For mange er det å samle på vinyl og prog noe som ligger i blodet, jeg har for eksempel problemer i dag med å stagge meg selv om jeg ser noe fett eller får tilbud. Jeg valgte selv å endre kursen, strengt tatt var det vel ankomst av et par unger som penset meg inn på å nyte det jeg hadde heller enn å fortsette å hamstre, men uansett har de siste årene vært mye mer behagelig. For det er stress noen ganger, pengene forsvinner, hyllene fylles og man får sjelden nok tid til å høre på alt. Et plateselskap som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, og fortsetter med å prege livet mitt, er Skiensbaserte Colours Records. Jeg har lenge gått med en klump i magen for å ikke ha gjort en sak tidligere, men nå fikk jeg Jørn og Tom Andersen med på lasset og presenterer her et intervju som kanskje trigger hukommelsen din, eller pirrer deg til å sjekke ut hva de slapp av musikk.

For å stikke til deg et par hint, var Colours selskapet som var ansvarlige for å velte mitt musikalske liv opp ned med band som Änglagård, Thule og Landberk. Og Fantasy. Og Fafner. Og Tangle Edge 🙂 – og …

Et tilbakeblikk

Begge mine intervjuobjekter er vinylfanatikere, musikkelskere og mangeårige ringrever innen musikkbransjen. Det er en korrekt iakttagelse det?

«Det er fremdeles vinyl som er det rette formatet for meg» forteller Jørn og legger til at «… og musikk er fremdeles en viktig del av livet.»
Tom er også enig i min iakttagelse, og utdyper: «Jeg har vært vinylsamler i mange år, selv om samlerinteressen har avtatt en del de siste årene. Jeg er for eksempel ikke på platemesser rundt i landet, slik som tidligere, men er fortsatt musikkelsker. Jeg kan også vedkjenne meg tittelen vinylfantast fremdeles.»

Tom var, sammen med en annen herlig kar, Kjell Stålhane (begge fra Skien og begge involvert i bladet Vinyl), to av de som fikk store deler av mine lønningsposer. Det var ikke måte på hva de kom med på platemessene, hva de hadde å sende nedover til Kristiansand og hva de plukket opp på sine reiser. Og vit det Tom, jeg har absolutt alt jeg har handlet av deg, ingen skiver har forlatt huset, og med det kan vel også jeg titulere meg som fantast, om ei med en litt laber innkomst av det svarte gullet for tiden.

For å se litt på bakgrunnen for disse to karenes elsk til å samle musikk, spurte jeg om når forkjærligheten for musikk startet. Hva var det som utløste det å ville spille/framføre og samle? Er det gener? Hadde dere, som meg, en far som hadde samlemani, og hvor man i ettertid med letthet kan stake ut kursen i å finne en forklaring?

Tom: «Interessen for musikk begynte vel på alvor for meg på slutten av 60-tallet, selv om jeg fikk min første singelplate i julepresang, julen 1963. Det var Beatles’ Please Please Me/Ask Me Why, norsk førsteutgave med bildecover. Det var stort! Min mor så ikke så mye til meg den julaften – jeg satt på rommet mitt og spilte singelen på den noe enkle mono-platespilleren resten av julekvelden.» Tom legger til at radio også var ansvarlig for hans interessevalg. «En venn av meg og jeg oppdaget også senere Radio Luxembourg – og da var det gjort.»

Og for å ytterligere grave i Toms musikalske oppvekst, drar vi tilbake til hovedstaden, helt tilbake til 1971. «Det var da jeg flyttet jeg til Oslo for å jobbe. Der fikk jeg mine første livekonserter med band som Jethro Tull, Colosseum, T – Rex og Deep Purple. For å si det slik; det bremset ikke musikkinteressen!»

Jørn begynte å kjøpe plater som liten guttunge forteller han, men når han beveget seg over til å bli en samler husker han ikke, «… men det var i god tid før prisene på gode objekter skjøt i været. Jeg er fremdeles platesamler med hovedvekt på originaler fra 1965 til 1975.»

Jeg har en del utgaver av blandet Vinyl, det er jo Skiensbasert, og et magazin Jørn var redaktør for og Tom skribent. Var det et såpass stort marked i Telemark at dere kunne fungere der? Eller hadde man salg og spredning i hele landet? Tom ser seg tilbake og synes ikke det var så rart at akkurat de etablerte landets første platesamlermagasin. «Flere av oss som startet magasinet var vinylsamlere, og vi ønsket å lage et magasin for platesamlere. Jeg husker det var mye arbeid med bladet, spesielt for Jørn som var redaktør. Vi fikk jo bra respons på magasinet, stort sett fra hele landet.»

Jørn forteller at ambisjonene allerede fra get go var alt annet enn lokalt forankret. «Det var aldri tanken at Vinyl bare skulle dekke et lokalt behov. Vi var inspirert av britiske Record Collector, og gikk hardt ut med opplag, distribusjon og innhold fra blad nr. 1.»

Colours

Så kommer vi til kjernen i hvorfor jeg trekker inn disse to herrene, ett av mine favorittselskaper gjennom alle tider, (inklusive alle metalselskapene jeg vokste opp med); Colours. Farger. Hvorfor dette navnet forresten?

Jørn: «Navnet Colours (obs: selvsagt engelsk skrivemåte) ble valgt da planene var svære, og skulle inkludere musikk i alle fargespekter. Vi ble i midlertidig stort sett værende i den musikalske gaten vi likte best selv.»

Jørn påpeker et faktum, at prog, psyk, folk og tilhørende musikkformer var lite i skuddet da de startet opp på slutten av 1980 tallet, men «…vi mente disse stilartene innen rocken fortjente å bli gitt ut og hørt på, som en tross mot all dritmusikken som rula på den tiden. I ettertid kan man vel si at vi gjorde et visst nybrottsarbeid i denne tredje bølgen av den slags musikk. Det var selvsagt helt uinteressant å gi ut musikk som ikke falt i min smak.»

Og takk for det. Det er derfor selskapet i dag har samleverdi og cred.

Colours trykket sine utgivelser hovedsakelig på vinyl, men enkelte cd-versjoner ble sluppet. Jeg husker det kom en cd-utgave av Beyond the Beyond, med crappy cover, som ble solgt på messer, men denne understreker Jørn at de ikke hadde noe med.

Jørn bekrefter at alt først og fremst kom ut på vinyl, «… som er det beste formatet. Disciples of Love og Prudence kom også på CD, og hadde jeg/vi ikke vært så sære på å ikke ville gi ut CD’er med flere av de andre, kunne det kanskje blitt en levevei av selskapet. Det koster å være sær.»

Svenskene vet vi kom sterkt på banen etterhvert, og nordnorske Thule. I ettertid er selskapet ofte forbundet med et knippe av banda dere slapp, hva tenker dere om dette? Det er jo en del skiver som er bra og som egentlig har blitt litt oversett. 

Jørn: «Ettermælet til Colours kan vi selvsagt ikke styre, og det blir naturlig nok forbundet med de artistene man liker og kjenner best selv. Hadde ikke alle skivene vært bra hadde vi ikke gitt de ut.»

Hva er så egne favoritter? Og hvorfor? Tom? «Jeg synes de fleste av Colours-produksjonene jevnt over er veldig bra. Dersom jeg må trekke fram et par av mine favoritter her vil jeg si Thules Natt
og Fantasys
Beyond the Beyond – men også Änglagård/Hybris
. Husk at Thule -natt er innspilt på en 8-spors kassettopptaker. Det er ganske oppsiktsvekkende når man hører lyden på den lp’en.»

Den detaljen kjenner man selvsagt til, og Tom har et svært bra poeng i det han sier, lytt på skiva høyt, med eller uten hodetelefoner og hør en monsterproduksjon med dybde, feel og tyngde som få kan matche med beindyrt moderne utstyr.

Jørn er ikke villig til å være spesifikk, å plukke ut favoritter, han ønsker ikke å «… fremheve noen av sine egne barn, (les; utgivelser) fremfor andre, derfor nevner jeg ikke artister som Smell of Incense og Landberk her.» He-he, glimrende innspill, og begge sykt fete band!!! For å toppe utvelgelsen av barna sine, trekker Jørn fram en fantastisk skive. «Som anglofil vintagesamler må jeg likevel si at den utgivelsen jeg kanskje selv er mest stolt av å ha stått bak, er Universe, som faktisk er vår eneste gjenutgivelse. Jeg er svært stolt og fornøyde med å ha gjort mitt til å gjenoppdage og å gi det Walisiske bandet den kred og interesse som de fikk med vår utgave av den sykt sjeldne plata deres – fra det beste musikkåret, 1971″.

Dere var (og er) samlere. Det husker jeg jeg fikk fortalt når jeg skulle bestille min første skive fra deg Jørn, jeg mener det var året etter oppstart, ca. 91. Da gikk det gjetord om at gøtta bak selskapet visste hva de gjorde, at alt var planlagt og lagt opp til samleverdi og etterspørsel. Stemmer det? For det var jo enkelte små faktorer som i dag, og allerede den gang, gjør dette til en eksklusiv greie. Ny-trykk kom vel aldri på noen, foruten Änglagård?

Jørn: «Som samlere selv viste vi hva samlere likte, dette tok vi hensyn til ved alle våre utgivelser. Alle utgivelsene var som minimum utstyrt med et vedleggshefte, og de fleste utgavene ble på de første 2-300 eksemplarene utstyrt med noe ekstra snadder for samlerne. Det er nok flere enn Änglagård som kom i flere opplag ja.»

Mens vi er inne på Hybris, en av verdens beste skiver, lurte jeg på om det var den vanvittige etterspørselen som gjorde at de trykket to opplag. Jørn røper at denne, som en av flere, ble utsolgt før (!) eller rett etter utgivelse. Det er imponerende! Jeg nevner også, for de som planlegger å kjøpe Thules Natt, eller som har den, at det skal være en poster i førsteopplaget. Jeg har selvsagt begge to, og posteren ligger naturlig nok trygt inne i coveret :).

Jeg er hyperfan av Fantasy, og elsker ‘Beyond The Beyond’. Dette var jo en skive som jeg leste ble liggende og støve ned i en skuff i England i sin tid, hvorpå selskapet slapp denne for første gang, mange år etter. Jeg prøvde å få Jørn til å forteller historien bak dette, men fikk som svar at «…storyen er for lang til å gå dypt inn i her.» Og for de som er som meg, som liker å lese og sjekke detaljer, har han et åpenbart tips om å lese i skivas booklet. Men Jørn drar en fastfoodversjon for dere: «Fantasy var et britisk symfoprogband som gav ut en nydelig første LP, Paint a Picture på Polydor i 1973. Da deres andre (og like gode) LP Beyond the Beyond var klar til utgivelse, ble de et offer for panikken rundt oljekrisen, skiftende trender, samt plateselskapets manglende vilje til å tenke langsiktig. Colours tok ansvar et par tiår senere med å for første gang gi ut denne perlen på vinyl.»

Takk! Selv har jeg kun debuten, ‘Paint A Picture’, som nypress, men uten at jeg husker nøyaktig sum, skremte prisen meg litt tilbake i starten av 90-tallet. ‘Beyond The Beyond’ er dog best etter min mening, og lytter du på denne om igjen og om igjen, oppdager du et fantastisk melodiøst progband. Uten sidestykke!

Jeg har alltid en nysgjerrig nese, og lurer ofte på avtaler band har med selskaper. Det være seg om hvorvidt banda kom med ferdige mastere eller om Colours tok utgiftene på trykking og forsendelse. Jørn ønsker ikke å gå inn på dette, men sier at «…som et idealistisk og uavhengig selskap hadde vi selvsagt en begrenset økonomi. Få av disse banda hadde vel fått gitt ut sin musikk den gang om ikke vi hadde gjort det, det var vel bare delvis Voices of Wonder som konkurrerte om slike artister. De store selskapene skjønte jo ikke bæret av den musikken den gang heller. Det som er viktig å nevne er at absolutt alle banda fikk de utbetalinger de var lovet. Vi skyldte ingen penger da vi frivillig la ned selskapet.»

Godt å høre, da konkluderer vi med at Colours ikke har svin på skogen, både det musikalske og det økonomiske ettermælet er sikret.

Jeg hadde et ønske om å få innspill på katalogen, at Jørn kanskje ville notere noen ord om hver skive, og kanskje litt om hvordan samarbeidet med banda var, men han han ønsket å la listen tale for seg. Og når man ser på utgivelsesoversikten, skjønner jeg hva han mener; den er imponerende. Om du ikke kjenner alt, eller helt ny på dette, har du mye bra i vente. Som en hale på spørsmålet rundt samarbeidstematikken, summerer Jørn følgende: «Med unntak av en håndfull personer med et litt for stort higen etter det perfekte og med manglende evner til å se de store linjer fremfor seg selv, var det en udelt positiv opplevelse å samarbeide med alle artister og andre involverte i Colours.»

Jeg velger å legge inn listen her. De som lurer på de to blanke plassene, 012 og 019, må fortsette å lure. Det foreligger ikke noen offisiell uttalelse fra selskapet om disse, ei heller om eventuelle planlagte utgivelser som var på gang. 

• Utopian Fields Utopian Fields (001, 1989)
• Thule Natt (002, 1990)
• Utopian Fields White Pigeons, You Clean… (003, 1990)
• St. Helena Hello Friends (004, 1991)
• Universe Universe (005, 1991)
• Disciples Of Love Disciples Of Love (006, 1992)
• Hades Hades (007, 1992)
• Prudence The Legendary Lost Prudcence Tapes Vol. 1 (008, 1992)
• Fafner Jak Spelar Dik Matt (009, 1993)
• Landberk Riktigt Äkta (010, 1993)
• Tangle Edge Entangeled Scorpio Entrance (011, 1992)
• 012 ikke oppføring
• Änglagård Hybris (013, 1993)
• Fantasy Beyond The Beyond (014, 1993)
• Universe The Wheel (015, 1993)
• Kerrs Pink A Journey On The Inside (016, 1993)
• Anekdoten Vemod (017, 1993)
• Smell Of Insence All Mimsy Were The Borogoves (018, 1994)
• 019 ikke oppføring
• Thule Frostbrent (020, 1994)
• Shine Dion Berkana (Cd-Singel Ccds 1 / 7” Cs 1, 1996)

Änglagård, Anekdoten og Landberk var alle band som kjapt ble populær, hvor opplagene solgte ut og hvor det dukket opp bootlegs. Jeg husker jeg kjøpte flere picturediscer fra Sverige, som kom i kun 150 eksemplarer (tror jeg), som svenske Record Heaven hadde presset. Jeg fant fort ut at det var utgivelser som ikke var legale, og at Colours hadde lisens og eierskap, at det ikke forelå en avtale mellom selskapene. Var dette en betent greie? For det var ren bootlegging fra RH’s side? Og synd å si det, men i dag er disse veldig samlebare 🙂

Tom: «Ja, det var bootlegging fra Record Heaven! Dette opprørte oss selvfølgelig, det var et reint tyveri. Så vidt jeg husker gjorde vi ingenting med dette.» Jørn bekrefter at svenskene drev med ren piratkopiering, og at Colours «…hadde kontrakt med banda om vinylrettigheten på den tiden, og dette ble ikke respektert av nevnte.»

Shine Dion er jeg svak for, jeg har det meste som har kommet. Du Jørn var vel delaktig som musiker også, mandolin og/eller Mellotron? Eksisterer dette bandet ennå? 

Jørn: «Jeg tror ikke de eksisterer som band ennå, men er ikke sikker. Dette var Per og Jannes prosjekt. Jeg spilte, som alle de andre musikerne, som innleid på platene. Per har spilt i en drøss band før, samtidig og etter Shine Dion. Da jeg etter Colours begynte i å spille selv igjen, i dilldallholom, var det hans plass jeg overtok, og da jeg slutta der etter ti år i tjenesten, fikk han plassen tilbake igjen.»

Ah, oppklarende, takk! Og Shine Dion hadde jo en viktig rolle i selskapets avskjedsfest også. Jeg var innbudt, men kom meg ikke avgårde dessverre. Det ble sluppet en eksklusiv vinylsingel av Shine Dion, kun for de som var gjester, jeg mener at tallet på kopier var 56. Tom var så snill å sende en til meg da jeg ikke kom meg oppover til Skien, og i ettertid har jeg faktisk kjøpt en til 🙂 Hvordan foregikk/utartet dette gravølet seg? Var det vemodig? 

Jørn: «Gravølet til Colours var langt fra vemodig, det var en morsom og verdig fest. Etter at alle fakturaer var betalt, svei vi av resten av kapitalen på nevnte singel, og noe riktig edelt drikke. Av hensyn til de impliserte kan ikke mer sies om den festen.»

På spørsmålet om hvorfor Colours la inn årene, får jeg ikke noe svar, men Jørn slenger på en mer enn respektabel fotnote: «Med Colours som med det meste andre her i livet; alt til sin tid.» Jørn legger til at etter selskapets nedleggelse har han ikke veldig mye kontakt med banda, annet enn «…når jeg treffer flere av de som venner ved tilfeldige anledninger.»

Jørn har også en annen bauta på samvittigheten, boka om Skiens Rockhistorie
, som han skrev sammen med Dag Magne Andersen, sin bror. Jeg har lest mye i denne, og liker den svært godt. Anbefales! Med dette og alt annet dere har deltatt på i forhold til Skiens og Telemarks musikalske historie, bør dere nesten ha fått en plakett 🙂 Føler dere at dere har gjort noe stort med Colours, Vinylbladet og boka? Det er jo for ettertiden uvurderlige saker..

Jørn: «Takk for det, hyggelig at du har satt pris på mye av det jeg har forsøkt å fremme som kulturbærer. Jeg går alltid fort videre når et kapitel er avsluttet, og tenker ikke så mye på noe av det nevnte sånn i det daglige. Om ånden kommer over meg, og tiden strekker til, kan det være jeg en gang trykker noen ord på papir om Colours.»

Hva driver dere på med i dag? Av musikk- og kulturbaserte saker? Du Tom er jo kinodirektør? «Ja, jeg er kinosjef i Porsgrunn. Jeg har vært i kinobransjen i 25 år nå og trives godt med det. Jeg blir nok der til pensjonen innhenter meg om et par-tre år.» Tom avslutter med å si at han ikke reiser landet rundt på messer mer, men at han deltar lokalt i Skien. «Jørn og jeg startet jo Skien Platemesse, som er Norges eldste platemesse, den ble etablert i 1987. Vi holdt det gående i 25 år og 51 platemesser. Skien Platemesse drives i dag av Jørns bror. Jeg er fortsatt til stede der som selger på nesten hver messe, jeg må jo holde sånn noenlunde kontakt med dette miljøet – enda.»

Jørn har ikke veldig mye musikalsk på timeplanen i dag, bortsett fra å samle skiver. «Jeg spilte, etter Colours, i ti år med undergrunnsbandet dilldallholom, og er spesielt stolt av å ha spilt på, medprodusert og gitt ut deres doble LP Fra Munchausen med Kofix. Selvsagt i UK press og med vedlagt snadder. Jeg har i dag en vanlig A4-jobb som ikke er av interesse for dine lesere.»

Da takker jeg for turen, og håper og vet at mange som leser dette vil kose seg, for Colours betydde mye for mange fra oppstarten til avslutningen, og skivene er fortsatt bærebjelker i min musikalske utvikling og flere står ennå som bautaer. Jeg så Änglagåd live i februar, og jeg har sporadisk kontakt både med de og Thule… 

Takk for musikken, takk for skivene og samlegalskapen, takk for alt!