Vampire har nok ikke nødvendigvis slagkraft til å snu opp ned på dagens metalscene, men det er en viktig utgivelse dette, ‘Evil Return’, debutskiva til Kristiansandsbandet. Med oppstart i 1984, og ganske så grei status i metalmiljøet den gang, er det strengt tatt på tide å feste låtene de har spilt i godt over tredve år på tape. Et par demoer kom den gang da, pluss at de har spilt inn noen låter i nyere tid, men bandet har aldri tatt seg tid og brukt midler på å lage en proff innspilling. Det har de gjort nå. Og hva ER tilknytningen til Karl Ove Knausgård?

Bandbilde, fotograf: Kenneth Sporsheim

Vampire@Facebook

Innspillingen fant sted i øvingslokalet, hvor produsent og bartetryne Endre Kirkesola slepte med seg mobile løsninger og trykket på record. Uten studioerfaring ble prosessen garantert litt rå, noe annet hadde vært rart. Man blir satt til veggs, man blir eksponert og man blir avkledd helt ned til den ene lille detaljen. Men nå er de altså i mål, og jeg tok da (selvfølgelig) turen innom lokalet. Etter tjue minutter på sykkelen endte jeg opp i sofaen til gøtta, og siden jeg kjenner de fra før, var tonen lett og ledig. 

Opptaket går, jeg småfjaser med at alt streames live, og hvor i hvert fall en ler litt usikkert, før vi etablerer basen til intervjuet. Fem menn i en sofa, fire vampyrer og en utskremt skribent, skal forsøke å fokusere litt på skiva, årene som har gått og hva som ligger i kortene framover.  Bassist Pål og trommeslager Harald er med på notene når vi begynner å snakke om tidligere tider, at det var mindre band og lettere å komme noen vei. 

Pål: «Vi hadde jo ikke internett den gang.» Og det er et godt poeng. Alt tok tid, demoer skulle gjennom postens kvern, men samtidig var det heller ikke veldig vanlig at norske metalband fikk platekontrakt. 

«Jeg husker jo Equinox» sier Harald, hvorpå Pål supplerer med «…Artch fra Sarpsborg.» 

Vampire kom jo en tid før dette, men klarte jo aldri på oppnå den statusen som disse to. Artch fikk deal i England, Equinox hentet jo kontrakten her hjemme, hos BMG. Vampire var uansett et avsluttet kapittel rundt 1988, militæret og andre livsinnspill gjorde sitt til at det ikke ble noe mer thrash fra kvartetten før mot slutten av 90-tallet. 

En ting som er litt spesielt er jo at bandet, foruten et par små endringer i 87-88, har bestått av de samme medlemmene, og det er da også den originale lineup-en som i dag sitter rundt meg og prater. Vi ble ikke helt enige om når første reunion skjedde, men Harald og Erik, gitaristen, ligger og vipper mellom 99 og 2000. Det ble uansett gjort innspillinger i den tiden, som kun foreligger i privat eie – og hos meg :). 

«Vi hadde også en innspilling i 2009, og det var da vi egentlig starte topp skikkelig igjen» forteller Pål. Litt av grunnen til at det tok litt tid var at Pål beveget på seg. «Jeg flyttet til Bergen rundt den tiden, hvor jeg fortsatt bor. Det blir pendling når vi skal øve og spille inn.»

Kickstarten mente Erik var «…fordi vi pratet litt sammen, og vi hadde lyst til å spille inn noe. Mulig var det den krabbeturen på hytta til din bestefar Pål.» Hvor metal er ikke det? Sørlendinger altså :). 

«Så var vi jo innom Jailhouse Studio og Hans en del (lokalt studio som blant annet har huset In The Woods, Tonka, Trail Of Tears – Yj), pratet og holdt kontakten med miljøet, og ballen begynte vel bare å rulle. I mellomtiden hadde jo jeg spilt inn en del hos nettopp Hans, med et band som het Natt & Tåke.»

Pål sier seg enig i at familie spiller inn på pauser. «Ja, når ungene kommer er det jo naturlig å fokusere der, når de så blir store nok kan man begynne å bruke tid på seg selv igjen.» Kjent sak :).

Trommeslager Harald er også en habil bassist, og brukte «….hele 90-tallet på å spille bass i Feeding The Hole, et lokalt rockeband» (Som faktisk har begynt nå igjen – Yj).
Ganske kult var det også. I tillegg var Harald innom et band som het Mr. Bean, som bestod av blant annet Bernt (Tonka) og Einar Skeie (Powercage), dette var i 89-90, det vil si at Mr. Bean var karens overgang fra Vampire.

Gitarist Jarle har ikke gjort så altfor mye foruten Vampire, men var innom et band som spilte en del coverlåter, Glow. Dette var et bluesa orkester som tolket type Rolling Stones, Thin Lizzy etc. I tillegg spiller Jarle i et metalband nå i dag, parallelt med Vampire. Erik har vel vært den som har gjort mest av innspillinger og band som har gjort noe av seg. Blant annet Natt & Tåke, samt et folkrock-aktig band som het Troll. Begge disse kom med utgivelser. 

Og Pål? Han er den som ikke har gjort en tøddel utenom Vampire. «Jeg har spilt litt bass av og til, men ikke vært med i noe band.» «Du var råtten i 2009, når vi skulle starte opp» skyter Harald inn, til de andres begeistring, og en lettere ond latter brer seg i lokalet. Så gikk det over i gapskratt. «Jeg måtte trene opp speed-hånda igjen ja» slenger Pål ut, før Harald nok en gang understreker at «…ja, du var skikkelig råtten :). » Erik stepper inn og hjelper bassisten litt: «Når du fikk plekteret i hånda, da var det rett utpå igjen.»

To demoer, 1985 og 1986, lokale konserter i Kristiansand og i Vennesla, tredveårsjubileum i 2013. «Vi startet opp i mai 1984» røper Pål, og sikter samtidig til et kalas bandet holdt i hagen til Jarle for å feire. Mitt spørsmål etter å ha belyst litt av det som har skjedd, er: hva skjer nå? Hvordan ser dere på tiden som kommer? Ikke på spesifikke hendelser, men magefølelsen på hva som kommer til å skje? Har dere ambisjoner eller handler det kun om å få skiva ut og gjort dere ferdig med disse låtene?
Pål: «Å få ut skiva har jo vært vår ambisjon hele tiden, noe annet har vi ikke tenkt på.» Erik drar fram den svarte kniven og rører litt i stemningen: «Vi fant vel ut at det var lurt å få gjort dette nå, før noen av oss får kreft og dør.» Denne gangen er latteren litt mer dempet, og en tanke morbid. «Det hadde jo vært typisk. Og vi var såpass bra på slutten også, dette var ikke noe vi kunne gjort før, for eksempel i 2011, det var først nå alt satt og at vi var klare til å legge låtene på tape»

Det har også funnet sted et par-tre konserter, på en lokal scene som het Kråga i 2011, som vel var den første siden den gang da, og en i august 2014, på kickoffet til Southern Discomfort – og en på Six Pence, en brun livepub, året før, i 2013. Med det i bakhodet lurte jeg litt på om det var et ønske og (igjen), en ambisjon om å ta bandet videre – med livejobber etc. Det var litt delte følelser der, men greia er vel at Vampire avventer litt og ser – at de tar stilling til utviklingen underveis. 

«Målet, som var et hårete mål, var jo denne skiva» skyter Erik inn. Pål legger til at » …det stemmer det, og det å legge igjen noe fysisk etter oss.» Erik: «Dette har jo betydd så mye for oss i oppveksten, at det er viktig å gjennomføre dette, å dokumentere.» At det var noe som betydde mye understrekes ved at Erik forteller at «…på 80-tallet var jo dette alt, Vampire, vi øvde jo hver eneste dag.»

Jeg nappet litt til i dette med hva og hvis. OM skiva får bra feedback, OM noen band vil ha dere med på konserter…?  «Det vet vi ikke» sier Pål og holder det hele i den samme gata, at det ikke foreligger så altfor mange planer utover å betale Endre Kirkesola og få ut lp-en. Lp-en skal til trykking over nyttår. Pål: «Vi har jo familie, jobber og lignende fortsatt, og det vil jo være grense for hva vi kan være med på uansett.» Harald: «Men klarer vi å selge 300 fysiske skiver, i 2016, er jo det bra gjort i seg selv.» «Det er mulig litt ambisiøst i vår situasjon» forteller de, men så får de heller ha noen i en kasse på loftet om det ikke skulle bli full uttelling. Da deler de eventuelt dette med ganske mange band der ute :).

Harald mimrer litt tilbake til priser og lp4 og lp6 (prisklasser på 80-tallet – Yj), før vi kommer inn på salgspris på skiva. Det er et viktig tema, spesielt om man vil bli kvitt en del kopier. Med summen Pål er innom, kommer jeg på banen og hinter om at det via postordresalg, som det nok blir litt av, tilkommer en hundrelapp i porto også – dette er et viktig tema, og salgspsykologi. Å bruke større forsendelser til et knippe butikker rundt forbi er et tips, noe bandet fant interessant.

Bandbilde til høyre, 1986, fotograf Trond Zachariassen

Vi snubler litt tilbake til innspillingstiden, eller, tiden før, hvor valg av studio var et notat. «Vi hadde jo dette i Grimstad» sier Jarle, og sikter til et lokalt lite studio der, hvor Jarles sønn faktisk har spilt inn skive med sitt band
(de debuterer på Karisma Records snart, genial prog!! – Yj). «Så var vi jo nesten i Italia» sier Pål. Dette var de alle glade for ikke ble noe av. «Det var faktisk interessen fra dette italienske selskapet som trigget hele skiva» minnes Pål og fortsetter: 
«Sluttsummen hadde nok blitt den samme om vi hadde valgt Italia, men her hjemme hadde vi en større frihet til å bruke mer tid, og tilpasse det til jobb og hverdag. I Italia hadde det jo vært snakk om intenst jobbing i en kort periode, og resultatet hadde kanskje ikke vært det samme.»

«Så snakket Erik med Endre Kirkesola» skyter Jarle inn, og legger til at «…da skjønte vi at det var mulig å gjøre det hjemme, og at det var innenfor de økonomiske rammene.» Erik ringte til Endre, etter at produsenten hadde flyttet tilbake fra Oslo etter ti år der, og fordi Erik kjente Endre fra Natt &Tåke-tiden, som fan. «På et punkt var det vel snakk om at vi to skulle starte et band sammen» sier gitaristen. Pål kan fortelle at Endre på tro og ære lovet Vampire å gi de det uttrykket de var ute etter, » …og da var det lett å gjøre en avtale.» Erik: » Han var også veldig dedikert, og vi fikk troen på at dette kunne bli bra. Han, som oss, liker Metallica, Master Of Puppets, Mesa Boogie-forsterkere….» 

Når det gjelder låtene, som altså er av det eldre slaget, har det blitt gjort enkelte forandringer. «Enkelte detaljer har vi jo endret» sier Pål, mens Erik påpeker at «…strukturen er jo den samme. Arrangementene er helt like, men enkelte gøye ting har vi jo lagt til der inne, som koringer etc.»

Kaffepåfyll og en del koseprat følger før vi kommer inn på det jeg innledningsvis var innom, å bli avkledd i studio, hvor man ikke har noe å gjemme seg bak, som man har live og på lokalet. «Vi lærte av det» sier Jarle. «En solo man har spilt i 25 år skal plutselig under lupen, og så smeller det fra produsenten, og lampene lyser rødt :).»

Og skivas ti (9 låter på lp, 10 i digital form, dette skyldes den tekniske prosessen ved trykking av lp) låter er i hovedsak eldre materiale, mens noen er nye basert på gamle ideer og riff. «En smeltedigel» summerer Erik. 

Les dobbeltanmeldelsen av skiva HER.

Videolåten ‘Train Of Torture’ var faktisk en låt de spilte med Natt &Tåke kan Erik fortelle, «…da het den Skumringen Dreper, men grunnideen var faktisk med i Vampire i en litt annen kledning på 80-tallet.» En smeltedigel altså. 

Nye låter er det ikke veldig aktuelt å tenke på, for «…vi har så mange ideer liggende, vi har så mye å ta av at vi lett kan lage en skive til» sier Erik. Alle konkluderer med at det ikke er veldig aktuelt å prøve seg på helt nytt materiale.

Å spille i band nå og den gang, hva er den største forskjellen for dere? 
Pål: «Vi er mye mer nøye med detaljer, den gang var det bare full guff.» Erik: «Før spilte vi gjennom låtene, hadde lange pauser, hadde det gøy…» «Nå utnytter vi tiden, er effektive» sier Pål, noe som kanskje er naturlig med tanke på at han kommer til Kristiansand for å øve, da kan man ikke gjøre annet. 

<a href=»http://vampyrene.bandcamp.com/album/evil-return»>Evil return by Vampire</a>

<a href=»http://vampyrene.bandcamp.com/album/evil-return»>Evil return by Vampire</a>

Og fysikken, den er jo helt klart en faktor klarer jeg å komme på, noe bandet absolutt er enig, med. Det er jo stor forskjell på fysikk og energinivå fra når man er 15-20 til nå, hvor gøtta begynner å merke alderen. «Det er ikke like kult på lørdag morgen» flåser Harald, og sikter til tidlige øvinger hvor man skal konsentrere seg over flere timer med thrash på menyen. 

Erik: «Det var hardt å begynne å synge en sang som Ride The Beast igjen, alt ble helt hvitt og jeg ble svimmel. Man tømmer seg totalt, det var ingenting igjen når jeg kom hjem.»

Tekstene, som i likhet med mange band i ung alder, er litt tøffe og enkle, ble skrevet litt om i studioprosessen. «Det måtte vi jo» sier Erik, «…år vi skulle ha det svart på hvitt.» Pål: «Det blir ikke tekster i skiva, men allikevel var det jo nødvendig å korrigere litt engelsk uttale og lignende.» «Det er jo litt forskjell på det man skriver av tekster når man er femten og å stå og synge det når man er på vår alder» føyer Harald til. «Det er faktisk en stor forskjell.» 

Pål og Erik deler på vokalen, og hvem som synger på hvilke låter bestemmes «…helt naturlig for oss» sier Erik. Man hører med en gang hvem sin vokal som passer på den enkelte låten. Erik havner ofte på disse thrasha greiene med sin Hetfieldske vokal, mens Pål har en litt mer melodisk føring og ender opp med sanger som kler stemmen hans. «Det faller på plass, vi har funnet en grei flyt på dette» sier Pål og avslutter tekst og vokal-tematikken. Fordelen med to vokalister, som faktisk synger halve skiva hver, er jo at live det vil bli en grei avlastning for begge.

En debatt på streaming, Itunes, Spotify og fysisk slipp kommer snikende, og når dette leses er den digitale versjonen allerede å få fatt i. Planen var å få ut lp først, men litt hosting i forhold til trykking gjorde at den opprinnelige ideen måtte forkastes. Den digitale biten anser de ikke for veldig aktuell å tjene penger på, «…det er uansett ikke mye å tjene for et band som Vampire på nettsalg eller streaming» er bandets innstilling.

Lp-en har de et avslappet forhold til i forhold til inntjeningen. «Vi må selge de fleste skivene for å gå i null» opplyser Erik, og da snakker vi vel om alt summert; studio, trykking og cover. «Uansett» fortsetter Harald, «…er jo de pengene vi har brukt borte, de anser vi som tapt, så alt vi tjener er på en måte en bonus.» Så bandet MÅ ikke selge, men det er jo absolutt deilig om det går i pluss, det er alle enige i, «…men om ikke er det hipp som happ.»

Hva har så Vampire som kan skille bandet ut fra dagens overtallige metaljungel? Pål: «At vi har vært der og er her, at vi har beholdt denne oldschool-greia vi hadde, og at vi er to vokalister, det er alle ting jeg tror og håper kan separere oss fra mengden.» Vampire er, uavhengig av hva folk mener, et genuint band, ikke et som planker retro eller utgir seg for noe de ikke er. «Dette har vi ikke tenkt så mye på» sier Harald. «…du nevner mange ting her nå.» Trommeslageren lever her og nå, og er kanskje ikke, som bandet, veldig oppdatert på det hele, men når skiva kommer ut havner de uansett midt i det hele og må forholde seg til denne jungelen. Jungelen der man promoterer og overlever på en helt annen måte enn før. «Den viktigste knaggen er vel at vi holder på det vi hadde» sier Pål. «Og at låtene har holdt kvaliteten siden de ble laget» legger Erik til. 

Knausgårds Kamp

En ting som rir bandet litt er at bandet ikke fikk inklusjon i en bok om Kristiansands Rockehistorie. Det er på mange måter merkelig, slik jeg ser det, da Vampire var ett av de store banda den gang. Men slik er det, og slik blir det. Men, som Jarle sier; «…dette er en bok som kom ut lokalt, og har en viss spredning, men Vampire har noe ingen andre har, det å bli nevnt i en bestselger.» Vi snakker om en bok som har solgt så mange kopier at jeg blir svimmel bare av å tenke på det.

For en kuriøs sak er at Vampire er inkludert i Knausgårds bøker. Karl Ove Knausgård skriver i ‘Min Kamp Bind 1’, om da Pål, bassisten i Vampire fornærmet ham ved å kritisere musikken til bandet han spilte i. Pål gikk i klassen hans og fikk ikke veldig flatterende omtale i boka, men god PR er det i alle fall. En veldig, veldig god anekdote dette, og mens de fleste banda forsvinner og blir glemt, noe kanskje Vampire også gjør en gang når det gjelder medlemmer og musikk, har de dette å skryte av :).

Snakket vrir seg over på inspirasjoner, hvor Metallica definitivt er en viktig kilde. Erik: «Vi begynte å spille før vi hørte Metallica, det var når Ride The Lightning kom ut, og da var det noe som skjedde med oss.» Harald er tungt inspirert av Ulrich, «…som jo ikke spiller veldig sprekt i dag.» Den smått hånlige latteren legger seg i sfæren, mens Erik påpeker at det er utrolig mye av Ulrich i trommespillet på skiva, og at bassingen til Pål er sterkt preget av Cliff.

Så bærer det inn i 40 minutter med lokal musikkhistorie, mimring og en hel del greier som ikke skal på trykk – noe som betyr at emnet Vampire fadet ut. Jeg krysser fingrene for at bandet drar i land litt salg, oppmerksomhet og omtaler, om ikke er de altså helt fornøyd med å ha et album ute som dokumenterer mer enn 30 år med hobby.