På Munkehaugen kultursenter i Arendal ble det fredag 21. september avholdt støttekonsert med tre av byens største håp innen sine respektive sjangere; Vanvidd (folk/trolsk metall), Underwing (småprogga stoner/grønsj) og Vorbid (thrash med progressive tendenser). Anledningen var smått underlig; Arendal kommune har foreslått å bruke nær 100 millioner de neste 20 årene på nye lokaliteter for byens ungdom, hvor de kan utøve musikk og andre kunstformer. Aberet, som det her ble reagert på, er at eksisterende Munkehaugen foreslås solgt og nedlagt. 

Bilder, fotograf: Frants N Ellingsen

I årenes løp har stedet blitt en institusjon, og da går selvsagt ikke et slikt forslag ubemerket hen. Med en klubbscene og en noe større storsal der band både hjemmehørende på Munken og ellers i byen får muligheten til å ta sine første steg ut fra øvingslokalet og opp på en scene, for å skaffe seg erfaring og et navn som gjør det mulig å ta steget videre, er uvurderlig. Og som nevnt; denne kvelden står tre band som alle har alt å takke Munken for at de er der de er i dag, nemlig i Norgestoppen, og kanskje vel så det, innen sine sjangre.

Storsalen var ganske godt besøkt da Vanvidd entret scenen. Lyden var upåklagelig fra første strofe, og hold seg meget bra gjennom alle tre konsertene. Keyboardist Sondre var bortreist, og dermed måtte bandet endre låtvalget noe i forhold til hva de vanligvis spiller i 2018. Det trenger selvsagt ikke være en dum ting det, savnet av synth i løpet konserten var ikke merkbart for min del. Her fikk vi en blanding som strakk seg helt fra bandets første låt, Aske, til deres siste singelslipp, Urkraft. mens Fossegrimen ble eneste låt fra deres så langt eneste og selvtitulerte album fra 2016. Mellom låtene fikk vi som vanlig morsomme innspill fra vokalist Mathias, i tillegg til støtteerklæringer til Munkehaugen, som fikk unisone jubelrop fra publikum. Spillegleden var på topp og utførelsen var framifrå.

Underwings opptreden var av det historiske slaget. For første gang etter at de offentliggjorde at vokalist/bassist Enyeto Kotori hadde delegert bassansvaret til nykommer Jesper Murphy skulle de spille en ordentlig konsert som kvintett. Og selv om låtutvalget ikke var av det mest spennende slaget (fokus var som vanlig på ep-en Kaela Upsweep pluss en ny låt), var det tydelig at det trøkka enda mer enn vanlig med en dedikert bassist på plass. Og selve låta Kaela har sjelden hatt så høy gåsehudfaktor som denne kvelden, der store deler av publikum, pluss tre i bandet sang til Thomas Myhrens gitarspill så det var en fryd. 

Mellom låtene ble det også her utbrakt støtteerklæringer til Munken, med en metaforisk piñata som ble kastet ut til publikum, inneholdende sjokoladehjerter. Vi fikk også en av bandets faste coverlåter i Killing In The Name Of, som ble fremført minst like bra som originalen, og også denne fikk mye vokalhjelp fra et stadig mer engasjert publikum. Jeg har nok aldri sett Underwing bedre enn denne kvelden, og jeg har sett de en god håndfull ganger nå.

Til slutt skulle Vorbid avslutte det hele. Helt fra de første par gangene jeg så de (selvsagt på Munken...) har både jeg og mange med meg skjønt at de har alle muligheter til å nå veldig langt. På bandets eldste låter er det ikke til å komme i fra at man ofte hører hva som har influert de, først og fremst band som Megadeth, Kreator og Testament. Men etter hvert som de har funnet mer sin egen greie har jeg følt at vi har blitt litt mindre venner. Nå skal det sies at jeg ikke er verdens største thrashfan, men vokalformen som med tiden har blitt mer ensrettet hysterisk, er ikke noe som ligger mitt hjerte så nært. Som en effekt i mindre doser hadde jeg nok ikke reagert, men når det utelukkende er denne vokalformen liker jeg Vorbid best på instrumentalpartiene. 

Men på den annen side, man kan ikke annet enn bli slått i bakken av det rent spilletekniske. Her er det absolutt null og niks (annet enn en og annen sur streng) å trekke for. Måten vokalist/gitarist Michael kombinerer vokal og gitarspill på veldig høyt nivå er det bare å bøye seg i hatten over. Og duellspillet mellom ham og sjefsgitarist Daniel vil jeg påstå er i verdensklasse. Også Vorbid erklærer selvsagt sin støtte og betydning av Munkehaugen før de annonserer at de skal ta en kort låt, nemlig tittellåta fra årets debutalbum, Mind, en 22 minutter lang progthrashoppvisning. Jeg har ikke sett de live siden plata ble sluppet så vet ikke om de har spilt låta live før, men det skal en god dose selvtillit til å levere denne fra scenen, og det attpåtil til terningkast seks. Tror kanskje Vorbid og jeg ble litt bedre venner igjen etter denne kvelden.

Som sagt, at lille Arendal har fostret tre band på dette nivået har vi alt å takke Munkehaugen for. Så er det bare å håpe at dette ikke går ubemerket hen når avgjørelsen blant politikerene skal taes. Om de hadde tatt turen denne forblåste fredagskvelden hadde de i hvertfall skjønt at entusiasmen og takknemligheten blant kidsa (og en del av oss halvgamle) for denne institusjonen er skyhøy.

Tekst: Eddie Risdal (Tusen takk for lånet Eddie! - Yj. Denne artikkelen ble originalt publisert på MetalMania ).