Ancestral Legacy begynner å få mange år på baken etter hvert. Primus motor har alltid vært Eddie Risdal, og slik er det på sett og vis fortsatt selv om andre drar større deler av lasset enn noen gang tidligere. En av dem er vokalisten ved navn Isadora Cortina, som med bakgrunn fra et helt annet sted i verden og positiv stå-på-vilje, bidrar på svært mange områder. Bandets tredje album, ‘Terminal’, ble gitt ut i fjor høst, og det var dermed på høy tid med en liten statusrapport.

Bandet er aktuelle med Kick Off-opptreden til årets Southern Discomfort-festival som avholdes i Kristiansand lørdag 29. august. Arrangementet på Facebook – Yj).

Du har holdt bandet gående i mange år nå uten å komme deg opp fra undergrunnen. Hvordan holder du motivasjonen oppe?

Eddie: «Tja, back in the days var jo motivasjonen for i det hele tatt å starte et band kun å ha det fett med å lage og spille låter sammen med gode venner. Det er vel sjelden band startes med ambisjoner om verdensherredømme, selv om det er lov å drømme. Det har vært mange skjær i sjøen, både innad og eksternt, men drivkraften i dag er vel mye den samme som i 1995. Ancestral Legacy har nok rett og slett blitt en inngrodd del av meg. Så lenge jeg spiller og lager musikk er det gjerne Ancestral Legacy-musikk som kommer ut av meg, he-he.»

Ancestral Legacy@Facebook

Isa: «Jeg ser at fra jeg begynte, før og etter Terminal, er det musikken som motiverer oss. Nye muligheter og lyder, å begynne å skrive ting og lage noe eget. I hvert fall er ikke JEG veldig opptatt av å bli superkjendis. jeg liker mitt enkle liv, men jeg trenger musikken for å utrykke meg. Dette er bare et behov som sikkert alle musikere forstår.»

Tar man en titt på diskografien deres så ser man en bråte demoer rett etter årtusenskiftet, mens det etter albumdebuten er blitt færre utgivelser, men da stort sett i albumformatet. Hva forteller dette om bandet?

Eddie: «Det kommer jo helt an på hva man VET om bandet, he-he. På den andre demoen ble en del låter fra den første spilt inn på nytt for å få litt bedre lyd. Om det faktisk er tilfelle, kan jo diskuteres. Alt på den tiden ble spilt inn på vår egen 8-spors og å lese bruksanvisning var uaktuelt, så det ble learning by doing. Deretter fulgte en total endring av både line-up og stil som vel førte med seg en del ny kreativitet. Igjen, låter fra vår første demo etter stilbyttet ble også resirkulert seinere.

Senere skulle vi jo spille inn mer seriøse utgivelser og involvere eksterne folk, og da begynte elendigheten for alvor. Jeg har for gøy hatt en liten oppsummering på hvor lang tid vi har brukt på å vente på folk som har jobbet for oss, og tror jeg endte opp på ca. 4 1/2 år med venting på folk som skulle mikse, mastre, lage cover, plateselskaper og sånt, fra 2004 og fremover. Det er ikke bare vi som er treige … Som nevnt, der resirkuleringsfrekvensen i starten var høy, har den nok sunket en del i nyere tid, noe som også har litt å si for at ting tar lengre tid. Når man skal lage låter til et 70 minutter langt album nesten fra scratch, så tar også det sin tid. Det hadde nok gått fortere om man spilte pønk, men i vår sjanger, og ikke minst måten låtene blir til på, så er det absolutt en tidkrevende prosess. Vi rasker ikke bare sammen en haug med idéer og spiller inn, for å sette det litt på spissen.»

Isadora bidro for første gang med vokal på EP-en i 2008 var det vel. Forrige fullengder deltok hun ikke på, men nå er hun med igjen. Er hun nå er som fullverdig medlem å regne? Hva med live i så måte?

Eddie: «Bortsett fra gjesteartister på plater og en sessionmusiker vi hadde på en tur til Nederland er ingen bandmedlemmer annenrangs, så Isa er definitivt en i gjengen.»

Isa: «Det var egentlig ikke meningen at jeg skulle være med i bandet. Jeg ble invitert som gjestevokalist til EP-en Trapped Within The Words, utgitt 2008, og det var som et drøm for meg siden jeg fikk jobbe med folk fra et annet land som lager musikk jeg liker. Bandet fortsatte med sine planer og jeg skulle uansett flytte til Norge fordi jeg skulle gifte meg.

Da bandet fikk beskjed fra Elin at hun skulle slutte, spurte de meg, og jeg var veldig glad for at de gjorde det. Det er derfor jeg kom litt senere inn i bildet. Jeg føler meg definitivt som et fullverdig medlem å regne! Jeg jobber hardt for bandet, jeg tar vokaltimer for å bli bedre, jeg begynte å spille keyboards for vi tenkte det kunne være fornuftig for bandet, jeg skriver både tekster og musikk, men viktigst av alt er at jeg liker meg veldig godt med guttene og hva vi gjør og bidrar med positive ting.»

Hvordan fungerer lineupen ellers? Det er jo et par nye navn her sett i forhold til forrige album …

Eddie: «Ja, det er tydeligvis ikke lett å holde på folk … Hovedgrunnen for de fleste som har slutta har jo vært motivasjonsproblemer, det går vel igjen at det ofte føles som å pisse i motvind å spille i et lite band som oss. Vi får håpe vi snart opplever at de som er med på å spille inn neste plate også er med på plateslipp og promokonserter, he-he. Per i dag er det heldigvis sånn at det vel mer enn noen gang er litt spredning på ansvarsfordelinga og ikke minst låtskrivinga. Det aller meste av slikt har tidligere havnet på meg selv.»

Går vi tilbake til starten er det bare du som er igjen, Eddie. I hvor stor grad er Ancestral Legacy ditt band og hvor demokratisk er du?

Eddie: «Nøster man tråder helt til den spede start kan det jo feires 20-års jubileum til vinteren, og som eneste kontinuerlige medlem regner jeg det selvsagt som MITT band selv om DET aldri har vært noen faktor for å degradere tidligere eller nåværende medlemmers betydning eller tilhørighet til bandet. Jeg ønsker selvsagt at alle som til enhver tid er i bandet også føler det som sitt.

Jeg er nok ganske demokratisk anlagt, og det at man bor i en såpass liten by som Arendal der musikerpoolen er ganske liten, så må man, uten forkleinelse for noen i bandet, på sett og vis ta det man får når man er et lite og umerittert band. Hadde jeg bodd i en storby og vært mer fokusert på karrièr,  hadde nok muligens ting vært annerledes. Utgangspunktet bør være en kompisgjeng som har det fett sammen og at dette så inspirerer til å gjøre en innsats for bandet.»

Isa: «Hvis ikke Eddie var demokratisk, hadde jeg ikke fått lov til å skrive noe til dette intervjuet …»

Hva kan du fortelle om Ancestral Legacy og Whispering Voice records? 

Eddie: «Det er vel så enkelt som at etter måneder med å vente på tilbakemelding på plata fra de ca. 20-30 selskapene vi sendte den til, og mye att og fram og litt rot og tull, måtte vi bare sette en strek og si at nok er nok. Istedenfor og bare gi ut Terminal som Ancestral Legacy-selvfinansiert så skal det i 2014 ikke så voldsomt mye til for å starte eget selskap. Dette gjør det også lettere å jobbe opp mot distributører, streamingtjenester og sånt. Promoteringa er vel ikke all verden, men vi har tross alt noenlunde kontroll på tingene selv, i tilfelle karrièren skulle begynne å ta av, he-he.»

Hvor mye frustrasjon har plateselskapsbiten brakt deg opp gjennom årene? Alt gikk ikke knirkefritt med Magik Art i alle fall og årene uten støtte har vel heller ikke bare vært enkle …

Eddie: «Ha-ha, ja det er vel et kapittel for seg. Jeg har sett noen latterlige kontraktsforslag opp gjennom årene. Selv om jeg aldri har forventet at et selskap skal gjøre oss store og berømte, så bør det være grenser for hva de kan få seg til å forlange. Med Magic Art var det jo først og fremst snakk om å reutgi demoen vår, Of Magic Illusions, og ikke en kontrakt på flere plater. Uansett, det varte og det rakk, og masse kreative unnskyldninger ble servert før vi i hvert fall fikk 50 av de 100 CD-ene vi var lovet som betaling. Resten så vi aldri noe til, men pyttsann, det er ikke noe jeg dveler ved i dag.

Når man generelt ikke er mye på veien og spiller, er det vanskelig å opparbeide seg et stort kontaktnett som man kan dra nytte av, så for hver utgivelse har det jo på en måte blitt til å gjøre alt fra bunn av. Selvsagt ligger det en del frustrasjon i det, men når det har gått noen år glemmer man litt og krummer nakken og går på en ny runde …»

Vi beveger oss over til Terminal. Hvordan synes du den nye skiva er sammenliknet med de to foregående, og da tenker jeg uttrykk, ikke kvalitet. Du er vel som de fleste andre musikere og synes denne nye skiva er det klart beste dere har gjort …

Eddie: «Selvsagt bør alle musikere ha som utgangspunkt at deres nyeste album er det beste de har gjort. Om så ikke er tilfelle, har man vel fra eget ståsted mislykkes og bør heller droppe alle låtene og starte på nytt?

Det at det jevnlig har kommet og gått bandmedlemmer gjør automatisk noe med sounden selv om nok folk som kjenner bandet godt kan kjenne igjen nøkkelelementer. Spesielt Isas inntreden i bandet er nok den viktigste faktoren som skiller Nightmare Diaries og Terminal. Jeg tror jeg avstår fra å trekke sammenlikningen helt tilbake til Of Magic Illusions som jo i utgangspunktet er en demo og i tillegg har blitt 12 år gammel. 

Fokuset på Terminal under låtskrivinga var å luke ut ting som var for dårlige eller ikke passet, og instrumentering og arrangementer er nok også litt større enn tidligere. I og med at mange av oss er store fans av den finske scenen ble jo også idéen å bruke en finne til å mikse plata fremsatt og vedtatt. I utgangspunktet var planen at Tuomo Valtonen (Rapture, Before The Dawn, Finntroll etc.) skulle gjøre jobben, men siden han muligens kom til å bli opptatt et halvt års tid i forbindelse med et stort prosjekt, ble vi enige om å finne en annen. Det ble Jone Väänänen (Insomnium, Ikuinen Kaamos) som ble spurt ettersom jeg i min tid ble slått i bakken av Ikuinen Kaamos’ mektige førsteplate Forlorn.

Som jeg nevnte tidligere i intervjuet; eksterne krefter har gjort sitt for å stikke kjepper i hjulene, og fra vi leverte filene i juni 2012 tok det drøye 15 måneder før jobben var ferdig i oktober 2013. For sikkerhets skyld tok det nesten enda et år til før utgivelsen kom ut på grunn av mye frem og tilbake med plateselskaper. Til slutt dreit vi i alle tilbud og gikk heller for å gjøre det selv.»

Isa: «For meg er det absolutt veldig spesielt siden dette er det første albumet jeg er med på. Jeg var veldig involvert i ting og det var en god begynnelse for å finne veien til måten jeg jobber på nå. Jeg synes plata er mye rikere på influenser og stiler. Vi tenkte ikke på å lage 12 låter med vers, chorus, bridge og slutt. Vi gjorde det som passet best for musikken i forhold til vår visjon.»

Det har blitt noen gjesteopptredener også denne gangen, blant annet fra et eksmedlem. Gjør de ulike en jobb dere ikke maktet selv, eller er det andre årsaker til bidragene?

Eddie: «Litt både og vil jeg si. På Terminal spiller vår gamle keyboardist Øyvind litt på låta There Is No Birth And Death, og det var vel litt tilfeldig. Han var innom meg for å gjøre innspilling til bandet jeg, han og originalbassist Kjell-Ivar har, Legacy Of Emptiness. Kort fortalt er da Legacy Of Emptiness den første line-upen til Ancestral Legacy som nå igjen lager musikk som høres ut slik den gjorde det for 15 år siden. Jeg spilte denne låta for ham, forklarte ham at det kanskje hadde vært kult med noe piano der og der, og etter noen minutter så var et ekstra element på plass. Ellers har jo både Jone Väänänen og Knut Magne Valle, som mikset og mastret Nightmare Diaries, bidratt med musikalske innspill og ikke bare med miks og mastring, noe på eget initiativ og noe på forespørsel. Går vi helt tilbake til 2004, har vi en gjestesolo på låta The Last Goodbye av, at the time, Guardians Of Time-gitarist Hugo Isaksen. Siden ingen av oss i bandet var noen shreddere, men låta trengte en litt heftig solo, så ble han spurt. Jeg husker ikke detaljene rundt hvorfor det ble akkurat ham, men var vel sikkert fordi jeg og han hang på samme musikkforum, Scream eller noe sånt.»

Innspillingen er gjort rundt om på Sørlandet så dere har gjort det meste selv også denne gangen, eller hva?

Eddie: «Jepp, innspillinger har vi med unntak av promoen Goodbye Reality alltid stått for selv. Som nevnt er det learning by doing som gjelder, og ved overlevering av prosjekter til miksing har vi i hvert fall ikke fått noen klager på den jobben vi har gjort, så da har det blitt sånn. Fordelen er at det blir billigere og vi kan tadet som vi føler for. Ulempen er at det kan ta litt vel lang tid i forhold til en intens toukers session i et studio, og vi har heller ingen som hører alt med friske ører og eventuelt kan komme med innspill. Det blir nok samme resept vi kommer til å følge neste gang også, men muligens beholder vi miksejobben også innad i bandet.»

Du har sluppet å skape alt selv her. Er fordelingen kreativt annerledes nå kontra tidligere? Frøken Cortina har jo bidratt en god del blant annet.

Eddie: «Helt i starten, med Permafrost, var det jeg som sto for det aller meste av musikken. Da vi byttet navn i 98/99 og fikk med keyboardist, var det vel Øyvind som var hovedlåtskriver. Da han slutta i 2002, ble det igjen jeg som skrev det meste, og fra da av og frem til nye plata har vel jeg komponert minst 80% av musikken. Jeg har de siste årene følt meg litt mindre kreativ, eller låst er kanskje et mer korrekt uttrykk. Å oppmuntre de andre til å skrive musikk er dermed absolutt en bevisst strategi både fordi det naturlig nok vil gi en større variasjon og ikke minst flere idéer å velge fra. Alle i bandet spiller minst ett instrument, og alle står fritt til å presentere sine idéer enten det er et enkelt riff eller en hel låt. Jeg er ikke sikker på fordelinga på Terminal, men tipper vi er nede på rundt 70/30 fordelt på meg og de andre. Dersom vi får den ytterligere ned neste gang, tror jeg det vil være positivt, helt klart.»

Isa: «Jeg er ikke frøken, men frue, men jeg tar det som en kompliment. Sånn jeg ser det er det annerledes nå når vi er mange i bandet som har lyst til å bidra med ting. Jeg skrev en og en halv sang pluss tre tekster til Terminal. Nå har vi begynt å skrive noe nytt, og jeg har lagd i hvert fall åtte tekster og mange små snutter med keyboardideer. Vi har til og med en sang ferdig hvor alle ble med på å skrive musikken. Jeg gleder meg veldig til neste plate.»

Dere har lånt litt tekster fra en kar utenfra denne gangen. Hvordan kom denne ideen i stand?

Eddie: «Er vel the wonders of the interweb det da … Jeg har lånt tekster helt siden starten faktisk så noen dedikert tekstforfatter er jeg definitivt ikke. I starten var det fra Edgar Allan Poe vi stjal, Arcturus med flere har jo gjort det samme, he-he, senere fra folk jeg kjenner fra det virkelige og virtuelle liv. Samme sak er det med Shawn Tuck som har levert tekster til drøyt halvparten av plata. Han hadde en røys med dikt vi sto fritt til å velge fra, stykke opp, omarrangere og rett og slett gjøre hva vi ville med. Istedenfor at jeg skulle rable ned masse skit var det bedre at noen som hadde noe å melde fikk stå for det lyriske.»

Låtene ‘Lethe’ må vi innom. Her er det tre deler, og det kommer tre til senere later det til. Hva slags konsept snakker vi om?

Isa: «Oi, nei. Det tror jeg ikke. Konseptet til Lethe er veldig fint. Lethe er en elv i gresk mytologi som går rett til underverden. Det passet veldig bra til Terminal fordi tekstene er nydelige, velskrevne og med en stor tilknytning til den følelsen vi alle har hatt av å føle seg død i en verden hvor alle er glade på grunn av et eller annet. I tekstene snakker Shawn Tuck, den ukjente fyren som du kaller ham, om en kjærlighetssorg. Vi var heldige at en så dyktig mann som Shawn ga oss tekstene, men jeg tror ikke det blir noe Lethe 3000 for å si det sånn. Vi tenker nå å lage våre egne tekster og ha egne konsepter. I hvert fall ser jeg helst at bandet går den retningen.»

Dere har gjort en del slike snurrigheter som ikke er typisk for et lite band fra Sørlandet opp gjennom karrieren. Alt fra vokalist fra en annen verdensdel, en making of-video, bidrag på en samleskive med band som After Forever og Epica og nå altså Lethe-låtene og innlånte tekster fra en – for meg i alle fall – fullstendig ukjent fyr. Er summen av disse tingene et forsøk på å skille seg litt ut?

Isa: «Jeg kjenner i hvert fall to andre band fra Sørlandet som har vokalister, om ikke fra en annen verdensdel, så fra et annet land. Making of-video finnes det mange av på nettet. Vi gjør det som vi føler passer best for oss. For noen kan det ser ut som et forsøk på å skille seg ut, men for oss er det bare normalt. Vi må jo jobbe med musikken sånn at den kommer fram til folk og de tingene der er en måte å gjøre det på.»

Eddie: «Det er vel mer tilfeldigheter enn noe bevisst dette. Making-of-videoen til Crash Of Silence var ikke noe vi etterspurte; det var noe filmcrewet som filmet og redigerte videoen følte det kunne være kult å gjøre, sikkert også litt for sin egen eksponering. Vi har vært med på ganske mange samleplater. I tillegg til de to storhetene du nevner har vi delt disk med blant annet Tristania, Edenbridge, ReVamp, Vesen og 1349!. Vi har bare grepet mulighetene når vi har fått dem selv om jeg ikke kan huske at noen av samlisene egentlig har generert det helt store oppsvinget i oppmerksomhet.»

Hvordan er det blitt med livespilling i etterkant av utgivelsen av Terminal? Dere har også et par ting på tapetet fremover, right?

Isa: «Ja, vi har hatt en releasegig som var supergøy! Folk i Arendal var utrolig snille, og jeg følte meg rett og slett hjemme på scenen. I og med at gitaristen og trommisen vår har et annet prosjekt sammen og måtte fokusere litt på det, ble det ikke mye livespilling etter releasekonserten. Men, vi skal spille på Southern Discomfort Kick-off sammen med Vannvidd, som forresten spilte på releasekonserten vår, og vi planlegger en turné i september sammen med Witchbreed fra Portugal og Veil of Mist fra Frankrike. Jeg ser fram til å synge og spille keyboard på de nye sangene!»

Eddie: «Ja, vi får se åssen det blir med turné. Å booke en DIY-tur er en utakknemlig jobb. Responsen vi får på henvendelsene våre til spillesteder, promotører, metalklubber etc. står nok ikke noe tilbake for den Jehovas Vitner får når de går dør til dør. Men vi gir oss ikke riktig enda i hvert fall selv om jeg merker meg at det var lettere for bare noen år siden. Utover det holder vi jo på med nye låter, jobber frem mot en EP og samtidig prøver vi å optimalisere hvordan vi fremstår live.»

Dere har da fått reist litt rundt for å spille i løpet av disse årene. Hvilke steder har gitt de beste minnene?

Isa: «For meg har det egentlig vært Møllafestivalen i Gjerstad, den første konserten jeg hadde med Ancestral Legacy. Det var magisk, både folk og festivalen. En virkelig norsk opplevelse for meg, midt i skogen og jeg fikk til og med spise økologisk elgburger!

Utenfor Norge har det vært i Paris hvor vi spilte i en katakombe. Folk var så gale og ble med på alt. Etter konserten kom mange og snakket med meg på fransk, og de var så fantastiske! Som sagt, absolutt hver eneste konsert er spesiell for meg fordi hvis noen hadde sagt til meg for 10 år siden at jeg skulle ende opp i Norge og få muligheten til å gjøre alt vi har gjort, hadde jeg ikke trodd på det. A real dream come true!»

Eddie: «Vi spilte på Samsen
(en scene i Kristiansand – Yj)i sin tid, 2004 tror jeg, da brannalarmen gikk midt i settet vårt og alle ble evakuert, he-he. Det var falsk alarm selvsagt, så etter å ha stått ute i ti minutter gikk vi inn og fortsatte der vi slapp. Som Isa vil jeg også si at konserten i Paris er en höydare. Jeg har ikke mye til overs for byen som helhet, men er man blant metalfolka der så er det topp stemning!»