Banner Heavymetalno 23september2022 Summermetalfest Update

Tons Of Rock 2022, dag 3

av yngve

Publikum 14 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Bilde: fans av Within Temptation.

Alle bilder er fanget av Jørgen Freim, som har samlet mange flere HER .

Den siste dagen på Tons ble ingen vinner for meg på den musikalske menyen, men folkefesten fortsatte, det var det ingen tvil om. Hvor mange som gled over i å bare chille og være relativt stasjonære vet jeg ikke, men ledige plasser ved bordene var rimelig uvanlig. Det var et par band jeg var spent på, og et par jeg var skeptisk til, ett som overrasket meg såpass at de kanskje ble dagens vinner.

Bokassa var absolutt ikke for meg, det var kjedelig rock, spilt med baller, men låter som ikke gikk mer enn rundt og rundt der og da, og var borte etterpå. Slik rock synes jeg personlig ikke er så mye å bruke tiden på. Jeg er ikke så stor fan av de på skive heller, og pr i dag er det et band som heller ikke fenget live. Men de har sine fans, og har gjort noen fete greier, som supporten for Metallica, de klarer seg nok uten mine lovord. De er litt for rock for meg, litt for, la meg veie ordene, litt for hipsterrock, uten at det betyr noe negativt. Trommisen var insane, han var flink, angrep alt bra og var svært presis og hvor alt svingte fett.

Det ble splitt, hvor jeg løp fra Bokassa litt over midtveis ned til mørket til trønderne i Vemod i teltet. De var type stramme i stilen, svart og tungt med postsvart som hovedingrediens, med disiplinerte bevegelser. Dette er trolig godt gjennomtenkt, for det meste så veldig kalkulert ut. Det var ikke stort med smil og impulsive ansiktsuttrykk, tydelig at de kjører en slik pakke. Musikken var stor og dominerende, noe kunne være litt langdrygt, vokalen var extrem, men ikke så røff at de som ikke liker slikt forlot teltet. Det kunne låte litt som om de inspireres av den svarte rocken som gjorde seg gjeldende på type siste halvdel av 80-tallet, uten at jeg vet stort om gjengen.

Wig Wam Tons Of Rock 22 Foto Jørgen FreimBilde: Wig Wam

Wig Wam ble ikke det helt store for meg dessverre. Jeg har egentlig aldri vært så stor fan, men har forsvart de i å be folk skrelle bort imaget og glitteret, og høre på kvaliteten på noen av låtene. Jeg liker flere av banda de ellers er med i, med akkurat Wig Wam er jeg nok ikke i målgruppen for. Åge fikk jobben med å sørge for ett minutts stillhet for ofrene for gårsdagens fryktelige episode i Oslo, noe som var en av de fineste minuttene på hele festivalen, selv uten musikk. De låtene der de er tyngre, ikke bare singalong, der synes jeg de er inne på noe. De gjorde uansett en god figur, spilte kult, og folk så ut til å like det - så oppgaven ble løst godt. 

Nestor fikk dessverre en inneklemt spot, de begynte når Wig Wam hadde 20 minutter igjen, og holdt på et kvarter ut i Kampfars sett. Jeg hadde gått så mange kilometer den helga, at en tur til teltet mellom de to andre scenene, å stikke inn en kort seanse der mellom de to andre, det ble bare for drøyt. Men i retrospekt hadde jeg nok valg Nestor, for verken Wig Wam eller Kampfar er noe for meg. Kampfar fikk jeg da ikke sett alt av, siden det krasja litt, men de lagde greit med liv, og det var en god dose folk på Scream Stage når de kjørte den svarte rocken sin utover den solfylte Ekebergsletta. For meg er de for kalde, svarte, maskinelle, sånn er det bare. Jeg er nok ikke i målgruppen uansett, kanskje mer i målsiktet, for de er ikke så glade i kristenmannsblod. Haha. Nei, fyr løs, skrik om helvete som en trassig fjortis (det hørtes faktisk slik ut, det var ikke et sleivspark), så får vi heller respektere at vi er forskjellige. 

Mot slutten av Kampfar gikk jeg ned til Apotek1's smørebod, og satte meg ned i en stol, hvor det var en eldre kar som satt i en ved siden av. Vi snakket ikke sammen. Jeg var trøtt, han var opptatt med noe, vi bare chilla. Så begynte 1349 i teltet ned forbi, og som jeg har nevnt tidligere, det er en blandeprosess der, i skjæringspunktet mellom de to scenene. Når Kampfar skrek og brølte på den ene siden, og 1349 startet opp i teltet, som der jeg satt bare var lyd, kikket vi opp på hverandre, meg og den eldre karen, og bare skjønte at dette var et øyeblikk vi var enige om låt som tredve motorsykler som startet opp samtidig og ruset motoren. Satser på at dere som var lokalisert i en av de to endene av spekteret koste seg.

Yngve så Turboneger live. Det er one for the books. Jeg liker de ikke, men bestemte meg for å sjekke de ut allikevel. Og de leverte bra, de laget et bra show, flere av låtene fenget, det var rett og slett mye bedre enn sist jeg så de. Jeg orker ikke imaget, det skal de få ha for seg selv, og stilen, musikken, det er absolutt ikke noe for meg, men det er elementer der som appellerer til meg. De har litt Kiss der inne, biter av den klassiske rockescenen. Men altså, jeg satt gjennom en hel konsert med Turboneger, jeg hadde funnet ut at jeg hadde tilgang på Vip-tribunen, det gjorde det lettere.

Richochets har jeg aldri hørt på, jeg har vanligvis hivd de i skuffen med disse norske rockebanda - som jeg aldri har likt så godt. Stort sett, det jeg fikk hørt, var mainstream rock, men jeg bet meg i en veldig god vokalist, det var mye følelser og sårhet, og kraft, i stemmen. Men jeg så for lite fokusert på de til å kunne mene stort mer. 

Det var tid for pause, kaffe og vann. Er det lørdag er det lørdag :).

Within Temptation Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Bilde: Within Temptation

Det ble Within Temptation som var neste på programmet, og jeg gledet meg. Jeg likte de veldig godt på The Silent Force rundt 04, der de fortsatt drar låter ut fra når de spiller live. Opplevelsen var dog blandet, for der jeg var hørte jeg ikke trommer, basically ikke i det hele tatt, og dere som har hørt og sett de før, musikken på skive og live, vet hvor mye de løfter bandet. Merkelig greie, det var som om lydtårnet som vinklet mot meg bare hadde waaaaay mye gitar og vokal, og bass. Dette resulterte i at jeg hørte at Sharon faktisk slet noe, flere steder var det som om hun ikke helt klarte å levere maks. Om man hadde optimal lyd, ville kanskje en helhet skjult litt av dette. Men det var kult å ha sett de, endelig, jeg gikk glipp av de i Oslo for mange år siden.

Abbath, nope. Så noe, men hater stemmen. Den gurglete greia gjør det ikke for meg. Så får det være at han har en sterk posisjon og kule moves, artige og innøvde uttrykk. Han har skapt seg noe, det skal han ha, han har oppnådd å bli en type karakter, som Gene Simmons of black metal. Det de derimot skal ha for, det er fryktelig mange feite riff. Det er mye kulere med slike thrasha og detaljerte riff enn bare å sette på motorsaga. Men jeg skjønner at dette fenger, og det på tvers av grensene. Jeg vil tro mange som vanligvis ikke jobber svart kan finne dette interessant, om man liker vokalen. Og kudos for å stramme inn livsstilen, stor respekt for å stramme inn og passe på seg selv. 

Ensiferum har jeg sett før, men jeg orket ikke stort i teltet med finnene. Hvem i alle dager fant ut at det å trigge basstrommer så høyt var lurt? Burde hatt seg en myk kilevink. Det var mest åpenbart og plagsomt når begge basstrommene gikk på full pupp, og det gjorde de en del. Dette ble altfor hektisk, men folk så ut til å kose seg, dette var nok for de som var greit påseilet, hehe. Jeg tenkte litt rundt at det var så mye energi, gikk så fort, var så mange toner, at det er naturlig å kalle de Finlands Dragonforce. Men med drikkeviser på speed, folkemusikk med metal dyttet ned i halsen og alt pakket i en altfor moderne trommelyd. Det virker å være en liten motsigelse det der, å ville være slike rollespillvikinger og ha en slik irriterende trigg. Jeg har altså sett de før, aldri likt de, men sett de bedre, det har jeg gjort. Eller, mer behagelig.

Bilde: Deep Purple

Deep Purple Boris Oslo 091117 (5)

Deep Purple ble en seier, selv om det er noe mye taffeljazz fra godeste tangenttrykker Don. Han er en kjent kar, vært en del av Rainbow, vært studiomusiker til alt fra Sabbath til Ozzy, via Whitesnake og Gary Moore. Han flørtet litt med publikum og kjørte litt Dovregubbens Hall med mer. 

Jeg var veldig imponert over Gillan i denne kvelden, som leverte bra. Men altså, Ian på trommer? 74 år og med en såpass feit groove? Det er litt som når Nicko i Maiden med sine 70 år hamrer løs i så lange konserter, og gjør det så bra. Den unge gitaristen, jeg tror det var en Simon McBride, om så er det for meg litt stort da han var arvtageren til Vivian i Sweet Savage, når Vivian ble rekruttert til Dio. Ai ai! Steve Morse, som opprinnelig spiller i bandet, pleier sin kreftsyke kone, vi ønsker de alt godt.

Det var rett og slett bare en knall opplevelse, med et par kjipere låter, de store klassiske, som de nok følte de måtte ha med siden det var festival. Jeg hadde gjerne hørt flere ukjente, men da bør man vel heller gå og se de på egne konserter.

Paradise Lost Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Bilde: Paradise Lost

Opeth og Paradise Lost var type totalkrasjen i år, for de har vel i stor grad et potensielt likt publikum. Jeg har sett begge banda en del, Paradise helt tilbake i 1992 første gang, men Opeth hadde jeg sett flere ganger, og bestemte meg for å starte hos engelskmennene. Jeg fant ikke stor glede av å være i teltet. Låtene var stort sett midtempo, alt var jo fra Draconian Times, som ble spilt i sin helhet. Doomen Paradise Lost har er for meg ikke tung nok, ikke etter Gothic ihvertfall, de havner litt mellom stoler for meg. Mange hadde sett fram til å se bandet, mange vet jeg så de for første gang, men jeg synes ikke den halvtimen jeg fikk med meg var spesielt annet enn gjesp. Vokalen er ikke så spennende, og låtene altså, der gikk det mye i det samme, litt variasjon hadde gjort seg.

Opeth? Vel, det var faktisk ikke så høy lyd, når jeg stod og så den siste halvtimen av bandet sett, var det et ok nivå. Dette bandet har jeg sett fantastisk, kjedelig, bakfulle, og sist på Tons, litt en dag på jobben-groove. Jeg likte store deler av tiden med Opeth Ekeberg i år, jeg har ingen problemer med å se hvorfor de er så populære, men samtidig er de også i ferd med å bli et ganske rolig band - roligere - derfor er det kult å se de på festivaler der man strekker hånden ned i kofferten og drar fram litt eldre saker. Det slo meg at Opeth anno 2022 passer bemerkelsesverdig godt inn på en scene ute, med full sol, de er sommerlige, og har klart den bragden å på tross av å ha growl, bli et folkelig band. Og det å se aldersspennet, det er imponerende. Alt fra gamlinger ned til de yngre ungdommene kunne detaljer, banket rytmen og traff markeringene...

Nå begynte det å bli en lang helg med musikk, for kropp og hode. Jeg traff på Johnar fra In Vain inne i butikkteltet til Nordic Mission, og der fikk jeg kaffe og kalde pølser. Og en stol. Og en hyggelig samtale, Og uten at vi merket det, hadde Five Finger Deathpunch kjørt et par låter. Og så et par til. Og så var det slutt. Sånn er livet, jeg har uansett ikke meldt meg inn i fanklubben til bandet, men så jo at dette var en kløktig booking, på skjorter på folk, og hvor mange som fylte plassen. 

I løpet av en dag etter hjemkomst var hotell til neste år booket. Selv om jeg var betenkt med tanke på hvor mye jobb det er å fly rundt slik jeg gjør. Da ses vi neste år, og gir Metalheads Against Bullying, vannstasjonene, Apotek1, festivalcrew og -ledelse og Ruters shuttlebusser en ekstra klapp på skulderen. 

Bilde: Turboneger

Turboneger Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Bilde: Kampfar

Kampfar Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Bilde: Five Finger Deathpunch

Five Finger Deathpunch Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum Deep Purple Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 15 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 13 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 12 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 11 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 10 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 9 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 8 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim

Publikum 6 Tons Of Rock 22 Foto Jørgen Freim