Karmøygeddon 23 B

The leather rebels, en subjektiv gjennomgang

av yngve

Judas Priest 84 Foto Paul Natkin Getty Images

Bilde, fotograf: Paul Natkin/Getty Images

Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg to überfavoritter, nemlig hardrock-Priest og 'Stained Class', samt metal-Priest med 'Defenders Of The Faith'. 

I tillegg til meg skal selveste Tarjei fra Lost At Last henge med, for å lage en ubalanse, eller være enig, hvem vet :). Han er en del av en podcast som spiller Priest opp mot Maiden, sjekk HER for å finne ut av hva det dreier seg om (Yngve).

Om Tarjei: 

"Eg og Judas Priest går langt tilbake, heavyinteressen starta på ungdomsskulen og då med Priest, Maiden, Sabbath m.m., sånt folk høyrde på på første halvdel av 80-talet. Det endte med eit band som heitte Heavy Duty (namnevalget var ikkje tilfeldig) som var svært Priest-inspirert der eg spelte saman med mellom anna (sjølvaste) Reidar aka Horgh og Tony (som no er bassist i Sahg), og brørne Kyrre og Rolf Knudsen som var dei som introduserte oss andre til katalogen til Priest. Tony og Reidar var med i neste band, Lost at Last, der ikkje Priesterferansene var så tydelege, og ettekvart vart det slutt på originale låtar føre ein del av dei same folka danna Heavy Metal Kings som har spelt heavy-covers dei siste 20+ åra. I det bandet får eg til og med leve ut Rob Halford-fantasien min! Det siste året har eg hatt podkasten Priest VS Maiden med Heavybård frå bandet Magic Touch, så eg har faktisk Priest-discografien ganske bra under huden for tida. Så då min gamle venn Yngve spurde om eg ville bidra inn i denne spalten trengte eg ikkje så lang tid på å svare ja!

(Og for å reklamere litt - heldt i desse dagar på å spele inn debutplata til eit nytt band med gamle kjenningar. Bandet heiter Masheena .)"

***

Reglene for Kissartikkelen vil jeg prøve å etterleve, som er tilpasset og ser slik ut:

a) Jeg har lyttet så objektivt som mulig, hver låt, ikke tatt nostalgien med som verktøy, så godt som det er mulig. Og med det har jeg faktisk fått et par overraskelser.

b) Noen har få skiver, ingen samleobjekter, noen kan ikke tekster og titler på rams, derfor vil jeg ikke høre på eventuell kritikk på at jeg ikke orket å høre på bandet når de var nede, når de spilte for tretten stykker på en eller annen klubb etc. Men, jeg er en ivrig følger av det å like bandet, ikke alle skivene. Jeg har vært fan siden ca. 1980, altså 42 år-ish.

c) Alt som er forfattet i denne artikkelen er skrevet der og da, ikke endret i ettertid. Jeg har basically lyttet et par ganger på hver skive, noen ganger mer, og notert underveis. Resultatet er under her.

d) Dette prosjektet tar tid da jeg har mye annet å holde på med, og tidsrammen kan fort bli måneder. Jeg legger til et par skiver når jeg har tid, så ender vi opp med å se hvor det havner. Jeg personlig er spent på hvordan perioden fra 87 og fram til siste utgivelse blir. Der har jeg et par skiver jeg nesten ikke har hørt, noen jeg misliker, men dette prosjektet skal være litt åpent sinn, så alt kan skje.

c) Jeg oppfordrer folk til å sende inn tanker på skivene, sine kommentarer, men siden vi er i en latskapstid med sosiale medier, og at folk ikke gidder stort, kommer det vel kommentarer på Facebook eller noe. Jeg er alltid åpent for å legge til, er du uenig eller ønsker å blande deg inn, er det bare å sende meg en mail, denne artikkelen vil jo henge med en tid. I forhold til det jeg skriver tar jeg ingen kritikk, overskriften sier subjektiv. Og er det faktiske feil, faktafeil, da vil jeg gjerne bli korrigert. 

***

Rockal Rolla

Rocka Rolla (1974)

En skive jeg som oftest har avfeid, som jeg aldri greide å få taket på i yngre år er debuten. Det er et band som nok er litt for rocka for meg, og siden de jo leverte det sykt episke andrealbumet bare et par år etter, ble denne rett og slett for simpel. De havnet jo litt her på noen skiver senere også, det er en rød tråd til noe her på for eksempel 'British Steel'. Det skal sies at dette første slippet er en blandingsopplevelse, der vi får hint mot 'Sad Wings', så det er absolutt verdt å dykke ned i musikken.

Tittelkuttet er nok litt skyld i at jeg gikk litt lei, det var ofte å finne på samleskiver, den tids spillelister, der vi oppdaget nye band. Den dag i dag er nok låten noe svak for meg. Refrenget kanskje? Eller den smått overlykkelige rocken? Vet ikke, det er i hvert fall en liten nedtur for meg etter den greie åpningen med One For The Road, som smaker litt Stained Class, ikke mye, men nok til at den for meg fungerer som en god start på skiva. Kommersielt sett ville kanskje tittelkuttet gjort seg bedre som kickstarter, det er en enkel låt som folk synger med på. Der har jeg aldri vært ;).

Akkurat på denne utgivelsen, og nok flere skiver i denne omgangen, vil avlyttingen være basert på cd-er. Derfor er det litt så der i å mene noe om lyd og produksjon. Jeg har selvfølgelig alle lp-ene, men jeg hadde ikke, har ikke, mulighet til å bruke så mye tid til å snu og bla, da er cd perfekt. Og noen av disse jeg har er remastrede. Bare til info. Det er jo noen forskjeller på den originale utgivelsen på lp og cd, jeg mener det er noe endring på tittelkuttet. 

Winter er en oddity. Denne kan trekke litt i trådene som går mot neste skive. Denne låten er tung, metal, heavy! For sin tid selvsagt, men dette har aspekter ved seg som er der Sabbath lå i årene før. At den er produsert av vedkommende som jobbet med Sabbath på et par-tre skiver hjelper vel på :). Og gøy at man hører likheter med inngangen her og Metallicas 'Orion' ;). 

Også Deep Freeze er knallbra! Like kort ca. som forgjengeren, denne er vel 20 sekunder over minuttet, Winter er 40ish. To korte greier, som på en måte alltid har virket litt sprøtt. Dette er korte låter, nesten introer, men allikevel ikke. Begge er jo kuldebasert, og når vi forflytter oss over til neste spor, Winter Retreat, henger disse sammen på en måte? Jeg besitter ikke kunnskap på dette akkurat i skrivende stund, men mener det er en kobling. Opplys meg gjerne. Men alle tre er spennende, og jeg har faktisk glemt hvor fett det låter av denne trioen. 

Om med en av de låtene jeg alltid har likt bra fra debuten, Cheater, er det vel strengt tatt bare tittelkuttet som fortsatt irriterer litt. Cheater er en feit drivende rocker, som også har litt Stained Class over seg. Til og med munnspillet får godkjent herfra. 

Never Satisfied er så der, litt baktung, litt mellom Cheated og Rocka Rolla kanskje? Den er absolutt tyngre og mer svingete enn Rocka Rolla, men den gir meg ikke så altfor mye. I enkelte øyeblikk er det naturligvis kult, men den er, for å gjenta meg selv, litt baktung og på det jevne. 

I min verden snur vi nå skiva, og vi beveger oss over til et knippe låter som jeg faktisk ikke husker så altfor godt. Det er over tjue år siden jeg har spilt dette albumet. Blant annet hadde jeg glemt at det var Hinch som spilte trommer på dette, haha, sånn kan det gå. 

Og så til det som er høydepunktet, den episke og storslåtte Run Of The Mill! Hva skal vi med korte hitbaserte låter fra bandet når de kan levere slik? Ikke vet jeg, men de som vil synge med på Breaking The Law får gjøre det, jeg velger å gå mer i dybden og nyte dette. Og legg merke til at det oser Michael Schenker og Ufo av gitarene i starten ;). Og bassen som fører an fra 03:40 ca., hallo! Den tar jo fokuset bort fra gitaren, det er herlig det! Rob har greier her som står seg opp mot mye av det imponerende på neste skive.

Dying To Meet You er en raring. Jeg elsker slik de legger ned låtene, der Rob og en cleangitar jobber i førersetet, og der rytmikken tilpasser seg hele tiden. Veldig bra! Og arrangeringen er fenomenal! Haha, denne er en slik låt som man tror slutter, og at en ny begynner. Men vrien i midten, hvor det fete uptempoløpet begynner, genialt! Her er de også i sitt ess på Rocka Rolla. Denne og Run Of The Mill er hjertebarna mine, med Run som en absolutt ener. De små gitarhalene som hele tiden henger på slutten av riffet kan bli litt irriterende, men jeg skal ikke klage på slikt. 

Caviar And Meths er det egentlig ikke så mye å si om. Det er en del av en låt Al Atkins skrev i tiden før, og dette er kun introen ifølge et intervju jeg leste rundt dette. Så vi har en intro som endte opp som en outro, og hvor en kortere versjon av låten havnet på et album Atkins slapp i 98, som var var under halvparten på lengde kontra den originale fra før Rocka Rolla. Ha-ha, the plot thickens. 

Summert: Run hersker! Dying To Meet You, de tre kuldegradene samt Cheater er alle bra og verdt å nevne. Ellers var jeg glad for at jeg tok tak i dette bandet som nytt prosjekt, jeg oppdaget at min aversjon for dette albumet kanskje var litt utdatert. 

Coveret: Bare trist, helt korka faktisk. Det var jo tiltenkt Rolling Stones husker jeg, og denne estetikken kunne nok vært mer kledelig for den gjengen. Det skal sies at det altfor mye-coveret som prydet reissuen som kom på midten av 80-tallet også var uff. Men bedre, ikke kledelig.

Tekst: Yngve

"Denne plata oppdaga eg etter at eg hadde høyrd ein del på Priest allereie. Tippar inngongen var rundt Killing Machine/Stained Class for min del, men Turbo som første album eg kjøpte då det kom ut.

Og det er stor forskjell på platene til Priest. Rocka Rolla kan høyrest ut som eit heilt anna band enn det som gav ut Killing Machine. Men du har jo Rob Halford si stemme der som er gjenkjennelig frå første låt, One For The Road. Og det svingar unektekelig. Like unektelig let det 70-talet som juling. Etter det første sjokket på stilen hugsar eg at eg likte plata frå første gang. Det var noko spanande med litt nostalgi, hippiear og 70-talet allereie då på starten av 80-talet. Tittellåta svingar og fint avgårde, og her er Priest allereie inne på galopp-takten som mange år seinare vart Maiden sitt varemerke. Dette er og den første låta med det som skulle bli den klassiske Halford/Tipton/Downing-krediteringa.

Winter er startar skikkelig 70-tals, her er det Zeppelin og Sabbath og smått psykeldelisk, og hovudriffet fengar, det svingar, og Ian Hill får litt større plass her enn på seinare plater. Den går umerkelig over i Deep Freeze, der Sabbath-inspirasjonen er nesten overtydeleg i starten, og Winter-riffet kjem igjen. KK Downing tar Hendrix-inspirasjonen heilt ut på Winter Retreat. En kompis av meg pleidde å seie at slutten av soloen høyrdes ut som om nokon sagar i ein liten hund! På den siste delen av den låta er eg sikker på at Rob hadde blomar i det lange blonde håret under innspelinga. Hippie-Zeppelin på sitt beste.

Cheater er litt meir frampeik til korleis Priest ville utvikle seg. Bandet er litt meir kontant, og Rob er litt meir den historieforteljaren vi kjenner i dag. Her er og dei inne i ein lett galopp. Never Satisfied, der er hovudriffet ganske klassisk Priest, og avslutningsskriket er umiskjennelig Rob. Run Of The Mill er ei låt som ikkje har festa seg lite god for min del. Basslinja der er fin, og den svingar litt mellom Califorina og Birmingham stemningsmessig. Og eg høyrer no at det er alt for langt solotema. Men så drar det seg til Høge Rob-skrik på slutten. Dying To Meet You er og ei låt som vert litt anonym i det store Priest-universet for min del, sjølv om eg ikkje mislikar den. Litt tilgjort stemme på Rob Halford her. Det er egentlig to låtar her (eller er det det?), den siste er av og til kreditert som Hero Hero utan at den gjer låta noko bedre av den grunn. Ei heilt grei låt. Plata avsluttar med Caviar And Meths, ein instrumental som i utgangspunktet er over 7 min, men som her er kutta ned til litt over 2. Eg fann forøvrig først ut i dag at dei med Meths her refererer til raudsprit, så eg er ikkje freista til å teste ut akkurat den den komboen.

Såvidt eg hugsar er i Priest sjølv så glad i coveret på plata, men eg likar det. Det er stilrein og fin design, sjølv om det ikkje akkurat skrik her kjem verdas største heavy metal ikoner ut i første runde. Baksida er heilt ok, då eg først høyrde plata var det jo artig å sjå hippe-stilen til Priest, vi har jo mest vant med lær og naglar frå den kanten.

Generelt ei sjarmerande plate som eg alltid har likt. Priest er unge og vil noko, sjølv om det ikkje er heilt klart for lyttaren, eller bandet, heilt kor dei vil. Og dei er her, som på mange av platene, inspirert av tida plata er spelt inn i. Som fan er det utruleg digg å reise til både 70, 80, 90-talet med Judas Priest! Men skal eg vera litt streng her så er det tittelsporet, Cheater og Never Satisfied som står seg best i dag.

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Judas Sad

Sad Wings Of Destiny (1976)

Det var på tide å få ut en oppfølger til debuten, og i ettertid er vel dette regnet som en av de definerende Priestskivene?

Men den gang, når dette var et ukjent og ungt band, vil jeg gjette på at de fleste ikke brydde seg stort. Det er lett å se tilbake nå, og tro at de store banda alltid var store, men her snakker vi om et band som hadde debutert med en flopp, som hadde like ræva budsjett på sitt andre album, og som hadde hatt relativt god gjennomlufting i lineupen.

Året var 1976, og om vi ser tilbake, kom det en del slipp fra større etablerte artister som nok fikk mesteparten av oppmerksomheten. Og det var naturlig, for Priest var jo som sagt et nytt band, i hvert fall om vi tenker som innspillingsartist. I tillegg var dette pre bølgen fra Uk som jo våknet et monster, Nwobhm, der bølgens slagkraft skapte tsunamier i form av thrash metal og andre sjangergrener. Og Judas Priest var ett av banda som lå til grunn for denne bølgen, som inspirasjon, derfor er bandet i min bok en grunnpilar for det vi sitter og omtaler som metal i dag. For meg er den klassiske metallen Priestbasert, ikke Sabbath eller andre 70-tallsband. 

Albumet vi her skal fokusere på er i ettertid korrekt sementert som et definerende album. Flere artister har utropet dette til inspirasjon, og da snakker vi artister som i seg selv var sjangerdefinerende, Slayer, Megadeth m.fl. Jeg har i alle år sammenlignet Rocka Rolla med Saxons debut, der de famlet litt og ikke hadde funnet en stil. Samtidig vil jeg også peke mot Samson, som med sitt 1978-slipp Survivors, som har likheter i denne utviklingen. Begge disse, og Priest, fant formen på sine andre album, som vel er ganske vanlig. Det er haugevis av bedre debutskiver enn Rocka Rolla, men få skiver som nevnes med en slikt omtanke som når Sad Wings dras fram i debatten.

Hva med låtene? Holder de mål i dag? Er det en produksjon som fortsatt yter låtene rettferdighet? Om bare få år feirer dette slippet 50 år, og jeg vil påstå at blant Judas Priests utgivelser, er Sad Wings på en topp 5-liste over gullet. Så for meg er det ingen tvil om at Sad Wings Of Destiny fortjener det ettermælet som er gitt, hvor bortimot alle låtene er klassiske, og hvor de gir meg som lytter like mye hver gang jeg sjekker innom. Dette er et av bidragene i bandets diskografi som spilles jevnlig, derfor er det også et som kanskje er minst spennende for meg å stikke hånda ned i. 

Når man hører åpningsriffet på Victims Of Changes, før vokalen kommer, er det ikke langt unna Rocka Rolla. Er det meg som har lært meg at det er et større skille mellom disse skivene enn hva som er fakta? Det som stort sett er annerledes på denne vi her tar for oss er at det er mer metal, proto-metal, og mindre rock’n roll kanskje? Riffene har mer substans, og de gode øyeblikkene er flere. Og selvsagt, Halford løfter talentet sitt inn i en ny tilværelse. Hvor mange som drar fram dette albumet når man skal hedre Rob, eller peke på hvor metallen begynte å forme seg, det er ikke få. 

For meg er ikke Victims en låt som er 100%, det er først og fremst det skillet der låten endrer seg etter ca 04:40ish. Når de tar det helt ned, og bygger opp, det er det som styrer grunnen til at folk velger å favorisere denne, tror jeg. Jeg liker lange låter, og liker når det snur, vender på seg, kommer nye deler, så slikt sett er det bare å applaudere. 

Ripper er pinadø definisjonen på hva Priest fikset av feite og enkle riff, blandet med konge vokal. Det er en tung dreper, midtempo, og slik de dobler takten, for et herlig virkemiddel. Rob åler seg på versene, en veldig selvsikker og flink frontfigur på denne.

Og om Victims kanskje ikke er den monsterepiske låten for meg, bare elementer, er Dreamer Deciever nettopp det. Her får du alt jeg elsker med Priest anno 70-tallet. Begynnelsen med Rob og den akustiske gitaren, makan til gull! Dette MÅ jo være høydepunktet her? Den utrolig flotte dynamiske arrangeringen, Rob!!!! Og den kanonfine overgangen til Deceiver, der også Rob hersker, men hvor også drivet til bandet, og spesielt gitarriffet og trommene, hamrer løs. 

Og Prelude/Tyrant, som like bra som Ripper, og noe av det bedre fra Priest på 70-tallet synes jeg. Jeg mener noen utgaver ikke har med Prelude…? Jeg vokste i hvert fall opp med at den skulle være en intro for Tyrant når man flippa over lpen til side B. Det pianobaserte stykket er kledelig som oppkjøring til Tyrant. Tyrant er en litt annerledes låt på dette albumet, mørkere kanskje? Mulig bassdominansen her har litt av skylden for det, men det er noe som gjør den litt spesiell. Jeg liker’n, men den er ikke i toppsjiktet.

Genocide? Hm, den er en nøtt. Jeg vokste opp med at Genocide var Thin Lizzy, hehe, og den er mega, da ble liksom Priests navnebrorlåt litt taper. Det er tam låt, fra åpningen fram til refrenget tar det liksom ikke av. Unntaket er slutten, der rocker de det litt opp, og noe de burde ha gjort tidligere. 

Og der Dreamer Deciver gjorde rent bord, følger Epitaph rett bak. Da avslører jeg kanskje at jeg er mest glad i de litt følelsesladde låtene. Jeg orker ikke å høre de rockete, og gleder meg fint lite til United og Living After Midnigt down the road :). Rob synger fantastisk på Epitaph, og den er selvsagt for kort. For meg hadde det vært mer spennende om Genocide hadde blitt ofret til fordel for en utvidet Epitaph og i den overlappingen til Island Of Domination. 

…som er blant perlene her. Her er Priest akkurat der de skal være, med gyngingen, drivet og de friske riffene. Og det er ikke overraskende hvorfor Rob begynner å bli den vokalkongen han jo ble, hvorfor folk begynte å løfte fram Halfords syke stemme. 

Coveret: Skrekkelig bra, dystert, skummelt, bra tegnet, idiotisk klemt mellom Rocka Rolla og Sin After Sin. Cover har ikke vært bandets store arv, og det er litt merkelig at akkurat dette albumet ble som det ble.

Summert: Joda, skiva ER bra, og de låtene jeg alltid har likt liker jeg best ennå. Men jeg fant også ut at Genocide rett og slett er et spor jeg kunne klart meg uten.

Tekst: Yngve  

***

Her hadde eg nok høyrd ein del av låtane før eg høyrde albumet, då live-versjonar på Unleashed in the East og på den fantatiske Live Vengeance VHS-en som gjekk sin seiersgang på heime-åleine-festar i Knarvik på første halvdel av 80-talet. Eit liveopptak eg meiner er noko av det flottaste som er festa på film nokonsinne.

Uansett: VICTIM OF CHANGES! Det er favorittlåta mi med Priest, og kanskje favorittlåta mi ever. For ei opning! Den låta har alt. Sjekk berre den tostemte gitarintroen. I staden for at gitaristane har same tone i forhold til kvarandre slik det er vanleg i t.d. Maiden og Lizzy, leikar dei seg oppfinnsamt opp og ned å halsen, av og til møtes dei, og så vandrar dei kvar sin veg etterpå. Det er rein magi! Og det før låta startar. Det er ein symfoni av tunge riff, rolige partiar, brøling, skriking og kattemjuk vokal av Halford her. Med denne låta meiner eg dei sette standarden for all heavy metal som kom seinare. Den første gongen eg høyrde Master of Puppets tenkte eg: No har Metallica laga sin eigen Victim of Changes. Og å komme noko slikt på album to, ei låt som framleis er sjølvskreven i settet. Sterkt! 

Det tapar seg ikkje med låt to heller: The Ripper. Igjen, ein antonal og innovativ tostemt gitar før eit trykkande tema der Halford er absolutt glitrande og teatralsk. Du ser han for deg, slentrande rundt i eit victoriansk London med kniven laust i sliren, og deler ut hogg og stikk til stakkars prostituterte. Det er og ein heilt fantatisk gitarmelodi der som kjem etter refrenget. Intense greier! 

Dreamer Deceiver og er ei flott låt, men der dei to første peikar framover mot det Priest skal bli er dette mer eit peik bakover til Rocka Rolla. Flotte solar, og eg likar godt teksten, spesielt strofa He said in the cosmos is a single sonic sound, that is vibrating constantly. Eg veit ikkje kvifor, men der syng eg alltid med. Det er ein fin overgang til Deceiver. Fin låt det og, med nokon fine Halford-hyl, men ikkje av dei sterkaste på plata i mi bok. Prelude er neste låt, og eg må innrømme at den ikke gir meg så mykje. Er det preludium til Tyrant? Musikalsk er det ingenting som tyder på det. 

Tyrant i seg sjølv er ei bra låt, som peikar fram mot stilen dei fann på Stained Class. Likar godt mourn for our souls-temaet, og låta generelt. Men versjonen på Unleashed in the East er mykje bedre, spesielt refrenget er litt slapt her. Genocide er ei knall låt, men den er og mykje meir brutal på Unleashed. Sjølv om det låter litt tynt etter dagens standard, synes eg her at heile bandet, og kanskje spesielt malar eit grandiost bilde av folkemord. Sin after sin, I have endured, yet the wounds I bear are the wounds of love er og ein strofe som har sett seg, og som eg både reflekterte litt over då eg først høyrde plata, og I ettertid. Her viser Halford dualiteten, dobbeltlivet: På dagtid ein knallhard rockar som tør det meste, men når mørket senkjer seg ein sår gut som strevar med sin forbodne seksualitet. Kanskje. Eller kanskje eg les for mykje i det. Fine ord er det iallefall. 

Eg elskar Epitaph. Den sanga skal spelast når dei senkar meg ned i ovnen der eg skal brennast etter at eg er borte (og etter den skal Drink to the Dead med Clutch spelast, og då skal eg spandere min siste runde på dei frammøtte). Eg likar alt, pianmelodien av Glenn Tipton, Rob Halford sin vokal er nydelig, og det same er vokal arrangementa. Dette er ei sånn låt eg ofte må høyre fleire gonger på rad. Flott tekst har Glenn skreve og. Og at dette er den minst spelte låta på plata i følgje Spotify, ja det er både uforståeleg og ein skam spør du meg. 

Plata avsluttar episk og flott med Island of Domination. Halford er dramatisk og fin, det mange flotte riff der både han og gitaristane kan leike seg. Og ein kul slutt!

I ettertid er det ei plate eg likar godt, og set på med jamne mellomrom. Coveret er nydelig, Fallen Angel av Patrick Woodroffe, eit av dei bedre til Priest, sjølv om eg synes det er mykje bra cover på Priest-katalogen. I min Priest-nerdedom har eg gått å lurt på kjøpe en original av Woodroffe og er inne og kik på heimesida hans av og til, utan at eg har slått til på noko enno.

Knall plate!

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Priest Sin After

Sin After Sin (1977)

Her snakker vi skive som jeg alltid har latt flyte litt på sidelinjen. Selvsagt har man den, selvsagt har man hørt den, men her er det mer snakk om å ha hørt noen låter mye, noen veldig lite, og hvor noe har gått i glemmeboka. Det er absolutt et album man bør ha om man vil ha det bedre Priest fra 70-tallet, men samtidig er det noe som gjør at denne havnet litt i klem for min del. 

Var det det litt kjipe coveret? De har hatt verre. Var det det musikalske innholdet? Der har de definitivt hatt verre og bedre. For meg handlet min tidlige periode med Priest om andre skiver, der man først fikk høre Stained Class fra året etter, så de par som brakk over til den mer klassiske metallene de ble kjent for, og hvor Defenders toppet det hele. Sin After Sin var bare litt ute av sfæren i de først, hm, ti årene kanskje, men jeg hadde kassetten tidlig. Uansett er det denne og kanskje Killing Machine jeg har hørt minst på i de senere årene, og som jeg har mest å tape/vinne på i forhold til å få meg sjokk eller overraskelser. 

Det er helt klart et sultent Priest på enkelte spor, men det henger også litt igjen fra 70-tallsrocken her. Sinner er garantert en av de som virkelig befestet seg hos de fleste, den og coverlåten Diamonds And Rust, som de på samme måte som Better By You fra neste skive klarte å gjøre til sin egen. Om Slayer ikke hadde covra Dissident Aggressor, hadde den blitt namedroppa så ofte? Det kommer vi tilbake til.

Sinner er uansett en flott åpning, og med studiomusikeren Simon Phillips på plass bak trommene, ble det en annen stil. Hvorvidt det var bedre eller dårligere enn før vet jeg ikke, aldri tenkt på, men han er jo en av de virkelig gode trommisene. I min verden dog er det å være flink ikke nødvendigvis synonymt med spennende. På mye av innholdet på skiva her er det konge det han leverer, men samtidig er det også mye som er anonymt, eller i hvert fall rytmikk som for meg framstår som litt safe. Jeg vet ikke hvordan og om han fikk noen føringer. Men det er mye tøft, som på Let Us Prey/Call for the Priest, der Simon kjører på med doble basstrommer, noe uvanlig lagt slik i 1977. Teknisk sett veldig kult, men det er noe på skiva jeg føler er litt samlebånd. Det skal også sies at jeg egentlig aldri har vært superimponert over det Holland gjorde senere, så Phillips har lagt listen høyt her. 

Der Starbreaker er ok, ikke mer, men med en god del tøffe greier på gitarene, er neste bare trist. Om de følte de måtte ha med den forventede balladen, vet jeg ikke, men Last Rose of Summer funker ikke i det hele tatt. Greit, det er antydning til ok vokal, men den cheesy jazza flyten med cocky casanovakoring på slutten der, come on! Jeg er glad når den er over, og marsjere taktfast i egen overbevisning foran Tarjeis synsing om denne :).

Så bærer det rett inni Let Us Pray/Call For The Priest, som jeg var innom i avsnittet over her. Det svinger her, men med nesten minuttet med intro og litt baktung inngang, virker det som om det lett kunne vært snittet litt i arrangeringen her. Det kunne glatt ha begynt rett på 01:23, og der lukter det veldig av Nwobhm, og man vet jo at Priest var viktig inspirasjon for den generasjonen. Tenk Diamond Head på det riffet. Her fungerer trommene supert, og jeg har en mistanke om at mye av det som leveres på Sin After Sin ble plukket opp av mange trommiser rundt forbi. Tøft hihatarbeid, mange feite breaks og kule basstrommer. Men det er noe storbandgreier som flørter i understrømmen her, noe symfonisk rock, og det plager meg. Priest er på vei, dette albumet er for meg kun en del av utviklingen, ikke noe jeg anser som en milepæl. Jeg vet mange vil være uenig i det. Jeg anerkjenner dog det skiva gjorde for bandets stilskifte, dette er vel en dreining fra Sad Wings og mot det de leverer året etter, og opp mot den enklere formen for hardrock/metal i 79-81.

Om Last Rose var døden, er Here Comes The Tears desto mye bedre. Her er det en powerballade, men smoothe saker i starten, før de drar på, med dynamikk, driv og tyngde. En særledes bra sang, og ett av høydepunktene på Sin After Sin. Selvsagt er det et pluss med langdrygt tordendrønn på slutten.

Og om Sinner og Diamonds, og Here Comes The Tears, var notert som höydare, er Dissident Aggressor vel verdt å strekke helt til topps. Her er det metal, oldschool, arbeiderklassemetal, feite hyl, innslag som senere ble maler for andre band å henge fra seg jakkene på. 

Cover: Ikke noe som har fenget meg. Og det til tross for hodeskaller og mørke skyer. Det er bare noe litt overpretensiøst med dette. Kanskje uten de silhuettene?

Sum: Vel, kanskje har skiva fått litt mer innpass her nå, men det er fortsatt de låtene jeg kjente godt fra før som sitter best. Og jeg husker ikke Here Comes The Tears som så bra. Fortsatt et ujevnt album, som Rocka Rolla også var, men vi nærmer oss et gjennombrudd for bandet, og dette la en viktig stein i den grunnmuren.

Vi sier også adjø til denne logoen her, før den superklassiske hamres inn på neste.

Tekst: Yngve

***

For ei opning! Sinner sit som eit skudd den dag i dag, like bra som den gjorde då eg først oppdaga den på 80-talet. Curse and damn you, all you fall by the hand of the sinner! Eller sinnA ! som Rob syng så nydeleg her. Eit flott klassisk parti før det roar seg ned og KK tar over med villskapen sin. Simon Philips legg grunnlaget for korleis heavytromminga blir framover, sjølv om han berre er ein sessiontrommis. Det her er og ei nydeleg låt live. Hugsar spesielt når Halford (utan Priest) i topp form på Sweden Rock i 2002 drog denne luring opp av skinnbuksene! (Hm - Yj).

Og så kjem Diamonds And Rust, ein flott versjon av ei flott låt - og den skil seg ikkje ut som ein coverlåt i samanhengen. Priest er (stort sett) gode på dette, å gjere andre låtar til sine eigne. Ein trommis eg spelte med før vart storfan av Joan Baez som har laga låta (om Bob Dylan) etter han høyrde orginalen, som og er flott.

Etter ein flott trommebeat kjem Starbreaker i gang. Ikkje mykje å trekke for her heller! Gitaristane lagar godt med rom for Rob Halford å boltre seg på, noko han gjer med eleganse. God trøkk i både trommene, Rob og KK på slutten. 

Eg er svak for Priest sine hippie-balladar, det må eg innrømme, og Last Rose Of Summer treff meg rett i hjarterota. Det er ei nydeleg låt, og den kjem alltid til meg på hausten. Låta klarar å mane fram både lukt og smak av klar frisk haustluft hjå meg, så pass at eg stort sett postar den på Facebook på den tida. Do not despair, Mother Nature simply rests, In sleep she has well earned, det er vakkert, og det er stemningsskapande. 

Og så kjem side 2. 

Den har eg alltid likt, men har verkeleg fått opp augene for den i seinare tid. I ein av dei første episodene av podkasten Priest VS Maiden er kunstaren Kim Diaz Holm gjest, og han har ein teori om at side 2 på Sin After Sin er eit konseptalbum. Eg skal ikkje gjengi teorien hans her, men eg anbefaler at du sjekkar ut episoden, eg lovar at du og vil sjå denne plata i eit nytt lys! Her er episoden på Acast, den fins og over alt der podkastar bur. 

Men tilbake til låtane. Let Us Pray,her har du ein intro som gjer det høgt under taket! Sakral semning, og spesielt med den fleirsteme vokalen på slutten. Og så får vi Call for the Priest. Her går det unna! Doble kaggar, full guffe på riffet, og dei lyse tonane på bassen gjer det spesielt intest. Her klarar dei å skape ei heilt spesiel stemning i låta, det er litt hei kor det går, men det ligg og litt under at det kanskje går rett til helvete. Og det er kanskje derfor presten skal tilkallast? Og kanskje det er heilt greit at det går den vegen? Teatralsk og flott låt er det iallefall, spesielt når gitartemaet frå Let Us Prey dukkar opp igjen uti låta. 

Så kjem sjølvaste Raw Deal. Dette er ei låt som ikkje festa seg så veldig då eg høyrde plata på 80-talet, men låta er no kjent som det første tydelege hintet om Rob Halford sin legning. Det ein skitten og slentrande groove her, med ei funky basslinje av Ian Hill. Vokalen er litt meir oppstykka og kaotisk her, det er som ein kjenner den stramme lukta av ein skitten undergrunnsklubb der litt av kvart foregår og det kun er bruddstykker ein klarar i hugse dagen etterpå. Tromminga er super her og, spesielt basstromme-rullinga i gitarsolen. I ettertid har altså spesielt denne låta vokst på meg. Forøvrig blir teksten på nettopp denne låta analysert av litteraturvitaren Frode Hemlic Pedersen i ein episode av Priest VS Maiden.

Og så kjem tårene, Here Come The Tears. Tekstane verkar meir personlege på denne side 2, der side ein meir har skildringar av mytiske karakterar som Sinner og Starbreaker, og mytiske metal-monstre er noko Rob Halford vart meir og meir oppteken av å skrive om utover i karriæren. Her er både han og musikken sart og fint, heilt til han nesten bryt saman på slutten av låta. Eg likar spesielt godt den akustiske gitaren som kjem åleine midt i låta der. 

På den siste låta er det brått slutt på sarte og fine, etter ein intro som bygger seg opp flerrar eit fleirstemt skrik gjennom, og eit av tidenes heavymetal-riff kjem som seilande som eit krigsskip. Mange kjenner kanskje Slayer sin versjon bedre, men eg var av dei som likte Slayer ekstra godt då dei heidra Priest med å spele cover av Dissident Agressor. Og for eit heavymetal-ord det er! Men kva, eller kven er denne dissidente angriparen? Er det han som skal rive Berlin-muren? Eller er det noko anna Rob syng om her? Låta er ein av Priest sine tøffaste, og avsluttar plata med eit smell.

Med Sin After Sin når Priest nye høgder. Sad Wings Of Destiny er bra, men litt ujamn i forhold. Som sagt er dette ei plate eg høyrer med jamne mellomrom med enno meir glede enn då eg var yngre. Den har både holdt seg og vokst i mi øyrer. Bandet kjem meir og meir inn i stilen sin, dei er på eit stort plateselskap og har eit større budsjett for å spele inn plata, dei er bedre å spele og lagar tøffare riff og låtar. Bra jobba Priest!

For trommenerdane der ute: I episoden av Priest VS Maiden der Frodis aka Harald Frode Unneland er gjest, brukar vi mykje tid på å diskutere nettopp Sin After Sin, og spesielt trommisen som spelar der, Simon Philips. Den kan vera verdt ein lytt!

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Priest Stained

Stained Class (1978)

Av ein eller annan grunn har Stained Class vore litt uklar for meg. Og det er rart, for den er jo proppa full av godlåtar. Eg får nesten skylde litt på Unleashed In The East, der er spesielt Exciter eit monster av sånne dimensjonar at det stiller studioversjonen litt i skuggen. Men uansett: For eit opningsspor! Her slår nyetrommisen Les Binks an med ein signatur av dei sjeldne, og derfrå går det unna. Låta er knall den, men akkurat på versa blir gitarane litt anonyme og forsiktige. Vokalen til Rob er alt anna en det: Fall to your knees and repent if you please! Sånn skal eit rockehook lagast. Det er ikkje mykje på trekke for i den låta, det står seg den dag i dag i konsertsalar verda over. Det tostemte gitarbreaket er nydelig. Det er rett og slett godt låtskrivarhåndtverk, sjølv om dei ikkje funne tonen på låtskrivinga saman dei tre, Rob, Glenn og Ken. Men det kjem!

White Heat, Red Hot er dei inne i den sexy, slentrande Priest-grooven. Det kan minne litt om Rocka Rolla-grooven, men gitarspelet er mykje strammare og strengare her, på grensa til litt kaldt. I forhold til den mjuke fuzzen 70-talet er kjent for, pushar dei her på med spisse, harde gitarar. Flott låt det her og, sjølv om det ikkje er den mest minneverdige på plata.

Så er det rett på Better By You, Better Than Me. Den passar så rett inn i grooven på plata, og det gjekk lenge før eg fann ut at dette var ein coverlåt. Men eg må jo innrømme at den er fengjande, hakket meir fengjande enn låta før. Om ein ser på wikipedia, har Priest-versjonen overgått originalen til Spooky Tooth iallefall i omtale, og rykte etter saka om dei tragiske sjølvmorda i USA.

Stained Class er og ei flott låt, om enn med eit litt anonymt refreng. Opninga meiner eg er eit fint frampeik til Screaming For Vengeance. Ein ting Priest er gode på, som dei gjer på denne låta, er at dei lagar eigne tema for gitarsolane i staden for å spele solo på vers eller refreng. Det er mange tema uti her, ein flott og litt kompleks låt.

Til slutt på side ein kjem Invaders frå verdsrommet (eller frå andre sida av havet?). Litt forsiktig riffing på den her, litt som verset på Exciter. Men Rob manar fram bilder av vesen som susar gjennom verdsrommet. Brekket etter andre vers er kult, med først gitaren som går åleine før det melodiske mellomspelet med vokal kjem. Og, kult når KK lagar dataspel-lydar med gitaren der.

Akkurat for denne plata har eg tatt fram vinylen for å høyre gjennom. Side to startar med ein nydelig stomp som er Saints In Hell. Her gyngar det! Litt hardt og kutta til beinet som på resten av plata. Rob er flott her og, og kanskje spesielt i sluttpartiet. Her legg Les Binks ein flott groove, og Rob drar til med hylet til helgenen som blir dradd ned i helvete. Nydelig!

Savage startar med eit gåshudhyl frå Rob, og ei kult riff. God groove igjen frå Les Binks, og her er vi over frå verdsrommet til urettar mot uninnvånarar verda over. Litt politisk aktivisme her, samtidig som låta på ein måte framleis er tidsriktig framleis, det er jo ein trend å søke mot det opprinnelege, ukompliserte, som å flytte på ein gard og forsørgje seg sjølv, eller å spele kassettar i staden for Spotify. Vi skal ikkje gjere narr av slik ein levde i gamle dagar!

I tillegg til nemnde sci-fi tematikken, får eg ein overhengande indianar-tematikk på denne plata. Invaders kan jo godt handle om kolonimaktene sitt inntog, Savage er ganse åpenbar, men og Beyond The Realms Of Death. Uvisst kvifor, då vi høyrde på denne låta på 80-talet såg vi for oss ein indiandar som gjekk opp på ein fjelltopp for å meditere til han døyr. Eller, han går der for å døy, men mediterer mens han ventar. Han har rett og slett fått nok, og klarar ikkje meir, han finn rommet i hovudet sitt og lukkar døra. I tillegg til dette er jo låta i seg sjølv nydeleg, ein favoritt for mange, inkludert meg. Mange har nok fått krokete fingre av å prøve å spele denne på gitar. Årsaka til at det er kronglete å spele fann eg ut mange år seinare. Det er nemleg Les Binks, som er venstrehendt, som laga klimpringa på ein gitar som var strenga for høgrehendte.

Når høyrer gjennom reflekterer eg og over dette: Når starta heavy-band med den obligatoriske balladen på kvar plate? Var det Sabbath med Changes? Det var jo ein standard utover 80-talet, og ikkje før Slayer kom på banen klarte heavyband å bryte denne (gode/onde?) sirkelen. Til og Metallica hadde med den obligatoriske balladen på sine tidlege plater. På samme måte som Master Of Puppets er Metallica sin Victim Of Changes kan ein og seie at Sanatarium er Metallica sin Beyond The Realms Of Death.

Iallefall; solid avslutning på denne plata med Hero’s End. Tileigna Janis, Jimi, Jim m.fl som alle gjekk bort før dei hadde fylt 30, må ein kunne seie at Rob og co, som no er i 70-åra og leverer varene så det ljomar etter, fint har klart å bli heltar utan å (setje seg på ein fjelltopp for å) døy. God solid stomp, den ofte så oversette Ian Hill gir låta eit god kontant driv, slik at gitaristene kan leike seg opp med eit flott, kontant men og melodiske drivande riff. Dei er på veg!

Omslaget er nydeleg, og den første i rekka frå Roslav Szaybo, som skulle lage fleire ikoniske cover for Priest. Borte er maleri og hippie-kollasjer: På coveret der det ein metal-skalle med ein laserstråle gjennom, og ikkje minst den (første versjonen) av den klassiske Priest-logoen. Coveret fortel deg alt du treng vite: Dette er kaldt, hardt og tøft.

Men kor står plata for meg i dag? Og kvifor har eg tenkt at den er litt utydeleg? Så bra som plata er, er der framleis eit band som er på leit, men som definitivt viser både at dei er på veg, og kor dei er på veg. Rob er framleis kledd i Freddie Mercury-inspirert silke, kanskje KK til og med har på seg den kvite fedora’en innomellom. Det er tøft, men dei har ikkje heilt finni seg sjæl. Men som vi alle veit: Dette skal endre seg på dei neste platene!

Tekst: Tarjei A Heggernes

Så er vi her, dette var første skive jeg hørte, fra før var det kun enkeltlåter – og jeg var aldri helt komfortable med alt opp til dette punktet. Jeg husker ikke når jeg hørte denne, men det må ha vært etter 1980-81, for vi hadde hørt et par fra Killing Machine og British Steel mener jeg. Og når en av de jeg vokste opp med spilte og sang med på United, var unge Yngve allerede den gang i stand til å skjønne hvor uff den var. Og er. Men det var altså Stained Class, som var i kjelleren der storebroren til vedkommende venn (rip) bodde, som ble møtet som sementerte Priest som et klasseband. Denne var allerede et par-tre år når jeg fikk sjekket den ut, og jeg fikk ikke tak i skiva før kanskje enda et par år, så opptakskassetten ble ganske slitt gitt.

Det jeg var spent på her er om det i det hele tatt var noen vits i å grave i dette albumet. Jeg har hørt denne på det jevne hele livet ca., og den har aldri tapt seg. Vi snakker 40 pluss år, derfor er det på en måte ikke overraskende at jeg ikke kommer ut av denne prosessen med for mange endrende syn. 

Det er bra! Soundet, hvordan de beveget seg så kraftig fra forrige skive, hvordan de levere helstøpt, ikke her og der, og hvordan metallen sniker seg inn. Dessverre for meg ble jo de neste tre skivene skiver som fylte båten litt med vann, men det er lyspunkter som vi skal tilbake til.

Altså, det er KUN krem her. Exciter tar deg i nakken og slenger deg i veggen, White Heat hopper på trynet ditt flere ganger før Better By You, som de mesterlig har gjort til sin egen, fungerer som smertestillende. Bare det såre refrenget, og der Rob går opp, makan.

Så er vi over bakketoppen, trodde du ja :). Vi møter nok en låt som presser deg rett til veggs med en feit oppstart, rister deg så du føler beina knekker. Come on! Rob der i starten?? Det er jo umulig å ikke elske Stained Class, tittelkuttet. Ikke det beste på skiva, men fortsatt er det nok topping på denne til at det går å servere i hvilket som helst selskap. Invaders? Dette er en låt bassist Hill faktisk har vært med på, den eneste på skiva. Hva han har gjort vet jeg ikke, men det er en låt som flyter bra. Dette er mulig en jeg kan sette under de andre, den er ikke svak, men den er ikke så . Jeg liker refrenget, men det er noe som ikke helt løsner her.

Og når vi snur skiva? Saints In Hell? Rob er så bra her at bare den alene er nok til å understøtte hans posisjon i metalverdenen. Denne låten er spesiell, den er ikke veldig der oppe, men flyter jevnt og episk fra start til slutt. Og åpningen på neste, Savage, er direkte farlig! Når låten kommer i gang er det litt rocka for meg, men det er allikevel noe her. Refrenget er bra, versene, kanskje ikke så spennende? Men det er som man sier, skal noe skinne, må man ha en kontrast. 

Og Beyond The Realm of Death, hva i alle dager skal man si om denne? Som ikke er sagt? Den føyer seg inn i rekken av disse storslagne eposene bandet har hatt, og fra den første tonen, det første slaget, til den siste, det er ikke langt unna en flawless bit av bandets historie. Følelsene her er enorme, og leveransen fra hele bandet, mann! Folk kan ha de for meg kjipe rockesviskene, dette er musikken som beveger meg. Og denne er med på å sementere Stained Class som både min favoritt fortsatt, og forsterker det hele når jeg forfekter den som en av de beste i samtaler med folk.

Hva Tipton tenkte på når han lagde denne vet jeg ikke, men den er ikke så veldig spennende. Heroes End er slutten på albumet, og selv om det er hint av bra greier fra Rob på refrenget, er det en låt som for meg høres mer Point Of Entry ut. Nå er det ikke opplest og vedtatt at alle skal avslutte med det storslåtte, men de hadde kanskje tjent på å donere endestasjonstatusen til Beyond.

Sum: Fortsatt en enormt bra skive! Et par sleivspark er det jo, om du har lest gjennom. De har jeg stort sett levd med, men de holder seg ikke så bra i dag, kanskje litt svakere. Mulig er det fordi resten holder se så bra, og enda bedre :).

Cover: Ikonisk! Et merkelig cover om man ser nøye. Mange ganger ser vi ikke nøye på slikt, vi bare har sett det i så mange år, har en oppfatning av det, men er sjelden i stand til å vurdere og se på klassiske bilder med nye øyne. Egentlig er det ikke veldig mye å snakke om, men de har klart å fått et relativt enkelt objekt og riktig farge-/lysbruk til å framstå som noe ikonisk. Man stiller sjelden disse spørsmålene, det bare er slik. Tenk deg hvor mange ræva cover Kiss hadde? Eller Priest, om vi ser det totale bildet? Men vi gaper opp og lever på minner og lite innsikt :).

Tekst: Yngve

***

Priest Killing

Killing Machine (1978)

No altså! Der 'Stained Class' er litt ullen for meg, er plata etter desto meir tydeleg. Det er og mange sterke minner knytta til den plata frå ungdommen, som gjer at det er nesten umogeleg å vurdere den objektivt. Så med det i minne: Let’s go!

Etter å ha høyrd Stained Class for så å gå rett Killing Machine slår det meg at her har det skjedd ting mellom platene! Frå den her kjem vi i full fart-opninga med Exciter, er her Priest heilag overbeviste om her skal dei levere varene, eller som dei seier: Delivering The Goods! Det er eit slentrande, bakpå og sjølvsikkert Priest vi høyrer her. Dei må ikkje spele fort eller synge høgt heile tida for å overbevise. Det høyres ut som balla til alle i bandet har vakse med eit par nummer sidan sist. Berre høyr på stønnet til Halford: "UH!" før refrenget. Det handlar ikkje om monster og stjernar og planetar, det hadlar om rockemonsteret Priest, om rockestjernene Priest, og om bandet som skal ta over planeten: Priest. Dei har har klart å straumlinje det heile på ein mindre stressane måte enn forgjengaren, og her er det fleire av låtane som er skreve av den etterkvar vinnane låtskrivartrioen Halford/Downing/Tipton, mellom anna denne.

Rock Forever er ein av mine absolutte Priest-favorittar. Ein herleg kjapp boogie-woogie eller feitaboogie som dei sier i Bergen, stilig fleirstemt rock forever før solen, som har ein utruleg kul solosnutt for siste vers. Fiffig tromming er det og, spesielt på verset der Les Binks legg inn litt doble kaggar i siste del av kvar strofe. Eg vil for evig ha for meg bildet av meg og min god kompis Kyrre som opnar ei øl til denne låta etter å ha jobba lange sumardagar på garden til min morfar. Flotte saker!

Eg veit det er mange som ikkje er så stor fan av Evening Star. Men her har allereie plata tatt godt tak i meg, så eg er all in. I traveled to a distant shore, I felt I had to go, an inner voice had called me there, for what I did not know. Eg veit ikkje kva det det betyr, men eg kjenner det likevel. Og gitarsoloen er nydelig her. Gåsehud og litt klump i halsen.

Etter den lille pausen kjem enno ein tidlaus klassikar: Hell Bent For Leather. Her går det unna, gitarane fyrar unna i høgt tempo, Halford spyttar ut teksten om sjåføren med gassen i botn som eksploderer og ikkje bryr seg, og det er berre sinnsjukt tøft. Og så kjem den klassisk-inspirerte tappe-solotemaet. Gode Metal Gud! Ein storfavoritt det her og.

Ein høyrer at Take On The World er laga for med eit massivt frieri til publikum for auge, og det lukkast den delvis i. Eg synes Rob Halford stort sett er overbevisande her, men det vert kanskje litt monotont i lengda. Men for all del, eg likar denne låta og, men ikkje så godt som dei andre på denne sida.

Burning Up startar med mystiske låge lydar som gjer at du må skru opp høgt for å høyre kva det er, med det resultatet at du blir slått i bakken med riffet, og ikkje minst Ian Hill sin sexy, funky bass. Eg tenkjer at det er få som kan synge så inderlig om kåtskap som Rob Halford, allereie etter første refreng tar han oss med inn i det dampande begjæret i det rolege temaet. Klart, både Gene Simmons og Paul Stanley syng til støtt og stadigheit om at dei vil ha seg, men Rob formidlar attrå (begjær) av eit heilt anna format. Og soloen etter det rolege temaet er den reinaste uløysinga, og her snakkar vi ikkje om gitarjukking heller.

Ok, skal roe meg no. Priest overbevisar på neste spor og, der dei har tatt på seg stripa dresser og automatgevær og fortel deg at har fått ein kontrakt på nettopp deg. Killing Machine har det umiskjennelige Priest-stompet som dei skal perfeksjonere i Metal God på neste plate. Det er ganske så visuelt, som det ofte er når Priest er i sitt ess, når han syng I take care of business, it takes care of me, så ser eg for meg ein gjeng med 1920-tals mafiosos som er klare for å plaffe meg ned. Spesielt KK når han brenn laus med vibb-armen sin!

Så er det full pinne igjen men ein ny klassikar: Running Wild! Synkopert riffing, overbevisande vokal-levering. Her er dei fullt fokuserte og samtidig trygge på seg sjølve og på plassane sine i bandet. Dette er ei låt som fungerer som ei kule og får opp energien på scena og i salen på konsertar.

Så pustar vi litt ut igjen med Before The Dawn. Den er fint plassert i plata, men bortsett frå soloen som er nydelig, er det ei låt eg ikkje mislikar, men som ikkje har så stor plass i hjarta mitt som dei andre på plata. Det en faktisk påfallande lik orginalversjonen av Diamonds And Rust når eg tenkjer meg om.

Så kjem det ein kåting til på slutten her. Eg er litt ambivalent ovanfor Evil Fantasies. Den er tung og seig og deilig, men klarar ikkje hisse meg like mykje opp som Burning Up. Det har kanskje noko med den litt tilgjorte stemma Rob har innimellom her, og at låta er meir slentrande enn intens. Igjen, ikkje ei dårleg låt, men heller ikkje ein storfavoritt.

Alt i alt: Denne plata er eit steg opp for meg på alle mogeleg måtar. Coveret med dei knuste solbrillene og metal-pannebåndet er enno tøffare enn det på Stained Class, logoen er oppdatert og har bokstavleg talt blitt eitt hakk vassare, bandet er meir avslappa og tryggare på kor dei vil, og det er litt bedre låtar. Og læret har spreidd seg godt mellom medlemmene, sjølv om det enno er litt silke att i garderoben. Det skal ikkje gå mange åra no før silken er ein saga blott og læret ruler både gutane i Priest og gutane og jentene i salen!

Tekst: Tarjei A. Heggernes

Vel, dette var rett før jeg husker å ha sett nye Priestskiver i platebutikkene, det var vel med British Steel. Eller på S-laget som jo var der kassetthyllen var når vi var små :). Jeg har hatt mange av denne på kassett husker jeg, de florerte rundt i gjengen, denne og British, men jeg har aldri likt Killing Machine veldig. Nå er ikke det noe jeg tok stilling til før noen år senere, men jeg holder jo en knapp på at det var en endring etter Stained Class. Og hvor den enkle og litt neandertaliske metallen kom på plass. Ikke negativt fortegn, bare at låtene ble korte, kontante, enkle og uten veldig mye substans. Selvsagt er/var det unntak, men når man ser hva som kom med denne og skiva etter skjønner nok de fleste hva jeg sikter til.

En form for rock’n roll-metal kanskje? Heavy metal sies jo å være litt tuftet på denne og British Steel, og i 78-80 var dette garantert heavy. Det jeg likte var jo Kiss, Maiden litt etter dette, og AcceptBreaker og senere Restless, så for meg var Killing Machine ikke en konkurrent. 

Og her med Killing Machine er meg og Tarjei litt uenige, hvilken side faller du ned på?

Åpningslåten Delivering The Goods ligger godt bakpå, den er tung, men uten veldig mye fett synes jeg. Den har jo blitt en sceneklassiker, og ja, den er bedre enn type Breaking The Law etc., men fortsatt litt meh. Rock Forever? Den er også bom for meg. Med de søte koringene, og den uptempo rockefoten. Ikke dårlig, men ikke veldig bra.

Evening Star er kanskje en av de her som har litt av det pompøse fra for eksempel Sad Wings, og denne kunne kanskje passet inn på debutskiva? Den er litt deformert av et ræva refreng, men det er partier her som absolutt er kule.

Som åpningslåten er Hell Bent For Leather type opplest og vedtatt klassiker. Den er for arenaene, lett å synge med på, svinger greit, men som låt er den bare ok, men så langt er det skivas beste. Begynnelsen på låten er kul, og vokalpartiet før soloen. Soloen er jo helt streit Priest, verken mer eller mindre. Og refrenget er kult, spesielt når de går inn i det, det er en tøff overgang/inngang.

Take On The World, var det et forsøk på å lage sin Queenlåt? Fryktelig allsangrock. Men samtidig er det ikke en låt jeg gremmes av, det er likheter med United, men Take On The World flyter greit mellom de tyngre versene og stadionrefrenget.

Etter å ha snudd skiva, og forbigått Burning Up i stillhet, får vi en sang som kanskje er den jeg har spilt mest i årenes løp fra dette albumet, The Green Manalishi. Men den er også bare grei, den holdes litt i tøyler føler jeg. Hvor er Rob når man trenger det?

Tittelkuttet er langt nede det også, gir meg lite. Men Running Wild er bedre, der freser de litt, og viser at Killing Machine hadde hatt godt av flere låter som dyttet fingeren opp i trynet ditt og frest. Om vi går i motsatt hjørne har vi balladen Before The Dawn, som stort sett gjør det en ballade skal, smøre hjerterota med fløte. Men det er langt fra å være bandets beste rolige låt. Og Evil Fantasies? Nah, en altfor kjedelig, baktung og fjompen låt. Når jeg skulle besøke dette albumet etter en tid, var det faktisk et par låter jeg ikke husket så bra, og denne var en av de, og nå skjønte jeg hvorfor. Forglemmelig.

Coveret er klassisk, det er ikke et jeg favoriserer, men det viser veldig bra hvor bandet ville, at de ville snu på flisa og skifte stil.

Summert: Med de par beste som bare helt ok låter, er Killing Machine ikke et album jeg vil trekke fram. Så min oppfatning av det fra barnsben og i ungdomstiden er urørt.  

Tekst: Yngve

***

British Steel Judas 80

British Steel (1980)

Her skiller Priest og jeg vei til en viss grad. Flere av låtene her falt jeg ikke for den gang, og sliter stort med i dag også. De ble enklere, og fryktelig overspilte, og fortsatt har de et par låter fra denne som er så oppbrukt at jeg nesten ikke orker å spille de. Men jeg gjorde et unntak for denne artikkelen :).

Breaking The Law er selvsagt en av disse, og Living After Midnight den andre. Det er for meg umulig å prøve å høre disse objektivt i dag. Men Living over Breaking, om du lurte. United også, den husker jeg noen i oppveksten spilte mye, men jeg hater de allsanggreiene, de smaker fotball, og selve låten er fryktelig kjedelig og baktung. Det klagde jeg litt på i forhold til Killing Machine også, mye oppleves fra min side som litt kjedelig, tempoet er litt mellom stolene. Ikke at alt skal være kjapt eller tungt, men det løsner ikke alltid for meg.

Da har vi skuffet unna møkka, ha-ha, over til plommene i eggene. Grinder er ok, tung og fin, mens Rapid Fire drar på med litt gnister! Den er litt smak av det som kommer senere, for Rapid Fire kunne vært en del av Defenders Of The Faith i min bok.

Når det gjelder tracklisten er den litt forvirrende, låtene har flyttet litt på seg i forhold til enkelte utgivelser, men i min verden er det vel Breaking først, så Rapid Fire, mens det på en/kanskje flere av utgavene er Rapid som åpner. Fet start!

Metal Gods er en sånn midt på treet-låt. Den er ikke veldig ofte nevnt, mens den vel har fått noen runder live…? Jeg liker den, den er tung, men har også et merkelig og i min verden svart refreng. Versene og den fete svingen forsvinner når de drar på med chorus. Nei, her punkterer refrenget det som kunne vært en vinner. I samme skuff er Grinder, den er litt sånn enkel riffgreie jeg ikke liker, men det er noe med denne som gjør at den slipper unna. Jeg vet ikke akkurat hva det er, om den bare ikke har blitt spilt så mye overalt? Eller fordi soloen er fet, eller om refrenget er litt bedre enn versene, at låten bygger greit? Og det tunge breakdownet etter soloen hjelper godt på.

En av de jeg alltid har hatt som favoritt er You Don’t Have To Be Old To Be Wise, selv om den ikke sprekker av energi er det en fin flyt som holder den på tå hev synes jeg. Ikke spektakulær, men en låt jeg spiller og liker.

Jeg liker den enkle, rene produksjonen, et friskt pust i dag når man hører alle de komprimerte og anabole skivene som kommer ut nå. Åpent, ærlig, og på en måte litt tidløs. Ikke for mye trøkk, ikke for lite, men der det skal være til disse låtene.

De to som kanskje er minst kjent her, som i hvert fall omtales sjeldent, er The Rage og Steeler. Rage begynner som en låt som kunne vært på The Elder av Kiss, som beveger seg litt inn i det litt baktunge, men som ender som en ganske følelsesladd sang med mye bra. Episk er et ord som klinger bra når Rob drar noen av tonene. Soloen er litt her også, begynner litt klisje, men utvikler seg bra! Og deilig at de kjører solo mot slutten også. Steeler? Den er uptempo som alle vet, og er en ok avslutning. Ikke den helt store låten egentlig, men en fin motsats til mye her. Bra tekst, men hva den egentlig handler om vet jeg ikke helt, men selv om den er litt vag, tror jeg det er noe om å stole på folk, hvem man skal stole på, eller ikke:

Waiting like jackals to sneak up and trick you
Wolves in sheep's clothing, so deft in consoling
Lurking in shadows, they pounce least expected
When you come to, they'll have gone right through you

Summert: Bedre enn Killing Machine, mye grunnet variasjonen i tempo, og at denne har et par veldig gode låter i Rage, You Don’t Have To Be Old og Rapid Fire.

Coveret: Glimrende. Som på Killing Machine speiler det (bokstavelig talt på begge) innholdet, tidsånden og alt som er mellom. Det er helt enormt enkelt og intrikat på samme tid.

Tekst: Yngve

Dette er jo sjølve plata som gjer at vi framleis snakkar om Priest. Opp til her gjekk det litt trått for dei, kommersielt iallefall, men her traff dei ei ny nerve i publikum: Heavy Metal-nerva! På samme måte stålprodusenten British Steel var ei av dei største arbeidsgivarane i UK og var ein av verksemdene som gjorde UK til ein stor industrinasjon, er plata ein av grunnpilarane i heavy metal -sjangeren og ei av platene som bygde ein ny stor internasjonal rørsle som vi alle er ein del av: Det internasjonale samfunnet av heavyrockarar!

Lydmessig meiner eg at Priest her byggar vidare på det kalde, harde lybildet dei jobba fram over dei to foregåande albumma. Samtidig har Priest alltid hatt eit godt øyre til det som foregår rundt dei, og her er det tydeleg at dei enkle, fengane riffa og låtene som gjorde punken populær har tatt litt av plassen til dei tidvis kompliserte låtane Priest laga tidlegare. Det er nok ikkje alle som set like stor pris på det, men kva hadde vel verda vore utan Breaking The Law?

Rapid Fire er ei flott uptempo låt som sparkar plata i gang. Rob melder i god kjent stil, her er det burning furnaces og hammering anvil over ein lav sko, ikkje tvil om at det er metal som gjeldt her. Det som gjer seg gjeldande er den meir konsise, rett-fram tromminga til Dave Holland. Sjølv om han forlot denne verda med mange ubesvarte og mørke spørsmål etter seg, er han den trommisen som verkeleg løfta låtskrivinga til Downing/Halford/Tipton opp og fram i lyset.

Og når vi snakkar om lyset, har det nokon gong lyst klarare over heavy metal som sjanger enn med neste låt, Metal Gods? Låta som gav Rob kallenavnet sitt og robot-gangen på scena? I stødig marsj turar den fram, med eit overraskande lett riff på versa, før vi får deilig chugging på forrefrenget, og ei episk opeberring i refrenget. Topp ti låt for min del utan tvil. Her er teksten faktisk like aktuell i dag som for 42 år sidan: 

We've taken too much for granted
And all the time it had grown
From techno seeds we first planted
Evolved a mind of its own

Akkurat dette er det mange som diskuterer i dag i forhold til utviklinga innan digitale teknologiar. Det fins dei som meiner at kunstig intelligens i dag faktisk har kome så langt at dataprogramma faktisk har a mind of its own. Maskina/monsteret som stadig er på plass i tekstane til Judas Priest har mange navn, og i dag er det overvåking og kunstig intelligens vi er urolige for.

Eg veit at mange meiner at Breaking The Law er ihelspelt og at dei god kunne klart seg fint utan å høyre den låta resten av livet. Eg er ueinig. Låta brilliant, her viser dei verkeleg at å halde tilbake, å kutte alt unødig staffasje er det som skal til for å lage ein beinhard og tidlaus klassikar. Det er akkurat som å opne ei kald øl ein fredags ettermiddag: Lyden er kjent og kjær, og du veit at dei neste minutta av livet ditt vil bli litt bedre dei foregåande. Eg har og spelt denne låta utallige gonger live og reaksjonen er den samme kvar gong: 2:34 minutt rein livsglede for alle tilstades.

Grinder er neste låt, og den følgjer den nye oppskrifta med eit enkelt riff der Rob for god plass til å levere. Og levere gjer han, kor tøft er det ikkje når har melder Grinder, looking for meat!. Og det tunge midtpartiet I got my license, it came by birth, brillante saker!

Eg diggar Breaking The Law, men er ikkje så stor fan av United. Versa er tøffe, men det er noko med refrenga som gjer at låta dett litt saman for min del. Men for andre funkar den tydelegvis, låta har fleire avspelingar enn Metal GodsSpotify. I studioversjon drar refrenget for lenge ut, funkar sikkert bedre live, men er faktisk usikker på om eg har sett den live.

You Don’t Have to Be Old to Be Wise er enno ei godlåt i mi bok. Kommersiell, lett og fin, og eit frampeik til den lettbeinte stilen dei verkeleg perfeksjonerte på Turbo. Tekstmessig er den oppstanasig og fin; drit i dei gamle, vi er unge og heite og veit kva det går i! Og Rob er oppstanasig så det heldt i leveringa. Og for eit fint driv Holland og Hill leverer her, det pumpar avgårde støtt som fjell.

Av dei to megahitsa på albumet er det Living After Midnight eg likar minst, men at det ei knall låt som ein vert i godt humør av er det ingen tvil om. Men i forhold til BTL er dette er berre ei skikkelig godt laga feel-good rockelåt. I mine øyrer har BTL mykje meir Priest-særpreg, og er både mørkare, kaldare, og er mykje meir fengande. Men for meg har dei til felles at den samme livsgleda oppstår kvar gong eg høyrer trommeintroen på denne låta her som når BTL startar.

The Rage er etter mi meining ei litt skjult perle i Priest-discografien. Kanskje litt fordi eg er bassist, og diggar den nesten reggea-aktige introen (den er og og gøy å spele på bass). Intro bidreg flott til dramatikken i låta, og her er det drama som står i høgsetet i motsetning til festen på forrige låt. I tillegg er det ei låt utan vokal-refreng. Det enkle med utruleg kule riffet fungerer som refreng. Like a tiger, in a cage, we begin to shake with rage - her kan vi kjenne på Rob Halford sin innestengte aggresjon som får utfolde seg over eit kontrollert og enkelt vers-riff.

Etter så mange høgdepunkt vert Steeler ei litt anonym avslutning på ei ellers sterk plate. Dei låter litt for mykje av Sinner-riffet på versa synes eg. For all del ei tøff låt, men ikkje ein bauta i katalogen.

Alt i alt: All ære til Priest for at dei på denne plata gjer heavy metal til allemanseige og banar veg for både den nye bølga av britisk heavy metal med Maiden i spissen, og metal som sjanger fram til i dag. Personleg er det nok ikkje denne plata eg hentar fram oftast fra katalogen, men når eg gjer det vert det fest!

Tekst: Tarjei A. Heggernes