210525 Heavymetal No Bannerannonse Kg2022 80x500px

White Void "Anti"

av yngve

White Void Anti 21Selskap: Nuclear Blast 

Release: 12.03.21

Så var rundene med denne unnagjort. 

White Void@www

Jeg husker når Lars Are var yngre, og begynte sin metalreise, og siden har jeg vært relativt oppegående i å hoppe på toget når han har stoppet på de forskjellige stasjonene i karrieren. Det sjokkerer ikke at Lars og kompisene i White Void trekker i disse trådene, de som smaker like deler merkverdig poprock og kunstnerisk edge.

"White Void is absence of direction and sense in life. It's a description of the fundamental disharmony between the individual's search for meaning and the meaninglessness of the universe."

Hvorvidt en slik beskrivelse beskriver bandets tanker, eller om det kun er en forklaring på White Void vet jeg ikke, men det slår meg som en litt dyster holding i så fall.

Jeg har sett dette omtales som prog, doom, ingen av de merkelappene ville jeg ha brukt om White Void. Dette er for meg et rockeband som flørter oppover mot noe litt hardere, som fokuserer på en balansert horisont med artrock og en poppete hardrock med vri som bestanddeler. Jeg vil tro at bandet opplever et ras av sjangerbeskrivelser. Også en merkelapp som okkult rock har blitt benyttet, og der orker jeg ikke å begynne en gang. Det er svært tidsriktig, og/men ikke noe som jeg oppfatter som veldig prangende i denne settingen. Om det er et budskap eller underliggende toner av slikt her, seilte det rett over mitt hode.

Noe av dette kan minne om øyeblikk i Solefalds eskapader, spesielt noe av det som er lokalisert på mitt favorittalbum derfra, Pills Against The Ageless Ills. En vågal, drivende form for hard rock. White Void er jevnere i sitt uttrykk, der Solefald på sitt beste sjonglerte mer mellom det harde og rolige, er White Void litt monotont i stil på disse låtene. Synes jeg. Men jeg er jo kun en mann, en mening, og har minimalt med innspill i debatter rundt musikkfilosofiske debatter - jeg lytter, fordøyer, skriver og trykker publish. Enkelt og greit. Samtidig er det både naturlig og litt feil å bruke Solefald som referanse, Lars har jo jobbet mye med mange, og selv om det er flere i bandet her, er det hans fingeravtrykk jeg kjenner til, og bruker som grunnmur i tilnærmingen av albumet.

Flere låter driver bra synes jeg, og jeg liker spesielt There Is No Freedom But The End.

Når skiva tipper halvveis og jobber seg mot slutten, synes jeg den taper seg litt. Oppskriften White Void bruker synes jeg ble litt tynnslitt mot slutten av skiva, jeg hadde gjerne ønsket meg mer edge, mer variasjon i måten låtene var stilmessig. Men om man hører et par låter og fanger malen, tror jeg dette kan fenge mange. En hel skiva avslørte, for meg i hvert fall, at det er litt lite spillerom slikt sett. 

Lydbildet og produksjonen kledte jo musikken, men litt mer råskap og åpent landskap hadde også fungert. Det ligger et slør over alt som forfiner det litt, som for all del ikke er negativt, jeg føler bare at det hadde vært spennende å dyrket et mer metallisk lydbilde når musikken er litt snill. Eklektisk hard rock ble jeg fortalt at bandet leverte første gang jeg fikk tips, og det er vel en mer enn god nok tagg.

6,5/10

Tracklist:

  1. Do. Not. Sleep
  2. There Is No Freedom But the End
  3. Where You Go, You’ll Bring Nothing
  4. The Shovel and the Cross
  5. This Apocalypse Is For You
  6. All Chains Rust, All Men Die
  7. The Fucking Violence of Love
  8. The Air Was Thick With Smoke