanskje ikke er den monsterepiske låten for meg, bare elementer, er Dreamer Deciever nettopp det. Her får du alt jeg elsker med Priest anno 70-tallet. Begynnelsen med Rob og den akustiske gitaren, makan til gull! Dette MÅ jo være høydepunktet her? Den utrolig flotte dynamiske arrangeringen, Rob!!!! Og den kanonfine overgangen til Deceiver, der også Rob hersker, men hvor også drivet til bandet, og spesielt gitarriffet og trommene, hamrer løs. 

Og Prelude/Tyrant, som like bra som Ripper, og noe av det bedre fra Priest på 70-tallet synes jeg. Jeg mener noen utgaver ikke har med Prelude…? Jeg vokste i hvert fall opp med at den skulle være en intro for Tyrant når man flippa over lpen til side B. Det pianobaserte stykket er kledelig som oppkjøring til Tyrant. Tyrant er en litt annerledes låt på dette albumet, mørkere kanskje? Mulig bassdominansen her har litt av skylden for det, men det er noe som gjør den litt spesiell. Jeg liker’n, men den er ikke i toppsjiktet.

Genocide? Hm, den er en nøtt. Jeg vokste opp med at Genocide var Thin Lizzy, hehe, og den er mega, da ble liksom Priests navnebrorlåt litt taper. Det er tam låt, fra åpningen fram til refrenget tar det liksom ikke av. Unntaket er slutten, der rocker de det litt opp, og noe de burde ha gjort tidligere. 

Og der Dreamer Deciver gjorde rent bord, følger Epitaph rett bak. Da avslører jeg kanskje at jeg er mest glad i de litt følelsesladde låtene. Jeg orker ikke å høre de rockete, og gleder meg fint lite til United og Living After Midnigt down the road :). Rob synger fantastisk på Epitaph, og den er selvsagt for kort. For meg hadde det vært mer spennende om Genocide hadde blitt ofret til fordel for en utvidet Epitaph og i den overlappingen til Island Of Domination. 

…som er blant perlene her. Her er Priest akkurat der de skal være, med gyngingen, drivet og de friske riffene. Og det er ikke overraskende hvorfor Rob begynner å bli den vokalkongen han jo ble, hvorfor folk begynte å løfte fram Halfords syke stemme. 

Coveret: Skrekkelig bra, dystert, skummelt, bra tegnet, idiotisk klemt mellom Rocka Rolla og Sin After Sin. Cover har ikke vært bandets store arv, og det er litt merkelig at akkurat dette albumet ble som det ble.

Summert: Joda, skiva ER bra, og de låtene jeg alltid har likt liker jeg best ennå. Men jeg fant også ut at Genocide rett og slett er et spor jeg kunne klart meg uten.

Tekst: Yngve  

***

Her hadde eg nok høyrd ein del av låtane før eg høyrde albumet, då live-versjonar på Unleashed in the East og på den fantatiske Live Vengeance VHS-en som gjekk sin seiersgang på heime-åleine-festar i Knarvik på første halvdel av 80-talet. Eit liveopptak eg meiner er noko av det flottaste som er festa på film nokonsinne.

Uansett: VICTIM OF CHANGES! Det er favorittlåta mi med Priest, og kanskje favorittlåta mi ever. For ei opning! Den låta har alt. Sjekk berre den tostemte gitarintroen. I staden for at gitaristane har same tone i forhold til kvarandre slik det er vanleg i t.d. Maiden og Lizzy, leikar dei seg oppfinnsamt opp og ned å halsen, av og til møtes dei, og så vandrar dei kvar sin veg etterpå. Det er rein magi! Og det før låta startar. Det er ein symfoni av tunge riff, rolige partiar, brøling, skriking og kattemjuk vokal av Halford her. Med denne låta meiner eg dei sette standarden for all heavy metal som kom seinare. Den første gongen eg høyrde Master of Puppets tenkte eg: No har Metallica laga sin eigen Victim of Changes. Og å komme noko slikt på album to, ei låt som framleis er sjølvskreven i settet. Sterkt! 

Det tapar seg ikkje med låt to heller: The Ripper. Igjen, ein antonal og innovativ tostemt gitar før eit trykkande tema der Halford er absolutt glitrande og teatralsk. Du ser han for deg, slentrande rundt i eit victoriansk London med kniven laust i sliren, og deler ut hogg og stikk til stakkars prostituterte. Det er og ein heilt fantatisk gitarmelodi der som kjem etter refrenget. Intense greier! 

Dreamer Deceiver og er ei flott låt, men der dei to første peikar framover mot det Priest skal bli er dette mer eit peik bakover til Rocka Rolla. Flotte solar, og eg likar godt teksten, spesielt strofa He said in the cosmos is a single sonic sound, that is vibrating constantly. Eg veit ikkje kvifor, men der syng eg alltid med. Det er ein fin overgang til Deceiver. Fin låt det og, med nokon fine Halford-hyl, men ikkje av dei sterkaste på plata i mi bok. Prelude er neste låt, og eg må innrømme at den ikke gir meg så mykje. Er det preludium til Tyrant? Musikalsk er det ingenting som tyder på det. 

Tyrant i seg sjølv er ei bra låt, som peikar fram mot stilen dei fann på Stained Class. Likar godt mourn for our souls-temaet, og låta generelt. Men versjonen på Unleashed in the East er mykje bedre, spesielt refrenget er litt slapt her. Genocide er ei knall låt, men den er og mykje meir brutal på Unleashed. Sjølv om det låter litt tynt etter dagens standard, synes eg her at heile bandet, og kanskje spesielt malar eit grandiost bilde av folkemord. Sin after sin, I have endured, yet the wounds I bear are the wounds of love er og ein strofe som har sett seg, og som eg både reflekterte litt over då eg først høyrde plata, og I ettertid. Her viser Halford dualiteten, dobbeltlivet: På dagtid ein knallhard rockar som tør det meste, men når mørket senkjer seg ein sår gut som strevar med sin forbodne seksualitet. Kanskje. Eller kanskje eg les for mykje i det. Fine ord er det iallefall. 

Eg elskar Epitaph. Den sanga skal spelast når dei senkar meg ned i ovnen der eg skal brennast etter at eg er borte (og etter den skal Drink to the Dead med Clutch spelast, og då skal eg spandere min siste runde på dei frammøtte). Eg likar alt, pianmelodien av Glenn Tipton, Rob Halford sin vokal er nydelig, og det same er vokal arrangementa. Dette er ei sånn låt eg ofte må høyre fleire gonger på rad. Flott tekst har Glenn skreve og. Og at dette er den minst spelte låta på plata i følgje Spotify, ja det er både uforståeleg og ein skam spør du meg. 

Plata avsluttar episk og flott med Island of Domination. Halford er dramatisk og fin, det mange flotte riff der både han og gitaristane kan leike seg. Og ein kul slutt!

I ettertid er det ei plate eg likar godt, og set på med jamne mellomrom. Coveret er nydelig, Fallen Angel av Patrick Woodroffe, eit av dei bedre til Priest, sjølv om eg synes det er mykje bra cover på Priest-katalogen. I min Priest-nerdedom har eg gått å lurt på kjøpe en original av Woodroffe og er inne og kik på heimesida hans av og til, utan at eg har slått til på noko enno.

Knall plate!

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Priest Sin After

Sin After Sin (1977)

Her snakker vi skive som jeg alltid har latt flyte litt på sidelinjen. Selvsagt har man den, selvsagt har man hørt den, men her er det mer snakk om å ha hørt noen låter mye, noen veldig lite, og hvor noe har gått i glemmeboka. Det er absolutt et album man bør ha om man vil ha det bedre Priest fra 70-tallet, men samtidig er det noe som gjør at denne havnet litt i klem for min del. 

Var det det litt kjipe coveret? De har hatt verre. Var det det musikalske innholdet? Der har de definitivt hatt verre og bedre. For meg handlet min tidlige periode med Priest om andre skiver, der man først fikk høre Stained Class fra året etter, så de par som brakk over til den mer klassiske metallene de ble kjent for, og hvor Defenders toppet det hele. Sin After Sin var bare litt ute av sfæren i de først, hm, ti årene kanskje, men jeg hadde kassetten tidlig. Uansett er det denne og kanskje Killing Machine jeg har hørt minst på i de senere årene, og som jeg har mest å tape/vinne på i forhold til å få meg sjokk eller overraskelser. 

Det er helt klart et sultent Priest på enkelte spor, men det henger også litt igjen fra 70-tallsrocken her. Sinner er garantert en av de som virkelig befestet seg hos de fleste, den og coverlåten Diamonds And Rust, som de på samme måte som Better By You fra neste skive klarte å gjøre til sin egen. Om Slayer ikke hadde covra Dissident Aggressor, hadde den blitt namedroppa så ofte? Det kommer vi tilbake til.

Sinner er uansett en flott åpning, og med studiomusikeren Simon Phillips på plass bak trommene, ble det en annen stil. Hvorvidt det var bedre eller dårligere enn før vet jeg ikke, aldri tenkt på, men han er jo en av de virkelig gode trommisene. I min verden dog er det å være flink ikke nødvendigvis synonymt med spennende. På mye av innholdet på skiva her er det konge det han leverer, men samtidig er det også mye som er anonymt, eller i hvert fall rytmikk som for meg framstår som litt safe. Jeg vet ikke hvordan og om han fikk noen føringer. Men det er mye tøft, som på Let Us Prey/Call for the Priest, der Simon kjører på med doble basstrommer, noe uvanlig lagt slik i 1977. Teknisk sett veldig kult, men det er noe på skiva jeg føler er litt samlebånd. Det skal også sies at jeg egentlig aldri har vært superimponert over det Holland gjorde senere, så Phillips har lagt listen høyt her. 

Der Starbreaker er ok, ikke mer, men med en god del tøffe greier på gitarene, er neste bare trist. Om de følte de måtte ha med den forventede balladen, vet jeg ikke, men Last Rose of Summer funker ikke i det hele tatt. Greit, det er antydning til ok vokal, men den cheesy jazza flyten med cocky casanovakoring på slutten der, come on! Jeg er glad når den er over, og marsjere taktfast i egen overbevisning foran Tarjeis synsing om denne :).

Så bærer det rett inni Let Us Pray/Call For The Priest, som jeg var innom i avsnittet over her. Det svinger her, men med nesten minuttet med intro og litt baktung inngang, virker det som om det lett kunne vært snittet litt i arrangeringen her. Det kunne glatt ha begynt rett på 01:23, og der lukter det veldig av Nwobhm, og man vet jo at Priest var viktig inspirasjon for den generasjonen. Tenk Diamond Head på det riffet. Her fungerer trommene supert, og jeg har en mistanke om at mye av det som leveres på Sin After Sin ble plukket opp av mange trommiser rundt forbi. Tøft hihatarbeid, mange feite breaks og kule basstrommer. Men det er noe storbandgreier som flørter i understrømmen her, noe symfonisk rock, og det plager meg. Priest er på vei, dette albumet er for meg kun en del av utviklingen, ikke noe jeg anser som en milepæl. Jeg vet mange vil være uenig i det. Jeg anerkjenner dog det skiva gjorde for bandets stilskifte, dette er vel en dreining fra Sad Wings og mot det de leverer året etter, og opp mot den enklere formen for hardrock/metal i 79-81.

Om Last Rose var døden, er Here Comes The Tears desto mye bedre. Her er det en powerballade, men smoothe saker i starten, før de drar på, med dynamikk, driv og tyngde. En særledes bra sang, og ett av høydepunktene på Sin After Sin. Selvsagt er det et pluss med langdrygt tordendrønn på slutten.

Og om Sinner og Diamonds, og Here Comes The Tears, var notert som höydare, er Dissident Aggressor vel verdt å strekke helt til topps. Her er det metal, oldschool, arbeiderklassemetal, feite hyl, innslag som senere ble maler for andre band å henge fra seg jakkene på. 

Cover: Ikke noe som har fenget meg. Og det til tross for hodeskaller og mørke skyer. Det er bare noe litt overpretensiøst med dette. Kanskje uten de silhuettene?

Sum: Vel, kanskje har skiva fått litt mer innpass her nå, men det er fortsatt de låtene jeg kjente godt fra før som sitter best. Og jeg husker ikke Here Comes The Tears som så bra. Fortsatt et ujevnt album, som Rocka Rolla også var, men vi nærmer oss et gjennombrudd for bandet, og dette la en viktig stein i den grunnmuren.

Vi sier også adjø til denne logoen her, før den superklassiske hamres inn på neste.

Tekst: Yngve

***

For ei opning! Sinner sit som eit skudd den dag i dag, like bra som den gjorde då eg først oppdaga den på 80-talet. Curse and damn you, all you fall by the hand of the sinner! Eller sinnA ! som Rob syng så nydeleg her. Eit flott klassisk parti før det roar seg ned og KK tar over med villskapen sin. Simon Philips legg grunnlaget for korleis heavytromminga blir framover, sjølv om han berre er ein sessiontrommis. Det her er og ei nydeleg låt live. Hugsar spesielt når Halford (utan Priest) i topp form på Sweden Rock i 2002 drog denne luring opp av skinnbuksene! (Hm - Yj).

Og så kjem Diamonds And Rust, ein flott versjon av ei flott låt - og den skil seg ikkje ut som ein coverlåt i samanhengen. Priest er (stort sett) gode på dette, å gjere andre låtar til sine eigne. Ein trommis eg spelte med før vart storfan av Joan Baez som har laga låta (om Bob Dylan) etter han høyrde orginalen, som og er flott.

Etter ein flott trommebeat kjem Starbreaker i gang. Ikkje mykje å trekke for her heller! Gitaristane lagar godt med rom for Rob Halford å boltre seg på, noko han gjer med eleganse. God trøkk i både trommene, Rob og KK på slutten. 

Eg er svak for Priest sine hippie-balladar, det må eg innrømme, og Last Rose Of Summer treff meg rett i hjarterota. Det er ei nydeleg låt, og den kjem alltid til meg på hausten. Låta klarar å mane fram både lukt og smak av klar frisk haustluft hjå meg, så pass at eg stort sett postar den på Facebook på den tida. Do not despair, Mother Nature simply rests, In sleep she has well earned, det er vakkert, og det er stemningsskapande. 

Og så kjem side 2. 

Den har eg alltid likt, men har verkeleg fått opp augene for den i seinare tid. I ein av dei første episodene av podkasten Priest VS Maiden er kunstaren Kim Diaz Holm gjest, og han har ein teori om at side 2 på Sin After Sin er eit konseptalbum. Eg skal ikkje gjengi teorien hans her, men eg anbefaler at du sjekkar ut episoden, eg lovar at du og vil sjå denne plata i eit nytt lys! Her er episoden på Acast, den fins og over alt der podkastar bur. 

Men tilbake til låtane. Let Us Pray,her har du ein intro som gjer det høgt under taket! Sakral semning, og spesielt med den fleirsteme vokalen på slutten. Og så får vi Call for the Priest. Her går det unna! Doble kaggar, full guffe på riffet, og dei lyse tonane på bassen gjer det spesielt intest. Her klarar dei å skape ei heilt spesiel stemning i låta, det er litt hei kor det går, men det ligg og litt under at det kanskje går rett til helvete. Og det er kanskje derfor presten skal tilkallast? Og kanskje det er heilt greit at det går den vegen? Teatralsk og flott låt er det iallefall, spesielt når gitartemaet frå Let Us Prey dukkar opp igjen uti låta. 

Så kjem sjølvaste Raw Deal. Dette er ei låt som ikkje festa seg så veldig då eg høyrde plata på 80-talet, men låta er no kjent som det første tydelege hintet om Rob Halford sin legning. Det ein skitten og slentrande groove her, med ei funky basslinje av Ian Hill. Vokalen er litt meir oppstykka og kaotisk her, det er som ein kjenner den stramme lukta av ein skitten undergrunnsklubb der litt av kvart foregår og det kun er bruddstykker ein klarar i hugse dagen etterpå. Tromminga er super her og, spesielt basstromme-rullinga i gitarsolen. I ettertid har altså spesielt denne låta vokst på meg. Forøvrig blir teksten på nettopp denne låta analysert av litteraturvitaren Frode Hemlic Pedersen i ein episode av Priest VS Maiden.

Og så kjem tårene, Here Come The Tears. Tekstane verkar meir personlege på denne side 2, der side ein meir har skildringar av mytiske karakterar som Sinner og Starbreaker, og mytiske metal-monstre er noko Rob Halford vart meir og meir oppteken av å skrive om utover i karriæren. Her er både han og musikken sart og fint, heilt til han nesten bryt saman på slutten av låta. Eg likar spesielt godt den akustiske gitaren som kjem åleine midt i låta der. 

På den siste låta er det brått slutt på sarte og fine, etter ein intro som bygger seg opp flerrar eit fleirstemt skrik gjennom, og eit av tidenes heavymetal-riff kjem som seilande som eit krigsskip. Mange kjenner kanskje Slayer sin versjon bedre, men eg var av dei som likte Slayer ekstra godt då dei heidra Priest med å spele cover av Dissident Agressor. Og for eit heavymetal-ord det er! Men kva, eller kven er denne dissidente angriparen? Er det han som skal rive Berlin-muren? Eller er det noko anna Rob syng om her? Låta er ein av Priest sine tøffaste, og avsluttar plata med eit smell.

Med Sin After Sin når Priest nye høgder. Sad Wings Of Destiny er bra, men litt ujamn i forhold. Som sagt er dette ei plate eg høyrer med jamne mellomrom med enno meir glede enn då eg var yngre. Den har både holdt seg og vokst i mi øyrer. Bandet kjem meir og meir inn i stilen sin, dei er på eit stort plateselskap og har eit større budsjett for å spele inn plata, dei er bedre å spele og lagar tøffare riff og låtar. Bra jobba Priest!

For trommenerdane der ute: I episoden av Priest VS Maiden der Frodis aka Harald Frode Unneland er gjest, brukar vi mykje tid på å diskutere nettopp Sin After Sin, og spesielt trommisen som spelar der, Simon Philips. Den kan vera verdt ein lytt!

Tekst: Tarjei A Heggernes