Selskap: Agonia Records

Release: 27.02.2014

Code har hatt en egen vilje til å eksperimentere siden starten, men denne gangen har deres progressivitet resultert i at både nytt sound og helt nye musikalske farvann utforskes.

Jeg innrømmer glatt at deres forrige skive, Augur Nox, ikke har blitt viet noe særlig oppmerksomhet her i huset, så det er godt mulig at denne musikalske kuvendingen kommer mindre overraskende på dem som ikke først og fremst – eller bare – kjenner bandet via deres to første fullengdere, Nouveau Gloaming og Resplendent Grotesque. Men for oss andre kommer dette ganske brått på.

De har altså gått fra black metal – som riktignok var både progressiv og utfordrende i sjangerestetikk – til noe de selv har definert som progressive post-rock.

Og hvordan fungerer det? Helt fantastisk i mine ører for å være dønn ærlig. Det er selvfølgelig litt vanskelig å følge noen rød tråd her fra tidligere bravader, siden den er ikke-eksisterende, men kvalitet lar seg ikke fornekte og det er vanskelig å skulle være misfornøyd når det de leverer er så helstøpt og gjennomført at man… tja… mister munn og mæle og formuleringsevne? Båssettingen deres er både beskrivende og misvisende på samme tid. Jeg skjønner hva de mener når jeg hører musikken, men musikken er ikke hva jeg ville forventet ut fra genre-taggen.

Det aller første som slo meg to-tre låter ut i mut at dette er en blanding av et mer tilgjengelig og catchy Virus som har slått seg sammen med Anathema rett før årtusenskiftet. Det gjelder spesielt de særegne gitarriffene og bassgangene til førstnevnte og vokalen til sistnevnte. Og kombinasjonen av de to uttrykkene smelter sammen på en så naturlig måte at det nesten er litt forundrende at ingen har kommet på å gjøre dette tidligere. Nå tolv-tretten lyttinger senere hører jeg noen flere musikalske referanser, men de er mer diffuse og ikke fullt så enkle å nagle til veggen.

Distortionmengden er skrudd betraktelig ned, men gitaren er fortsatt preget av vreng fra overdrive-pedalen, så de har ikke gått helt jazzgitarlyd heller. Det har likevel gitt et åpnere og luftigere sound, hvor alle de ulike melodistemmene til både gitaroverdub-ene og bassen kommer tydelig frem i lydbildet. Noe som gjør at det er en særlig fryd å lytte til skiva via hodetelefoner. Enkelte plasser trøkker de på litt ekstra, som f.eks mot slutten av låta Affliction og i Inland Sea, men det er nok en mager trøst for de av dere som helst så at Code fortsatt fundamenterte musikken sin i black metal.

Om jeg skal trekke frem ett aspekt som virkelig imponerer meg denne gangen, så må det bli vokalisten. Forstå meg rett, musikken i bunn er briljant, men Wacian har alt det en tvers igjennom dyktig vokalist skal ha; sjel, innlevelse, musikalitet (ja, faktisk) og en egen evne til å lage vokalmelodier som både passer musikken og som gir låtene særpreg og identitet. Han skal også berømmes for alle de ulike klangkarakterene han benytter seg av for å uttrykke alt fra sinne til desperasjon og vemod. Og bare for å ha nevnt det også: han låter britisk.

I min gledesrus og lykke over å gjenoppdage Code i helt ny musikalsk drakt har jeg også grublet litt over om det er noe mer man kunne ønsket seg fra skiva, eller om den kommer til kort enkelte steder. Om spilletid er noe du henger deg opp i, kan 9 låter fordelt på knappe 36 minutter virke litt snaut for pengene. I mine ører er alltid 36 kvalitetssterke minutt å foretrekke, fremfor 63 dvaske. En såkalt nobrainer der altså. Ellers hadde det ikke gjort noe med litt mer vokalprestasjon av samme kaliber som på Dialogue – som i skrivende stund er den desidert største favoritten på skiva – og litt mer sånn Änglagård-synth som de benytter seg av i låta Contours.

Code@Facebook

Utover det kommer jeg ikke på noe som trekker i negativ favør og jeg kan vanskelig se for meg at de topper denne skiva med det første. Det måtte i så fall være hvis de ga den ut på nytt, hvor de inkluderer mer av nevnte synth og lager Dialogue Part II. Da er vi straks fremme ved det forbaskete punktet hvor skribleriene skal oppsummeres i ett enkelt tall, så avslutningsvis vil jeg bare si at Code har begått en liten genistrek som lett lar seg anbefale til alle som er oppriktig interessert i musikk som vil noe og som bør sørge for at fanbasen deres tidobles, minst.

9/10

<a href=»http://agoniarecords.bandcamp.com/album/mut»>mut by &lt;code&gt;</a>

Tracklist:

1. On Blinding Arks
2. Undertone
3. Dialogue
4. Affliction
5. Contours
6. Inland Sea
7. Coccon
8. Numb, an Author
9. The Bloom in the Blanks