Karmøygeddon 24 Paradogmata Ad Hmno 500x80

Tons Of Rock 2023, dag 3

av yngve

Red Steel Tons 23 Foto Jørgen Freim

Bilde: Red Steel

Denne siste dagen var nok den som for meg var svakest, og jeg brukte mesteparten av tiden i teltet. Denne dagen var det ikke mulig for oss i pressen å sitte og se, da ble det beina som bestemte tempoet og hvor mye man orket og gadd å stresse over plena x antall ganger. Men jeg fikk med meg det viktigste i dag, bandet som vant konkurransen festivalen og Posten kjørte for en tid tilbake. 

Alle bilder, Jörgen Freim. Du sjekker ut flere veldig gode bilder fra lørdagen HER . Husk å trykk like på de om du digger arbeidet hans!

Red Steel spiller hardrock med en glam-edge. Det var en flott opptreden, og de er unge, og da ser vi gjennom fingrene med et par sure toner. Det var tydelig at bandet hadde jobbet med imaget, både fordi det var en felles agenda, samspill, og hvordan de presenterte seg på. Å tro at disse ikke hadde sett på andre stadionrockere for å lære seg moves, det faller på sin egen urimelighet, for her var det innøvd og opplært av inspirasjonskildene. Med tiden vil de garantert bli sikrere på seg selv og utvikle egne rytmer på slikt, derfor håper man jo bandet ikke er et av de utallige som er lovende men forsvinner når noen får andre interesser. 

Vokalisten hadde en litt lys stemme for meg, litt søt, kanskje låt det litt for snilt. Men alt slikt er pirk, for det var gøy å se et så ungt band med så mye energi og overbevisning. Og om vi legger de som stod oppe og spilte i en kurv, og sier at de er jevngode, er det bare å trekke fram den sittende faktoren, trommisen. Her var det høyt nivå! Klisjeene haglet mot oss, overgangene, triksingen med stikkene, alt var etter boka, men gjennomføringen var veldig bra. Han kunne minne om stilen til Tommy Lee.

Red Steel 2 Tons 23 Foto Jørgen Freim

Bilde: Red Steel

Mange var kanskje litt kritiske til at et såpass nytt og ukjent band skulle spille, men jeg slår et slag for at dette burde være en selvfølge hver dag, at et nytt up and coming-band åpnet i teltet. Tipset er herved overlevert festivalfolka, om de leser.

Så var det Stage Dolls, eller? Jeg er greit glad i det bandet, og så de live på midten av 80-tallet og et par ganger på 90-tallet, før de ble litt folkelige. Samtidig er jeg greit avslappet i mitt forhold til svartthrasherne i Aura Noir. Det blir fort for rølpete og rett fram. Men Aura Noir har et element som skiller de fra mange av sine likemenn i sjangeren, de har et sykt høyt musikalsk nivå! Jeg og min makker Lars (som ikke er fan av slikt i det hele tatt), ble stående, og når vi skulle vurdere punktet å gå over til hovedscenen og se Flakne og kompani, vel, det ble bare ikke mulig å slite seg løs. De pøste på, med flott rytmikk og kanonriff - og siden sist jeg så de, mulig jeg husker feil, var det mer variert nå på Tons. Jeg er ikke fan av imaget, ikke tror jeg tekstene er noe for meg, men denne dagen i teltet på Tons Of Rock leverte kvartetten nesten til gull. Det var vel bare en låt som ikke falt i smak, en altfor lang affære med litt odd takt og som ikke passet inn for min del. Sammen med Audrey Horne var vel dette blant de absolutte høydepunktene. Og FOR en trommis! Utholden, hardtslående og helt vill!

Aura Noir 1 Tons 23 Foto Jørgen Freim

Aura Noir Tons 23 Foto Jørgen Freim

Bilder: Aura Noir

En sniktitt på Honningbarna understreket at dette ikke er meg, men makan til liv, og makan til trøkk! Dette slo an blant folk, og jeg vil vel tro at dette var mer fresht og energisk enn mange av metalbanda som spilte. Metalcorebandet Bury Tomorrow så jeg litt av, men det var så fullt at vi bare måtte henge utenfor og se i det fjerne, inn i det varme teltet med full gnu med diving og pitt var absolutt ikke noe jeg var klar for. Puscifer så jeg under en sang av, om det ble bedre vites ei, men det var totalt skivebom. Det hjelper kanskje for noen at det er Tool-vokalisten som fronter, men for meg ble det bare kjipt. Garantert mange som likte det, men jeg var litt "får da være måte på hva jeg skal stå og høre på".

Candlemass 1 Tons 23 Foto Jørgen Freim

Bilde: Candlemass

Så kom det tredje høydepunktet for meg, svenske Candlemass. De leverte så det holdt! Lyden var best i starten, vokalen var litt vanskelig å fange helt klart der jeg stod, men det fungerte. Og Johan sang fra det tunge hjertet sitt med dybde og kraft - låtene til Messiah ble også behandlet ærefullt. Jeg var og er helt ærlig ikke helt sikker på om det var Edling på bass, jeg kjente ikke ham igjen ihvertfall. Men alt var bra, tempoet gikk litt her og der, som det skal med disse gøtta, tyngre på det tunge, og kanskje litt for fartsfylt på et par låter. Litt rusk var det, men å høre alle de låtene live, med bra lyd og et fantastisk flott publikum, det er i seg selv luksus. Og når jeg sier at jeg ikke så Iggy Pop, Kvelertak eller In Flames (disse krasjet med Candlemass, og jeg vil heller ha kjøttkake og poteter enn tyggegummi :)), og man ser mengden folk som var foran hovedscenen på disse, er regnestykket lett; for hvor mange av de så Candlemass! Det er IKKE en selvfølge at banda på hovedscenen er bedre enn de mindre scenene, for meg er det ofte motsatt. Altså, gitarhelten Flakne er sykt flink, men hvor mange klarer å spille det Aura Noir disket opp med? Nettopp. 

Candlemass Tons 23 Foto Jørgen Freim

Candlemass 3 Tons 23 Foto Jørgen Freim

Bilder: Candlemass

Magna Carta Cartel ble for meg kjedelig. Jeg hørte noe, og fikk med meg resten sittende utenfor teltet. Litt Marillionaktig progrock, uten at de klarer å tangere engelskmennene. 

Og så var det klart for det siste bandet jeg orket å se, da var det jo dumt at det var Hammerfall :). Jeg likte godt svenskene tilbake i 97, 98, men etter det har de gjentatt seg så mye at det ikke har vært noe poeng for meg å følge med. Jeg liker ikke band som (host, har ikke du masse Motörhead da Yngve?) gir ut den samme skiva basically hele tiden. Jeg så også den første gigen de hadde, sammen med Edguy i Oslo på John Dee, da var de sultne, undergrunn. Her var det en maskin, der alt var perfekt. Men det er dessverre ikke et band jeg faller for nå. Og som med Sabaton er det bare to originalmedlemmer igjen, og jeg har ikke peil på hvem de andre er pr i dag, hehe. Vokalist Caans sang bra, bedre enn på flere av de opptakene jeg har sett i det siste, og bedre enn sist de spilte i Haugesund i 2015. Men det ser pinadø ut som om de har nok fans her i Norge, for engasjementet var veldig bra. Jeg føler bare at fra å være et hungrig band med en liten ironisk gnist i øyekroken, de nå tar dette altfor seriøst. Men jeg kan ta feil.

Hammerfall Tons 23 Foto Jørgen Freim

Bilde: Hammerfall

Der, lørdagen ble altså helt grei, litt amputert og litt lite for meg. Jeg hadde gjerne sett flere og løpt mer, men det er grenser på hva en kropp klarer også. Dette var også dagen jeg tok meg tid til å stå i matkø og fiske inn litt chips og fish, som smakte fortreffelig.

Tusen takk til Tons of Rock for at Heavymetal.no får lov å komme og se og delta på arrangementet, og kudos for å få så insane mange mennesker til å fungere sammen! Ikke et tilfelle av vold som jeg så, ikke overstadig berusede folk som jeg så (men fulle folk var det mange av, hehe), bare veldig mange mennesker. Helt utrolig. Mange mener prisnivået er drøyt, og det kan jeg skjønne, og for de som ønsker festivalpass ble jo den ekstra dagen de la til i år for Guns N' Roses nå plutselig en realitet også neste år. Fire dager kan være brutalt for mange, jeg synes tre dager er perfekt, men om alt klaffer skal jeg inn neste år, og da alle fire - så ser vi hvordan jeg overlever det, haha.

Tusen takk til Lars som er med og synser, deler, ser, hører og er sosial, mye av det jeg skriver her er et resultat av tankespinnet vi har underveis. Tusen takk til Jørgen Freim for flotte bilder, og for å være så lett å ha med å gjøre :). Og spesielt takk til Jarle og Lars på Tons Of Rock!

Og siden trommsien i Kvelertak er sykt flink og en jeg liker stilen til, koster vi på oss et bilde:

Kvelertak 1 Tons 23 Foto Jørgen Freim