Jernverket 2021 Hm 500x80

Veil Of Secrets "Dead Poetry"

av heavymetal.no

Veil Of Secrets 20Selskap: Crime Records

Release: 30.11.20

Død poesi doomer høsten inn.

Ny norsk doom med Asgeir Mickelson i spissen. Jepp, Asgeir fra Borknagar, Sarke og Ihsahn  (Må jo ikke glemme Spiral!! Yj). Med seg har han Vibeke Stene (eks, Tristania) på klassisk hals, og Erling Malm på growl. På fiolin Sareeta (Ram-Zet, ex Àsmegin).

Doom er jo pr. dags dato en hovedkategori med masse undersjangere, men sa man doom i 1993, da ville nok mange nevnt dinosaurer som Solitude Aeturnus, Candlemass, My Dying BrideKatatonia og Paradise Lost. Bandene som dro stoneren og den seige hardrocken fra 60- og 70-tallet inn i en ny sfære med mer melankoli, mindre fart, tyngre sound og mørkere tekster.

Når man får Dead Poetry i hende, blir man kastet rett tilbake til denne epoken. Det er ekte oldschool doom, ferdig snakket. Men, man må ha litt tålmodighet når man skal dykke ned i denne platen, for det er, selv for en doomentusiast som meg selv, en litt tungrodd lytteopplevelse.

Det florerer med klassiske riff som ikke står tilbake for noe, men det er langdrygt…..veldig langdrygt. For meg er det vokalen til Vibeke som er ankerpunktet med tanke på langdryhet. På en måte svever hun bare rundt i mixen med en litt i overkant monoton fremtoning. Det funker best når Erling growler rundt henne, eller når det er helt nedpå som på Remorseful Heart og Meson. Langt uti The Lie Of Her Prosperity, nærmere bestemt på 05:12, der viser hun at det bor mer i henne enn hun dessverre viser på stort sett resten av platen. Joda, det er seff plasser her og der det varieres litt, men nerven på de få sekundene nevnt, den er ikke så tilstedeværende som jeg skulle ønsket på resten.  Ja ja, nok om det, og er man en sucker for sopranos-vokalos, da kan jo dette være et gullfunn.

Det som på andre siden trekker godt opp er temaene der man får lyden av Sareeta som krydder på denne døde poesiens melankolske vandring. Slutten på The Last Attempt med Erling og Sareeta, begynnelsen på Bryd og outroen på Entirety, for å nevne litt, det er doomsnop.

Et litt platt og flatt album totalt sett, med mye standard gjenhør, men med biter av storhet fordelt litt rundt forbi. Produksjonen er litt kjedelig, men om man prøver litt rundt på diverse anlegg og headset, finner man garantert noe som presenterer det fint uten at for mye drukner i samme frekvens. 

Liker man dinosaurene nevnt, da kanskje med litt ekstra tyngde på My Dying Bride, eller litt nyere tungheter med damehals som f.eks Ava Inferi, Draconian, eller The Sins Of Thy Beloved, da forstår du jo at dette må sjekkes ut!

6,5/10

Tekst: Arni Sørlie

***

Operatisk gothdoom bør vel være en grei beskrivelse?

Veil Of Secrets@www

Jeg har slitt med denne, det tok en god stund å komme under huden på bandets debutalbum. Det skal jeg innrømme. Jeg er ikke voldsomt på den typen kvinnevokal, selv om Vibeke kan minne om Karis innsats på Third And The Mortals par første utgivelser. Det som skiller der er nok musikken, for der Third dro det i land med en organisk feel, er Veil Of Secrets litt mer i et oppdatert terreng slikt sett. Og ja, det ER likheter med Third musikalsk også, samtidig som det er hint til perioden til Messiah i Candlemass, også det musikalsk.

Litt av aberet, tror jeg, for at det satt litt inne, er at skiva kan framstå som litt monoton, og at mye er skodd over samme lest. Vibekes stemme er flott og vakker, men relativt ensformig over tid. Og jeg savner de dype og de lyse kontrastene, kraften. Erling, som er godt representert her for sitt virke i Endolith, drar i land en behøvd variasjon. 

Isolert er hver låt ok, som skive hadde den tålt litt feitere produksjon kanskje? Jeg savner litt tyngde i gitarene, og bassen. Riffene er stort sett tuftet på en bra greie, der lander Asgeir en velfungerende bit av Veil Of Secrets. Sammen med det geniale Ingvild fra Ram-Zet leverer med fiolinene sin, er dette det som står som en bauta på debutalbumet. Jeg vil gå så langt som å si at fiolinen løfter skiva fra en litt jevn sak til å blomstre i enkelte tilfeller. 

En låt jeg vil trekke fram er den litt eksperimentelle, i denne sammenhengen, Remorseful Heart. Her er begge typer vokal med på å farge, og partier som stikker seg ut som litt annerledes. Spesielt cleangitaren som går er fet.

Jeg har hørt MYE på denne, men etter å ha kommet ca. i mål, har det ikke beveget seg stort mer. Det er litt å gå på for min del, en liten økning i et tyngre og større trommebilde kanskje, og at vokalen tør å rive litt i indre organer og gå litt utenfor de klassiske linjene noen ganger. Men, i sin sjanger, som har sine fans, og de som savner Vibeke fra hennes tid i Tristania, er Veil Of Secrets garantert noe å sjekke ut. Jeg holder litt på at dette er en bra debutalbum, og at jeg følger med for å se hvor de beveger seg. Og doom av denne typen tåler litt variasjon i tempo.

Karakteren var litt fram og tilbake, jeg ligger jo som oftest på åttere når det gjelder de skivene jeg liker veldig godt, syveren var jeg usikker på, lenge var det 6,5, men jeg velger å slippe en svak syver på dette. 

7/10

Tekst: Yngve Jacobsen

Tracklist:

  1. The Last Attempt
  2. Sear the Fallen
  3. Remorseful Heart
  4. The Lie of Her Prosperity
  5. Fey
  6. Bryd
  7. Meson
  8. Entirety