Umiddelbart fikk jeg assosiasjoner til et eller annet program på Nrk i hin dager når jeg falt ned på overskriften, men det dreier seg om noe langt friskere og mer hardtslående enn lisenskanalen. Baard er en habil trommis, og litt til, han har meritter de fleste ikke oppnår og svetter ut trommestolene til Borknagar, Leprous og gjør studiojobber for blant annet Solefald. Baard er aktuell foran årets Blastfest, både som stikkeführer i Borknagar og med en trommeklinikk. Og intervjuet presenterer Baards liv i grove trekk med lange og herlige svar, slikt liker vi. Stikkord som Aqua, Rednex og bongrtrommer frisker opp :). Og det er mye å lære her trommiser.

Foto: ©Lunah Lauridsen

Baard Kolstad, navnet er kanskje ikke megakjent, men mange begynner nok å henge med i svingene og har en viss peil på hva du er god for. For det er ikke lite! Har du alltid hatt en trang til å slå og klaske? Begynte du å framvise et talent tidlig?

«Må først bare få si tusen takk for slike fine ord og et morsomt og relevant spørsmål.

Jeg var uten tvil en stor rabbagast som liten, som hadde alvorlige problemer med å sitte stille, og jeg slo og klasket mye ja – masse i timen i 2. klasse husker jeg. Jeg husker det var en eller annen video fra Aqua-Lene med en dude som spilte på bongotrommer som gjorde meg så ekstremt gira. Jeg tok det med meg til klasserommet, og læreren forlangte etterhvert at jeg virkelig burde begynne å spille trommer. Så tok det 1-2 år og jeg begynte i selveste Arnestad Skolekorps der jeg fikk en herlig startspakke med fokus på håndteknikk og notelesing. Til tross for å ikke få meg noe eget trommesett før jeg begynte på ungdomsskolen, hendte det jeg tryglet og ba fattern om å be lokale danseband osv. på ferieturer om å gi meg et minutt bak trommesettet til å få fyrt litt av. Det endte som regel veldig godt og med meget god publikumsrespons hvor det måtte være.»

Baard@Facebook

Og siden vi graver oss litt tilbake, til der det begynte, hva slags musikk begynte det hele med? Og når vippet vektskålen over til det tynge og extreme? Metallen? Og var det spesielle trommeslagere som fikk blodet ditt til å bruse? Som fikk deg til å ønske at du var akkurat den personen?

For å grave oss HELT tilbake, så begynte det med at jeg var en veldig ivrig sanger som kunne samtlige Alf Prøysen-vers og fulle sangbøker utenat. Etter hvert fikk storesøsteren min seg Rednex med Sex and Violins, noe som gjorde meg ekstremt hyper av å høre på… Etter hvert spilte pappa en del ZZ Top, Pink Floyd og Dire Straits for meg, og med sistnevntes Money For Nothing, var jeg helt solgt. Trommeintroen var noe jeg fikk gåsehud av hver gang, og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan man kunne få så kul og mektig tom-tom lyd.

Bilde til høyre. Nico McBrain (©Drummer World)

Da jeg omsider etter 4 år hadde klart å spart opp til mitt første trommesett, et Tama Artstar Lars Ulrich Old School-sett med 2 basstrommer og 5 toms, hadde jeg også fått meg Metallicas ferskeste album, (St.Anger dessverre, født for sent), og drømmen var å bli like god som han, HELT til jeg fikk låne Iron Maiden’s Rock In Rio dvd, DA var jeg fullstendig solgt, og hadde fått meg en ny favoritttrommis. Jeg går aldri lei av Iron Maiden’s
Rock In Rio, og kan se og nyte konserten fra start til slutt når som helst i dag også.

Som nevnt tidligere lærte jeg meg noter samtidig som jeg lærte meg trommer, og var veldig glad i å spille utfordrende rytmiske ting, så Dream Theater og Mike Portnoy kom snart på banen over stor inspirasjon. Store episke lydbilder og heavy og tunge riff falt også mer og mer i smak jo mer tiden gikk, og på videregående spilte jeg i Twilight Arise, med en veldig metal-passion multiinstrumentalist og vokalist i spissen, Håkon Ohma, som introduserte meg for artister som alt fra
Dio og
Ayreon til norske
Pagan’s Mind,
Circus Maximus og ikke minst Aspera (som dessverre bare ga ut en skive). Nyere mindre prog-band har vært og er veldig viktige for meg. Jeg blir ofte mobbet av de eldre kara over at jeg er født alt for sent, blant annet basert på mine Iron Maiden favorittalbum, og at jeg ikke har noe særlig forhold til old school black metal, mer det nye he-he…»

Jeg er født i akseptabelt tidsrom, men har heller ikke noe forhold til oldschool black metal, he-he, men Maiden ruler! Og det var seffers Clive du mente når du snakket om favorittrommisen? Yeah! ;).

En ting er å ha talent i forhold til rytmikk, å ha taktfoten, å ha lyst, en annen er å øve seg opp og bli god til å fysisk takle trommene, til å opparbeide seg kraft og teknikk. Øvde du deg til blods når du bestemte deg for å bli musiker? Eller var dette noe som bare falt naturlig?

«For min del har det ikke helt gått i den rekkefølgen. Det er klart at fascinasjonen og kjærligheten ovenfor rytmikk og musikk selvfølgelig var det første som trigget meg, og som fikk meg til å ville begynne å spille trommer. Angående det tekniske aspektet hadde det seg slik at jeg begynte i skolekorps som 9-åring og kun spilte skarptromme de første årene, noe som gjorde at jeg opparbeidet meg en veldig stabil og nyttig grunnteknikk tidlig. Alt fra grunnleggende slagteknikk, hvordan holde stikkene (som mange ofte glemmer er ekstreeeemt viktig i forhold til lyden du ønsker å skape), grunnleggende rytmisk underdelingsoversikt og forskjellige type virvler og rudimenter som flams og ruffs.

I 2.rekke (også parallelt selvfølgelig) begynte jeg å innse og utforske den uendelige rytmiske verdenen. Polyrytmer og skeive taktarter i alt fra balkan folkemusikk til metall var the shit. Etter hvert begynte jeg å innse at det faktisk også skal svinge/groove! Å bare spille masse avanserte variasjoner bare for moro skyld ga meg ingen mening etter hvert som jeg ble litt eldre, og blant annet balkan folkemusikk var en stor inspirasjon her. Der ligger jo alle disse 11/16, 17/16-dels taktene osv. helt naturlig og latent hos selv den lokale befolkning som IKKE er musikere.

De senere år, og kanskje alt for sent, har jeg begynt å innse at for en trommis er TIME nesten ALT du trenger. Man må bare bruke den riktig og hele tiden føle og høre hva man selv (og de du spiller med) gjør. Da jeg var ung og dum trodde jeg at jeg hadde stålkontroll fordi jeg kunne sette på en metronom i 120 BPM og spille fills og leke meg fritt uten å miste klikket. En annen ting er når du begynner å utfordre deg selv i saktere tempo og ikke minst spiller UTEN metronom. Jeg økte jo for hvert sekund som gikk hvis jeg skrudde AV metronomen… Og få stålkontroll på dette med å ligge bakpå, frempå, helt på osv er virkelig en kunst som ikke skal undervurderes, og uhyre viktige verktøyer i alle sjangre.

I metall har en hovedpri vært å jobbe masse med å opprettholde stamina og eksplosiv/massiv energi og en organisk attityde uansett om det er sjapp blasting eller seige groover det går i. For å oppsummere mine 14 år som trommis i 3 bolker, ville det blitt i denne rekkefølgen: 1: Utvikling av grunnteknikk og rytmeforståelse, 2: Meget avansert rytmisk nørderi og alt for mange fills og triks hele tiden og 3: TIME. Det er fortsatt litt støkk med 2ern, og jeg kommer nok til å befinne meg der en stund fremover også, he-he.»

Jeg husker jo når jeg først hørte om deg, det var vel i forbindelse med Rendezvouz Point, men den første gangen jeg virkelig la merke til deg, det var rundt tiden du la ut en video med fokus på gatetromming, får vi en liten innføring i hvorfor og hvordan? 

«Som 14-15 åring begynte jeg å fundere på hva slags sommerjobb jeg kunne prøve å skaffe meg hvor jeg kunne spille trommer. Jeg tenkte at å spille på et vanlig trommesett måtte bli alt for kjedelig for folk, så jeg prøvde meg med mitt daværende elektriske sett en kveld i Drammen. Det var en ganske god respons og en fin timelønn for en 14 åring.

Få dager senere ble jeg introdusert for en video på YouTube av en trommis som spilte på bøtter og spann for penger på gata et sted i USA. Jeg var på hytta med en kompis, som spilte saxofon, og vi samlet sammen litt stash i en garasje og dro ut i Sandefjord og Tønsberg og hova inn litt cash, til veldig god respons. Jeg spilte også i Oslo med dette konseptet en del ganger, og til tross for veldig god respons og mottakelse fra publikum, ble jeg veldig lei av disse bøttene og spannene etter hvert. Det var jo trommesett jeg ville drive med. Dette var sommeren 2006, så fra 2007 og frem til nå har jeg dratt med meg et akustisk sett ut på gata og gjort shows. Dette har helt siden 2007 vært noe som forbipasserende turister og andre publikummere har filmet, noen lagt ut på YouTube, og noen fått flere millioner visninger på videoene av meg. Så jeg har faktisk aldri selv lagt ut en video på YouTube av at jeg spiller på gata, det har bare blitt sånn, og jeg har fått veldig mye oppmerksomhet rundt det. Jeg hadde helt klart ikke vært i nærheten av der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for denne sommerjobben.»

Bilde: Pearl-settet til Baard i studio med Borknagar.

Hvilke band var du med i før du klatret opp til Borknagar? For det var det første store bandet du ble med i? Og hva gjorde at gøtta i Borknagar dro deg inn? Hvor hadde de hørt om deg, og hva hadde de hørt? Eller var det du som stalket de?

«Som nevnt tidligere var vel det første virkelig seriøse bandet jeg spilte i Twilight Arise. Det var ganske så Iron Maiden-ripoff til tider, men luktet også Judas Priest, Dio og litt prog av oss til tider. Jeg husker vi kom rett til landsmønstringen i UKM etter å bare ha spilt sammen et halvt år. Det var ganske mange hundre band som prøvde seg i Akershus, og vi var det eneste som kom så langt. Vi fikk mye oppmerksomhet på grunn av vår uhyre dyktige vokalist, som som 17-åring hadde en stemme (og en helvettes vibrato) som mange voksne erfarne metalvokalister bare kunne drømme om å få.

Etter hvert som gutta skulle begynne å bli fornuftige og satse på skole og utdanning i stedet for å rocke scenen, ble dessverre bandet oppløst. Jeg flyttet i mellomtiden til Kristiansand etter å ha kommet inn på musikkonservatoriet på UiA, og spilte der med alt og alle i tillegg til å møte og starte progmetal bandet Rendezvous Point. Med Twilight Arise var vi i Top Room Studio for å spille inn ep, og eier og tekniker Børge Finstad likte oss godt og inviterte ICS Vortex til å være tekniker for oss en dag eller to, og vi ble godt kjent. Plutselig, etter et år, spør han meg om jeg kan være med å spille inn en Metallica-cover til Metal Hammer Germany, noe jeg så på som en god sjanse og bestemte for å bruke maks 3 takes. Det gikk fint.»

Hva skjedde så? Ble du plutselig en trommeslager som alle ville ha hjelp av? For du tok på deg andre jobber samtidig som du var med i Borkis? 

«Jeg har alltid vært glad mye forskjellig type musikk, men det har blitt mye metall i det siste. Jeg gjorde en Norgesturné med både Rendezvous Point og ICS Vortex samtidig, noen måneder senere en Europaturné med In Vain og Solefald samtidig. Jeg ble også parallelt ringt opp av min gode trommevenn Tobias Ørnes Andersen, som trengte vikar på en 6 ukers headlinerturné med Leprous, samt Japanturné med samme band – OG Ihsahn. Jeg gjorde denne også, og ble spurt om å begynne fast kort tid etterpå da Tobias ønsket å satse på Shining (norske).»

Du fortalte jo at det er du som trommer på siste Solefald…hvordan ser cv-en din ut?

«Det stemmer. Klin gæren musikk, man aldri har hørt makan til før! Så er det bare å elske eller hate enkelt og greit. Samba, etnisk, techno og metall er fine lederord. Lars Are Nedland har tidligere tatt seg både av keys, vokal og trommer, men var vel dritt lei av å editere uttalige timer i etterkant fra forrige skive, i tillegg til at fusjonen mellom ulike sjangre og rytmiske verdener på World Metal: Kosmopolis (ligger jo i navnet) var noe han ønsket å bryne meg på isteden. Det var jo hyggelig. Vedlig fornøyd med resultatet. Ute nå! Bare gå å hør med én gang!»

Bilde: I studio med Leprous november 2014

Når var det begynte i Leprous? Og dette bandet er jo helt unikt, utviklingen fra Aeolia til nå er enorm. Jeg husker mitt første møte med bandet, 05, hvor jeg ikke helt fikk samlet trådene live, men likte skiva, til å bli bergtatt når de spilte i Kristiansand noen år etterpå. Og skivene bare vokser og vokser…

«Jeg ble ringt opp av frontmann Einar Solberg i desember 2013, med forespørsel om jeg ville begynne fast som fullverdig Leprousmedlem, og ikke bare vikar som jeg hadde vært siden september samme år med øving siden juni. Nye Leprousskiva (bandets 4. Offisielle fullengder) er ferdig spilt inn og mikset, og er forhåpentligvis ute før sommeren! Den bør ikke gås glipp av om du liker prog for å si det sånn!»

Leprous er altså ferdig innspilt, utfordret du deg selv? Får vi høre deg gjøre noe eksepsjonelt?

«Vi begynte å spille inn trommer november 2014, rett etter en UK-turné med britiske Haken, som er veldig i prog-vinden for tiden. Det var en meget krevende oppgave å ta over trommestolen etter en så eksepsjonell og unik trommeslager som Tobias. Jeg pushet meg selv så hardt jeg noen gang har gjort før de 4 døgnene vi hadde tilgjengelig i Faschination Street Studios i Stockholm. Det var dager fra 9 på morningen til 12 på kvelden hver eneste dag, UTEN unntak, og maks 1 lunsjpause.

Jeg har hørt veldig mye på utkastene nå den siste tiden, og hører meg kanskje blind til tider, men håper det foregår mer enn nok bak trommene som appellerer til både tidligere fans og nye lydhøre musikkelskere.»

Og er du en trommis som kun spiller på ditt eget utstyr? Som MÅ ha egne trommer og innstillinger for å kjøre optimalt?

«Absolutt ikke. Jeg føler at mye av inspirasjon til å utforske nye idéer ligger mye i å være uredd og bare tørre og gidde å tilpasse seg nye oppsett. Håper aldri jeg blir så gammal og grå at jeg ikke klarer å gjennomføre en konsert om hi-hat stativet på den ene festivalen ikke går høyt eller lavt nok.»

Bilde: Fra Metal Days i Slovenia 2014, Borknagar

Jeg har sett noen bilder av oppsettet ditt, der er det stort fokus på cymbaler, og da en del uvanlige varianter. Trenger du mye å spille på for å komme i mål? Er du en trommis som har litt fetish på kule cymmer? 

«He-he, ja cymbaler er jo alle trommisers private luksushorer, er de ikke? Jeg har hatt et problem de siste årene at jeg krønsjer cymbalene etter rimelig kort tid. Enkelte av cymbalene låter vesentlig fetere og mer trashy på en smakfullmåte når er har sprekker, så dette er sound jeg bevisst har spilt videre på. To ødelagte crasher/O-zones er jo perfekt å eksperimentere med å legge oppå hverandre osv…

For å svare på om jeg trenger mye å spille for å komme i mål, så nei… Alt spørs på type musikk, men igjen så føler jeg meg ganske tilpasningsdyktig. Jeg skulle fint klart å gjennomføre en Borknagarkonsert med 2 toms om jeg hadde måttet, selv om jeg med dem bruker 6. Det blir helt klart riktigere sound med 6 selvfølgelig. På samme måte som at for mye trommer, splasher og dill og dall kan være distraherende og hemme kreativitet betraktelig i andre musikalske konstellasjoner. Jeg er i utgangspunktet fan av å strippe ting ned til så lite som mulig. 

Er du sponset i noen grad? Om ikke er det helt sykt, selv om det nok ikke er voldsomt lett å hanke inn sponsordealer vil jeg tro. Det henger jo ofte sammen med hvor populært et band er, og jeg ser jo folk som er dekket av utstyr som spiller i rompeband, bare fordi det selger 🙂 Leprous dog, det er jo et band som har begynt å få litt vind i seilene.

Jeg har en fullspons deal med Pearl, noe som ikke kunne passet mer midt i blinken. Det skal mye til for å slå deres Reference-trommer samt dobbelpedaler og hardware. Vic Firth trommestikker har jo også vært noe jeg har brukt hele livet og er så heldig å ha egne customized stikker med dem. jeg bruker stortsett kun Sabian cymbaler, men her har jeg ingen offisiell deal. Samme med Remo trommeskinn.»

Øver du mye alene? Sitter du i timer og bare leker deg, er du en som liker å finpusse teknikker til blemmene popper fram?

«Dette går veldig i perioder, men klart at det var mer leking og egenøving da jeg var yngre. Nå er jeg så mye på farta og har alltid en eller annen konsert eller happening å se frem mot. På den måten øver jeg og forbereder meg stort sett til konkrete show, gigs og oppdrag som ligger i vente.»

Og stikker, foretrekker du tynne eller tykke? Det er jo godt kjent at metalfolk ofte velger de feite, men med tynne har man kanskje mer kontroll? Når det ikke ligger en vedkubbe i nevene 🙂 Men samtidig er det jo snakk om økonomi også ;).

«He-he, ja det var absolutt snakk om økonomi i tidligere dager, da  foretrakk jeg fortrinnsvis tynne stikker. Etter hvert ble jeg mye mer bevisst på at stikkevalg også har direkte innvirkning på lyden, og da ble det fort vesentlig tykkere stikker, spesielt i metall og prog. Du slipper også å bruke like mye kraft med tykke stikker om du har riktig teknikk. Når jeg ble kastet ut i en God Seed-turné i mai med alt for kjappe låter, var jeg nok tvunget på enkelte låter å bruke tynnere stikker.»

Har så Kolstadfamilien fostret andre talenter? Kommer evnene dine fra familiært hold?

«Vi er 3 søsken, jeg er dritten i midten, og vi alle driver med heeelt forskjellige ting. Lillebror er data-nørd, og søsteren min driver med styling eller et eller annet og er visst meget ettertraktet.»

Bilde: Leprous (fotograf Henrik Fjørtoft)

Om du var tvunget til å velge, hva kunne du tenkt deg å spille? Extremt, hardrock med sprett (Leprous), være studiotrommis? Eller har du et behov for å være overalt, spille mye forskjellig, for å ha det greit?

«Helt uten tvil helst det aller siste du foreslo, men hardrock med sprett er nok der mitt hjerte de siste årene uten tvil har ligget nærmest. Men jeg føler meg ikke komplett før jeg til en viss grad får utfoldet meg i forskjellige rytmiske verdener.»

Når du spiller inn i studio, hvor involvert er du selv i hvordan lyden er/blir, hvor mikrofonene plasseres, hva som skjer i miks og mastring? Stemmer du for eksempel selv? Eller setter du bort slike oppgaver til eksterne krefter?

«Jeg er VEDLIG opptatt av lyden, det er jo det alt handler om, hva man ønsker å skape av stemning bak der. Jeg har ikke så mye peiling på mikrofonplasseringer osv., men jeg har vært så heldig med å jobbe med noen av de hippeste studiogutta den siste tiden, og er veldig fornøyd med hva vi får til i studio. Jeg er VELDIG glad det ikke er JEG som mixer og mastrer for å si det sånn. Jo mer jeg setter meg inn i det, og jo mer jeg krever og ønsker at det skal låte, jo mer forstår hvor innviklet det faktisk er å tydeliggjøre alt som ønsker å tydeliggjøres – spesielt i en så massiv sjanger.»

Vi var jo innom korps, men inkludert og utover det, hva slags, om noe, utdanning har du når det gjelder trommer? Eller musikk generelt?

«Rent skolemessig begynte jeg jo i korps da jeg var 9 år, før jeg hoppet rett over til kulturskolen og storband. Deretter ble det 3 år på musikklinje, og direkte over på Musikkonservatoriet i Kristiansand i like mange år. Spesielt de siste årene på Musikkonservatoriet i Kristiansand hadde jeg ekstremt nytte av. Jeg anbefaler alle unge ivrige openmindede musikere og sangere til å søke!!»

Spiller du andre instrumenter?

«Dårlig med det… Jeg kan veldig basic piano, MEN kan tromme bluesskalaen helt SINNSYKT. Samme med spansk frygisk og harmonisk moll. Ingen pianister har noen gang sett en slik tullete og egenoppfunet teknikk før. LOVER! Det er egentlig en skam at jeg ikke kan noen flere instrumenter.»

Og et opplagt spørsmål; har du noe liv utenfor det å spille trommer? Får du tid til kjæreste, jobb, andre typer aktiviteter?

«Godt spørsmål, svaret er nok 90% nei, men jeg har prioritert mye den siste tiden i det å kunne være med venner utenfor musikkmiljøet også, når jeg har tid. Det er et par viktige personer i livet, mitt som har betydd mye for denne skralla her opp igjennom, som det er viktig å ta vare på! Men det er dessverre slik at skal man lykkes i denne (til tider forferdelige) bransjen, må man ha nesa vendt kompromissløst i én og samme retning nesten absolutt hele tiden. Ihvertfall i den alderen jeg er nå.»

Så var det de kule, men klisjefylte listene. Jeg ELSKER disse 🙂 Fem trommiser fra Norge som du ser opp til:

• «Tobias Ørne Andersen (ex-Leprous, nå Shining)
• Torstein Lofthus (ex-Shining, Elephant Nine, Jarle Bernhoft og mange flere. Kanskje norges desidert mest etterspurte trommis i freelance miljøet)
• Kenneth Kapstad (ex God Seed, Motorpsyscho, Monolitic)
• Gard Nilsen (Mathias Eick Quintet, Susanne Sundfør med mer)
• David Husvik (Extol).»

Fem internasjonale trommiser du setter høyt:

Siden jeg nettopp ramset opp min gamle helter kan jeg kanskje nevne 5 som har hatt mer betydning for meg de siste årene: 

• Gavin Harrison (Porcupine Tree, King Crimson)
• Mark Guiliana (I utgangspunktet en jazztrommis, men med helt sinnsykt fete og smakfulle technobeats innabords)
• Terry Bozzio (med Frank Zappa hovedsakelig) 
• Aaron Spears – 100% kristen hardtslående (noe så inni granskævven også) gospel-trommis. Vet det er verre enn å banne i kirka å hedre en kristen trommis på heavymetal.no, men bare å google han og dere skjønner at jeg måtte gjøre det
  (He-he, du har ikke fått med deg at jeg er kristen altså? 🙂 Yj).
• Chris Dave (D’ Angelo, Robert Glasper, Adele. Skal lete lenge etter en trommis med mer tilstedeværelse og dyp timing forståelise enn han her.»

Fem band som representere deg, band du liker for musikken, ikke nødvendigvis fordi trommisen er fet :):

• Porcupine Tree
• Aspera (måtte bytte navn til Above Symmetry) 
  (Med Atle Pettersen,og tidligere under navnet Illusion – Yj)
• Emilie Nicolas
• Snarky Puppy
• Meshuggah

Hvor er du om noen år? Ser du for deg at du har beveget deg bort fra banda du er i nå, endret beite til noe bedre betalt, studioarbeid på heltid, tv-trommis…? Eller ser du ikke så langt? Har du i det hele tatt staket ut kursen ennå? At du ser for deg å være trommeslager til de grå hårene sniker seg fram?

«Jeg har alltid vanskelig for å svare på disse langt-frem-i-tid målsettingene, men jeg håper at jeg først og fremst aldri lar meg styre av økonomi. Jeg vil heller være fattig og ha lite å rutte med enn styrtrik på scenerus og opplevelser. Jeg er veldig glad i de musikalske prosjektene jeg har på gang nå, og kjører egentlig bare på så godt jeg kan, så vet jeg at det alltid før eller siden kommer betydelige resultater med den rette og sunne innstilling. Jeg har uten tvil lyst til å bli en trommeslager som kan gjøre en forskjell for andre, være en inspirasjon og helt for yngre og eldre, og skrive meg i en eller annen historiebok. Jeg vil ikke at jeg alt jeg finner ut av dør og forsvinner med meg i grava.»

Hva vil du si til unge musikere, de som begynner å spille, som er ferske i dag? Er det noen tips som kan være nyttige? Noen mener jo at korpstrening er greit å ha med seg, noen at å hoppe rett i band er tingen, mens andre mener at man bør øve en del alene før man prøver seg sammen med andre. 

«Korps er absolutt å anbefale som en bra start, men det er mange rabagaster som begynner å spiller trommer, inkludert meg, som har alvorlige problemer med å sitte stille – da kan det kanskje være like greit å hoppe rett i et rockeband?

Men grunnteknikk er viktig, jeg tror det er mange som kunne hatt mye mer glede etter noen år med tromming om de hadde lært seg å holde stikkene riktig fra første stund. Det viktigste er bare å finne gleden! Spill for all del så mye som mulig med andre! Det er det som til syvende og sist betyr noe, men tusenvis av timer med egenøving er selvfølgelig også å anbefale og er nok et must til en viss grad!:) Det viktigste er som sagt bare å stå på, ikke gi seg selv om det er kjedelig i perioder og man føler man møter veggen. Man er ofte ikke bevisst på sin egen utvikling før du gjerne ser et gammelt videoklipp av deg selv spille og sammenligner med konsertopptaket fra gårsdagen… Det har ihvertfall vært en stor og viktig motivasjon for meg fra jeg var 13 år ca. og til nå.»

Jeg takker og bukker for at du tok deg tid til å slå fra deg her på Heavymetal.no! Har du noen avsluttende ord, noen du vil takke og som kanskje har hjulpet deg fram uten å få så altfor mye cred? Mamma? 🙂 Her er plassen for alt; ros, ris, sinne, glede, klapser både foran og bak:

«Når du først gir meg muligheten, må jeg jo selvfølgelig få takke pappa for uendelig med støtte og løsningsorienterte innstillinger til ALT. Gideon Andersson som en fantastisk musiker, lærer og motivator fra videregående. Bruce Rasmussen fra konservatoriet for dønn-ærlige tilbakemeldinger om spillet mitt fra dag 1 som gjorde at jeg virkelig fikk selvtillit når det først kom skryt! Han fikk meg også i gang med seriøse sponsedealer rett etter jeg vant V-drums World Championship. Simen Hestnæs (ex-Dimmu borgir, Arcturus og Borknagar) for å ta meg inn i metallvarmen tidlig, og for å være en slags streng onkel Metall. Einar Solberg fra Leprous for å kjøre kompromissløst på med musikken sin (og snart litt min også), og for å være en av de mest rettferdige og sympatiske bandledere til tross for utrolig sterke (gode) meninger i kreative prosesser! For gjort at en leder av et band er den folka tåler minst trynet på. Håkon Ohma fra mitt gamle band Twilight Arise for å få meg til å forstå hvor kult metall egentlig er. Mine all time gode venner Stian, Landa og Fredrik for å ha holdt ut med en sinnsykt far-out fyr i så mange herrans år.»