Sjekk ut smakebiter fra kommende skive.
Roger Pedersen – mer av alt
Roger Pedersen er en unik gitarist fra Karmøy utenfor Haugesund. Jeg har tidligere anmeldt og intervjuet herremannen når han var aktuell med sitt debutalbum, nå er oppfølgeren klar. ‘More Is More’ har blitt en bra utgivelse som bør tilfredsstille alle med sansen for gitarhelter.
Først vil jeg at leserne skal bli litt kjent med deg som person, så
til å starte med håper jeg du er gem på å utlevere oppveksten litt. Hva er det første musikalske minnet du har? Og hva var det som trigget lysten til å bli musiker og da spesielt det å bli gitarist?
«He, he. Det første musikalske minnet er vel som 4 åring og musikken til Anita Hegerland. Hun var stor på den tiden, og de fleste barn hadde nok en av LP’ene hennes. Senere ble jeg fasinert av fetteren min og gitarspillingen hans. Han var to år eldre enn meg og helten i gata. En stund senere havnet vi faktisk også i samme band og vi endte opp med å turnere Norge på langs og tvers med bandet Heaven. Han måtte dessverre skifte instrument fra gitar til bass, he, he.
Ellers begynte vel musikkinteressen å komme med Thin Lizzy. Jeg begynte også å spille gitar for et tensing-kor, og i de miljøene der er det ofte dedikerte og flinke musikere med. Dette trigget meg også til å bli best mulig. Så kom Yngwie Malmsteen. Dette var mitt ground zero, og jeg tror jeg brukte en uke på å komme til hektene… Jeg bestilte plata hans, Rising Force, og begynte med analyseringen. Det er vel den plata jeg har som har mest peiskos i seg. Etter det var det ingen vei utenom.»
Nå vet jeg lite om deg og din musikalske historie, foruten tiden i Heaven. Kan du fortelle oss litt om akkurat det bandet? Litt om musikken, hva dere slapp av innspillinger og hva som fant sted av konserter og suksesser? Om du har en anekdote eller to er det også veldig interessant 🙂
«Heaven var en veldig dedikert gjeng med ungdommer. Vi øvde fire ganger i uka(!), og vi var fast bestemt på å slå gjennom. Vi spilte faktisk hardrock i begynnelsen, men puddelrocken gled mer og mer inn i repertoaret. Så dukket hit’en vår opp i balladeform. Den heter Take me back, og er den låten vi vi kan skylde hele suksessen på. Låten har rekord med antall nummer en plasseringer på Norsktoppen. Ti i skuddet hadde også låten som nummer en, osv. Nærradioer dukket også opp som paddehatter denne tiden, og alle dravspilte låten vår. VG og SE&Hør møtte opp på en av turneene våre og lagde reportasjer, og låten spredte seg til utlandet.
De stedene i landet vi spilte mest var nok i Trøndelag. Der hadde de store samfunnshus, kaffe og karsk, og de elsket puddelrock. På denne tiden var også det å være gitarist minst like kult som det å være vokalist, og det fikk jeg også merke i forhold til oppmerksomhet.
Heaven gav faktisk bare ut en fullengder før vi røk i tottene på hverandre, og avskiltet hele bandet. Det ble nok for mye turnering, trange busser, dårlig overnatting og at vi var sammen 24/7 i en for lang periode. Heaven endte opp med en LP-utgivelse, samt hele seks singleutgivelser. Vi ble også utgitt på et samlealbum i Tyskland sammen med Bon Jovi, Europe og andre store kanoner. Det er jo ikke lite tøft når jeg tenker på det nå :).
En anektote fra den tiden som har stadig irriterer, er da vi ble rundstålet for hele hyra på 20 000 kr. På den tiden var det veldig mye penger, og de skulle brukes til å betale crewet vårt, utgifter for buss osv. Vi hadde nettopp vært og spilt konsert i et kulturhus, husker ikke hvilket, men det var i Nord- Trøndelag. Som vanlig ble vi invitert til et nachspiel, og vi skulle bare rett innom hotellet først, før vi skulle ta for oss av det trønderne hadde å tilby. Personlige instrumenter og hyre ble ubønnhørlig låst inn på det ene hotellrommet, og off we go. Morgenen etter fant vi ut at pengene slett ikke lå der vi hadde gjemt dem. Ingen andre plasser heller, for øvrig. Det merkelige er at hotellrommet var låst og lukket, men altså uten pengene vi hadde tjent dagen før. Selvsagt ble det politianmeldt, men ingen ble tatt for det. De som kunne ha stjålet pengene var hotelldirektøren eller en av de andre to i hotellbetjeningen. Som sagt fant vi det aldri ut, men hotelldirektøren så usedvanlig sleip ut, he-he… Det har i alle fall blitt en god historie.»
Nå penser vi litt inn på nåtiden, vi skifter fokuset på din siste
skive og planene rundt den. Hva slags tanker gjorde du deg i forkant? Hva slags plate ønsket du å lage? Og ble resultatet bullseye eller annerledes enn forhåndsplanene?
«Jeg hadde veldig lyst å komme med en oppfølger til Kernels in A Popcorn Machine. Den plata fikk utrolig mye fine tilbakemeldinger, både fra anmeldere i inn- og utland, samt publikum. Etter å ha klarert med plateselskapet West Audio Production, og sjefen
Arve Jonassen, var det bare til å gå i gang. Jeg begynte ikke helt fra scratch, låtene kommer jo hele tiden, så en viss base hadde bygget seg opp.
Plata ble innspilt, både hjemme hos meg og i Oslo, og resultatet ble veldig bra, synes nå jeg, he-he. Selvsagt skulle også denne skiva være gitarbasert, og om mulig, vise en slags utvikling innenfor stilarten. Gitarlyden er nok mer heavy på denne skiva, og den er, om mulig, enda heftigere. Ellers fortsetter jeg med mantraet mitt, og det er at samme hvor mye galskap det er i en låt, vil jeg at det skal være et melodisk refrengtema for å utgjøre en kontrast. Det er vel det som har vært noe av hemmeligheten i å folkeliggjøre musikken.»
Jeg må rett og slett sitere min egen anmeldelse og si at dette er gull! Det er ikke metal, men en skive som helt enkelt kan spilles i alle lag og til all slags humør. Den makter til og med å fungere både som bakgrunnsmusikk så vel som et album man kan ha fullt fokus på under avspillingen. Hva slags tilbakemeldinger har du fått? Er det i hovedsak musikere som uttaler seg eller har du promotert godt utenfor de forventede rammene?
«Nå har albumet vært ute i ca. 3 uker, og anmeldelsene begynner å komme inn. Til nå har de faktisk vært over all forventning gode. Alt fra greske, danske, svenske og norske blader og nettsteder gir tommelen opp og skriver veldig flatterende ting om meg og musikken/spillingen min. En utgivelse blir jo på en måte babyen min. Jeg har lagt veldig mye tid og arbeid i albumet, så når en får slike tilbakemeldinger blir livet veldig godt å leve, for å si det slik.
Tilbakemeldingene kommer nok mest fra bransjeblader/media og musikere, men janteloven er som kjent sterk, så en del taushet forekommer også, hvis du vet hva jeg mener.
Ellers har jeg også denne gang tatt med en låt med vokal. Johannes Støle fra Slaves to Fasion og XorigiN synger på den, og i skrivende stund har den fått en del radiospilling. Blant annet er den kommet inn på hitlistene i Nord-Rogaland, av alle ting.
Hvorfor har jeg med en slik låt blant alt det andre gitargalskapen? Markedsføringen for albumet blir selvsagt noe helt annet. Låten går jevnlig på radio, og minner folk på at det er en fyr/dust som heter Roger Pedersen
og har gitt ut et album med gitarmusikk.. Her snakker vi markedføring av et veldig smalt album, ha-ha. Faktisk blir det i skrivende stund laget en profesjonell musikkvideo til låta også.»
Dette bør jo være en musikalsk setting som kan benyttes mot alle
typer mennesker. Har det slått deg? At du lager låter som er usedvanlig allsidige?
«Jeg blir smigret når du sier det på den måten. Selv har jeg vært redd for at musikken blir altfor kompleks og stygg for den jevne mann. Men som sagt har jeg et mantra, og det er å ha et melodisk refreng/parti i hver låt som kontrast til alt gitargalskapen ellers.»
Og konserter, hvordan legger du opp de? Er det en baktanke med
bookingen, at du siler litt og ønsker å spille for de som spiller selv? Eller underholder du like godt på firmafest som på samfunnshuset?
«Det å være utøvende musiker er å ta masse forskjellige jobber. Det siste jeg gjorde, var å spille avskjedsrevyen til Busserulls’en Lasse Pedersen. 2000 publikummere fikk med seg den. Ellers spiller jeg på puber osv. med alle som trenger en gitarist, og det blir en god del jobber av slikt. I forhold til å promotere min nyeste plate, More is More, har vi denne gang full lineup. Til nå har seks jobber blitt booket, og da snakker vi konserter. Slik musikk må ha lyttende publikum. Hadde vi stilt opp på danselokalet med dette, hadde vi fått mye juling/bank. Jeg har faktisk også stilt opp alene på noen jobber med gitar, og komp på pc for å promotere den nye skiva. Ikke så kjekt, men det gjør sin misjon på små steder, eventjobber og platesjapper.»
Teknikker og fagtermer er ikke min sterke side når det gjelder gitar,
men jeg vet hva jeg liker. Jeg var inne på å spille for de som spiller, er dette et aspekt av ditt musikalske liv, det å lage skiver som imponerer andre gitarister? Alle liker jo å få boostet egoet litt, men ikke alle tenker slik når man kreerer musikken. Hvor bevisst er du på denne biten?
«Jeg lever og ånder gitar 24 timer i døgnet. For meg blir det å kunne være meg selv, bli så god som jeg kan klare, samt spre det gode (rablende gale) budskapet til folket det essensielle. Selvsagt er det kjekt å få tilbakemeldinger fra andre gitarister på det en driver med, men det er ikke det som trigger meg, for å si det slik. Gitarister er vel heller ikke de flinkeste til å gi tilbakemeldinger, og janteloven ligger tjukk utenpå flere. Det er en vits/gåte som illustrerer det godt, synes jeg: Hvor mange gitarister skal til for å skifte en lyspære? Svar: 10 stykk: en som skifter pæra, og ni andre som står rundt og sier «det kunne jeg klart like bra». He, he, genial sammenligning synes nå jeg.»
Hva lytter du på selv? Både det som brukes som inspirasjon og det du kanskje hører på litt adskilt. Og hva slags forhold har du til metal og hardrock?
«Jeg må innrømme at jeg hører alt for lite på musikk. Det blir mest at jeg spiller selv. Av musikk er jeg altetende. Alt fra klassisk, til metal får svingt seg hos meg. Særlig har jeg sans for progmetal som Symphony X, Mutiny Within, Dream Theater osv.
Hva opptar deg utenom musikken? Er det temaer, saker eller oppgaver som sammen med spillingen former deg som person?
«Musikk tar veldig stor tid av livet mitt, men jeg har jo dagjobb/undervisning å ta meg av, samt familie, så mangel på noe å gjøre har jeg ikke. Ellers er jeg opptatt av kulturlivet generelt, og at ungdommer har steder de kan drive med teater, dans, musikk, chille sammen med andre osv. Det finnes alt for mye styggedom/fristelser der ute, og målet for kommunene burde vært å ha et mye større fokus på ungdomsklubber osv. enn det de har nå.»
Og å bo på Karmøy, for det er der du holder til?, hvordan er det? Både som menneske og musiker…
«Karmøy er et flott sted, ikke verdens navle, men heller ikke langt unna :). Sammen med Haugesund og distriktet rundt snakker vi om en befolkning på rundt 125 000, og det er ikke å kimse av. Som andre plasser i landet har vi i flere år merket nedgang på steder å spille. Flere og flere utesteder/puber går for singel-artister og duoer. De har ikke økonomi til å booke band, og flere bryr seg vel strengt tatt heller ikke. Den oppvoksende slekt har lite erfaring med å høre på liveband. Mange har knapt hørt et slikt konsept i det hele tatt. DJ tar mer og mer over, noe som forundrer meg.
Selvsagt får vi håpe den gode, gamle tiden med mange liveinnslag kommer tilbake, men jeg har mine tvil.. Før kunne et band spille fire ulike steder i uka i Haugesund, nå er det bare single-artister som blir booket.
Mange ungdommer og unge voksne hører også på musikk gjennom høyttalerne på mobilen sin. Så hifi har det altså blitt, og når de er leie av en type musikk, sletter de den bare fra harddisken sin. Bruk og kast og ingen verdi. Det er nesten som en har lyst å begynne og grine :). Ellers håper jeg jo at lesere på Heavymetal.no har lyst å støtte opp om gitargalskapen min med å kjøpe skiva mi More is More. En utgivelse i dag er stort sett utgifter, utgifter, utgifter, og lite kommer inn for å dekke dette.
Tusen takk for at du gidder å drive en slik plass som Heavymetal.no, og for at du orker intervjue en gitartulling som meg, Yngve :).»
Bare hyggelig Roger, skulle bare mangle.