Selskap: Vici Solum

Release: 27.03.26

Ram-Zet@www

Det tar tid å bli kjent med et slikt album.

Derfor er det også litt overraskende at jeg har fått hørt nok på skiva med tanke på at det kun er en uke siden release. Men låtene la seg ganske greit på plass med en gang, og de lå der gjennom rundene. Det jeg likte likte jeg hele veien, noe ble sterkere. Jeg er fan av Ram-Zet, alltid vært, og har sluppet en av mine sjeldne tiere på et av de forrige slippene. I dag hadde jeg kanskje moderert den litt, men vi lever med utgivelser i nuet når de menes om. Levetiden har vi aldri mulighet til å gjøre noe med, utover de ukene låtene snurrer før anmeldelse.

Fortsatt en merkelig gjeng

Det er et mer tilgjengelig band nå i 2026 kanskje, som betyr at det ikke nødvendigvis er tilgjengelig for de gemen hop. Det er fortsatt rart, skeivt, svevende, progressivt, annerledes og utfordrende. Med små snurrige folketoner her og der, som i og for seg krydrer fint.

Stillheten siden forrige skive, i 2012, har vært formidabel. Man/jeg hadde nok gjettet på at det var siste gang vi hørte fra gjengen, men siden årtusenskiftet har man sett alt og alle komme tilbake, det er mer vanlig å samles igjen, kjøre comeback, slippe nytt materiale, enn ikke. Og Ram-Zet er slikt sett ikke veldig innovative, hehe, men heller at de er her nå. Medlemmene har i mellomtiden gjort mye hver for seg, men det er noe spesielt når disse avantgardistene forener kreftene. Og det som er styrken til bandet er at man ikke kan trekke ut eller fra noen som er svakere stilt i å definere uttrykket. Alle har denne lille rare plassen, som gjør de til et urverk – fjern ett tannhjul og tiden stopper.

Kontraster

Sleepers er første låt jeg falt skikkelig for, den er herlig variert og kontrastfylt. Jeg var i skogen i dag, der en dame gikk tur med en hund. Bjeffingen til Henning på Sleepers og damens myke stemme for å kalle tilbake hunden, det var assosiasjonen min opp mot å forklare kontrasten. Det er en kald, maskinell og litt bråkete sinnastemme fra Henning, lagt på intense riff, og hvor kvinnevokalen flørter med mykere underlag. Det er litt av dette jeg er så fascinert over, for denne oppskriften brukes en del.

Psychosis er en råtass. Fra 06:20 og ut ble jeg positivt overrasket i hvordan de tenkte. Man må høre hele låten for å få med seg utviklingen, men der vokalen smyger seg fram som en liten dukke, og lik Bozzadevil bygger kløktig, det er noe digg med det ass.

Tangentarbeidet i tospann med fiolinen på starten av In The Mirror er et stort pluss. Sangen er veldig sterk, med en jevn masse som egentlig aldri eksploderer eller minker, den holdes disiplinert gjennom de nær 9 minuttene. Arrangeringen her falt jeg for altså! En låt uten et klimaks, bare tilbakeholdenhet og kvalitet.

Hangmans Jazz på slutten er en låt som ikke helt traff meg, uten at jeg helt klarer å sette tåen på hva det er. Men resten av skiva er enten veldig bra eller svært bra.

Varmt og futuristisk

Igjen, dette er ikke for alle, men jeg vil gjette på at mange ville likt det om man hadde lyttet nok og kommet forbi eventuelle hinder. Musikk i dag er ofte strømlinjeformet og arrangert trygt, der man ikke har så mye særegenhet. Ram-Zet har klart å beholde det de hadde før, fra første skive og til denne, men samtidig oppdatert seg og fornyet seg. Spesielt likte jeg produksjonen, den er både varm og futuristisk på samme tid.

Offpist metal

På Bozzadevil opplevde jeg å få meg en svak korreksjon; jeg føler ofte at det vakre alltid skal akkompagneres med noe under, noe hardt, brutalt, men på denne tar de seg tid til både det og å la det vakre og sarte styre litt. Fra 03:50 til låten er tilbake på sporet, ca. et par minutter samlet, bygger de flott fra det enkle og lag på lag til det nesten sømløst snur.

Det er også noe som gjør det litt anstrengende å følge med en hel skive som dette, det krever mye, og man blir utfordret med ideer og partier som ikke lar deg slappe av. Og man har hele tiden den følelsen av at det alltid er noe rundt neste sving (som åpenbarer seg på Zerocane 04:32). Så avslappende er det ikke. Men givende og spennende? Absolutt.

På As The Worlds Collide får jeg litt hint til det tidligere materialet, men denne har også noe nytt over seg. Kanskje maler de med en pensel lånt av Diablo Swing Orchestra her?

Etter litt tid med innholdet på Sapien er jeg fornøyd. Det er for meg litt tidlig å konkludere, for man kan ikke være bastant og mene noe om skiva eller bandet basert på for lite samvær. Men jeg gjetter på at de som faller hardest for Sapien er folk som har likt bandet før eller som liker litt offpist metal. Vit at det er så mye vakkert her! Og at for å oppdage det må man også utsette seg for motparten, og høre hvordan blandingen hele tiden rulles ut foran deg, som å hoppe utfor et stup i mørket uten å vite om det er et vann eller en røys under.

Sin egen referanse

Ram-Zet er sin egen referanse, men det er elementer her jeg kobler til for eksempel Tactile Gamma, selv om Ram-Zet er noen ganger tyngre og mer metal. På Chasing Flies er det hint av extremmetallen til Blotted Science her og der, men kun i de harde partiene.

Jeg velger meg en magefølelsekarakter, som er høy, og jeg tror at Sapien vil bli omtalt som en av de sterkere utgivelsene til bandet. Den overgår ihvertfall forrige skive med et par lengder.

8,5/10

Tracklist:

1. Zerocane
2. Cranium
3. Sleepers
4. Bozzadevil
5. Peace25?
6. As Worlds Collide
7. Psychosis
8. In The Mirror
9. Catching Flies
10. Hangmans Jazz