Jarle, Lars og de andre i kjernen til Oslofestivalen Tons Of Rock begynner å få ting på stell, mye går på samlebånd, rutiner forsterkes og forfines, og man har klart å etablere det alternativet til Sweden Rock som en gang var målet. Med litt over en måned til avspark er det garantert varmt og energisk på kontorene til gjengen, men Jarle svarte på noen spørsmål fra Norges hyggeligste undergrunnsmagazin.

Det er torsdag ettermiddag i Oslo og turen går til Vulkan Arena. Dette er første konserten jeg opplever på denne arenaen og spenningen er til å ta og føle på. Køen har allerede begynt å bli lang og strekker seg igjennom Vulkan som en orm.

Da var siste dag av festivalen ankommet, og jeg har lært en del i årenes løp i hvordan fungere best mulig. Fredagen var lang, da fikk jeg med meg første band rundt tolv, og var til headliner var slutt. Det er for drøyt to dager på rad, så vi bestemte oss for å sove litt ekstra, dra nedover til Haguesund for å shoppe musikk, og stille til første band på hovedscenen.

Vel, dag to ble røff, vi snakker ganske mange timer med band, selv om jeg la inn pauser på de banda jeg ikke skulle se, snakker vi tretten timer på festivalområdet. Nå pleier ikke jeg å kjøre rundt på Karmøy og i nærområdet veldig ofte, men jeg har lært meg veien til det jeg trenger å vite. Når festivalen fikk stenge Havnegata, gikk det som det måtte gå, vi ble greit kjent i nabolaget rundt området der festivalen ligger :).

Helgen er over, musikk er fordøyd, musikk i overdose, overdose med mennesker, inntrykk, og man innser at det fortsatt er like hardt å stå i timevis og se band. Hva som gjør at man gang på gang utsetter kroppen for dette? For de som fester, våkner dagen derpå, hvor man sliter seg ut, de som jobber med opp- og nedrigg, de som serverer, smiler, tømmer søppel, selger merch, bærer utstyr, assisterer artistene, alle gjør dette enten i regi av å være ildsjeler som ikke tjener noe, eller man bruker masse penger på en helg med musikk og fest.

Håvard og hans Moonscape-prosjekt levret sitt tredje album nylig, og vi stopper innom for å sjekke litt rundt konseptet og musikken. Om 'The Continuum Synergy' skrev jeg blant annet at det "...som vanlig høyt nivå på soloer, arrangeringen er typisk progressiv powermetal, og som nevnt i gata der Moonscape har vært før. Kanskje en tanke snillere, litt mer power?"

Kristiansand (29.04.23) hadde finbesøk i kveld, på flotte Aladdin Scene var det smekkfullt, god lyd og stemning. Og i forkant av konserten var det arrangert et intervju med de to som står for det visuelle, og det var, selv om det klart kunne vært greit med mikrofoner, et spennende innslag.

Molten Gold spiller klassisk rock med en touch av prog, og med en fin teft for det som skjedde tilbake på 70-tallet. Jeg har vært innom bandet flere ganger siden de debuterte med 7-tommer i mars 2017, nå var det jammen på tide å dra litt i slengbuksebeina til gjengen og sjekke status. Nytt album er ute, der jeg blant annet skrev "....Liker du rock, klassisk rock, setter pris på den litt snillere formen for 70-tallsrock, med mye sjel og godt påsmurt med orgel, hvorfor ikke sjekke ut Molten Gold?"

De som har sett Anthem, bandet som spiller materiale fra Dio's mangfoldige og kvalitetsrike katalog, vet hvor bra de er. Nå feirer de seg selv, de har valgt Porsgrunn og Ælvespeilet som åssted.

Det går mot vår, og for mange er det like naturlig å tenke Karmøygeddon som den første hvitveisen og andre vårtegn. Det handler om en festival som har funnet sin størrelse, nisje, og som har klart å overleve i mange år, og hvor det heller ikke fungerte med en pandemi for å stagge innsatsen. Johnny stiller som vanlig opp for å promotere og svare på mine spørsmål.