Full tittel: «Litium Og Aent Smågodt»

Selskap: Hillstump Records/Indie Distribution

Release: 11.05.15

Kompromissløse Veislakt turer på, de ser ikke ut til å ønske noe annet enn å kjøre på med hardtslående punkmetal – spiller man dette høyt og mye, er følelsen av å være et roadkill sterk. René og Veislakt er altså tilbake, oppskriften er den samme som sist; lokalt forankret pønkrock.

Men det er samtidig ikke pønk slik jeg tenker pønk, til det er lyden for bra og det instrumentale nivået for høyt :). Om jeg sårer pønkere der ute, ber jeg om unnskyldning med en gang.

Veislakt@Facebook

Jeg har tidligere vært innom denne gjengen, sist var det i hovedsak René selv som stod for det meste, og hvor han trakk inn folk til livejobbing. Nå er det fullt band, maks eksos og røyken i munnviken som gjelder. Og vi snakker dobbel potte og godt med svartrøyk. For det låter røft og brutalt fortsatt, Veislakt lever opp til navnet sitt, overkjøring av lytteren, kjevlet ut i veibanen for så å bli meid over gang på gang.

Nå er jeg ikke monsterfan av slik musikk over tid, dette er dosegreier, og jeg er alltid spent på slike band i fullengder-modus. Har Veislakt klart å lage et album som kan spilles om og om igjen? Mjo, de har det, om du liker oppskriften. Jeg blir personlig litt sliten om denne går for mye, jeg har til og med blitt irritert når denne har duret og gått på sykkelturene til jobb. Noen ganger har jeg stoppet, slått av og satt på noe klassisk hardrock, men det er i og for seg ikke noe negativt, for Veislakt krever oppmerksomhet, man blir engasjert, den ene eller andre veien. Tenk så kjipt å være helt medioker og bare gli inn i bakgrunnen? Uff.

Å synge på dialekt, på vestlandsk, det kan være et aber for noen. Jeg takler det greit, Renés litt endimensjonale vokal går godt til den energiske og melodiøse pønkrocken. Litt av det som gjør meg litt positivt innstilt til vokalen, selv om den kan oppleves som litt lik over tid, er disse små, nesten kommersielle, refrengene. Det tror jeg Veislakt tjener på, å flette inn en tilgjengelighet i rocken sin. 

Om Veislakt blir one for the books, et band som huskes om noen år, kan faktisk være. Man har jo band type Vestlandsfanden, Kaizers, som man umiddelbart har knagger til, man vet hvor de kommer fra og man har et sound som bygger opp under en lokal forankring. Der er Veislakt nå, men det er jo umulig å si hvordan framtiden vil behandle nåtiden i retrospekt. 

Les også Sølves anmeldelse på Scoopet.

7/10

Tracklist:

1. Kula i kosmos
2. Skuddsår
3. Ver med å lek
4. Coleslaw
5. Sprenga vekk ei bru
6. Litium te Barabbas Part 1
7. Veislakt
8. Paralimbo(featuring Anita Auglend)
9. Ut å gå
10. Ka då for
11. Regnbuens barn
12. Litium te Barabbas Part 2