Arrangør: Brynerocken

Publikum: ca. 500

Alle foto: Helge Knutsen
(tusen takk for lånet!! – Yj)

Awright, så var Brynerocken igjen på nostalgi-stien. Denne gang skulle man ikke få servert hverken amerikanske eller engelske helter fra 80-tallet, men en reunion fra et norsk band som var store over there og her hjemme. 

Joda, Tnt er på veien igjen, med ingen ringere enn Tony Harnell tilbake bak mikrofonen. Og ja, man lurer jo veldig på om han fortsatt kunne synge om for eksempel tusenvis av elskere på et nærmest delfinfrekvens nivå hva tonehøyder angår.

Som support hadde Brynerocken fått PaDIOna på plakaten, et lokalt Dio-coverband. PaDIOna har jeg både sett, og skrevet om, før, og jeg gledet meg til å se dem på en så stor scene. Kunne de mestre den oppgaven? 

Showfaktor, check

Spilleglede, check

Lyd, check

Plenty av slagere, check

Bilde: PaDIOna

Framføring rent spillemessig, kvalitet og helhet? Nja, kan det være at trommeslager og vokalist hadde det litt for gøy? Sist jeg så dem, på Tribute i Sandnes, juletider for sikkert 3 år siden, husker jeg at jeg skrev masse fine ord om vokalisten, og showingen til trommissen. Tro meg, det skal IKKE stå på showing og oppigling av publikum denne gangen heller, den biten sitter kanon!! Det jeg savnet litt på lørdag var vokalen fra sist, for denne runden var det ikke mer enn det måtte være, men jeg håper det var en dårlig dag, ikke at han faktisk ikke har forbedret seg siden sist. Det krever litt å hedre en mann som Dio. Litt tightere syns jeg også det burde spilles, for når showing går utover tempo så ofte, og man hører bandet konse på timing og spilling litt for ofte gjnnom konserten, da hadde det gjerne vært en ide å kompansere litt? Kanskje kresen her nå, men jeg hadde ganske store forventninger til PaDIOna denne aftenen, med tanke på at det var en stund siden sist. 

Uansett, vi fikk ca. en time med sanger fra Rainbow, Sabbath og Dio som soloartist. PaDIOna koste seg, publikum koste seg, allsangen kom titt og ofte, og som vorspiel for Tnt gjorde de hva et support band skal gjøre; de gjorde publikum skamklar for hovedattraksjonen. Vel blåst sånn sett!!

Så, pausen er over, og man ser en lykt skli sakte forbi bak backdropen, etterfulgt av kritthvite, ja, engelhvite ben med tilhørende sko! Gitargud, eller gitarengel…same-same, Tekrø var på vei til sin plass på scenen. Det var forøvrig resten av bandet også, det ene instrumentet etter det andre fikk sin trakterer på plass, og konserten var i gang! Nevnte jeg forresten at det var litt ekstra på scenen, jeg har hvertfall ikke sett Tnt med kordamer før. Fett det, de hadde jo på skinnjakke og gynget fortreffelig på rytmene til Invisible Noice! (Var kanskje Bente Småvik
igjen, som deltok på jubileumskonserten i Trondheim? Hun er kjent fra Blonde On Blonde – Yj)

Nå trodde jo jeg at denne turneèn skulle romme ca. hele Intuition-albumet, ref. turnetittel, men så ble det ei, for neste låt drylt ut PA-annlegget var også fra My Religion. For meg, og tydeligvis resten av publikumet, var ikke det noen krise, for allerede nå var lyden satt, og Tnt`s lydmann gjorde igjen en framragende jobb! Hvor mange år har han vært med dem, og hvor gammel kan han være..?? Jaja, samma det, han vet så sinnsykt godt hvilke knapper han skal  vri på for å få Tnt-soundet ut høytalerene, og det er jo det som betyr noe! 

Mest spent var vi vel alle på hvordan Mr. Harnell sin stemme ville bære Tnt anno 2014, han er jo en 63-modell, og ja, litt skeptisk var jeg. Ha-ha-ha, snakke om å bomme på forventninger; min skepsis burde skjemmes, for her snakker man solide saker deluxe!!! Nå viste det fra første stund at mannen var i form, og spillegleden var absolutt tilstede. At det selvfølgelig kommer noen klisjesetninger mellom låtene må man vel regne med, jeg og de jeg stod med flirte hvertfall godt til tider. 

Det synges klokkerent, det flørtes med jentene på framste rad, det stråler en akkurat passe cocky attitude, og det skulle ikke undre meg om de gjør en del av innslagene med humor og ironi, for de flirer jo godt selv også.

Du lurer på hvordan engelen i hvitt trakterte fjølen denne aftenen? Tekrø er og blir en råtass på gitar, det er egentlig ikke så mye mer å si om det. Han har på ingen måte forfalt hva gitar-runking angår, og leverer som bare juling! At det er dødstøft med lynkjapp gitarspilling alla Tekrø er jo bare et faktum. Noen mener gjerne at det blir litt same old shit, men herre fred, det virker jo, og imponert blir man – alt annet nonsens må jo bare være sjalusi. For ja tenk, det er ikke mange som kan stå på en scene og lire av seg gitarspilling på den måten. Kuuult!

Resten av kompet jobbet seg gjennom settet, men vi fikk hverken tromme-, keyboard-, eller kordamesolo. Kanskje like greit, for de kommer litt i skyggen av Harnell og Tekrø. Eller, selve trommesettet til Diesel var jo selvlysende hvitt…det var litt sexy. Tnt
er ganske så sexy i livesammenheng, det er mye glam å spore, it`s nice.

Det meste av settet var fra nevnte My Religion, og selvfølgelig Intuition, men hold an, når det nærmet seg slutten fikk vi selvfølgelig noen perler! Når As Far As The Eyes Can See velter ut blant publikum, da bruser Folken, og det begynner å toppe seg vilt på stemning! Nei, vent litt…hekkan, så kommer jo Seven Seas.…lite å si her, men tro meg, jubelen stod i taket når Tnt forlot scenen.

Hva manglet nå liksom, korrekt, alle disse elskerene manglet, og det tok ikke mange sekundene før de igjen var på scenen. At det er monsterslageren som får 500 mennesker til å høres ut som 1000 er vel ingen bombe i seg selv, men jeg tør å påstå at det nok var full pott for alle som hadde viet kvelden til Tnt. Hvis dette er malen på konsertene på turneèn, da kan jeg ikke annet enn å anbefale folk å gi det en sjangs….det rocker vilt!