Selskap: Private

Release: 28.11.16

Sandefjordbandet er tilbake etter en del år i hi. 

Vi snakker fortsatt om en moderne og futuristisk form for metal, med samlinger og lyder, riff og rytmer som ligger i et digitalt landskap. De klarer å gjenskape noe av det hadde på debuten faktisk, og i min bok er det et kompliment. 

Dimension F3H@Facebook

Styrken til bandet finner man om man jobber med skiva, det krever sin mann og det krever noen runder før man finner det som er gjemt i det monotone lydlandskapet. Jeg har hatt denne skiva i lang tid, første lytting mener jeg var i oktober i fjor, Morfeus sendte over filene allerede et par måneder før skiva kom, og jeg har med jevne mellomrom vært innom This Mechanical World siden. Men det var først i denne siste runden jeg hadde i januar hvor låtene festet seg. 

Fra før oppdaget jeg kvaliteten og at det var en proff utgivelse, og bedre enn forrige skive, nå nylig følte jeg at jeg kom litt under huden på låtene, og ble litt bedre kjent med hva bandet ville fortelle. Og der kan bandet både tape og vinne, for mange gir opp etter kort tid, litt fordi vi har blitt ganske utålmodige i dagens musikkjungel, og litt fordi mange rett og slett ikke har interessen av å jobbe med skiver over tid. Jeg ser den også, jeg som anmelder er i en litt annen situasjon kanskje, og hadde jeg vært vanlig musikk-konsument hadde jeg nok gitt opp en del utgivelser før de kom i mål.

Oppfordringen min går vel i å svi av et par runder, ha et åpent sinn, legge bort skiva, ta den fram og spinne den av og til. Mulig er du der at Dimension F3H er et potensielt band for deg, da er dette etter min mening en grei metode å bli kjent med bandet på. Musikken er, for på rappe et allerede brukt ord, monoton, og det teppet ligger ganske godt over alle låtene på albumet. For å knekke den koden er det nødvendig å se litt bak dette tunge, industrielle og monotone, bak låtene. Noen sanger er greit tilgjengelige, med melodiske hooks, som tittelkuttet, andre maler og kverner i et mørke hvor tannhjul og jernspon dominerer. Samlet er skiva litt vanskelig å bli kjent med, men jeg føler at innsatsen jeg har lagt ned har vært verdt det. 

Låtene er ikke voldsomt varierte, og jeg har hele veien hatt helheten som føring, ikke enkle spor. Noe peker seg ut, noen refrenger, noe som henger på tydelige knagger, men på det jevne er This Mechanical World å regne som en masse, en enhet.

Pluss for lyd, produksjonen er bra, bedre enn sist og også kraftigere enn debuten. Det de mangler på denne nye er et par sterke refrenger type tittelkuttet på debuten, for den er så bra at jeg den dag i dag tar meg i å nynne på den. Det mangler nok ferskingen her, men en kraftplugg har det blitt, og en kraftplugg som vil fungerer om du henger litt med den.

Jeg velger å holde litt igjen grunnet litt lite variasjon og fordi det ble noe malende og monotont. Dette dominerte litt i overkant, men jeg liker soundet og jeg liker bandet. Vokalen er grei, men jeg savner nok Niclas fra debuten, for Morfeus‘ growl/grove stemme følger musikkens jevnhet litt mye og tilfører ikke den variasjonen jeg tror hadde kledd bedre. Ikke det ene eller andre, mulig en dualvokal-situasjon hadde spritet opp albumet.

7/10

Tracklist:

1. The Acheronian Iniquity 
2. Cry Havok
3. The Disciplined 
4. TechnoGoat 
5. The Dreaming 
6. Garavito 
7. This Mechanical World 
8. Hammer 
9. Those Who Make Things Worse
10. Vultures 

<a href=»http://dimensionf3hnorway.bandcamp.com/album/this-mechanical-world»>This Mechanical World by Dimension F3H</a>