Full tittel: "Elektriske skrekkøgler og forhistoriske framtidsfabler"

Selskap: Duplicate Records

Release: 08.05.15

Retromoderne tungprog og stoner-influert spacerock. På norsk.

I god etterdiltende ånd kan jeg ikke gjøre annet enn å bekrefte det et lass av anmeldere allerede har slått fast: at denne splitt-utgivelsen er meget kul og unik, og i hvert fall i norsk sammenheng. Bandene har fått hver sin LP-side å boltre seg på, som seg hør og bør på slike utgivelser. Tusmørke serverer tre låter av medium lengde og Spectral Haze bruker – i god Space Rock-ånd – hele sin side på én episk komposisjon.

Første band ut på Elektriske skrekkøgler og forhistoriske framtidsfabler (den tittelen fortjente å bli skrevet en gang til) er Tusmørke. Sound, instrumentering og produksjon har en umiskjennelig eim av syttitallet over seg og det virker oppriktig og ekte, ikke utstudert. Dette kunne like gjerne vært en helt ukjent kult-utgivelse fra det tåkelagte tiår, som en ny utgivelse. Det eneste som røper dem er gitarvrengen, og kanskje det låtestetiske? De mangler liksom litt av den naiviteten som prog-låtskriverne hadde den gang; at rammene ikke var like tydelige da, og det ble litt prøving og feiling av den grunn.

Det er ikke sikkert at jeg har referansene på plass, men på meg fremstår Tusmørke som et herlig sammensurium av Jethro Tull, Høst, Knutsen & Ludvigsen og The Doors. Selv om de ikke høres ut som noen av dem i seg selv. De har mange små øyeblikk som egentlig er verdt å fremheve, men jeg skal ikke gå i detalj på dem. Jeg vil likevel trekke frem de siste tre minuttene på Reptilhjernen vet, hvor de nesten går King Crimson anno In the Wake of Poseidon en høy gang i stemning og episkhet (hvis det er et ord). Den avslutningen kunne de like gjerne holdt gående helt inn i evigheten.

Spectral Haze starter lovende og bærer bud om en chill kosmisk reise. Dessverre lugger det litt etter et par minutter og de kommer ikke skikkelig i gang igjen før de tangerer seksminuttersmerket. Litt som om det er rusk i maskineriet under takeoff og de stresser noe jævlig med å få ting på plass, sånn at romferga unnslipper jordas gravitasjonsfelt. Det er nok aksentueringen av et par av rytmeslagene som gir den nevnte perioden et noe hakkete og stakkato preg, hvis jeg skal nørde litt. Men når de først har kommet seg ut i det store mørket og er på vei, da er det digg å bare flyte med. Da blir det mindre viktig hva de spiller, så lenge fremdriften er der og utsikten ikke blir forstyrret, og det blir den ikke på resten av turen. Riffene er jam-prega, men later til å være noe raffinert. Eller så er bandet bare noen jævler på å snekre ting på sparket på øvingslokalet som ikke blir for simple.

Aberet mitt med utgivelsen er noe som angår begge bandene, nemlig vokalen. Teknisk sett er det ingenting galt hverken med stemmeklang, intonering eller fremførelse, men vokalmelodiene er ikke helt der. (Det gjelder i særlig grad Spectral Haze, hvor vokalen tidvis er ropete og ikke virker bevisst frasert.) Likevel passer de forskjellige stemmene sammen med musikken, og jeg får meg ikke til å mislike dem, selv om de ikke treffer mine preferanser fullt ut.

Musikken er vel anvendt tid og penger, såfremt ingressen gjør deg nyfiken og gira.

7/10

Tracklist:

1. Demonologi Tusmørke
2. Empathy for the Evil Tusmørke
3. Reptilhjernen vet Tusmørke
4. Skallen Spectral Haze

Tusmørke@Facebook

Spectral Haze@Facebook