Kilanerin%20ut%20240720

Vi fyrer av et hexeskudd i den elektriske hagen

av yngve

Hex 20 Foto Arash Taheri

Bilde, fotograf: Arash Taheri

En ettermiddag, midt mellom soving, jobbing og andre greier, ble det gjort plass til en samtale med selveste Henrik i Hex. A.D, en markant skikkelse i norsk hardrock- og metalscene. Siden midten av 80-tallet har Henrik sverget til rocken, og forteller meg at det helt siden den gang har vært et ønske om å spille i band, og la det være hovedfokus i livet, hverdagen. 

Henrik kjenner mange, både kjente og ukjente, og har tatt del i flere band i årenes løp. Selv så jeg Henrik live første gang i Skien i 2002, når han spilte bass i extremmetalbandet Sarcoma Inc. Og med tanke på at han har vært innom hardrock, spilt mye med Dianno, vært ute med Hex i en del år nå, snakker vi vel om en kar som har tatt godt for seg på tvers av de indre sjangergrensene i vår flotte musikkscene.

Hex A.D. leverte nylig nytt album, som fikk hederlig omtale her på siden, anmeldelse leser du HER , og høster både rundt der jeg havnet og høyere i poengsummer.  Vi snakket løst og fast om det å spille i band, hvor vi anser fellesnevner for begge oss å være det å like øvingskonseptet, å øve sammen med noen. Det er det jeg synes er det beste med å spille metal, det å møtes, samspille og lage noe, ikke sitte alene og lage greier på en pc, sende rundt og ikke møtes under en eventuell innspilling. 

"Jeg vi helst øve tre ganger i uka" røper Henrik, og penser inn på hvorfor han har gjort en del på egen hånd. "Det var derfor jeg endte opp meg å spille mye selv, ellers skjedde det jo ikke noe." Jeg, som ikke er spesielt redd for å snuble, legger til at det kanskje er derfor Henrik kan anses å være en type diktator, men at det samtidig handler om at de fleste ikke ser denne siden, det at alle band har en primus motor som gjerne må ta ekstra tak i ny og ne.

Men Henrik, nå kom jo min anmeldelse ut for litt siden, og jeg ser jo at nivået holder seg, det er like høyt nå som på de to forrige, det er ganske vilt? Og det selv om det er et stilskifte involvert på denne siste. "Nå har det jo seg slik at jeg har en veldig bred musikksmak, og kan like godt brenne på med en Pink Floyd-låt i det ene øyeblikket, gammel Whitesnake i det neste, for så å klemme til med Morbid Angel. Og Hex speiler litt av det jeg, det vi alle, liker. Jeg hadde kanskje vært mer komfortabel i et rent doomband, men det er ikke dette, det er ikke Hex. Intensjonen var jo at bandet skulle være litt mer doom, men det er det ikke i dag, rett og slett." Men er det fordi du har sluppet de andre musikantene litt inn i varmen, slakket litt på tøylene, at det har blitt en slik utvikling? For den gang jeg så dere i Mandal i 2015, da var det en mer 70-talls form for tung doom. "Nei, egentlig ikke. Jeg lager jo fortsatt låtene, men det Are (bass) og Magnus (tangenter) fikk denne gangen var skiva, den var ferdig med trommer og gitarer, hvor jeg spilte trommer på fire av de seks, og Mats på to. Trommene la vi sammen på en helg, og hvor jeg la på gitarer dagen etter dette. Are lager jo sine bassganger, og selv om jeg produserte ham i studio, vil jeg si at han fikk blanke ark og kunne lage det han selv ville spille. Vi hadde en kveld hvor vi hørte gjennom innspillingen med trommer og gitar, hvor Are kjørte gjennom noen av ideene han hadde jobbet med. Noen var fantastiske, andre følte jeg kanskje ikke var helt passende, men jeg vil gjette på at Are tenker at han kom unna med mer enn han hadde regnet med :)." Og Magnus, tangttrykkeren, som vi også vet spiller med Maraton? "Magnus sendte vi filer til, han var ikke sammen med oss under innspillingen." Var det fordi han er opptatt og spiller i band som er aktive? "Nja, det var vel jobben hans som gjorde at dette ble løsningen. Det var ingen andre band som kom i veien for Hex, bare jobbsituasjonen."
Om du lurer på hvorfor Mats la trommer på kun to av seks spor? "Fordi han og jeg har så utrolig forskjellig stil, og de proggete låtene har jeg tatt meg av, mens Mats legger de mer streite og rocka sakene. Og det har litt å gjøre med studiotid, økonomi, det er lettere å gjøre det man kan best. Jeg er litt mer proggete av meg på trommer, og har litt mer studioerfaring. Og kanskje vi en gang stiller bak trommene begge to, på scenen :)."

Men som jeg pleier å si noen ganger, om det skulle smelle til, får du da med deg denne gjengen ut og opp? "Ja" er det kontante svarte fra Henrik. "Det er et band" legger han til, og punkterer min undertone om at Hex er Henrik og hvor andre prioriterer etter hva som skjer andre steder.

Det har jo vært tider der bandet har brukt standin-musikanter, som vi husker på Tons i fjor, hvor både keyboard og bass hadde andre aktører, og nå for tiden har Opeth-keyboardist Per tatt plassen til Magnus. Og det er Henrik helt komfortabel med, "…ting skjer", hvor han bruker eksemplet med når Anthrax var ute med Andreas Kisser på gitar når Scott fikk barn. "Slikt skjer. Det er slik det er, rett og slett." Når det gjaldt Tons understreker Henrik at det ikke var stort å gjøre der, annet enn å finne andre. Are på bass etterlyste om det hadde skjedd noe i forhold til Tons to uker før, og når svaret var nei, dro han på ferie. "Og så fikk vi telefon om denne konkurransen vi vant, og plutselig skulle vi spille der. Og Maraton hadde en gig i Trondheim når Tons gikk av stabelen, og den var booket ett år i forveien, så Magnus hadde heller ingen mulighet til å stille."

Og Hex er jo der at det burde være mulighet til å spille mye mer i utlandet, musikken er lett å like, det svinger, det driver, festivaler, jeg tenker turneer? "Vi jobber med dette, hva som skjer ligger fram i tid, men vi jobber med dette. Og selv om Hex er, la oss kalle det bra, og låter fint, og sånt sett er på vårt fjerde album, møter man veggen. I dag styres bookingagenter ofte av streamingtall og streamingplattformer, og hvor Spotify selger spillelistene sine. Selv om de påstår at de ikke gjør det, for det er reint vrøvl. Band med langt mindre å vise til enn noen som slipper et helt album og gjør det bra, fremmes i streamingsystemet og trigger aktivitet. Og band som slipper et helt album, en viktig singel, blir ikke prioritert". Host, mafia…? "Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det et syndikat, for det er det ikke, men…man ser jo et mønster i hvilke band og fra hvilke selskaper." Jeg ser jo det selv, hvor jeg som uavhengig ikke kommer større innenfor bransjemiljøet. Jeg har heller ikke den store interessen av å miste uavhengigheten. Henrik styrer digresjonen min litt, og sier at "…det blir da snakk om et streamingmas, og for å være ærlig, bånn ærlig, jeg synes det ER så destruktivt for den kreative prosessen." Men slik det da er, vil jo Hex ikke klare å vokse i stor grad? "Mjo, men vi jobber sakte men sikkert. Det er uansett ikke mitt bord, jeg er låtskriver og sanger, og har et selskap til å ta seg av denne biten. Men det er ødeleggende for den kreative prosessen, helt klart."

Vi penser inn på Fresh Tea, plateselskapet Henrik viser til, som tar seg av disse sideprosessene av det å spille i et band. "Sverre der er en lidenskapelig sjel, en ildsjel vi jeg påstå." Men er det nok? Jeg definerte jo Sverre som det i et intervju for en del år tilbake HER , men er ikke det å ha en ildsjel, en musikknerd og pådriver alene, en dørstopper i å vokse? At man må ha en kommersiell faktor som ikke bryr seg så mye om musikken for at man skal komme over dørstokken? "Nå har Sverre et veldig bra nettverk, og jeg merker at alt vokser for hver skive grunnet dette. En planlagt konsert med det engelske bandet Massive Wagons (28. mars - Yj) var booket basert på atde hadde sporet oss opp på greier Sverre har sendt ut og spredt." Og ja, jeg har også fulgt med litt, og ser jo hvor bredt nettverket til Sverre er, i at det finnes anmeldelser utenfor de typiske rammene med ziner og medier. "Helt klart, det er veldig stort, et vanvittig nettverk. Og nå sitter vi og venter på anmeldelse i bladet Prog", som er en stor aktør innen sjangeren. Og det at Hex kan forflytte seg mellom metal, hardrock, prog og doom, det er i seg selv en gave til en promotør :).

Vi snakker litt rundt musikkpolitikk, hvor Henrik drar fram det at en nesten-turne med Avatarium krasjet fordi et bookingselskap overkjørte og skulle ha med et annet band. Så å kjenne et par i Avatarium kan funke, men ofte vil systemet overkjøre. Men Henrik er bastant på at det lure er å gjøre masse greier; "…kjøre på, bom bom bom, så skjer det noe av og til. Noe vil få uttelling." He-he. Det er en fin filosofi.

Så tar vi turen litt inn mot neste skive, og der viser det seg at Henrik og Mats har begynt å "...småsnuse littegrann. Vi øver på setliste på torsdager, og jammer på nye ting søndager. Da får vi et jevnt driv hele tiden. Og jeg har hele tiden ideer, de dukker opp når jeg bare sitter hjemme i sofaen."

Vi samtaler litt rundt Candlemass, hvor et par av medlemmene der er gode venner med Hex, og hvor fett det hadde vært å gjøre gigs med de. Og hvordan det ikke nødvendigvis ikke hjelper at musikantene finner ut av ting, at ting stoppes av systemet. Henrik er uansett tydelig på å være villig til å ta den lange turen i å jobbe seg opp, sakte men sikkert. "Det er helt greit, jeg tar gjerne den jobben, jeg elsker jo å spille liksom." 

Hex A.D.@Facebook

"Hex har jo en oldschool tilnærming til heavyrocken" sier Henrik når vi snakker rundt det å booke og fiske inn jobber. At man må inn på mindre steder der man liker og backer opp de litt smale og bra banda. Men jeg tenker også at det er en bølge av retroband, 70-tallsbaserte, som gjør mye av seg nå. Mye nytt-gammelt. "Nytt-gammelt, det er helt riktig. Men jeg føler vi er litt på siden allikevel." Men dere kan jo hoppe på denne bølgen, og surfe litt? "Jeg er ikke uenig i deg der, den tanken har streifet meg flere ganger. Vi er midt i en stim hvor den gamle hardrocken har fått en litt fornyet status."

Jeg drar inn dette med at det er en forskjell på disse banda, hvor noen er genuine i sin tilnærming, og kunne vært gitt ut den gang da, mens andre åpenbart låter som en kopi og mangler de tunge skoene man må ha for å overbevise. Hadde jeg dratt på meg litt pannebånd, slengbukser og spilt 60-tallsmusikk, hadde jeg ikke nødvendigvis overbevist som hippie, ikke sant? Men noen er bedre enn andre til å gjenskape. Noen har det i hjertet, hippe født i dag, noen synes bare det er kult, gjør det fett og mangler sjelen i det hele. Hex er litt der at mye av musikken gjerne kunne ha hatt release når jeg var guttungen. Og før det. 

Hex 20

Og så blir det en lang diskusjon rundt glemte perler, som Eternal Idol med Sabbath, som lider under det oppleste og vedtatte, og litt hva vi jobbet med. På en uforståelig måte klarte jeg å ta en svingom ut av denne digresjonen og huske på coveret, jeg lurte på coveret til Astro. Og da våknet Henrik. "Ja, det er gøy!!"

Det er en skummel forside, det er, om du ser nøye og bruker litt tid, ganske creepy innslag på maleriet. 

"Dave Pratchett har jo malt dette, det er det jo ingen tvil om. Og dette er det siste bildet Dave malte i hele sin karrière, dette var i 2015, og grunnen var at han begynte å få så dårlig syn. Han har bare sluttet å male fordi han føler han ikke har synet til å leve opp til sin egen standard mer.

Bildet er basert på en ide jeg kom med til ham. Det spiller på barns drømmer, barns fantasi. Tenk deg barn som våkner på natta, hvor selv harmløse leker blir skumle i mørket. Dette er tematikken i bildet. Rammen rundt er de skumle visjonene, mens midtpartier er der det er trygt og godt. Det er de trygge lekene, det er ugla som lærer barn å lese, det er mytene og historiene om troll, det er det trygge, det barnlige. Mens det rundt er der fantasien får lov å løpe løpsk." Og når jeg ser på detaljene, og scenene, ser jeg mer og mer hvor absurd og creepy det er. Abstrakt og uhyggelig.

Og plutselig sitter vi i en halvtime og snakker om personlighet, toner, musikere, og hvor bra Mob Rules er, og hvor jeg skjønner hvor engasjerte vi begge er i detaljer. Tiden med Henrik var veldig hyggelig, og det er fortsatt en kar og et band jeg føler burde få mye bedre uttelling. Sjekk de ut om du har tid, og ikke forvent umiddelbar kjærlighet, om du jobber med disse låtene vil du etterhvert få noe dypere.