Selskap: Hellthrasher Productions/Australopithecus Records

Release. 15.08.14

Det er ingen hemmelighet at jeg elsker Diskord, de rører noe ved meg som både uroer meg og gjør meg helt matt.

Mange jeg spiller dette for reagerer veldig svart/hvitt, enten liker de de umiddelbart, eller de faller fort ut av løypa. Problemet er kanskje vokalen, mulig er det den litt kjelleraktige produksjonen, eller de blir litt satt ut av detaljene, at det kreves litt for å komme til kjernen. Det er problemet hos mange, de avfeier intrikat, bra og solid håndverk bare basert på ytre forkledninger. Vel er growl noe mange ikke liker, rett og slett, men skrell nå av skylappene da! Arrangeringen og det høye nivået av instrumentalt spill er jo bare så rått!

Arrangeringen er et kapittel for seg selv, og de som etterlyser system i galskapen får nok ikke det. Her er det helhet og stemning som styrer, ikke noe annet. Skiva, og Diskord generelt, må nytes fra start til slutt, det er da hjernen får nok inntrykk til å sette sammen bitene til det mektige bildet de pensler.

Denne gangen ble det ikke et Yjmetal-intervju, det fordi jeg lånte Reneés artikkel rundt Diskord denne gangen. Sjekk intervjuet her.

Jeg hadde tenkt å skrive masse store ord og legge ut i det vide og brede, det har jeg sett tilfeller av når medier anmelder denne – men jeg driter lett og brutalt i alt og alle, og koker det hele ned til mitt herlige infantile nivå; Diskord er driiiitfett! Sånn, Nå sa jeg det. 

Hvorfor jeg liker dette? Jo, litt av grunnen er at de ikke friker ut i noen retninger, de er ikke death, speed eller thrash, de har en tøylet måte å sy sammen låtene på. Når du så graver deg nedover, i det spaden begynner å stange mot steiner, leire og røtter, finner du det du leter etter, frukten, gullet. Men du MÅ grave, du kan ikke bare spille denne litt og avfeie det hele fordi det ikke treffer umiddelbart.

Diskord@Facebook

Jeg holder meg altså for god til å utbrodere, jeg har jo gjort det tidligere med Diskord, derfor satser jeg på at bandet sier seg fornøyd med en litt råtten anmeldelse og en karakter som muligens forteller hvor happy jeg er for at de har valgt å samle krefter og gi ut musikk. 

Karakteren er rett over det jeg ga sist, men samtidig er forgjengeren en skive jeg setter like stor pris på, kanskje mer. Men, bandet fortsetter å utvikle seg, og levere til ståpels, det belønnes med hakket opp.

Og siden jeg kommenterte at coveret ikke falt helt i smak sist, avslutter jeg med at det denne gangen ble full klaff. Jeg elsker og trenger synkronisering, det fikk jeg her.

8,5/10

Tracklist:

1. Horrid Engine
2. Lethargic Regression
3. Hermit Dream
4. Elytrous Oscillations
5. Symbiotic Whims
6. A Downward Spire