The leather rebels, en subjektiv gjennomgang, del 1

av yngve

Judas Priest 84 Foto Paul Natkin Getty Images

Bilde, fotograf: Paul Natkin

Fra Kiss beveger vi over til nok en av monstergruppene som har fulgt meg siden barnsbena, Judas Priest. Her er det mye uro i rekkene, fra min oppvekst med enkelte favoritter og skiver som ikke fant veien inn i hjerterota, til ungdomstid og voksenalder der noe henger igjen fortsatt, mens mye har blitt hørt og lagt i skuffen. Men jeg har aldri sluttet å være fan av bandet, hva de leverer av skiver har vært en annen ting. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg to überfavoritter, nemlig hardrock-Priest og 'Stained Class', samt metal-Priest med 'Defenders Of The Faith'. 

I tillegg til meg skal selveste Tarjei fra Lost At Last henge med, for å lage en ubalanse, eller være enig, hvem vet :). Han er en del av en podcast som spiller Priest opp mot Maiden, sjekk HER for å finne ut av hva det dreier seg om (Yngve).

Om Tarjei: 

"Eg og Judas Priest går langt tilbake, heavyinteressen starta på ungdomsskulen og då med Priest, Maiden, Sabbath m.m., sånt folk høyrde på på første halvdel av 80-talet. Det endte med eit band som heitte Heavy Duty (namnevalget var ikkje tilfeldig) som var svært Priest-inspirert der eg spelte saman med mellom anna (sjølvaste) Reidar aka Horgh og Tony (som no er bassist i Sahg), og brørne Kyrre og Rolf Knudsen som var dei som introduserte oss andre til katalogen til Priest. Tony og Reidar var med i neste band, Lost at Last, der ikkje Priesterferansene var så tydelege, og ettekvart vart det slutt på originale låtar føre ein del av dei same folka danna Heavy Metal Kings som har spelt heavy-covers dei siste 20+ åra. I det bandet får eg til og med leve ut Rob Halford-fantasien min! Det siste året har eg hatt podkasten Priest VS Maiden med Heavybård frå bandet Magic Touch, så eg har faktisk Priest-discografien ganske bra under huden for tida. Så då min gamle venn Yngve spurde om eg ville bidra inn i denne spalten trengte eg ikkje så lang tid på å svare ja!

(Og for å reklamere litt - heldt i desse dagar på å spele inn debutplata til eit nytt band med gamle kjenningar. Bandet heiter Masheena .)"

***

Reglene for Kissartikkelen vil jeg prøve å etterleve, som er tilpasset og ser slik ut:

a) Jeg har lyttet så objektivt som mulig, hver låt, ikke tatt nostalgien med som verktøy, så godt som det er mulig. Og med det har jeg faktisk fått et par overraskelser.

b) Noen har få skiver, ingen samleobjekter, noen kan ikke tekster og titler på rams, derfor vil jeg ikke høre på eventuell kritikk på at jeg ikke orket å høre på bandet når de var nede, når de spilte for tretten stykker på en eller annen klubb etc. Men, jeg er en ivrig følger av det å like bandet, ikke alle skivene. Jeg har vært fan siden ca. 1980, altså 42 år-ish.

c) Alt som er forfattet i denne artikkelen er skrevet der og da, ikke endret i ettertid. Jeg har basically lyttet et par ganger på hver skive, noen ganger mer, og notert underveis. Resultatet er under her.

d) Dette prosjektet tar tid da jeg har mye annet å holde på med, og tidsrammen kan fort bli måneder. Jeg legger til et par skiver når jeg har tid, så ender vi opp med å se hvor det havner. Jeg personlig er spent på hvordan perioden fra 87 og fram til siste utgivelse blir. Der har jeg et par skiver jeg nesten ikke har hørt, noen jeg misliker, men dette prosjektet skal være litt åpent sinn, så alt kan skje.

c) Jeg oppfordrer folk til å sende inn tanker på skivene, sine kommentarer, men siden vi er i en latskapstid med sosiale medier, og at folk ikke gidder stort, kommer det vel kommentarer på Facebook eller noe. Jeg er alltid åpent for å legge til, er du uenig eller ønsker å blande deg inn, er det bare å sende meg en mail, denne artikkelen vil jo henge med en tid. I forhold til det jeg skriver tar jeg ingen kritikk, overskriften sier subjektiv. Og er det faktiske feil, faktafeil, da vil jeg gjerne bli korrigert. 

***

Rockal Rolla

Rocka Rolla (1974)

En skive jeg som oftest har avfeid, som jeg aldri greide å få taket på i yngre år er debuten. Det er et band som nok er litt for rocka for meg, og siden de jo leverte det sykt episke andrealbumet bare et par år etter, ble denne rett og slett for simpel. De havnet jo litt her på noen skiver senere også, det er en rød tråd til noe her på for eksempel 'British Steel'. Det skal sies at dette første slippet er en blandingsopplevelse, der vi får hint mot 'Sad Wings', så det er absolutt verdt å dykke ned i musikken.

Tittelkuttet er nok litt skyld i at jeg gikk litt lei, det var ofte å finne på samleskiver, den tids spillelister, der vi oppdaget nye band. Den dag i dag er nok låten noe svak for meg. Refrenget kanskje? Eller den smått overlykkelige rocken? Vet ikke, det er i hvert fall en liten nedtur for meg etter den greie åpningen med One For The Road, som smaker litt Stained Class, ikke mye, men nok til at den for meg fungerer som en god start på skiva. Kommersielt sett ville kanskje tittelkuttet gjort seg bedre som kickstarter, det er en enkel låt som folk synger med på. Der har jeg aldri vært ;).

Akkurat på denne utgivelsen, og nok flere skiver i denne omgangen, vil avlyttingen være basert på cd-er. Derfor er det litt så der i å mene noe om lyd og produksjon. Jeg har selvfølgelig alle lp-ene, men jeg hadde ikke, har ikke, mulighet til å bruke så mye tid til å snu og bla, da er cd perfekt. Og noen av disse jeg har er remastrede. Bare til info. Det er jo noen forskjeller på den originale utgivelsen på lp og cd, jeg mener det er noe endring på tittelkuttet. 

Winter er en oddity. Denne kan trekke litt i trådene som går mot neste skive. Denne låten er tung, metal, heavy! For sin tid selvsagt, men dette har aspekter ved seg som er der Sabbath lå i årene før. At den er produsert av vedkommende som jobbet med Sabbath på et par-tre skiver hjelper vel på :). Og gøy at man hører likheter med inngangen her og Metallicas 'Orion' ;). 

Også Deep Freeze er knallbra! Like kort ca. som forgjengeren, denne er vel 20 sekunder over minuttet, Winter er 40ish. To korte greier, som på en måte alltid har virket litt sprøtt. Dette er korte låter, nesten introer, men allikevel ikke. Begge er jo kuldebasert, og når vi forflytter oss over til neste spor, Winter Retreat, henger disse sammen på en måte? Jeg besitter ikke kunnskap på dette akkurat i skrivende stund, men mener det er en kobling. Opplys meg gjerne. Men alle tre er spennende, og jeg har faktisk glemt hvor fett det låter av denne trioen. 

Om med en av de låtene jeg alltid har likt bra fra debuten, Cheater, er det vel strengt tatt bare tittelkuttet som fortsatt irriterer litt. Cheater er en feit drivende rocker, som også har litt Stained Class over seg. Til og med munnspillet får godkjent herfra. 

Never Satisfied er så der, litt baktung, litt mellom Cheated og Rocka Rolla kanskje? Den er absolutt tyngre og mer svingete enn Rocka Rolla, men den gir meg ikke så altfor mye. I enkelte øyeblikk er det naturligvis kult, men den er, for å gjenta meg selv, litt baktung og på det jevne. 

I min verden snur vi nå skiva, og vi beveger oss over til et knippe låter som jeg faktisk ikke husker så altfor godt. Det er over tjue år siden jeg har spilt dette albumet. Blant annet hadde jeg glemt at det var Hinch som spilte trommer på dette, haha, sånn kan det gå. 

Og så til det som er høydepunktet, den episke og storslåtte Run Of The Mill! Hva skal vi med korte hitbaserte låter fra bandet når de kan levere slik? Ikke vet jeg, men de som vil synge med på Breaking The Law får gjøre det, jeg velger å gå mer i dybden og nyte dette. Og legg merke til at det oser Michael Schenker og Ufo av gitarene i starten ;). Og bassen som fører an fra 03:40 ca., hallo! Den tar jo fokuset bort fra gitaren, det er herlig det! Rob har greier her som står seg opp mot mye av det imponerende på neste skive.

Dying To Meet You er en raring. Jeg elsker slik de legger ned låtene, der Rob og en cleangitar jobber i førersetet, og der rytmikken tilpasser seg hele tiden. Veldig bra! Og arrangeringen er fenomenal! Haha, denne er en slik låt som man tror slutter, og at en ny begynner. Men vrien i midten, hvor det fete uptempoløpet begynner, genialt! Her er de også i sitt ess på Rocka Rolla. Denne og Run Of The Mill er hjertebarna mine, med Run som en absolutt ener. De små gitarhalene som hele tiden henger på slutten av riffet kan bli litt irriterende, men jeg skal ikke klage på slikt. 

Caviar And Meths er det egentlig ikke så mye å si om. Det er en del av en låt Al Atkins skrev i tiden før, og dette er kun introen ifølge et intervju jeg leste rundt dette. Så vi har en intro som endte opp som en outro, og hvor en kortere versjon av låten havnet på et album Atkins slapp i 98, som var var under halvparten på lengde kontra den originale fra før Rocka Rolla. Ha-ha, the plot thickens. 

Summert: Run hersker! Dying To Meet You, de tre kuldegradene samt Cheater er alle bra og verdt å nevne. Ellers var jeg glad for at jeg tok tak i dette bandet som nytt prosjekt, jeg oppdaget at min aversjon for dette albumet kanskje var litt utdatert. 

Coveret: Bare trist, helt korka faktisk. Det var jo tiltenkt Rolling Stones husker jeg, og denne estetikken kunne nok vært mer kledelig for den gjengen. Det skal sies at det altfor mye-coveret som prydet reissuen som kom på midten av 80-tallet også var uff. Men bedre, ikke kledelig.

Tekst: Yngve

"Denne plata oppdaga eg etter at eg hadde høyrd ein del på Priest allereie. Tippar inngongen var rundt Killing Machine/Stained Class for min del, men Turbo som første album eg kjøpte då det kom ut.

Og det er stor forskjell på platene til Priest. Rocka Rolla kan høyrest ut som eit heilt anna band enn det som gav ut Killing Machine. Men du har jo Rob Halford si stemme der som er gjenkjennelig frå første låt, One For The Road. Og det svingar unektekelig. Like unektelig let det 70-talet som juling. Etter det første sjokket på stilen hugsar eg at eg likte plata frå første gang. Det var noko spanande med litt nostalgi, hippiear og 70-talet allereie då på starten av 80-talet. Tittellåta svingar og fint avgårde, og her er Priest allereie inne på galopp-takten som mange år seinare vart Maiden sitt varemerke. Dette er og den første låta med det som skulle bli den klassiske Halford/Tipton/Downing-krediteringa.

Winter er startar skikkelig 70-tals, her er det Zeppelin og Sabbath og smått psykeldelisk, og hovudriffet fengar, det svingar, og Ian Hill får litt større plass her enn på seinare plater. Den går umerkelig over i Deep Freeze, der Sabbath-inspirasjonen er nesten overtydeleg i starten, og Winter-riffet kjem igjen. KK Downing tar Hendrix-inspirasjonen heilt ut på Winter Retreat. En kompis av meg pleidde å seie at slutten av soloen høyrdes ut som om nokon sagar i ein liten hund! På den siste delen av den låta er eg sikker på at Rob hadde blomar i det lange blonde håret under innspelinga. Hippie-Zeppelin på sitt beste.

Cheater er litt meir frampeik til korleis Priest ville utvikle seg. Bandet er litt meir kontant, og Rob er litt meir den historieforteljaren vi kjenner i dag. Her er og dei inne i ein lett galopp. Never Satisfied, der er hovudriffet ganske klassisk Priest, og avslutningsskriket er umiskjennelig Rob. Run Of The Mill er ei låt som ikkje har festa seg lite god for min del. Basslinja der er fin, og den svingar litt mellom Califorina og Birmingham stemningsmessig. Og eg høyrer no at det er alt for langt solotema. Men så drar det seg til Høge Rob-skrik på slutten. Dying To Meet You er og ei låt som vert litt anonym i det store Priest-universet for min del, sjølv om eg ikkje mislikar den. Litt tilgjort stemme på Rob Halford her. Det er egentlig to låtar her (eller er det det?), den siste er av og til kreditert som Hero Hero utan at den gjer låta noko bedre av den grunn. Ei heilt grei låt. Plata avsluttar med Caviar And Meths, ein instrumental som i utgangspunktet er over 7 min, men som her er kutta ned til litt over 2. Eg fann forøvrig først ut i dag at dei med Meths her refererer til raudsprit, så eg er ikkje freista til å teste ut akkurat den den komboen.

Såvidt eg hugsar er i Priest sjølv så glad i coveret på plata, men eg likar det. Det er stilrein og fin design, sjølv om det ikkje akkurat skrik her kjem verdas største heavy metal ikoner ut i første runde. Baksida er heilt ok, då eg først høyrde plata var det jo artig å sjå hippe-stilen til Priest, vi har jo mest vant med lær og naglar frå den kanten.

Generelt ei sjarmerande plate som eg alltid har likt. Priest er unge og vil noko, sjølv om det ikkje er heilt klart for lyttaren, eller bandet, heilt kor dei vil. Og dei er her, som på mange av platene, inspirert av tida plata er spelt inn i. Som fan er det utruleg digg å reise til både 70, 80, 90-talet med Judas Priest! Men skal eg vera litt streng her så er det tittelsporet, Cheater og Never Satisfied som står seg best i dag.

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Judas Sad

Sad Wings Of Destiny (1976)

Det var på tide å få ut en oppfølger til debuten, og i ettertid er vel dette regnet som en av de definerende Priestskivene?

Men den gang, når dette var et ukjent og ungt band, vil jeg gjette på at de fleste ikke brydde seg stort. Det er lett å se tilbake nå, og tro at de store banda alltid var store, men her snakker vi om et band som hadde debutert med en flopp, som hadde like ræva budsjett på sitt andre album, og som hadde hatt relativt god gjennomlufting i lineupen.

Året var 1976, og om vi ser tilbake, kom det en del slipp fra større etablerte artister som nok fikk mesteparten av oppmerksomheten. Og det var naturlig, for Priest var jo som sagt et nytt band, i hvert fall om vi tenker som innspillingsartist. I tillegg var dette pre bølgen fra Uk som jo våknet et monster, Nwobhm, der bølgens slagkraft skapte tsunamier i form av thrash metal og andre sjangergrener. Og Judas Priest var ett av banda som lå til grunn for denne bølgen, som inspirasjon, derfor er bandet i min bok en grunnpilar for det vi sitter og omtaler som metal i dag. For meg er den klassiske metallen Priestbasert, ikke Sabbath eller andre 70-tallsband. 

Albumet vi her skal fokusere på er i ettertid korrekt sementert som et definerende album. Flere artister har utropet dette til inspirasjon, og da snakker vi artister som i seg selv var sjangerdefinerende, Slayer, Megadeth m.fl. Jeg har i alle år sammenlignet Rocka Rolla med Saxons debut, der de famlet litt og ikke hadde funnet en stil. Samtidig vil jeg også peke mot Samson, som med sitt 1978-slipp Survivors, som har likheter i denne utviklingen. Begge disse, og Priest, fant formen på sine andre album, som vel er ganske vanlig. Det er haugevis av bedre debutskiver enn Rocka Rolla, men få skiver som nevnes med en slikt omtanke som når Sad Wings dras fram i debatten.

Hva med låtene? Holder de mål i dag? Er det en produksjon som fortsatt yter låtene rettferdighet? Om bare få år feirer dette slippet 50 år, og jeg vil påstå at blant Judas Priests utgivelser, er Sad Wings på en topp 5-liste over gullet. Så for meg er det ingen tvil om at Sad Wings Of Destiny fortjener det ettermælet som er gitt, hvor bortimot alle låtene er klassiske, og hvor de gir meg som lytter like mye hver gang jeg sjekker innom. Dette er et av bidragene i bandets diskografi som spilles jevnlig, derfor er det også et som kanskje er minst spennende for meg å stikke hånda ned i. 

Når man hører åpningsriffet på Victims Of Changes, før vokalen kommer, er det ikke langt unna Rocka Rolla. Er det meg som har lært meg at det er et større skille mellom disse skivene enn hva som er fakta? Det som stort sett er annerledes på denne vi her tar for oss er at det er mer metal, proto-metal, og mindre rock’n roll kanskje? Riffene har mer substans, og de gode øyeblikkene er flere. Og selvsagt, Halford løfter talentet sitt inn i en ny tilværelse. Hvor mange som drar fram dette albumet når man skal hedre Rob, eller peke på hvor metallen begynte å forme seg, det er ikke få. 

For meg er ikke Victims en låt som er 100%, det er først og fremst det skillet der låten endrer seg etter ca 04:40ish. Når de tar det helt ned, og bygger opp, det er det som styrer grunnen til at folk velger å favorisere denne, tror jeg. Jeg liker lange låter, og liker når det snur, vender på seg, kommer nye deler, så slikt sett er det bare å applaudere. 

Ripper er pinadø definisjonen på hva Priest fikset av feite og enkle riff, blandet med konge vokal. Det er en tung dreper, midtempo, og slik de dobler takten, for et herlig virkemiddel. Rob åler seg på versene, en veldig selvsikker og flink frontfigur på denne.

Og om Victims kanskje ikke er den monsterepiske låten for meg, bare elementer, er Dreamer Deciever nettopp det. Her får du alt jeg elsker med Priest anno 70-tallet. Begynnelsen med Rob og den akustiske gitaren, makan til gull! Dette MÅ jo være høydepunktet her? Den utrolig flotte dynamiske arrangeringen, Rob!!!! Og den kanonfine overgangen til Deceiver, der også Rob hersker, men hvor også drivet til bandet, og spesielt gitarriffet og trommene, hamrer løs. 

Og Prelude/Tyrant, som like bra som Ripper, og noe av det bedre fra Priest på 70-tallet synes jeg. Jeg mener noen utgaver ikke har med Prelude…? Jeg vokste i hvert fall opp med at den skulle være en intro for Tyrant når man flippa over lpen til side B. Det pianobaserte stykket er kledelig som oppkjøring til Tyrant. Tyrant er en litt annerledes låt på dette albumet, mørkere kanskje? Mulig bassdominansen her har litt av skylden for det, men det er noe som gjør den litt spesiell. Jeg liker’n, men den er ikke i toppsjiktet.

Genocide? Hm, den er en nøtt. Jeg vokste opp med at Genocide var Thin Lizzy, hehe, og den er mega, da ble liksom Priests navnebrorlåt litt taper. Det er tam låt, fra åpningen fram til refrenget tar det liksom ikke av. Unntaket er slutten, der rocker de det litt opp, og noe de burde ha gjort tidligere. 

Og der Dreamer Deciver gjorde rent bord, følger Epitaph rett bak. Da avslører jeg kanskje at jeg er mest glad i de litt følelsesladde låtene. Jeg orker ikke å høre de rockete, og gleder meg fint lite til United og Living After Midnigt down the road :). Rob synger fantastisk på Epitaph, og den er selvsagt for kort. For meg hadde det vært mer spennende om Genocide hadde blitt ofret til fordel for en utvidet Epitaph og i den overlappingen til Island Of Domination. 

…som er blant perlene her. Her er Priest akkurat der de skal være, med gyngingen, drivet og de friske riffene. Og det er ikke overraskende hvorfor Rob begynner å bli den vokalkongen han jo ble, hvorfor folk begynte å løfte fram Halfords syke stemme. 

Coveret: Skrekkelig bra, dystert, skummelt, bra tegnet, idiotisk klemt mellom Rocka Rolla og Sin After Sin. Cover har ikke vært bandets store arv, og det er litt merkelig at akkurat dette albumet ble som det ble.

Summert: Joda, skiva ER bra, og de låtene jeg alltid har likt liker jeg best ennå. Men jeg fant også ut at Genocide rett og slett er et spor jeg kunne klart meg uten.

Tekst: Yngve  

***

Her hadde eg nok høyrd ein del av låtane før eg høyrde albumet, då live-versjonar på Unleashed in the East og på den fantatiske Live Vengeance VHS-en som gjekk sin seiersgang på heime-åleine-festar i Knarvik på første halvdel av 80-talet. Eit liveopptak eg meiner er noko av det flottaste som er festa på film nokonsinne.

Uansett: VICTIM OF CHANGES! Det er favorittlåta mi med Priest, og kanskje favorittlåta mi ever. For ei opning! Den låta har alt. Sjekk berre den tostemte gitarintroen. I staden for at gitaristane har same tone i forhold til kvarandre slik det er vanleg i t.d. Maiden og Lizzy, leikar dei seg oppfinnsamt opp og ned å halsen, av og til møtes dei, og så vandrar dei kvar sin veg etterpå. Det er rein magi! Og det før låta startar. Det er ein symfoni av tunge riff, rolige partiar, brøling, skriking og kattemjuk vokal av Halford her. Med denne låta meiner eg dei sette standarden for all heavy metal som kom seinare. Den første gongen eg høyrde Master of Puppets tenkte eg: No har Metallica laga sin eigen Victim of Changes. Og å komme noko slikt på album to, ei låt som framleis er sjølvskreven i settet. Sterkt! 

Det tapar seg ikkje med låt to heller: The Ripper. Igjen, ein antonal og innovativ tostemt gitar før eit trykkande tema der Halford er absolutt glitrande og teatralsk. Du ser han for deg, slentrande rundt i eit victoriansk London med kniven laust i sliren, og deler ut hogg og stikk til stakkars prostituterte. Det er og ein heilt fantatisk gitarmelodi der som kjem etter refrenget. Intense greier! 

Dreamer Deceiver og er ei flott låt, men der dei to første peikar framover mot det Priest skal bli er dette mer eit peik bakover til Rocka Rolla. Flotte solar, og eg likar godt teksten, spesielt strofa He said in the cosmos is a single sonic sound, that is vibrating constantly. Eg veit ikkje kvifor, men der syng eg alltid med. Det er ein fin overgang til Deceiver. Fin låt det og, med nokon fine Halford-hyl, men ikkje av dei sterkaste på plata i mi bok. Prelude er neste låt, og eg må innrømme at den ikke gir meg så mykje. Er det preludium til Tyrant? Musikalsk er det ingenting som tyder på det. 

Tyrant i seg sjølv er ei bra låt, som peikar fram mot stilen dei fann på Stained Class. Likar godt mourn for our souls-temaet, og låta generelt. Men versjonen på Unleashed in the East er mykje bedre, spesielt refrenget er litt slapt her. Genocide er ei knall låt, men den er og mykje meir brutal på Unleashed. Sjølv om det låter litt tynt etter dagens standard, synes eg her at heile bandet, og kanskje spesielt malar eit grandiost bilde av folkemord. Sin after sin, I have endured, yet the wounds I bear are the wounds of love er og ein strofe som har sett seg, og som eg både reflekterte litt over då eg først høyrde plata, og I ettertid. Her viser Halford dualiteten, dobbeltlivet: På dagtid ein knallhard rockar som tør det meste, men når mørket senkjer seg ein sår gut som strevar med sin forbodne seksualitet. Kanskje. Eller kanskje eg les for mykje i det. Fine ord er det iallefall. 

Eg elskar Epitaph. Den sanga skal spelast når dei senkar meg ned i ovnen der eg skal brennast etter at eg er borte (og etter den skal Drink to the Dead med Clutch spelast, og då skal eg spandere min siste runde på dei frammøtte). Eg likar alt, pianmelodien av Glenn Tipton, Rob Halford sin vokal er nydelig, og det same er vokal arrangementa. Dette er ei sånn låt eg ofte må høyre fleire gonger på rad. Flott tekst har Glenn skreve og. Og at dette er den minst spelte låta på plata i følgje Spotify, ja det er både uforståeleg og ein skam spør du meg. 

Plata avsluttar episk og flott med Island of Domination. Halford er dramatisk og fin, det mange flotte riff der både han og gitaristane kan leike seg. Og ein kul slutt!

I ettertid er det ei plate eg likar godt, og set på med jamne mellomrom. Coveret er nydelig, Fallen Angel av Patrick Woodroffe, eit av dei bedre til Priest, sjølv om eg synes det er mykje bra cover på Priest-katalogen. I min Priest-nerdedom har eg gått å lurt på kjøpe en original av Woodroffe og er inne og kik på heimesida hans av og til, utan at eg har slått til på noko enno.

Knall plate!

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Priest Sin After

Sin After Sin (1977)

Her snakker vi skive som jeg alltid har latt flyte litt på sidelinjen. Selvsagt har man den, selvsagt har man hørt den, men her er det mer snakk om å ha hørt noen låter mye, noen veldig lite, og hvor noe har gått i glemmeboka. Det er absolutt et album man bør ha om man vil ha det bedre Priest fra 70-tallet, men samtidig er det noe som gjør at denne havnet litt i klem for min del. 

Var det det litt kjipe coveret? De har hatt verre. Var det det musikalske innholdet? Der har de definitivt hatt verre og bedre. For meg handlet min tidlige periode med Priest om andre skiver, der man først fikk høre Stained Class fra året etter, så de par som brakk over til den mer klassiske metallene de ble kjent for, og hvor Defenders toppet det hele. Sin After Sin var bare litt ute av sfæren i de først, hm, ti årene kanskje, men jeg hadde kassetten tidlig. Uansett er det denne og kanskje Killing Machine jeg har hørt minst på i de senere årene, og som jeg har mest å tape/vinne på i forhold til å få meg sjokk eller overraskelser. 

Det er helt klart et sultent Priest på enkelte spor, men det henger også litt igjen fra 70-tallsrocken her. Sinner er garantert en av de som virkelig befestet seg hos de fleste, den og coverlåten Diamonds And Rust, som de på samme måte som Better By You fra neste skive klarte å gjøre til sin egen. Om Slayer ikke hadde covra Dissident Aggressor, hadde den blitt namedroppa så ofte? Det kommer vi tilbake til.

Sinner er uansett en flott åpning, og med studiomusikeren Simon Phillips på plass bak trommene, ble det en annen stil. Hvorvidt det var bedre eller dårligere enn før vet jeg ikke, aldri tenkt på, men han er jo en av de virkelig gode trommisene. I min verden dog er det å være flink ikke nødvendigvis synonymt med spennende. På mye av innholdet på skiva her er det konge det han leverer, men samtidig er det også mye som er anonymt, eller i hvert fall rytmikk som for meg framstår som litt safe. Jeg vet ikke hvordan og om han fikk noen føringer. Men det er mye tøft, som på Let Us Prey/Call for the Priest, der Simon kjører på med doble basstrommer, noe uvanlig lagt slik i 1977. Teknisk sett veldig kult, men det er noe på skiva jeg føler er litt samlebånd. Det skal også sies at jeg egentlig aldri har vært superimponert over det Holland gjorde senere, så Phillips har lagt listen høyt her. 

Der Starbreaker er ok, ikke mer, men med en god del tøffe greier på gitarene, er neste bare trist. Om de følte de måtte ha med den forventede balladen, vet jeg ikke, men Last Rose of Summer funker ikke i det hele tatt. Greit, det er antydning til ok vokal, men den cheesy jazza flyten med cocky casanovakoring på slutten der, come on! Jeg er glad når den er over, og marsjere taktfast i egen overbevisning foran Tarjeis synsing om denne :).

Så bærer det rett inni Let Us Pray/Call For The Priest, som jeg var innom i avsnittet over her. Det svinger her, men med nesten minuttet med intro og litt baktung inngang, virker det som om det lett kunne vært snittet litt i arrangeringen her. Det kunne glatt ha begynt rett på 01:23, og der lukter det veldig av Nwobhm, og man vet jo at Priest var viktig inspirasjon for den generasjonen. Tenk Diamond Head på det riffet. Her fungerer trommene supert, og jeg har en mistanke om at mye av det som leveres på Sin After Sin ble plukket opp av mange trommiser rundt forbi. Tøft hihatarbeid, mange feite breaks og kule basstrommer. Men det er noe storbandgreier som flørter i understrømmen her, noe symfonisk rock, og det plager meg. Priest er på vei, dette albumet er for meg kun en del av utviklingen, ikke noe jeg anser som en milepæl. Jeg vet mange vil være uenig i det. Jeg anerkjenner dog det skiva gjorde for bandets stilskifte, dette er vel en dreining fra Sad Wings og mot det de leverer året etter, og opp mot den enklere formen for hardrock/metal i 79-81.

Om Last Rose var døden, er Here Comes The Tears desto mye bedre. Her er det en powerballade, men smoothe saker i starten, før de drar på, med dynamikk, driv og tyngde. En særledes bra sang, og ett av høydepunktene på Sin After Sin. Selvsagt er det et pluss med langdrygt tordendrønn på slutten.

Og om Sinner og Diamonds, og Here Comes The Tears, var notert som höydare, er Dissident Aggressor vel verdt å strekke helt til topps. Her er det metal, oldschool, arbeiderklassemetal, feite hyl, innslag som senere ble maler for andre band å henge fra seg jakkene på. 

Cover: Ikke noe som har fenget meg. Og det til tross for hodeskaller og mørke skyer. Det er bare noe litt overpretensiøst med dette. Kanskje uten de silhuettene?

Sum: Vel, kanskje har skiva fått litt mer innpass her nå, men det er fortsatt de låtene jeg kjente godt fra før som sitter best. Og jeg husker ikke Here Comes The Tears som så bra. Fortsatt et ujevnt album, som Rocka Rolla også var, men vi nærmer oss et gjennombrudd for bandet, og dette la en viktig stein i den grunnmuren.

Vi sier også adjø til denne logoen her, før den superklassiske hamres inn på neste.

Tekst: Yngve

***

For ei opning! Sinner sit som eit skudd den dag i dag, like bra som den gjorde då eg først oppdaga den på 80-talet. Curse and damn you, all you fall by the hand of the sinner! Eller sinnA ! som Rob syng så nydeleg her. Eit flott klassisk parti før det roar seg ned og KK tar over med villskapen sin. Simon Philips legg grunnlaget for korleis heavytromminga blir framover, sjølv om han berre er ein sessiontrommis. Det her er og ei nydeleg låt live. Hugsar spesielt når Halford (utan Priest) i topp form på Sweden Rock i 2002 drog denne luring opp av skinnbuksene! (Hm - Yj).

Og så kjem Diamonds And Rust, ein flott versjon av ei flott låt - og den skil seg ikkje ut som ein coverlåt i samanhengen. Priest er (stort sett) gode på dette, å gjere andre låtar til sine eigne. Ein trommis eg spelte med før vart storfan av Joan Baez som har laga låta (om Bob Dylan) etter han høyrde orginalen, som og er flott.

Etter ein flott trommebeat kjem Starbreaker i gang. Ikkje mykje å trekke for her heller! Gitaristane lagar godt med rom for Rob Halford å boltre seg på, noko han gjer med eleganse. God trøkk i både trommene, Rob og KK på slutten. 

Eg er svak for Priest sine hippie-balladar, det må eg innrømme, og Last Rose Of Summer treff meg rett i hjarterota. Det er ei nydeleg låt, og den kjem alltid til meg på hausten. Låta klarar å mane fram både lukt og smak av klar frisk haustluft hjå meg, så pass at eg stort sett postar den på Facebook på den tida. Do not despair, Mother Nature simply rests, In sleep she has well earned, det er vakkert, og det er stemningsskapande. 

Og så kjem side 2. 

Den har eg alltid likt, men har verkeleg fått opp augene for den i seinare tid. I ein av dei første episodene av podkasten Priest VS Maiden er kunstaren Kim Diaz Holm gjest, og han har ein teori om at side 2 på Sin After Sin er eit konseptalbum. Eg skal ikkje gjengi teorien hans her, men eg anbefaler at du sjekkar ut episoden, eg lovar at du og vil sjå denne plata i eit nytt lys! Her er episoden på Acast, den fins og over alt der podkastar bur. 

Men tilbake til låtane. Let Us Pray,her har du ein intro som gjer det høgt under taket! Sakral semning, og spesielt med den fleirsteme vokalen på slutten. Og så får vi Call for the Priest. Her går det unna! Doble kaggar, full guffe på riffet, og dei lyse tonane på bassen gjer det spesielt intest. Her klarar dei å skape ei heilt spesiel stemning i låta, det er litt hei kor det går, men det ligg og litt under at det kanskje går rett til helvete. Og det er kanskje derfor presten skal tilkallast? Og kanskje det er heilt greit at det går den vegen? Teatralsk og flott låt er det iallefall, spesielt når gitartemaet frå Let Us Prey dukkar opp igjen uti låta. 

Så kjem sjølvaste Raw Deal. Dette er ei låt som ikkje festa seg så veldig då eg høyrde plata på 80-talet, men låta er no kjent som det første tydelege hintet om Rob Halford sin legning. Det ein skitten og slentrande groove her, med ei funky basslinje av Ian Hill. Vokalen er litt meir oppstykka og kaotisk her, det er som ein kjenner den stramme lukta av ein skitten undergrunnsklubb der litt av kvart foregår og det kun er bruddstykker ein klarar i hugse dagen etterpå. Tromminga er super her og, spesielt basstromme-rullinga i gitarsolen. I ettertid har altså spesielt denne låta vokst på meg. Forøvrig blir teksten på nettopp denne låta analysert av litteraturvitaren Frode Hemlic Pedersen i ein episode av Priest VS Maiden.

Og så kjem tårene, Here Come The Tears. Tekstane verkar meir personlege på denne side 2, der side ein meir har skildringar av mytiske karakterar som Sinner og Starbreaker, og mytiske metal-monstre er noko Rob Halford vart meir og meir oppteken av å skrive om utover i karriæren. Her er både han og musikken sart og fint, heilt til han nesten bryt saman på slutten av låta. Eg likar spesielt godt den akustiske gitaren som kjem åleine midt i låta der. 

På den siste låta er det brått slutt på sarte og fine, etter ein intro som bygger seg opp flerrar eit fleirstemt skrik gjennom, og eit av tidenes heavymetal-riff kjem som seilande som eit krigsskip. Mange kjenner kanskje Slayer sin versjon bedre, men eg var av dei som likte Slayer ekstra godt då dei heidra Priest med å spele cover av Dissident Agressor. Og for eit heavymetal-ord det er! Men kva, eller kven er denne dissidente angriparen? Er det han som skal rive Berlin-muren? Eller er det noko anna Rob syng om her? Låta er ein av Priest sine tøffaste, og avsluttar plata med eit smell.

Med Sin After Sin når Priest nye høgder. Sad Wings Of Destiny er bra, men litt ujamn i forhold. Som sagt er dette ei plate eg høyrer med jamne mellomrom med enno meir glede enn då eg var yngre. Den har både holdt seg og vokst i mi øyrer. Bandet kjem meir og meir inn i stilen sin, dei er på eit stort plateselskap og har eit større budsjett for å spele inn plata, dei er bedre å spele og lagar tøffare riff og låtar. Bra jobba Priest!

For trommenerdane der ute: I episoden av Priest VS Maiden der Frodis aka Harald Frode Unneland er gjest, brukar vi mykje tid på å diskutere nettopp Sin After Sin, og spesielt trommisen som spelar der, Simon Philips. Den kan vera verdt ein lytt!

Tekst: Tarjei A Heggernes

***

Priest Stained

Stained Class (1978)

Av ein eller annan grunn har Stained Class vore litt uklar for meg. Og det er rart, for den er jo proppa full av godlåtar. Eg får nesten skylde litt på Unleashed In The East, der er spesielt Exciter eit monster av sånne dimensjonar at det stiller studioversjonen litt i skuggen. Men uansett: For eit opningsspor! Her slår nyetrommisen Les Binks an med ein signatur av dei sjeldne, og derfrå går det unna. Låta er knall den, men akkurat på versa blir gitarane litt anonyme og forsiktige. Vokalen til Rob er alt anna en det: Fall to your knees and repent if you please! Sånn skal eit rockehook lagast. Det er ikkje mykje på trekke for i den låta, det står seg den dag i dag i konsertsalar verda over. Det tostemte gitarbreaket er nydelig. Det er rett og slett godt låtskrivarhåndtverk, sjølv om dei ikkje funne tonen på låtskrivinga saman dei tre, Rob, Glenn og Ken. Men det kjem!

White Heat, Red Hot er dei inne i den sexy, slentrande Priest-grooven. Det kan minne litt om Rocka Rolla-grooven, men gitarspelet er mykje strammare og strengare her, på grensa til litt kaldt. I forhold til den mjuke fuzzen 70-talet er kjent for, pushar dei her på med spisse, harde gitarar. Flott låt det her og, sjølv om det ikkje er den mest minneverdige på plata.

Så er det rett på Better By You, Better Than Me. Den passar så rett inn i grooven på plata, og det gjekk lenge før eg fann ut at dette var ein coverlåt. Men eg må jo innrømme at den er fengjande, hakket meir fengjande enn låta før. Om ein ser på wikipedia, har Priest-versjonen overgått originalen til Spooky Tooth iallefall i omtale, og rykte etter saka om dei tragiske sjølvmorda i USA.

Stained Class er og ei flott låt, om enn med eit litt anonymt refreng. Opninga meiner eg er eit fint frampeik til Screaming For Vengeance. Ein ting Priest er gode på, som dei gjer på denne låta, er at dei lagar eigne tema for gitarsolane i staden for å spele solo på vers eller refreng. Det er mange tema uti her, ein flott og litt kompleks låt.

Til slutt på side ein kjem Invaders frå verdsrommet (eller frå andre sida av havet?). Litt forsiktig riffing på den her, litt som verset på Exciter. Men Rob manar fram bilder av vesen som susar gjennom verdsrommet. Brekket etter andre vers er kult, med først gitaren som går åleine før det melodiske mellomspelet med vokal kjem. Og, kult når KK lagar dataspel-lydar med gitaren der.

Akkurat for denne plata har eg tatt fram vinylen for å høyre gjennom. Side to startar med ein nydelig stomp som er Saints In Hell. Her gyngar det! Litt hardt og kutta til beinet som på resten av plata. Rob er flott her og, og kanskje spesielt i sluttpartiet. Her legg Les Binks ein flott groove, og Rob drar til med hylet til helgenen som blir dradd ned i helvete. Nydelig!

Savage startar med eit gåshudhyl frå Rob, og ei kult riff. God groove igjen frå Les Binks, og her er vi over frå verdsrommet til urettar mot uninnvånarar verda over. Litt politisk aktivisme her, samtidig som låta på ein måte framleis er tidsriktig framleis, det er jo ein trend å søke mot det opprinnelege, ukompliserte, som å flytte på ein gard og forsørgje seg sjølv, eller å spele kassettar i staden for Spotify. Vi skal ikkje gjere narr av slik ein levde i gamle dagar!

I tillegg til nemnde sci-fi tematikken, får eg ein overhengande indianar-tematikk på denne plata. Invaders kan jo godt handle om kolonimaktene sitt inntog, Savage er ganse åpenbar, men og Beyond The Realms Of Death. Uvisst kvifor, då vi høyrde på denne låta på 80-talet såg vi for oss ein indiandar som gjekk opp på ein fjelltopp for å meditere til han døyr. Eller, han går der for å døy, men mediterer mens han ventar. Han har rett og slett fått nok, og klarar ikkje meir, han finn rommet i hovudet sitt og lukkar døra. I tillegg til dette er jo låta i seg sjølv nydeleg, ein favoritt for mange, inkludert meg. Mange har nok fått krokete fingre av å prøve å spele denne på gitar. Årsaka til at det er kronglete å spele fann eg ut mange år seinare. Det er nemleg Les Binks, som er venstrehendt, som laga klimpringa på ein gitar som var strenga for høgrehendte.

Når høyrer gjennom reflekterer eg og over dette: Når starta heavy-band med den obligatoriske balladen på kvar plate? Var det Sabbath med Changes? Det var jo ein standard utover 80-talet, og ikkje før Slayer kom på banen klarte heavyband å bryte denne (gode/onde?) sirkelen. Til og Metallica hadde med den obligatoriske balladen på sine tidlege plater. På samme måte som Master Of Puppets er Metallica sin Victim Of Changes kan ein og seie at Sanatarium er Metallica sin Beyond The Realms Of Death.

Iallefall; solid avslutning på denne plata med Hero’s End. Tileigna Janis, Jimi, Jim m.fl som alle gjekk bort før dei hadde fylt 30, må ein kunne seie at Rob og co, som no er i 70-åra og leverer varene så det ljomar etter, fint har klart å bli heltar utan å (setje seg på ein fjelltopp for å) døy. God solid stomp, den ofte så oversette Ian Hill gir låta eit god kontant driv, slik at gitaristene kan leike seg opp med eit flott, kontant men og melodiske drivande riff. Dei er på veg!

Omslaget er nydeleg, og den første i rekka frå Roslav Szaybo, som skulle lage fleire ikoniske cover for Priest. Borte er maleri og hippie-kollasjer: På coveret der det ein metal-skalle med ein laserstråle gjennom, og ikkje minst den (første versjonen) av den klassiske Priest-logoen. Coveret fortel deg alt du treng vite: Dette er kaldt, hardt og tøft.

Men kor står plata for meg i dag? Og kvifor har eg tenkt at den er litt utydeleg? Så bra som plata er, er der framleis eit band som er på leit, men som definitivt viser både at dei er på veg, og kor dei er på veg. Rob er framleis kledd i Freddie Mercury-inspirert silke, kanskje KK til og med har på seg den kvite fedora’en innomellom. Det er tøft, men dei har ikkje heilt finni seg sjæl. Men som vi alle veit: Dette skal endre seg på dei neste platene!

Tekst: Tarjei A Heggernes

Så er vi her, dette var første skive jeg hørte, fra før var det kun enkeltlåter – og jeg var aldri helt komfortable med alt opp til dette punktet. Jeg husker ikke når jeg hørte denne, men det må ha vært etter 1980-81, for vi hadde hørt et par fra Killing Machine og British Steel mener jeg. Og når en av de jeg vokste opp med spilte og sang med på United, var unge Yngve allerede den gang i stand til å skjønne hvor uff den var. Og er. Men det var altså Stained Class, som var i kjelleren der storebroren til vedkommende venn (rip) bodde, som ble møtet som sementerte Priest som et klasseband. Denne var allerede et par-tre år når jeg fikk sjekket den ut, og jeg fikk ikke tak i skiva før kanskje enda et par år, så opptakskassetten ble ganske slitt gitt.

Det jeg var spent på her er om det i det hele tatt var noen vits i å grave i dette albumet. Jeg har hørt denne på det jevne hele livet ca., og den har aldri tapt seg. Vi snakker 40 pluss år, derfor er det på en måte ikke overraskende at jeg ikke kommer ut av denne prosessen med for mange endrende syn. 

Det er bra! Soundet, hvordan de beveget seg så kraftig fra forrige skive, hvordan de levere helstøpt, ikke her og der, og hvordan metallen sniker seg inn. Dessverre for meg ble jo de neste tre skivene skiver som fylte båten litt med vann, men det er lyspunkter som vi skal tilbake til.

Altså, det er KUN krem her. Exciter tar deg i nakken og slenger deg i veggen, White Heat hopper på trynet ditt flere ganger før Better By You, som de mesterlig har gjort til sin egen, fungerer som smertestillende. Bare det såre refrenget, og der Rob går opp, makan.

Så er vi over bakketoppen, trodde du ja :). Vi møter nok en låt som presser deg rett til veggs med en feit oppstart, rister deg så du føler beina knekker. Come on! Rob der i starten?? Det er jo umulig å ikke elske Stained Class, tittelkuttet. Ikke det beste på skiva, men fortsatt er det nok topping på denne til at det går å servere i hvilket som helst selskap. Invaders? Dette er en låt bassist Hill faktisk har vært med på, den eneste på skiva. Hva han har gjort vet jeg ikke, men det er en låt som flyter bra. Dette er mulig en jeg kan sette under de andre, den er ikke svak, men den er ikke så . Jeg liker refrenget, men det er noe som ikke helt løsner her.

Og når vi snur skiva? Saints In Hell? Rob er så bra her at bare den alene er nok til å understøtte hans posisjon i metalverdenen. Denne låten er spesiell, den er ikke veldig der oppe, men flyter jevnt og episk fra start til slutt. Og åpningen på neste, Savage, er direkte farlig! Når låten kommer i gang er det litt rocka for meg, men det er allikevel noe her. Refrenget er bra, versene, kanskje ikke så spennende? Men det er som man sier, skal noe skinne, må man ha en kontrast. 

Og Beyond The Realm of Death, hva i alle dager skal man si om denne? Som ikke er sagt? Den føyer seg inn i rekken av disse storslagne eposene bandet har hatt, og fra den første tonen, det første slaget, til den siste, det er ikke langt unna en flawless bit av bandets historie. Følelsene her er enorme, og leveransen fra hele bandet, mann! Folk kan ha de for meg kjipe rockesviskene, dette er musikken som beveger meg. Og denne er med på å sementere Stained Class som både min favoritt fortsatt, og forsterker det hele når jeg forfekter den som en av de beste i samtaler med folk.

Hva Tipton tenkte på når han lagde denne vet jeg ikke, men den er ikke så veldig spennende. Heroes End er slutten på albumet, og selv om det er hint av bra greier fra Rob på refrenget, er det en låt som for meg høres mer Point Of Entry ut. Nå er det ikke opplest og vedtatt at alle skal avslutte med det storslåtte, men de hadde kanskje tjent på å donere endestasjonstatusen til Beyond.

Sum: Fortsatt en enormt bra skive! Et par sleivspark er det jo, om du har lest gjennom. De har jeg stort sett levd med, men de holder seg ikke så bra i dag, kanskje litt svakere. Mulig er det fordi resten holder se så bra, og enda bedre :).

Cover: Ikonisk! Et merkelig cover om man ser nøye. Mange ganger ser vi ikke nøye på slikt, vi bare har sett det i så mange år, har en oppfatning av det, men er sjelden i stand til å vurdere og se på klassiske bilder med nye øyne. Egentlig er det ikke veldig mye å snakke om, men de har klart å fått et relativt enkelt objekt og riktig farge-/lysbruk til å framstå som noe ikonisk. Man stiller sjelden disse spørsmålene, det bare er slik. Tenk deg hvor mange ræva cover Kiss hadde? Eller Priest, om vi ser det totale bildet? Men vi gaper opp og lever på minner og lite innsikt :).

Tekst: Yngve

***

Priest Killing

Killing Machine (1978)

No altså! Der 'Stained Class' er litt ullen for meg, er plata etter desto meir tydeleg. Det er og mange sterke minner knytta til den plata frå ungdommen, som gjer at det er nesten umogeleg å vurdere den objektivt. Så med det i minne: Let’s go!

Etter å ha høyrd Stained Class for så å gå rett Killing Machine slår det meg at her har det skjedd ting mellom platene! Frå den her kjem vi i full fart-opninga med Exciter, er her Priest heilag overbeviste om her skal dei levere varene, eller som dei seier: Delivering The Goods! Det er eit slentrande, bakpå og sjølvsikkert Priest vi høyrer her. Dei må ikkje spele fort eller synge høgt heile tida for å overbevise. Det høyres ut som balla til alle i bandet har vakse med eit par nummer sidan sist. Berre høyr på stønnet til Halford: "UH!" før refrenget. Det handlar ikkje om monster og stjernar og planetar, det hadlar om rockemonsteret Priest, om rockestjernene Priest, og om bandet som skal ta over planeten: Priest. Dei har har klart å straumlinje det heile på ein mindre stressane måte enn forgjengaren, og her er det fleire av låtane som er skreve av den etterkvar vinnane låtskrivartrioen Halford/Downing/Tipton, mellom anna denne.

Rock Forever er ein av mine absolutte Priest-favorittar. Ein herleg kjapp boogie-woogie eller feitaboogie som dei sier i Bergen, stilig fleirstemt rock forever før solen, som har ein utruleg kul solosnutt for siste vers. Fiffig tromming er det og, spesielt på verset der Les Binks legg inn litt doble kaggar i siste del av kvar strofe. Eg vil for evig ha for meg bildet av meg og min god kompis Kyrre som opnar ei øl til denne låta etter å ha jobba lange sumardagar på garden til min morfar. Flotte saker!

Eg veit det er mange som ikkje er så stor fan av Evening Star. Men her har allereie plata tatt godt tak i meg, så eg er all in. I traveled to a distant shore, I felt I had to go, an inner voice had called me there, for what I did not know. Eg veit ikkje kva det det betyr, men eg kjenner det likevel. Og gitarsoloen er nydelig her. Gåsehud og litt klump i halsen.

Etter den lille pausen kjem enno ein tidlaus klassikar: Hell Bent For Leather. Her går det unna, gitarane fyrar unna i høgt tempo, Halford spyttar ut teksten om sjåføren med gassen i botn som eksploderer og ikkje bryr seg, og det er berre sinnsjukt tøft. Og så kjem den klassisk-inspirerte tappe-solotemaet. Gode Metal Gud! Ein storfavoritt det her og.

Ein høyrer at Take On The World er laga for med eit massivt frieri til publikum for auge, og det lukkast den delvis i. Eg synes Rob Halford stort sett er overbevisande her, men det vert kanskje litt monotont i lengda. Men for all del, eg likar denne låta og, men ikkje så godt som dei andre på denne sida.

Burning Up startar med mystiske låge lydar som gjer at du må skru opp høgt for å høyre kva det er, med det resultatet at du blir slått i bakken med riffet, og ikkje minst Ian Hill sin sexy, funky bass. Eg tenkjer at det er få som kan synge så inderlig om kåtskap som Rob Halford, allereie etter første refreng tar han oss med inn i det dampande begjæret i det rolege temaet. Klart, både Gene Simmons og Paul Stanley syng til støtt og stadigheit om at dei vil ha seg, men Rob formidlar attrå (begjær) av eit heilt anna format. Og soloen etter det rolege temaet er den reinaste uløysinga, og her snakkar vi ikkje om gitarjukking heller.

Ok, skal roe meg no. Priest overbevisar på neste spor og, der dei har tatt på seg stripa dresser og automatgevær og fortel deg at har fått ein kontrakt på nettopp deg. Killing Machine har det umiskjennelige Priest-stompet som dei skal perfeksjonere i Metal God på neste plate. Det er ganske så visuelt, som det ofte er når Priest er i sitt ess, når han syng I take care of business, it takes care of me, så ser eg for meg ein gjeng med 1920-tals mafiosos som er klare for å plaffe meg ned. Spesielt KK når han brenn laus med vibb-armen sin!

Så er det full pinne igjen men ein ny klassikar: Running Wild! Synkopert riffing, overbevisande vokal-levering. Her er dei fullt fokuserte og samtidig trygge på seg sjølve og på plassane sine i bandet. Dette er ei låt som fungerer som ei kule og får opp energien på scena og i salen på konsertar.

Så pustar vi litt ut igjen med Before The Dawn. Den er fint plassert i plata, men bortsett frå soloen som er nydelig, er det ei låt eg ikkje mislikar, men som ikkje har så stor plass i hjarta mitt som dei andre på plata. Det en faktisk påfallande lik orginalversjonen av Diamonds And Rust når eg tenkjer meg om.

Så kjem det ein kåting til på slutten her. Eg er litt ambivalent ovanfor Evil Fantasies. Den er tung og seig og deilig, men klarar ikkje hisse meg like mykje opp som Burning Up. Det har kanskje noko med den litt tilgjorte stemma Rob har innimellom her, og at låta er meir slentrande enn intens. Igjen, ikkje ei dårleg låt, men heller ikkje ein storfavoritt.

Alt i alt: Denne plata er eit steg opp for meg på alle mogeleg måtar. Coveret med dei knuste solbrillene og metal-pannebåndet er enno tøffare enn det på Stained Class, logoen er oppdatert og har bokstavleg talt blitt eitt hakk vassare, bandet er meir avslappa og tryggare på kor dei vil, og det er litt bedre låtar. Og læret har spreidd seg godt mellom medlemmene, sjølv om det enno er litt silke att i garderoben. Det skal ikkje gå mange åra no før silken er ein saga blott og læret ruler både gutane i Priest og gutane og jentene i salen!

Tekst: Tarjei A. Heggernes

Vel, dette var rett før jeg husker å ha sett nye Priestskiver i platebutikkene, det var vel med British Steel. Eller på S-laget som jo var der kassetthyllen var når vi var små :). Jeg har hatt mange av denne på kassett husker jeg, de florerte rundt i gjengen, denne og British, men jeg har aldri likt Killing Machine veldig. Nå er ikke det noe jeg tok stilling til før noen år senere, men jeg holder jo en knapp på at det var en endring etter Stained Class. Og hvor den enkle og litt neandertaliske metallen kom på plass. Ikke negativt fortegn, bare at låtene ble korte, kontante, enkle og uten veldig mye substans. Selvsagt er/var det unntak, men når man ser hva som kom med denne og skiva etter skjønner nok de fleste hva jeg sikter til.

En form for rock’n roll-metal kanskje? Heavy metal sies jo å være litt tuftet på denne og British Steel, og i 78-80 var dette garantert heavy. Det jeg likte var jo Kiss, Maiden litt etter dette, og AcceptBreaker og senere Restless, så for meg var Killing Machine ikke en konkurrent. 

Og her med Killing Machine er meg og Tarjei litt uenige, hvilken side faller du ned på?

Åpningslåten Delivering The Goods ligger godt bakpå, den er tung, men uten veldig mye fett synes jeg. Den har jo blitt en sceneklassiker, og ja, den er bedre enn type Breaking The Law etc., men fortsatt litt meh. Rock Forever? Den er også bom for meg. Med de søte koringene, og den uptempo rockefoten. Ikke dårlig, men ikke veldig bra.

Evening Star er kanskje en av de her som har litt av det pompøse fra for eksempel Sad Wings, og denne kunne kanskje passet inn på debutskiva? Den er litt deformert av et ræva refreng, men det er partier her som absolutt er kule.

Som åpningslåten er Hell Bent For Leather type opplest og vedtatt klassiker. Den er for arenaene, lett å synge med på, svinger greit, men som låt er den bare ok, men så langt er det skivas beste. Begynnelsen på låten er kul, og vokalpartiet før soloen. Soloen er jo helt streit Priest, verken mer eller mindre. Og refrenget er kult, spesielt når de går inn i det, det er en tøff overgang/inngang.

Take On The World, var det et forsøk på å lage sin Queenlåt? Fryktelig allsangrock. Men samtidig er det ikke en låt jeg gremmes av, det er likheter med United, men Take On The World flyter greit mellom de tyngre versene og stadionrefrenget.

Etter å ha snudd skiva, og forbigått Burning Up i stillhet, får vi en sang som kanskje er den jeg har spilt mest i årenes løp fra dette albumet, The Green Manalishi. Men den er også bare grei, den holdes litt i tøyler føler jeg. Hvor er Rob når man trenger det?

Tittelkuttet er langt nede det også, gir meg lite. Men Running Wild er bedre, der freser de litt, og viser at Killing Machine hadde hatt godt av flere låter som dyttet fingeren opp i trynet ditt og frest. Om vi går i motsatt hjørne har vi balladen Before The Dawn, som stort sett gjør det en ballade skal, smøre hjerterota med fløte. Men det er langt fra å være bandets beste rolige låt. Og Evil Fantasies? Nah, en altfor kjedelig, baktung og fjompen låt. Når jeg skulle besøke dette albumet etter en tid, var det faktisk et par låter jeg ikke husket så bra, og denne var en av de, og nå skjønte jeg hvorfor. Forglemmelig.

Coveret er klassisk, det er ikke et jeg favoriserer, men det viser veldig bra hvor bandet ville, at de ville snu på flisa og skifte stil.

Summert: Med de par beste som bare helt ok låter, er Killing Machine ikke et album jeg vil trekke fram. Så min oppfatning av det fra barnsben og i ungdomstiden er urørt.  

Tekst: Yngve

***

British Steel Judas 80

British Steel (1980)

Her skiller Priest og jeg vei til en viss grad. Flere av låtene her falt jeg ikke for den gang, og sliter stort med i dag også. De ble enklere, og fryktelig overspilte, og fortsatt har de et par låter fra denne som er så oppbrukt at jeg nesten ikke orker å spille de. Men jeg gjorde et unntak for denne artikkelen :).

Breaking The Law er selvsagt en av disse, og Living After Midnight den andre. Det er for meg umulig å prøve å høre disse objektivt i dag. Men Living over Breaking, om du lurte. United også, den husker jeg noen i oppveksten spilte mye, men jeg hater de allsanggreiene, de smaker fotball, og selve låten er fryktelig kjedelig og baktung. Det klagde jeg litt på i forhold til Killing Machine også, mye oppleves fra min side som litt kjedelig, tempoet er litt mellom stolene. Ikke at alt skal være kjapt eller tungt, men det løsner ikke alltid for meg.

Da har vi skuffet unna møkka, ha-ha, over til plommene i eggene. Grinder er ok, tung og fin, mens Rapid Fire drar på med litt gnister! Den er litt smak av det som kommer senere, for Rapid Fire kunne vært en del av Defenders Of The Faith i min bok.

Når det gjelder tracklisten er den litt forvirrende, låtene har flyttet litt på seg i forhold til enkelte utgivelser, men i min verden er det vel Breaking først, så Rapid Fire, mens det på en/kanskje flere av utgavene er Rapid som åpner. Fet start!

Metal Gods er en sånn midt på treet-låt. Den er ikke veldig ofte nevnt, mens den vel har fått noen runder live…? Jeg liker den, den er tung, men har også et merkelig og i min verden svart refreng. Versene og den fete svingen forsvinner når de drar på med chorus. Nei, her punkterer refrenget det som kunne vært en vinner. I samme skuff er Grinder, den er litt sånn enkel riffgreie jeg ikke liker, men det er noe med denne som gjør at den slipper unna. Jeg vet ikke akkurat hva det er, om den bare ikke har blitt spilt så mye overalt? Eller fordi soloen er fet, eller om refrenget er litt bedre enn versene, at låten bygger greit? Og det tunge breakdownet etter soloen hjelper godt på.

En av de jeg alltid har hatt som favoritt er You Don’t Have To Be Old To Be Wise, selv om den ikke sprekker av energi er det en fin flyt som holder den på tå hev synes jeg. Ikke spektakulær, men en låt jeg spiller og liker.

Jeg liker den enkle, rene produksjonen, et friskt pust i dag når man hører alle de komprimerte og anabole skivene som kommer ut nå. Åpent, ærlig, og på en måte litt tidløs. Ikke for mye trøkk, ikke for lite, men der det skal være til disse låtene.

De to som kanskje er minst kjent her, som i hvert fall omtales sjeldent, er The Rage og Steeler. Rage begynner som en låt som kunne vært på The Elder av Kiss, som beveger seg litt inn i det litt baktunge, men som ender som en ganske følelsesladd sang med mye bra. Episk er et ord som klinger bra når Rob drar noen av tonene. Soloen er litt her også, begynner litt klisje, men utvikler seg bra! Og deilig at de kjører solo mot slutten også. Steeler? Den er uptempo som alle vet, og er en ok avslutning. Ikke den helt store låten egentlig, men en fin motsats til mye her. Bra tekst, men hva den egentlig handler om vet jeg ikke helt, men selv om den er litt vag, tror jeg det er noe om å stole på folk, hvem man skal stole på, eller ikke:

Waiting like jackals to sneak up and trick you
Wolves in sheep's clothing, so deft in consoling
Lurking in shadows, they pounce least expected
When you come to, they'll have gone right through you

Summert: Bedre enn Killing Machine, mye grunnet variasjonen i tempo, og at denne har et par veldig gode låter i Rage, You Don’t Have To Be Old og Rapid Fire.

Coveret: Glimrende. Som på Killing Machine speiler det (bokstavelig talt på begge) innholdet, tidsånden og alt som er mellom. Det er helt enormt enkelt og intrikat på samme tid.

Tekst: Yngve

Dette er jo sjølve plata som gjer at vi framleis snakkar om Priest. Opp til her gjekk det litt trått for dei, kommersielt iallefall, men her traff dei ei ny nerve i publikum: Heavy Metal-nerva! På samme måte stålprodusenten British Steel var ei av dei største arbeidsgivarane i UK og var ein av verksemdene som gjorde UK til ein stor industrinasjon, er plata ein av grunnpilarane i heavy metal -sjangeren og ei av platene som bygde ein ny stor internasjonal rørsle som vi alle er ein del av: Det internasjonale samfunnet av heavyrockarar!

Lydmessig meiner eg at Priest her byggar vidare på det kalde, harde lybildet dei jobba fram over dei to foregåande albumma. Samtidig har Priest alltid hatt eit godt øyre til det som foregår rundt dei, og her er det tydeleg at dei enkle, fengane riffa og låtene som gjorde punken populær har tatt litt av plassen til dei tidvis kompliserte låtane Priest laga tidlegare. Det er nok ikkje alle som set like stor pris på det, men kva hadde vel verda vore utan Breaking The Law?

Rapid Fire er ei flott uptempo låt som sparkar plata i gang. Rob melder i god kjent stil, her er det burning furnaces og hammering anvil over ein lav sko, ikkje tvil om at det er metal som gjeldt her. Det som gjer seg gjeldande er den meir konsise, rett-fram tromminga til Dave Holland. Sjølv om han forlot denne verda med mange ubesvarte og mørke spørsmål etter seg, er han den trommisen som verkeleg løfta låtskrivinga til Downing/Halford/Tipton opp og fram i lyset.

Og når vi snakkar om lyset, har det nokon gong lyst klarare over heavy metal som sjanger enn med neste låt, Metal Gods? Låta som gav Rob kallenavnet sitt og robot-gangen på scena? I stødig marsj turar den fram, med eit overraskande lett riff på versa, før vi får deilig chugging på forrefrenget, og ei episk opeberring i refrenget. Topp ti låt for min del utan tvil. Her er teksten faktisk like aktuell i dag som for 42 år sidan: 

We've taken too much for granted
And all the time it had grown
From techno seeds we first planted
Evolved a mind of its own

Akkurat dette er det mange som diskuterer i dag i forhold til utviklinga innan digitale teknologiar. Det fins dei som meiner at kunstig intelligens i dag faktisk har kome så langt at dataprogramma faktisk har a mind of its own. Maskina/monsteret som stadig er på plass i tekstane til Judas Priest har mange navn, og i dag er det overvåking og kunstig intelligens vi er urolige for.

Eg veit at mange meiner at Breaking The Law er ihelspelt og at dei god kunne klart seg fint utan å høyre den låta resten av livet. Eg er ueinig. Låta brilliant, her viser dei verkeleg at å halde tilbake, å kutte alt unødig staffasje er det som skal til for å lage ein beinhard og tidlaus klassikar. Det er akkurat som å opne ei kald øl ein fredags ettermiddag: Lyden er kjent og kjær, og du veit at dei neste minutta av livet ditt vil bli litt bedre dei foregåande. Eg har og spelt denne låta utallige gonger live og reaksjonen er den samme kvar gong: 2:34 minutt rein livsglede for alle tilstades.

Grinder er neste låt, og den følgjer den nye oppskrifta med eit enkelt riff der Rob for god plass til å levere. Og levere gjer han, kor tøft er det ikkje når har melder Grinder, looking for meat!. Og det tunge midtpartiet I got my license, it came by birth, brillante saker!

Eg diggar Breaking The Law, men er ikkje så stor fan av United. Versa er tøffe, men det er noko med refrenga som gjer at låta dett litt saman for min del. Men for andre funkar den tydelegvis, låta har fleire avspelingar enn Metal GodsSpotify. I studioversjon drar refrenget for lenge ut, funkar sikkert bedre live, men er faktisk usikker på om eg har sett den live.

You Don’t Have to Be Old to Be Wise er enno ei godlåt i mi bok. Kommersiell, lett og fin, og eit frampeik til den lettbeinte stilen dei verkeleg perfeksjonerte på Turbo. Tekstmessig er den oppstanasig og fin; drit i dei gamle, vi er unge og heite og veit kva det går i! Og Rob er oppstanasig så det heldt i leveringa. Og for eit fint driv Holland og Hill leverer her, det pumpar avgårde støtt som fjell.

Av dei to megahitsa på albumet er det Living After Midnight eg likar minst, men at det ei knall låt som ein vert i godt humør av er det ingen tvil om. Men i forhold til BTL er dette er berre ei skikkelig godt laga feel-good rockelåt. I mine øyrer har BTL mykje meir Priest-særpreg, og er både mørkare, kaldare, og er mykje meir fengande. Men for meg har dei til felles at den samme livsgleda oppstår kvar gong eg høyrer trommeintroen på denne låta her som når BTL startar.

The Rage er etter mi meining ei litt skjult perle i Priest-discografien. Kanskje litt fordi eg er bassist, og diggar den nesten reggea-aktige introen (den er og og gøy å spele på bass). Intro bidreg flott til dramatikken i låta, og her er det drama som står i høgsetet i motsetning til festen på forrige låt. I tillegg er det ei låt utan vokal-refreng. Det enkle med utruleg kule riffet fungerer som refreng. Like a tiger, in a cage, we begin to shake with rage - her kan vi kjenne på Rob Halford sin innestengte aggresjon som får utfolde seg over eit kontrollert og enkelt vers-riff.

Etter så mange høgdepunkt vert Steeler ei litt anonym avslutning på ei ellers sterk plate. Dei låter litt for mykje av Sinner-riffet på versa synes eg. For all del ei tøff låt, men ikkje ein bauta i katalogen.

Alt i alt: All ære til Priest for at dei på denne plata gjer heavy metal til allemanseige og banar veg for både den nye bølga av britisk heavy metal med Maiden i spissen, og metal som sjanger fram til i dag. Personleg er det nok ikkje denne plata eg hentar fram oftast fra katalogen, men når eg gjer det vert det fest!

Tekst: Tarjei A. Heggernes 

***

Judas Priest Point A

Point of Entry (1981)

Vi har kommet til et merkelig album. Her var bandet i balleklem fra selskapet, hitlåtene fra 'British Steel' har kanskje blitt inntektskilde for de? En tannløs skive, det er 'Point Of Entry', men til tross for det har jeg en større forkjærlighet for denne enn de par skivene før. De eksperimenterer litt, uten hell, og prøve å tilrettelegge en del for den amerikanske radioscenen. Uten at jeg er helt sikker, men det føles slik.

Nå har jeg som vanlig litt aversjon for de låtene som typisk blir hits, eller mye spilt, men jeg har faktisk ikke sååå mye imot Heading Out To The Highway som jeg hadde trodd. Jeg var sykt lei den i mange år, men det hjelper med litt pause. Videoen er veldig kalkun, men den funger mye bedre enn den fryktelige de laget til Hot Rockin, ha-ha. Akkurat den husker jeg når ble sendt en del på tv, og vi hadde da et bilde av Priest fra blader og cover, du vet, det tøffe imaget. Og her var det bare tull. Så vi drar på med et lite hopp i tracklisten og konkluderer at av de to kanskje mest kjente er Hot Rockin taperen. 

Dont Go, vel, den videoen er ikke blant det ypperste den heller. Den fikk ejg faktisk ikke med meg før i nyere tid, og det føles helt greit at jeg var voksen før jeg kunne skue Rob i full lakk og lær/politigrrove med bart. Haha. Låten? Kjedelig på en side, men om vi glemmer at det er Judas Priest kan den faktisk fungerer greit. Det er bara et den er litt flørtete med radiospillingen for meg. Den oser litt av Screaming For Vengeance, som jo dukket opp ikke så lenge etter.

Turning Circles vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal mene om. Det er en tid siden jeg har hørt gjennom hele skive fra start til slutt flere ganger, og jeg har på mange måter latt en del låter bli i fortidens skuff. Denne er definitivt en jeg klarer meg uten, jeg liker ikke hvordan refrenget kommer inn, slik det er, og den er en slik midtempo kjedelig rocker. Uten tenner. Og Rob hjelper ikke ved å legge på disse små lydene på soloen. 

Desert Plains synes jeg greit om, den er svært sterk til tider. Slik Robs melodi og vokal ligger i verset er bare totalt gull! Det er en veldig spesiell tone i vokalen her. Og slik refrenget smyger seg på og flettes naturlig inn, makan! Dette er mulig noe av det bedre de gjorde på dette albumet og er en av mine favoritter fra Priest fra denne epoken, 77-81. Her hører man også hvor viktig det er at Rob strekker ballene litt og legger igjen et skrik eller to. 

Også Solar Angels holder bra, det hører man allerede i starten med gitarene. Og hvordan den tunge, selvsikre grooven drar på etter hvert. Det er allikevel noe jeg ikke helt synes holder, selv om verset er bra, er det litt … pretensiøst? Det er uansett en litt for kjedelig rytmikk, Holland var jo ikke verdens mest oppfinnsomme. Og det dro gjerne i et litt for kjedelig tempo for meg. 

You Say Yes kunne vært en halvkjip Queenlåt, den gir meg svært lite. Den beaten de har valgt på versene er bare feil. Refrenget, vel, nope. Og den smoothe bassingen med Robs flørtende lyder og egentlig en sterk mangel på en ordentlig solo, alt blir bare feil.

All TheWay er en låt som gjerne kunne passet inn på både Ram It Down og Screaming For Vengeance. En rockefotgreie jeg aldri har likt, men way bedre enn forgjengeren her. Refrenget er trist, men jeg hører egentlig ikke hvordan de kunne løst det annerledes heller, det er for lite bra å jobbe med her. De drar korder, trommene går typisk litt kjipt og det rock’n roll-preget fungerer ikke her i heimen. 

Troubleshooter er et hakk opp, men allikevel er det en låt som nok ikke dras fram mer etter denne lyttesessionen. Om ikke skiva skal spilles da. Refrenget vokser på meg, men det er for kommersielt. Begynte de allerede her å leke med det som skulle bli Usa-støtet? Troubleshooter er om ikke annet en låt som smaker Priest. 

On The Run er nok en rock’n roll-greie, der de riffer oppbrukt, riff som man har hørt så mange ganger før. Mange liker det, men jeg orker det ikke. Choruset duger, der er det Rob som løfter alt, for gitarene er langt fra noe mer enn kjipe anslag og tomme løfter. 

Coveret: Noen er kanskje i den mening at det er bra, jeg tror jeg har mislikt det fra den dagen jeg først så det. Men ser man det de fikk servert blant annet i Nord-Amerika, da er plutselig dette vi fikk svært bra, hehe. Hva de legger i tittelen, siden jeg har det litt gøy med Robs ut av skapet-situasjon og hans forklaringer i ettertid, kan man bare lure på :).

Totalt: Et ujevnt album, helt klart. Innpakningen er svak, om den hadde vært bedre tror jeg ikke det hadde hjulpet, men kan skal jammen aldri si aldri. Det er altfor få bra låter her. Mange liker denne, men jeg hører bare en blanding av det kjipe på de to skivene før, og en liten tendens til å være litt leie og prøve seg på noe litt for kommersielt.

Tekst: Yngve

Denne plata får mykje tyn, er det fortjent? Eg har gode minner frå oppveksten frå denne plata, så får vi sjå om den står seg enno.

Heading Out to the Highway er ein klassikar, ingen tvil om det. Et effektivt og minneverdig riff, og som seg hør og bør, vi er inne i refrenget før det har gått eit minutt av låta. Denne låta har fått plass i settlista live, og det synes eg er flott. Både tekst, stemning og midtpartiet låner litt får Breaking The Law, utan at det gjer nokonting, godkjendt opningslåt med god margin.

Don’t Go: Her hugsar eg at eg rygga litt då eg først høyrde plata. Ganske ulikt Priest eg hadde blitt vant med. Men eg likar godt refrenget, så godkjent låt for meg det her og.

Ville du gått Hot Rockin’ med Priest på helsestudio og i saunaen? Det ville eg. Denne låta har ein flott sprut, og drivast godt framover av kompet. Versa har fin nerve, og eit godt minneverdig refreng. Eit godt eksempel på pop-metal Priest.

Turning Circles tør Priest trakke litt utanfor den forventa stien igjen, eller kanskje vi like godt kan seie at dei utvidar sin eigen sti, og forventingane folk har til bandet? Igjen synes eg det groovar fint her, god nevrve i refrenget, og eit flott refreng. Men det må innrømmast at den er litt kattemjuk med clean gitar og ah ha, ah ha på refrenget. Eg kjenner at eg slukar det rått. Men er Priest eksperimentelle, eller berre kåte på å gjenta suksessen frå British Steel?

Dei færrast Priest-fans vil krangle på at Desert Plains er ein klassikar av rang. Her tar dei seg litt bedre tid til å bygge opp låta, Rob får leike seg opp i registeret, vokalen bidreg til å male det golde ørkenlandskapet for oss, det er flotte solar og alt er velstand. Og igjen legg eg merke til det utruleg gode drivet frå Holland/Hill. Dette har og blitt ei låt som ofte dukkar opp live i forlenga versjon.

Solar Angels: Stødig, tung og deilig opning. Ei låt utan tydeleg markert vokal-refreng, utan at det gjer noko. Den har litt av drivet frå Metal Gods i seg, utan at den utmerkar seg like godt. Tøff, men litt anonym for meg.

Oh boogie woogie! You Say Yes er litt i samme sjanger som Rock Forever, men eg synes ikkje denne er like forseggjort. Hovudriffet er tøft, men det reddar ikkje låta. Ei litt svak låt her altså.

Eg hadde umiddeltbart ikkje noko strekt minne av All the Way frå gammalt av, så ikkje blant dei mest minneverdige låtane. Eg kan sjå at her prøver dei å låte amerikansk kommersielt, og det er kanskje litt lettvindte løysingar, sjølv om det svingar bra. Det slår meg at denne låta minner ganske mykje om Turbonegro faktisk, så kanskje eit lite frø til den skandinaviske bøllerocken er sådd her?

Troubleshooter: Sjølv om det er litt åpenbart at her går dei litt i Living After Midnight-sporet, er dette og ei låt eg likar frå denne plata. Kult og lett riff på refrenget, det er både autoritet og attiyde i vokalen. Feel-good- Priest på det jamne.

Siste låta har heller ikkje gjort så sterkt inntrykk, men eg kjenner straks igjen boogiewoogie-drivet på On the Run. Riffinga her er til tider godt inspirert av Van Halen, men eg synes ikkje vokalen passar så godt inn på versa, den er litt for dramatisk for det jordnære riffet. Boogiewoogie er jo litt gammaldags rockefot, så det er lettare å skrive ei låt som svingar, groovet kan skjule litt av mangelen i låtskriving. Når eg tenkjer meg om så falt vi ofte i boogiewoogie-metal sporet i det gamle, og meget Priest-inspirerte bandet mitt Heavy Duty.

Alt i alt: Eit litt ujamnt album med ein god del perler innimellom. Eg synes ikkje det fortener det dårlege ryktet det har fått, men eg samtidig at Priest tøyer strikken ein del på denne plata og eg har forståing for at ikkje alle set pris på det. Og ja, dei kunne gjerne tatt seg bedre tid på plata, men det får godkjent av meg!

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Priest Screaming

Screaming For Vengeance (82)

Frå det eine til det andre - her gjer Priest nærmast 180 grader etter POE, sjølv om det er umisskjennelig Priest. Og - eg kan advare om at dette vert meir ein hyllest enn ein omtale, for dette er min absolutte Priest-favoritt!

Som vi alle veit startar plata med The Hellion, ein perfekt intro til neste låt Electric Eye. Her er klaffar både tekst, melodi og riff; Priest reiser kjerringar etter den til tider fine, men litt slappare Point Of Entry. På denne plata skal formelen for moderne metal spikrast, og det startar så bra! Up here in space, I’m looking down on you - her er det overvåkning, teknofrykt og den store maskinen som kan sluke deg rå om du ikkje opponerer, eit gjennomgangstema som har blir godt etablert på tidlegare album. Ei perfekt opning på ei perfekt plate! 

Ingen tid for kvileskjær på denne plata, uten pause kjem Riding on the Wind. Her er det fullt trøkk på riffing og vokal, samtidig som det er kontrollert og godt produsert, som vanleg vil eg seie. Her er det god plass til alle instrument og vokalar. 

For meg kjem enno ein favoritt: Bloodstone. Her er Hill & Holland stødige som alltid, og eit leikent, luftig riff driv refrenget framover. Dette er ein oppskrift Maiden visste å benytte seg av - bass og trommer, samt luftig gitarriff litt tett opp til det dei gjer på Stranger in a Strange Land. Spesielt vil eg trekkje fram den sexy gitarsolen til Glenn - den kjem rett frå forplantningsorganet! Som sagt skikkelig fin groove, og Rob kliner til i dei høgare delene av registeret!

I neste låt startar han i dei lågare delene av registeret, og det let jo knall det óg! I det som kunne blitt ein litt flau pop-låt legg han nok kjensler i framføringa at den vert gripande den og, om enn på ein litt annan måte enn dei tidlegare låtane. (Take These) Chains er ei flott låt skreve av Bob Halligan Jr, som både har skreve mellom anna Rock You for Helix, og som vi møter igjen på neste Priest-plate.

Er det å ta for hardt i å kalle Pain and Pleasure ei dampande erotisk låt? Kanskje ikkje heilt så full av ung kåtskap om Burning Up eller Evil Fantasies, men ein litt meir voksen tilbakelent kåtskap vil eg seie. Igjen groovar det som fy av Hill & Holland, bassen heldt seg i bakgrunnen men tel ekstra når den først kjem inn, som for eksempel i soloen, her kjem Hill med velplassere støt som løftar partiet til nesten uante høgder.

Så kjem meisterverket Screaming For Vengenance. Her meiner eg for alvor at grunnlaget for all heavy metal som kom etterpå blir lagt. Berre sjekk intro: Her er det fire introar før vokalen startar! Eit slag, eitt riff (som ikkje kjem igjen seinare i låta) med eit skrik, eit nytt riff (som kjem igjen seinare) og så gitarriffet til verset med anslag frå resten av bandet. Og så er det rett på verset. Her er det full intensitet i heile bandet, nesten nådelaust, og rett inn i eitt megarefreng. Det høyres på ein måte lett ut, men få kan synge eit så krevande refreng så uanstrengt som Rob. Fin overgang til vers to. Og så kjem enno eit nytt introriff til soloen, og så enno nokon nye riff til soloane, og så kjem det episke tostemte gitameloditemaet, og så kjem ENNO EIT NYTT KILLER-riff! OG EITT TIL SOM INNGANG TIL SISTE VERSET! Og etter siste vers og refreng kjem noko av det tøffaste i heavy metal historien: Stoppet der Rob vræler av seg SCREEEEEEAMIIING! Får du ikkje gåsehud der tvilar eg på at du har puls. For ei låt, og for eitt band!

Og kva gjer Priest etter denne maktdemonstrasjonen? Pendelen svingar heilt i andre enden av skalaen, her er det kommersielt og fengande som fy med ein av dei mest populære låtane deira, You’ve Got Another Thing Coming. Overgangen frå det brutale og progressive til det kontrollerte og enkle funkar som ei kule. Dersom forrige låt låg grunnlaget for den moderne metallen, ligg denne låta grunnlaget for stadion-metal. Bandet er like overbevisande her som i forrige låt, og det er ikkje alltid tilfelle når heavyband skal lage hits. Det siste refrenget er skamlaust publikumsfrieri, og alle som har sett Priest live veit at det er eit frieri som publikum har falt for dei siste 40 åra. Super låt!

Så vert det heile roa ned med Fever. Den er nok eit forsøk på å vera meir spiselig for amerikansk rockeradio, men eg synes den funkar som ei kule likevel (eg sa jo at dette var ein hyllest). Ikkje så intens ballade som Beyond The Realms Of Death, men bandet overbevisande her og, det er ein lekker groove, mykje lekkert gitararbeid, og det siste temaet So, destiny has brought us oh so close together er deilig forløysande i låta, eit dritkult parti som løfter det heile.

Og kva har vi så som siste låt? Priest var på turné med AC/DC i ‘79. Konserten frå den turnéen kom ut på video, og den såg vi mykje på i ungdomen. Det er ei scene i filmen der ein av medlemmene i AC/DC flyr i eit gammalt fly, ála Den Røde Baron i Knøttene, og der var det nokon av oss som var sikker på at det var Ian Hill som var co-pilot, den scena pausa vi på mange gonger og var til slutt ganske så sikre. Iallefall, AC/DC-rock, Priest kan det og, sjølv om det er mest verset og refrenget som minner om AC/DC. Men så kjem dei med eit typisk Priest-trekk på slutten med dette temaet: 

You took my heart and left it blown to smithereens
I gave my body as a slave
You cut my flesh and drank my blood that poured in streams
I'm left here broken and ashamed

Ooooh eg får gåsehud berre eg tenkjer på det!

Coveret: Legendarisk! Sjølv om ørna har overbitt og den stripa med tannkrem daterer det litt hardt til 80-talet elskar eg coveret.

Oppsummert: Ei svært objektiv hylling av favorittalbummet til favorittbandet mitt.

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Uten at jeg vet grunnen helt og holdent, har aldri dette albumet festet seg helt hos meg. Ikke er det dårlig, det har et par skikkelig bra låter, men det er noe som ikke fenger meg. Var det amerikaniseringen på noe av materialet som ikke fant veien inn i mine øreganger? Var det noe annet?

En ting er sikkert, det skjedde noe med riffingen, som både toppet det de hadde gjort på British Steel og Killing Machine, som vel regnes for bandets forsiktige inntreden i metallen fra hardrocken.

Electric Eye åpner det hele etter en ikke så fantastisk intro i Hellion (etter min smak), og der skjønner du hva jeg mener med riff. Det er mer metal, mer jern, mer kjetting. Men strengt tatt er ikke alt innholdet på dette albumet her, det var først på neste skive de virkelig fant fram de tyngste naglene. 

Et trekk med detter albumet er hvordan Rob begynner å finne metalformen skikkelig, ikke bare her og der. Enkelte partier viser hvor bra han synger, uavhengig av om jeg liker låtene eller ikke. 

Produksjonen på skiva er litt datert i dag synes jeg. Også trommingen til Dave her er veldig kjedelig. Greit nok og det nødvendige, men når man trekker trådene tilbake til det Binks leverte, er det ganske traust det Holland legger igjen av arbeid.

Riding On The Wind måtte jeg høre et par ganger ekstra, jeg var usikker på hva jeg synes om den. Den har litt av det musikalske fra de par-tre skivene før, men Rob legger versene såpass jevnt høyt at det følger malen Screaming la herfra. Jeg digger soloen her, der det bare smeller på plass. En litt ujevn låt, noe bra og noe litt meh. 

Bloodstone er jeg også litt uenig med seg selv med, men jeg lander på at den fungerer bedre enn ikke. Åpningen kunne vært en del av Defenders-skiva, men selve låten er kanskje ikke helt der. Jeg liker den sløye måten vokalen kommer inn på, en selvsikker tone. Og ja, oppbyggingen mot refrenget er ok, og refrenget. Et pluss i margen fra meg når alt kommer til alt. 

Take (These Chains), der vet jeg ikke helt. Å høre Priest med et slikt refreng var uvant den gang, og også litt i dag. Den er vel en av de låtene som definerer denne amerikaniserte flørten? Dette er en låt fra en ekstern låtskriver, Bob Halligan, som også skrev Some Heads Are Gonna Roll fra Defenders, og har skrevet låter Kiss (Rise To It) og Helix (Rock You) har brukt, og jobbet med Kix og Bonfire. Da skjønner man mer tegninga med denne kommersielle tonen. 

Pain And Pleasure, mest det første, for denne låten er bare trist. Med et tung tempo drar låten seg framover, med vokallinjer som ikke gjør låten spesielle tjenester. En dvask sak.

Tittelkuttet er ikke blant favoritten, selv om de prøver å skyte fra hofta og legge seg opp mot Electric Eye. Noe føles feil med hele inngangen og versene, litt rotete, det er vel først når bridget og refrenget kommer at noe faller litt på plass. Men ujevn låt. 

You Got Antoher Thing Coming kan ta seg en bolle. Den er for meg like utspilt og like kjedelig som Living After Midnigt og Breaking The Law. En stor hit, manges favoritt på skiva, men jeg er ikke som alle andre. Og jeg sier hva jeg mener. Er man påseilet på et vorspiel, eller ser et tributeband med noen enheter innabords, vel, da skjønner jeg at luftgitaren sitter løst og låten er lett å følge med på. 

Fever er jeg mer positiv til enn Take (These Chains), som selv om det ikke er voldsomt mange likheter, ligger litt i samme skuff om man skal sortere låtene på albumet. Fever åpner kløktig, der kun denne cleangitaren jobber alene, og etter hvert med vokal. Takten Dave velger seg er igjen et ankepunkt, fryktelig kjedelig, og ja, jeg synes det trekker litt ned. Choruset fungerer, nynnevennlig og litt baktungt, men fengende. Også riffet som setter i gang soloparitet er fett, der arrangerte de kult. Men det punkterer litt når selve soloen begynner, det er nesten som om ballongen de begynte å blåse opp mistet trykket. Soloen er dog bra.

Avsluttende Devils Child henger også et stykke inn i skapet, og den plukkes ikke fram ofte. Låten åpner litt med følelsen av at de sjekker gitarlyden på en konserter, og denne sedvanlige kjedelige takten som kickstarter sammen med vokalen. Kjedelige vers, et refreng som kunne ha vært bedre, ikke en favoritt dette heller.

Summert: Ikke et album jeg setter høyt i Priestkatalogen, som kanskje er en kontrast i forhold til mange der ute. Men jeg hører skivene i et nytt lys her, og da synes jeg ikke denne står seg som helhet. Et par, kanskje tre, låter som gjør meg glad, ellers mye som framstår som litt, igjen, meh. Man skulle kunne forvente et sterkere album med tanke på hvor lenge de har holdt på, men samtidig, det er fram til nå fyllmateriale på store deler av katalogen, og siden de jo slapp Defenders et par år etter, får denne bli en liten fotnote for min del. 

Coveret? Veldig kult. Ikonisk, det solgte nok, og selger nok, skiver i egen kraft.

Tekst: Yngve

***

Priest 84

Defenders Of The Faith (1984)

Med to så sterke album etter ein annan kan ein seia at Priest er inne i ein mini-gullalder (igjen?). Det er svært lite å trekkje for på Defenders Of The Faith. Det kan hende at om denne kom før Screaming For Vengeance så hadde det vore mitt favorittalbum. Skal eg analysere det heile må eg nok skulde på den heilt magiske videoen frå Dallas ‘82 som vi såg kvar helg i (nesten) heile 80-talet. Låtane frå Screaming For Vengeance har brent seg inn i minnet på ein heilt annan måte enn låtane på Defenders Of The Faith.

Men for nokre heavylåtar! Det tar av i full guffe med Freewheel Burning. Enkle, effektive riff, kontante kjappe trommer, og ein vokal som bokstavleg talt er SPITTING FLAMES! Riff på riff, og eit midtparti vi prøvde å synge med på, utan hell, her er det mange ord på kort tid. Ein klassikar med god grunn!

Jawbreaker er ein mørkare og meir truande låt. Vi hadde ein analyse av teksten på podkasten Priest VS Maiden med litteraturkritikar Frode Helmic Pedersen. Eg synes han fokuserte for mykje på det seksuelle aspektet i teksten. Når Rob syng "...and all the pressure that’s been building up" trur eg at det er presset frå å leve i det skjulte med legninga si. Denne frustrasjonen vert godt formidla i heile steminga i låta. Godt driv i låta, og litt etter Screaming For Vengeance-oppskrifta er det eit mellomriff før soloane, og soloane har og eigne riff. Det er som ein ti-rettars riffmeny! Genial!

På neste låt er det tid for å bli litt kommerse igjen med Rock Hard Ride Free. Denne låta er meir oppstemt og enkel i strukturen, og det funkar bra etter dei to kompakte låtane som opnar plata. Refrenget er melodisk og flott, og med ein flotte melodiske soloar i tillegg. Den mistar kanskje litt piff mot slutten, men ikkje så mykje. Litt for lang for å bli ein hit på radioen, men det let jo fett.

Men så er det berre å rydde plass: Her kjem The Sentinel! For mange er dette den absolutte favorittlåta til Priest, og det forstår eg godt. Berre introriffet gjer meg gåsehud. Her byggar dei og riff på riff, og riff-oppgangen på forrefrenget der er berre nydeleg. Og så "Sworn to avenge, condemned to hell!" Nydelig bangetema for soloen brenn av, for nokre soloar det er på denne plata, og solane får verkeleg plass. Midttemaet er så episk at dersom det hadde vore på kino hadde det berre vore plass til ei smal stripe film for å få vist heile breidda i landskapet! Og jaggu klarar dei ikkje å få inn enno eit riff rett før slutten.

På nest låt skiftar dei gir igjen, med noko som kan minne om litt industriell stil, noko dei utforskar nærare på mellom anna Ram It Down. Det ligg ein tjukk synth-bass på heile låta, låta osar av ei trykkjande stemning, vi tenkjer på noko både skittent og spanande som skjer i nattas mulm og mørke: Kjærleiken bit! Love Bites har ein kul dynamikk med stopp - liten pause - start. Ei låt som er umiskjennleg Priest, men som likevel har sin eigen stil. Magisk.

Det smutsige fortset i neste låt. Eat Me Alive er ei tøff låt som eg digga då den kom, og som eg framleis diggar, men kjenner at eg litt meir problem med den aggressive seksualiteten no i vaksen alder. Pistoltvang og oralsex kan fort bli litt i overkant tekstmessig. Eg forstår at nokon reagerte. For å utbrodere litt: Jawbreaker er om den undertryktes frustrasjon. Eat Me Alive kan vera om den hemningslause ekstasen som oppstår i det kroppslege møtet mellom to menneske, og om ein les teksten så KAN det jo vera at dette er eit likeverdig, gjensidig forhold som pistolen er ein del av. Uansett korleis ein tolkar det, klarar iallefall det musikalske her å fange det hemningslause og ekstasen!

Neste låt er det vår venn Bob Halligan Jr som har skreve for Priest. Dette er nok og tenkt som ein kommers hit. Eg er litt ambivalent til den låta, men når den kjem på misser eg all ambivalens. Det er noko så kraftfult me forrefrenget her, det fenger og eg tar meg ofte i å gå å nynne på det. Og for ein kul tittel: Some Heads Are Gonna Roll! Godkjent med god margin.

Så kjem (den obligatoriske?) balladen Night Comes Down. Og, ja, eg synes den funkar bra, og det har mykje med bassen å gjere. Her får vår venn Ian Hill utfolde seg litt meir enn vanleg med ein kattemjuk og sensuell bassing. Ikkje min favorittballade med Priest, men den duger i massevis.

Så skal plata avsluttast med eit anthem med to hovud: Heavy Duty/Defenders Of The Faith. Den havnar litt i samme kategori som United og Take On The World for meg, heilt grei på plate, kunne kanskje vore litt gøyare på konsert, men for meg ein litt daff avslutning på ei kanon plate.

Coveret: Kult, men litt for mykje i samme stil som Screaming For Vengeance, her likar eg bedre Screaming For Vengeance fordi at gult er kult, det gjer litt meir av seg.

Oppsummert: For ei plate dette er! Om denne hadde kome inn i livet mitt før Screaming For Vengeance kunne det godt vore favoritten!

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Hva i alle dager skal man si om et album som i alle år har raget som en av de absolutte metalfavorittene mine? Blant få skiver som fortjener 10/10-score, uten svakheter? Sammen m ed blant annet Creatures Of The Night med Kiss og debuten til Wasp, og Killers med Maiden, er Defenders of The Faith en av perlene. 

Og det året, vi hadde jo likt metal i noen år allerede, men 1984 er det vanskelig å toppe, ihvertfall basert på den gang det skjedde. Vi dro hjem Defenders, Powerslave, Wasp, Last In Line...hjelp.

Hvordan skal jeg angripe noe slikt?

Jeg ga opp allerede på åpningskuttet, Freewheel Burning. Det er bare å fastslå at musikken og vokalen ble løftet mange hakk over forgjengeren, at Screaming For Vengeance bare var en steppingstone hit. Og ja, jeg tror min makker Tarjei gnisser tenner nå, haha.

Alt drar på mer; gitarene, trommene, vokalen, det episke, det monstrøse, definisjonen av metal! Og det som var litt deilig var at de jo ikke fortsatte den amerikaniseringen, her drar de på med ren metal med tyngde, fart, trøkk og minimalt med låter, om noen, som pirret radiostasjonene. Men den gjorde det bra i statene, sakset fra Wikipedia:

"The album was an immediate success, only going one spot below Screaming for Vengeance on the US Billboard 100 Albums Chart. Some critics nonetheless objected to the lack of a standout single comparable to Breaking the Law or You've Got Another Thing Comin', and the album's general similarity to Screaming for Vengeance."

Jeg har nok sett og hørt meg blind på dette albumet, men det sier litt når jeg nesten 40 år senere fortsatt har like stor, om ikke større, glede av å la det slite på spilleren.

Etter starten, som bare kjører over alt, Freewheel Burning, er riffet og vokalen som åpner Jawbreaker helt utrolig bra! Og måten det går over til følelsesladd vokal, sårhet, hjelpe meg. Og der Rob legger opp refrenget litt ut i låta? Send meg kaffen, jeg trenger å roe meg ned :).

Om det er låter som ikke helt klarer å dra seg opp til toppnivået, er det Rock Hard Ride Free, som fortsatt er en bra låt. De flotte gitarharmoniene som ligger der før vokalen fungerer. Robs vokal er på stell, men kanskje er dette en låt jeg mener hadde passet bedre inn på Turbo.

Hva i alle dager? Har denne måten å lytte på skiver gjort at jeg fant en svakhet med Defenders Of The Faith? Nå må jeg kontakte fastlegen tror jeg. Men ja, om jeg skal peke på en låt som hadde kunne blitt fjernet uten at jeg hadde dødd, hadde det vært denne. 

Og så våkner monsteret, med riff fra fjellheimen og de dype daler, og selv om versene kanskje er litt for rocka for meg, synger Rob så bra at alle kroppens hulrom fylles med glede. Og når det går inn i refrenget bøyer man seg bare i støvet på autopilot. 

Love Bites, en låt som tidvis er litt ujevn, men som helhet er dette en fantastisk tung rocker. De som ikke har hørt Nevermores tolkning må absolutt gjøre det!! Det hele toppes med oppgangen i refrenget, med Robs vokal, og som i likhet med Jawbreaker er det en del glitrende følelsesladde øyeblikk i låten.

Eat Me Alive, rett på sak og uptempo i gullform! Denne låten synes jeg blir nevnt for sjeldent når de gode kuttene fra Defenders er på bordet.

En låt som får mer av plussene er Some Heads Are Gonna Roll, og det er velfortjent. Her har vi å gjøre med den midtempo sak som jeg vil påstå bygges perfekt. Robs lekenhet i sluttfasen trekkes også fram som virkelig bra!

Og balladen, When The Night Comes Down? Helt der oppe den også. Jeg synes den ligger litt der som Winter Nights gjør på Balls to the Wall, blant mange gode låter med jern og kjettinger er det på sin plass å sette ned farten og vise fram dybden. Dette er vakkert. Overganger 02:42 fra vokal til solo er pensum.

Heavy Duty, der Dave viser at han rett og slett er en kjedelig trommeslager, han gjør nok bare jobben, men allikevel. Han fyrer uavhengig av hva jeg mener av mot tittelkuttet, og disse to korte sluttlåtene pakker det hele perfekt sammen. Selvsagt kunne man tenkt seg litt mer kjøtt på disse to, men det er som det er, og det har i hvert fall satt sine spor hos meg.

Summert: Fortsatt en bauta, der det på tross av veldig basis tromming er låter som definerer noe av det beste innen klassisk metal. 

Coveret: Det er kult, et kultcover, men det skal sies at jeg har gjort feilen i å stirre litt mye på det i senere år, og kommet bak det ikoniske, og da er det ikke såååå tøft som det har vært i alle år.

Tekst: Yngve

***

Turbo

Turbo (1986)

Når denne kom var metallen allemannseie, som kanskje er vanskelig å se for seg i 2023. Året før ble et hvor vår kjære musikksjanger dessverre (jepp) ble eksponert for topplister, og der sosser og pingler plutselig skulle ha postere, skjorter og kjøpe skiver av de banda man hadde fulgt, og hvor man ofte ble litt uglesett for å like. 1986, året da Final Countdown kom ut, og Turbo med Judas Priest. Nå var ikke Judas Priest i nærheten av mange av de som virkelig slo gjennom, men de ble godt tatt imot husker. 

Turbos lydbilde, og enkelte låter som ble veldig snille, husker jeg som bra. Og den har stort sett fått seg en runde i spilleren på det jevne siden. Den har kanskje ikke tålt tidens tann like bra som Defenders Of The Fatih (den skiva ER jo tidens tann!!!), men den har sin sjarm. Og den gang denne kom var jeg i en alder der jeg egentlig ikke tenkte så mye på at det ble mye synth og at de ble snillere. Vi likte, kjøpte og spilte. Men i ettertid har man jo opplevd å få litt perspektiv på ganske mye. Rundt samme tid spilte man Pleasure To Kill, Master Of Puppets og andre hardhauser, men det var ihvertfall ikke noe jeg brydde meg om. Slik er jeg også i dag, jeg liker det jeg liker, så kan de med mest cred få mene det de vil.

De låtene jeg mislikte den gang er stort sett de som ikke gir meg mye i dag, slikt sett har det vært lite bevegelse i innholdet. Tittelkuttet er ok, men kanskje har det mistet litt pondus? At den ble sluppet som video har mye å si, vi ble jo litt hjernevasket når vi så denne hele tiden. jeg minnes at vi hadde en VHS med låter fra denne skiva, som nok ble slitt ut :).

Nå er vel Turbo gitt ut i remastret utgave, som låtene her er hentet fra, hvor stor forskjell det er fra originalen har jeg ikke tatt meg tid til å sjekke, men jeg la merke til at disse som ligger i artikkelen ikke har et så datert sound som jeg husker fra førsteutgaven.

Locked In har vært og er av mine favoritter på Turbo. Den har litt edge, selv om synthen nok drar ned litt. Versene er ok, men refrenget, der regjerer Rob. Og allerede etter kun minuttet er refrenget der, effektiv arrangering :). Jeg liker solopartiet godt, ikke alt, men mye her er veldig fett. 

Private Property kan ta seg en bolle, jeg orker ikke den e(n)kle rocken med de allsangsløsningene i refrenget. Den er kanskje hakket bedre enn Parental Guidance, men det hakket er lite. Men når Parental kommer, og jeg hører gjennom, slår det meg at Private Property ikke var så ille, ha-ha. Disse to er for meg de kjipeste på Turbo. De to og Wild Nights, Hot and Crazy Days, argh! Det blir for mye rock’n roll, og etter Defenders er det nesten utilgivelig.

Tittelen til side, som suger balle, Rock You All Around The World er ikke så verst. Refrenget trekker ned, men åpningen, og mye av det Rob levere, holder mål. Soloen også. Og låten er vel en av de mer uptempolåtene, det er vel ikke langt unna så kjapt det gikk med Holland bak trommene. Freewheel Burning er hard og effektiv, men ikke nødvendigvis trommingen. 

Ja, jeg er svak for Out In The Cold. En lang og bra låt, som jeg synes forsvarer arrangeringen, de lange partiene, oppbyggingen. Og vokalen er tidvis fenomenal her. Godt med følelser og stemning. Synthen er veldig tydelig på denne, men det plager meg ikke så mye siden selve låten er så fet.

Hot For Love, den er sterk. Ikke versene, men opptakten til refrenget og refrenget, selv om når tittelen synges det blir litt cheesy. Jeg er usikker på om den er en favoritt, men den er i hvert fall blant det tøffere på albumet.

Reckless har jeg alltid likt, selv om den er litt for stadionrocker. Her skinner Rob, og jeg synes låten havner greit innenfor å være en metallåt.

Summert: Ikke så mye bevegelse i favoritter, tittelkuttet hadde svekket seg litt, de tre favorittene, Out In The Cold, Locked In, Reckless og delvis Hot For Love er fortsatt der oppe. Jeg har ikke noe problem med denne, som mange andre Priestfans som opplevde overgangen fra den eldre æraen. 

Coveret: Hm. Jeg vet ikke, som mange av skivene jeg vokste opp med har jeg sjeldent virkelig sett og utfordret hva det egentlig er, hvordan det egentlig ser ut,. Det bare er slik, man har blitt så vant til at det skal være sånn. Jeg synes ikke det er et bra cover, men som med Defenders er det lurt å ikke grave for dypt, ha-ha. En hånd med røde negler som holder en girspak mens man vet at Turbo Lover har en ladet mening, hm. De om det. Ikke en favoritt når det gjelder cover.

Tekst: Yngve

***

'Turbo' og 'Somewhere in Time' kom ut i samme år, i 86. Av ein eller annan grunn kjem eg alltid tilbake til dette årstalet som sjelsettande, og eg refererer til og med det årstalet i Lost at Last-låta 'Hey You', som eg skreiv teksten på. Det er mykje snakk om at dette er eit polariserande album, og at mange hata det då det kom ut, men såvidt eg hugsar digga eg det frå første sekund, og i gjengen på Knarvik utanfor Bergen var det berre mild skepsis før albumet vart omfavna.

I det siste er det kult å seie at ein elskar Turbo (som med Elder med Kiss, litt trendy kanskje? Y), og når ein ser plata litt på avstand er det lettare å sjå den i det store Priest-bildet. Det var jo synth-gitarane som folk var redde for. Men Priest, dei er aldri redde! Ikkje alltid lure, men her er det første som møter deg eit langt strekk med synth som intro til hit’en Turbo Lover. Dei er som dei seier: Ja, ryktene er sanne, vi har synth-gitarar no, og vi skjems ikkje!  Turbo Lover er rett og slett ei knallgodt komponert og arrangert låt. Sjølv om den er dynka i synth-gitar er den umiskjennelieg Priest, sjølv om det er meir BS og POE over det en SFV og DOTF (Haha, nerd! :) Y).

Turbo ei ei partyplate, det vart og uttalt av bandet at den skulle vera. Og partyet fortset på Locked In. Slik eg ser det prøver dei ikkje å vera noko anna enn Priest, dei vrir berre litt på konseptet og viser seg får ei litt anna side. Dette her er og ei god låt som eg meiner har stått seg. Glenn sparar ikkje på kruttet i solen heller.

Eg må innrømme at Private Property ikkje har stått seg så godt. Introen lovar at vi skal inn i Sentinel-land, men i staden for vi ei låt som er heil ok. Kanskje litt meir enn heilt ok, refrenget fengar bra, og det let jo kult om enn svært 80-tals med syntetiske hand-claps og greier. Og den vekker uansett minner om 16år gamle meg.

Parental Guidance har stått seg litt bedre, her står JP opp mot Tipper Gore og co som ville merke plater med usømeleg innhald. Eg hugsar eg likte godt strofa Every day you scream at me to turn the music low, but if you keep on screaming you’ll make me deaf you know. Refrenget er super-allsang-venleg, og eit flott nikk til You’ve got another thing coming på slutten. Kjekk låt, sjølv om det er litt formel-aktig.

Rock You All Around The World er litt i samme tralten som dei to forrige, opninga lover ein sintare låt, men sjølv om den er litt kjappare enn dei forrige så er det ein happy-party-dur-låt. Litt sånn Status Quo oppdatert for 80-talet.

Men så på side to, ei perle i katalogen til Priest: Out In The Cold. Her kjem endelig synth-gitarane til sin rett. For ein nydeleg intro! Denne låta står som ein påle, og er konsertfavoritt enno. Og kvifor det? Fordi det er eit deilig tungt tempo, og fordi at her har partyguten Rob vakna opp åleine etter at festen er over, og han har det tungt og trist, og dette klarar han å formidle med med ekte kjensler i vokalen. Midt i all synth-teppene står det ein sår gut med hjarta på ermet og seier at han treng all kjærleiken din i kveld. Og gitarbreaket før soloen har blitt eit allsang tema på konsertar. Dette er ein av mine absolutte favorittar med Priest.

Men så er partyet i gang med Wild Nights, Hot & Crazy Days. I ettertid, når når vi kjenner historia til Rob Halford rundt denne tida, då det gjekk over styr med narkotika og han fann kjærasten sin som tok livet av seg etter ein krangel, er det ikkje så rart at desse partylåtane manglar litt ekte partyspirit på vokalsida. Ei heilt grei låt, men ikkje meir.

Så kjem neste låt som er Hot For Love. Ein høyrer eit lite ekko av Love Bites her, men den manglar intensitet for å kunne nå opp til den låta. På denne låta (og forsåvidt heile plata) merkar ein at Eliminator med ZZ Top har vore eit forbilde, spesielt med dei orchestral hits på soloen, og rare synth-lydar før siste refreng. Ei heilt grei låt her og.

Men SÅ! Blir blir plata avslutta med ei perle av ei låt: Reckless. Her synes eg at Rob er så inderlig og sår, spesielt på første verset. Dette kan sjølvsagt vera noko eg innbiller meg, men i mine øyrer tar han er ut både frustrasjonen med å leve i skjul med legninga si, alkoholismen og narkotikamibruket, og seier at til tross for alt dette skal eg ikkje gi meg, eg hentar det eg har igjen av krefter og kjemper meg gjennom det, eg nektar å gi opp sjølv om alt dette tynger meg og eg er på gråten, eg bryr meg ikkje, eg kjenner meg hensynslaus! Det at låta aldri har blitt spelt live tar eg som ei stadfesting på at dette er ei tung låt for Rob å synge reint emosjonelt, og at teorien min er rett

Ein annan grunn til at den ikkje vert spelt live kan vera at Priest fekk forspurnad om å gje låta til den første Top Gun-filmen, men at dei ikkje noko tru på at det vart nokon god film med han fløtepusen Tom Cruise. Det tapte dei nok ein god del pengar på!

Men tenk det, i eit parlellt univers er det Reckless som dundrar ut av høgtalarane på kinoen i staden for Danger Zone når jagarflya rullar over hangarskipet! Og i det universet rullar Priest seg framleis i pengebunkane, og er mykje større enn Maiden.

Coveret: Ja, det er kult nok det! Svært 80-tals, og litt sånn sex-humor, what’s wrong with being sexy?

Oppsummert: Eg elskar denne plata, men det er nok meir minnene frå den perioden i livet eg høyrde plata for første gong enn låtane. Når det er sagt, har denne plata og sine klassikarar!

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Judas Priest Ram

Ram It Down (1988)

Hvor gikk turen etter 'Turbo'? Ville de bli mykere, ville de bli enda mer sausa i de synthgreiene? Den gang 'Turbo' var ute husker jeg vi snakket mye om det. Det tok jo sin tid, for det skulle gå mer enn to år før 'Ram It Down' kom ut. Jeg var i sluttfasen av livet mitt i Trøndelag når denne kom, det var fokus mot sommeren og flytting, så noe ufokusert var jeg garantert i forhold til noen av skivene som kom på denne tiden og fram til høstparten.

Men jeg kjøpte, spilte, og likte egentlig ikke skiva så godt. I denne perioden var vi jo trøkka så dypt med i thrashen at vi på en måte krevde mer, mer av alt, teknikk, odde takter, man var i tillegg litt fed på streit klassisk metal. I hvert fall det Ram It Down tilbød. Altså, vi hørte på Coroner, Flotsam And Jetsam og andre herligheter. Og Priest var jo litt på tomgang, med trommeslager Dave på vei ut av bandet, og en metalscene som endret seg.

Men jeg var aldri der at jeg hoppa av skuta, faktisk var jeg mer en som ble mobbet litt fordi jeg tviholdt på de klassiske banda, Nwobhm, og mens alle dro i land alskens rariteter som dukket opp mot slutten av 80-tallet og framover mot black og death, var jeg still going strong med Accept, Priest, Anvil, Agent SteelDiamond Head, Kreator etc. Men Ram It Down har på en måte vært litt oversett fra meg, den fikk for lite spilletid. Den har blitt spilt sjeldent i årene etter slipp, og nå når jeg sitter og hører i forbindelse med artikkelserien, slår det meg at jeg ikke har gitt den for mye pepper. Den var krydret likt før som nå, og framstår ganske likt i dag. Men en ting, den avsindig grusomme coveren de dreit seg ut med, og i tillegg valgte å slippe som første singel? Johnny B Goode?! Makan til møl.

Tittelkuttet? Helt greit. Kunne vært en Manowarlåt. Streit arenarocker som aldri ble det. Jeg liker at de dytter på energien her, det er en fin åpning av skiva, litt som Freewheel Burning var på Defenders. Men jeg skulle ønske de hadde latt være den vokalbiten før soloen, det låter bare teit. Soloen however, den er knallbra. Mange snakker om Painkillersoloen, denne synes jeg er like klassisk og fet.

Heavy Metal? Jeg vet ikke. Bare tittelen er så cheesy at jeg nesten får makk. Det er ikke så voldsomt mye feil med denne, men den er ikke for meg. En metalhymne med midtempoløsning og klisjeer på løpende bånd. Jeg innbiller meg at denne lett kunne vært en del av både Turbo og Screaming For Vengeance faktisk. Litt kommersielt, med litt Turbo-solotype og denne litt amerikaniserte feelen som Screaming jo hadde.

Love Zone, fryktelig refreng, fryktelig instrumentalt underlag, fet vokal på versene. Come And Get It? Faktisk ikke så ulik Love Zone, men her hører du hva som skjer når du ikke må frike ut og lage rytmikk som ikke fungerer. Men denne er heller ingen bombe, kjedelig og klisjefylt låt som også høres ut som en leftover fra Turbo. Og ikke av det bra slaget.

Hard As Iron husker jeg nesten ikke, men det er en låt som ikke legger skjul på at bandet brukte trommesmaskin på så å si hele skiva. Det blir for mye for Priest synes jeg, med de doble pedalene hele veien. Men jeg sliter å høre for meg låten uten også, for det er ikke en låt jeg helt har falt for uansett hva de hadde valgt av rytmikk. 

Blood Red Skies er litt opplest og vedtatt er klassikeren fra dette albumet. Jeg har ikke noe problem med å høre at det beste i denne låten er veldig bra, men jeg har jo Priestlåter av det episke slaget jeg setter høyere. Men på Ram It Down er den absolutt på pallplassering. Den legger igjen mye godsmak etter avspilling, den er lett å like, tilgjengelig, og jeg mener den forsvarer de nesten åtte minuttene ok. 

Så kommer I’m A Rocker, en utrolig teit tittel, nesten på nivå med Heavy Metal. En anelse Killing Machine over denne. Men til tross for litt fordommer på navnet, er det en helt grei sang. Ikke mer, ikke mindre. Jeg liker at gitarene lager disse små solotonene under vokalen på versene og refrenget. Kanskje den av sporene på Ram It Down som overrasket mest i dag.

Hadde det ikke vært for soloen på Love It To Death, hadde jeg forbigått denne i stillhet. Ai.

Monsters Of Rock, nok en låttittel som er tatt fra boka Metal hymns and Clichés, men her takler Priest det hele med bravur. Tunggods så det holder, og en flyt som bare velter over deg med blylodd, metal og kjettinger. Kan minne litt om Heavy Duty fra Defenders, og i min bok er det bare herlig.

Summert: Helt klart ikke et album jeg anser som et sterkt Priestalbum. Et par låter er der oppe; Monsters of Rock og Bloodred Skies, et par ok; Ram It Down, og litt lengre ned, I’m A Rocker. Holder det? Egentlig ikke, men det er mange skiver som har fyllmateriale i likhet med denne, at det er under en håndfull spor som river greit. Denne får nok stå i fred også framover, men om den spilles er det nok bare en gang eller to før jeg dauer. Produksjonen er ikke så verst, men trommelyden har en litt for datert følelse, og man hører litt for tydelig en del steder at det er maskin.

Coveret: Helt greit. Jeg hadde foretrukket kun neve og ikke arm. Den er og har aldri funka helt for meg. Men ideen og fargetonene liker jeg.

Tekst: Yngve

***

Dette er albumet som, då det kom, datt litt mellom to stolar for meg. Det var ikkje så gale at eg slutta å digge Priest, men det var eit eller anna der som ikkje stemte heilt. Kanskje eg finn ut av det no i ettertid?

Tittel-låta Ram It Down er der iallefall ingenting feil på. Eller er det det? Alle kjenneteikna på ein klassisk Priest-låt er her, tostemte gitarsolar, fleirfoldige Halford-hyl som går gjennom marg og bein. Låta er tøff, ingen tvil om det, men prøver dei for hardt å vinne tilbake fansen som vart skuffa over Turbo? Går dei eit steg til sida, eller eit steg tilbake i staden for fram? Sjølv om den er super kjennes den litt trygg.

Sjølvsagt måtte det på eit tidspunkt komme ei Priest-låt som berre heiter Heavy Metal. Det eg reagerte litt på back in the day var at starten på låta ikkje var organisk metal, men syntetisk metal. Synth-bass og programmerte trommer. Det er industrielt på den låta her. Og det er akkurat det eg har reflektert over i ettertid. Bandet er frå industri-byen Birmingham. Dei klarte å unnslippe livslang jobb i industrien ved å finne opp Heavy Metal. Du kan ta guten ut av industribyen, men du kan ikkje ta industrien ut av guten. Det er maskina som slukar deg, og det industrielle kompet passar godt til låta her har eg kome fram til i ettertid. Og eg trur at det er maskina, det umenneskelege, det uorganiske vi høyrer på denne på plata. Iallefall til tider.

Eg har forstått at Def Leppard, og iallefall det dei oppnådde kommersielt, var ei inspirasjonskjelde for Priest på denne tida. Og dette meiner eg er tydeleg på Love Zone. Låta svingar, det er trøkk i Rob på versa, men refrenget er ganske så poppa, og opningsriffet er definitivt meir (zeppelinsk-)rocka enn metal. Ei middels låt i katalogen.

Pop-metalfesten fortset på Come and Get It. Det smaker litt You’ve Got Another Thing blanda med litt Turbo. Mellomtemaet sender tankane tilbake på både Breaking The Law og Devil’s Child. Alt i alt ei kul låt forsåvidt, men kanskje litt lite engasjerande i lengda.
Men så, på neste låt skal det sterkare lut til, med doble (programmerte?) kagger, og ei låt som til tider kan høyrest ut som ein ny Sentinel, Hard as Iron. Dei poppa akkordane på refrenget hindrar at det vert like tøft på denne låta. Men dei gjer iallefall at låtane på denne plata heng godt saman. Denne låta har noko av det bedre på denne plata når det kjem til solotema, det er kjekke solar og godt oppbygga akkordar som bygger opp under solane. Kunne vore kjekt om dei henta denne fram live!

Ei låt som dei heldigvis har hatt i settet dei siste åra er Blood Red Skies. Eg kan ikkje hugse at eg var spesielt opptatt av denne låta då plata kom ut, men då eg såg den live for første gong på Sweden Rock i 2011 fekk eg bakoversveis og gåsehud! Her klarar dei å skrive ei dramatisk og episk låt der synthar og programmerte trommer løftar fram både riff og vokal. Full pott frå meg på denne låta!

I’m a Rocker er dei tilbake til den lettbeinte pop-rocka stilen. Dei prøver å lage eit anthem her, pump your fists in the air og alt det der, men den manglar det lille ekstra for vera ein av låtane folk etterspør mest live. Vi trur på at gutta i Priest er rockarar, men det har dei sunge og spelt bedre om før.

Så er vi framme ved Johnny B. Goode. Dette er ei av dei mest kontroversielle i Priest-katalogen, og ikkje minst den mest kontroversielle coverlåta. Så eg hoppar rett i det: Eg likar låta. Måten dei tar denne utspelte låta og gjer den til nærast perfekt pop-Priest kan eg godt like. Spesielt vers-riffa er kule, og kunne god kledd ei original Priest-låt. Då eg først høyrde den var det vel gitarmelodien i refrenget eg reagerte mest på, den er svært melodisk, men det gjer meg intenting no. Ein fin cover, rett og slett!

Kåtskapen rår på Love You to Death, og i min bok funkar det som regel svært bra i Priest-samanheng. Dette var eit triveleg gjenhør, denne likte eg bedre enn eg hugsa. Litt av den samme stemninga som på Evil Fantasies, men med eit tyngre og meir statisk riff er dette tøffe saker. Og når pisken kjem fram på slutten er det berre å bøye seg framover (!?) og ta imot.

Avslutninga, Monsters of Rock, er litt anonym for min del. Eg hugsar jo godt refrenget, og her prøver dei og å få oss inn i Sentinel-land utan at låta har samme intensiteten. Men det som eg likar med låta er at høyrer den tunge industrien frå Birmingham, kjenner nesten lukta av flytande metall, og kjenner nesten trykket på kroppen frå tunge stempel som stemplar.

Skal eg oppsummere mitt inntrykk er det nettopp det siste poenget som gjekk meg forbi då plata kom ut. Ja, plata framstår som ein litt "no skal vi vise dei som ikkje likte Turbo at vi framleis er metal", den lukkast tildels med det, men det er det industrielle, det umenneskelige saman med det poppa som gir bedre meining for meg no enn tidlegare. Det er ikkje den plata eg hentar fram oftast av Priest, men eg har lært meg å forstå, og å verdsette den for det den er.

Og coveret? Kanskje litt enkelt, men og ganske kult. Metall-handa som stemplar ned på ei jord fyllt av flytande stein.

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Painkiller 90

Painkiller (1990)

Eit viktig album for Priest det her! Mange vil seie dei reiser kjerringa etter den kanskje ikkje så vellukka Ram It Down, for mange er dette sjølve inngangen til Priest og mange heldt dette som sitt favorittalbum. Sjølv om det stort sett vart hylla då det kom ut, kunne ein og kritisere Priest (igjen!) for å la seg påverke litt for mykje av samtida. Dette var jo verkeleg den nye tunge hardrocken sin æra, og det er jo ingen tvil om at her let dei seg påverke. Men samtidig var jo nettopp Priest inspirasjonen til dei nye banda. Både Slayer og Pantera er sterkt influert av Priest, og at ein kan bli inspirert tilbake som etablert band synes eg berre er flott.

Kva kan ein seie om låta Painkiller som ikkje allereie er sagt? Ny trommis, og ein trommeintro nesten på høgde med Exciter. Rob Halford er maks intens på vokalen frå første skrik, slik vi elskar han. Eg set pris på at dei ikkje går full speedmetal her, men heldt det i høveleg Priest-tempo. Og så er det riffa! Her er det ikkje spart på noko. Glenn brenn laus med ein solo 2 min ut i låta, og i god Priest-stil er det mange bakgrunnsriff til soloane som ikkje går igjen i resten av låta. Eit minutt ut i soloen trur vi kanskje det er slutt, men der kjem det jammen eit halvt minutt til! Ikkje så rart at denne låta er ein gjengangar på konsertar, men at Rob framleis klarar den, om enn med ein litt annan, og minst like kul intensitet som tidlegare, ja det er det berre å ta av seg hatten for! 

Korleis følgjer ein opp ei låt som Painkiller? Vel, det går ikkje an. Hell Patrol er kul nok den, men den bleiknar jo i forhold til låta før. Nøler litt med å kalle den eit kvileskjær, den er ein heilt grei mid-tempo Priest-låt. 

Det tar det seg opp med All Guns Blazing, flott skrikevokal opnar låta, godt driv og intensitet, og eit flott fengande refreng. Men eg merkar jo kvifor det ikkje er denne plata eg tar fram oftast. Det er kanskje eit spor av den nye Priest-oppskrifta her, og sjølv om Priestoppskrifta er bedre enn dei fleste andre band-oppskrifter liker eg bedre når dei jazzar det litt meir opp. 

Leather Rebel går ut i høgt tempo, her skal den nye trommisen til pers og det skal visast at gamlekara ikkje kviler på laurbæra på sitt 12. album nesten 20 år ut i karriæra. Og det synes eg dei klarar fint her. Ei flott låt som gjerne kunne vore plukka fram oftare live, her får vi Rob i forteljarmodus lågare i registeret, det funkar som ei kule. Ei låt det er kjekt å høyre igjen. 

Så kjem Metal Meltdown, spring for livet! Heilt ok låt, litt av Priest-formelen her, men eg synes refrenget fengar maks! Eg burde kanskje ikkje seie det, men frå og med denne æraen er det litt for mykje metal meg her og metal meg der i tekstane. Det er jo tøft, men eg likar bedre tekstar som dei på Heading Out To The Highway, Breaking The Law, You’ve Got Another Thing Coming m.m. som har ein litt meir universell apell og som ein kan kjenne seg litt meir igjen i. 

Night Crawler, flott låt det og, dei følger malen og det funkar. Kanskje litt lang, det er eit flott breakdown rundt 3 min ut i låta, men langt unna mellompartiet på t.d. The Sentinel. Neste låt er Between the Hammer & The Anvil. Vi veit jo alle kva som er mellom hammaren og ambolten, det er metall det! Eg likar denne låta, spesielt likar eg verset som er ganske poppa og fint. Midtpartiet er kanskje litt dølt, men ellers ok.

Eit høgdepunkt på plata for meg er definitivt A Touch of Evil. Her tør dei la synthen, dei industrielle elementa og det episke refrenget flyte fritt. Her er det nærliggande å seie a Rob er i sitt ess, men eg vil heller seie at Priest er i sitt ess her når eg tenkjer meg om. Her bryt dei litt med malen, og det er deilig. Låta gyngar seg framover i eit deilig tempo, vokalen ligg og vrir seg i vellyst på toppen. Og så har låta ein av topp 5 gåsehudøyeblikk i Priest-katalogen, og kanskje heavykatalogen som heilheit: Når Rob er oppe og syng You’re posessing me! før siste refreng. Oooooh!

Etter ei slik låt vert det jo berre tull med Battle Hymn. Rob, you’re a lover, not a fighter. Ellers synes eg at One Shot at Glory er ein grei avslutning på eit godt album. Grei i Priest-samanheng, samanlikna med andre band sin låtar er det sjølvsagt ei kongelåt.

Coveret på plata er ok, eg er ikkje fan av denne type cover, likar bedre covera på dei klassiske platene. Utforminga av tittelen synes eg faktisk er direkte stygg. Kjekt at dei drar linjene tilbake til SWOD med den falne engelen, men motorsykkelen med sagblada? Ikkje for meg. 

Alt i alt ei bra plate, intensiteten er gjennomgåande høg på plata. For min del ligg ein del av låtskrivinga for tett opp til ei litt meir standardisert Priest-oppskrift for at denne plata plasserer seg heilt oppe med favorittane.

Mellomspel: For å komme meg inn i Ripper-æraen sjekka eg ut korleis det låt med Ripper Touch of Evil på live-albumet Live In London. Eg merka meg eit par ting. Bandet låt svært bra! Rippar klarar seg godt fram til siste vers, der eg synes har tar litt rare valg på vokalen, men alt i alt gjer han ein respektabel jobb. Og sist men ikkje minst: KK sin gitar er LANGT nede i miksen, den er knapt hørbar når Glenn tar solen sin. 

Eg har sett Priest live med Ripper, og for meg var det ei trist oppleving. Det er ikkje det at Ripper ikkje kan synge, han klarar seg bra vokalmessig utan tvil. Han manglar utstråling, eller han kan ikkje leve opp til Rob sin utstråling, men det er det jo ingen som kan. Han manglar stil, caps har ingenting i Priest å gjere. Eg har sett Ripper gjere Beyond The Realms of Death med ein caps med reklame for energidrikk. Det blir berre så feil. Men alt i alt var det saknet etter Rob Halford som gjorde meg trist den gongen. Og det pregar og inntrykket av det første av to Rob-lause album."

Tekst: Tarjei A. Heggernes

***

Etter en heller svak Ram It Down i 1988, forventet ikke jeg noe mer enn denne formen for litt slapp Judas Priest på neste skive. Vi visste at trommisen var ny, hvem det var, men det var det. Den gang var det ikke internett, og vi hadde gleden av å bli overrasket, og ikke pepret i forkant. DET er noe jeg savner.

Den dagen skiva her kom vanket vi som vanlig innom vår lokale platebutikk i Kristiansand, Rockline, den gang lå det i Dronningens Gate. Odd, sjefen der, en humørsyk bra mann, stod med et lurt smil bak disken, leverte hodetelefoner til meg og en venn, og sa "….dette kjøper du etter 1 minutt". Og man blir jo lurt med så bra lyd, det trøkket når tittelkuttet hamrer i hodet ditt, og når alt stemmer så bra. Jeg vil ikke påstå jeg noen gang har hatt dette som en favoritt, men jeg skjønner at mange snudde seg litt ekstra når Painkiller gikk nedover gata. For meg står dette fortsatt som et nytt Priestalbum, selv med sine 30 år pluss på ræva.

Etter å ha kjøpt skiva på lp, var det rett hjem og spille. Og den gang var det litt annerledes enn dagens bortskjemte musikkelsker, vi kjøpte dyrt (tjente jo ikke voldsomt med spenn), dro med oss skiven hjem, lærte oss tekster, brukte timer på å studere og lære å kjenne coveret (ikke en pisseliten jpg og ræva filer), man hadde eierskap til produktet. Coveret var vel ikke voldsomt spennende å studere over tid, men det er noe der som virkelig gjenspeiler det nye Priest. Det skulle vel aldri bli så hardt igjen heller, kanskje er Painkiller et lite unntak i katalogen? Vel har de hatt låter som er harde, men jeg vil ikke påstå at de har kommet nær Painkiller etterpå. Kanskje foruten den siste, der de på en merkelig måte syr sammen et album som kan minne om Pk. Og som med Painkiller er den nye litt i overkant på produseringen for meg, det er en lyd som noen ganger løfter opp litt bare ok låter til å bli bedre, litt som filteret mange bruker på bilder i sosiale medier i dag? Var Priest forut for sin tid? 

Men jeg liker skiva. Jeg har aldri forfektet den som favoritt, men setter den nok blant mine topp-5/6-album med Priest. 

For meg er tittelkuttet litt oppbrukt, selv om det er samme totale utblåsning hver gang man spiller den. Utrolig bra, og en sann glede å høre hvordan de tar seg så av soloene og gir de masse tid. En bra arrangert låt som bygger seg opp og som ikke har et eneste dødpunkt eller noe som ikke må være der. Imponerende, litt som I Was Made fra Kiss, en låt som er perfekt arrangert.

De par neste synes jeg er bra, men de havner i en samling låter som ligger litt likt. Om man ser for seg dette albumet uten tittelkuttet, står man igjen med en vanskeligere jobb. Leather Rebel, selv om de evige basstrommene skjemmer litt, synes jeg løfter seg opp og tilbyr en sterkere personlighet enn de to foregående. Der ligger også Metal Mewltdown, en midt på treet-låt med stort sett bare klisjeer og en sang på metalanabole steroider. 

Så kommer Night Crawler og legger godsiden til. Denne har noe som kan minne om Turbo-style, men med en annen lyd selvsagt. Og jeg liker når bandet blir litt mer følelsesladd heller enn å bare tråkke gassen i bånn og velte seg i naglebelter. Og der vokalen legger seg opp, 02:35-ish, makan, der leverer Rob og bandet helt fortreffelig. Og hvordan de bygger seg ned til metalgrumset igjen, og bare kverner seg inn i mellomspillet før det smeller opp igjen. Helt magisk. 

Between The Hammer and The Anvil er litt i midtsjiktet for meg den også, men jeg er svak for det brekker og inngangen 03:13.

Og merkelig nok er A Touch Of Evil en av de jeg liker best her. Det har selvsagt litt med at jeg ikke helt svelger unna når de litt strømlinjeformede metallåtene kommer, at jeg trenger litt mer, noen ganger litt mindre. Denne har en klassisk episk Priest-balladestil, og denne er det lite å utsette på. På denne, der det er litt mindre hamring og pågang, hører jeg at gitarene og synthen fort kunne gjort låten Turbo-aktuell. Det var et par anledninger på Ram It Down jeg også trakk slutninger til Turbo, mulig det er mer likheter mellom de tre skivene enn man har trodd? Produksjonene er jo som natt og dag, bra/dårlig etter hva man foretrekker seff. 

Avsluttende A Blaze Of Glory er i min verden bare litt trist. Den gir meg absolutt ingenting, en forglemmelig låt som ikke har mer enn de absolutt nødvendige bestanddelene for å være en filler.

Denne er lik Firepower i å være litt splittet i type låter. Men jeg tror faktisk jeg synes de klarte å lage et par bedre låter på Firepower, så får heller dere som lever for Painkiller skumme litt i munnvikene. Jeg er fan av skiva, absolutt, men det er langt fra den som spilles mest hos meg.

Coveret: Joda, det gjorde jobben i å trekke de unge metalhuene til kjøp, for det er et bra salgstrikscover; stort, metal, virkningsfullt. Men igjen, det som jeg har opplevde et par ganger på ikoniske platecover fra Priest, det er ikke så lurt å se for seriøst på deler av dette. Men samlet og som klassisk skive er coverarten helt forventet bra.

Summert: Jeg er nok litt der jeg var, at skiva ikke helt holder mål om man kutter ut de to, tre beste sporene. Det er noe fyllmateriale som mange kanskje glemmer når de hører tittelen på albumet, man blir jo umiddelbart slått i bakken, men når jeg spinner skiva noen runder i dag, er det som før noe som ikke helt henger på de beste knaggene. Jeg tro mye er så innøvd, opplest, vedtatt, at man ikke stiller spørsmål rundt et slikt album. For meg er dette altså fortsatt litt nytt, da jeg allerede hadde fulgt bandet i ca ti år, men jeg anser jo hvor viktig det var for bandet å befeste seg og hvor avgjørende denne var for å få bandet litt tilbake på sporet.

Tekst: Yngve